Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.
9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)
– – –
Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?
Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.
Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:
- De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
- De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
- Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
- I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.
Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.
Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:
Faksimile fra VG.
Partiets Israel-forsvar:
Faksimile fra TV2.no
Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?
Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.
Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.
KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?
Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.
Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?
KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?
Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)
Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.
Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.
De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.
Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.
Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.
Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.
Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.
36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.
Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.
Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.
1. Rett fokus.
2. Mot normalt.
4. Skandalen vokser, men følges det opp?
TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.
Tar man bort alt som lukter av intoleranse og religiøs ekstremisme er det ikke noe av det KrF står for som man ikke finner i andre partier. Politikk og religion er en farlig kombinasjon. KrF og det muslimske moralpolitiet har mye til felles. Vi trenger ingen av dem!
hva slags etikk og moral er det som driver partiet til å kjempe for kjernesaker som klart strir mot de generelle menneskerettighetene de som norske borgere burde være forpliktet av
Enig med deg.ikke lett å se hva KRF egentlig vil.
Fremad i alle retninger !
Bra skrevet 🙂
3 x Hurra for denne modige damen . Endelig er det noen som verken har politiske skylapper eller bind for øynene . Krf skal få min stemme hvis hun klarer å modernisere partiets tankegods .
Jeg ville gjerne stemme Krf hvis de synspunkt som Inger Lise Hansen gir uttrykk for kunne bli virkelighet i partiet. Jeg har ikke samvittighet til å stemme et parti som støtter et Israel som bygger en apartheidmur og gjør en rekke umenneskelige overgrep mot palestinerne.
For all del, folk må gjerne stemme på de partier, representanter og synspunkter de liker. Eller for den saks skyld ikke stemme på noen.
Mange av KrFs nåværende velgere liker vel blant annet saker som det nå skapes usikkerhet rundt. Mange har hoppet av til FrP fordi KrF har vært uklare i såkalte «kjernesaker».
Mitt anliggende var egentlig å peke på at KrF ikke viser klart i hvilken retning de vil, hvorfor og med hvem. Det som er presentert nå blir omtrent som om en fiskerestaurant dropper fisken og satser på kanskje kebab eller kanskje svinekjøtt for å få andre kunder.
Forsvar av en stats overgrep og homofobi er jeg forøvrig i mot.
KRF virker ganske rådville for tiden, ja. Jeg tror forklaringen ligger i at «folk flest» har skjønt at å blande politikk og religion er roten til mye vondt. Så lenge det står «Kristelig» i partinavnet vil de alltid få problemer med å skaffe stemmer, så jeg tror ikke det vil ha så altfor mye å si hva partiet egentlig står for, sier eller gjør.
Organisert religion er heldigvis i ferd med å gå av moten, KRF vil derfor automatisk følge etter i samme spor.
Om de bytter navn til Folkepartiet, Verdipartiet eller noe i den duren så er det kanskje fremdeles håp for dem.
I samme selsamme stund kunne jo Arbeider partiet skifte navn til «Norsk Enevelde Partiet», SV til «Makt til meg partiet», Venstre til «Homo partiet» og Høyre til «Vingle partiet», så hadde vi alle kunne vite hvem vi burde stemme på