Mindre åpenhet – mer kameraderi

I den første minnetalen etter terrorhandlingene 22. juli varslet statsminister Jens Stoltenberg mer åpenhet. I høringen på Stortinget i går tok visst PST-sjef Janne Kristiansen ham på ordet. Og timer senere måtte hun si takk for seg.

Mer åpenhet

Det var ikke på denne måten den annonserte åpenheten skulle praktiseres. Hadde det enda vært tomme ord som ramlet ut av Kristiansens hode – løfter uten substans – som fra  en politiker med ambisjoner om makt – så hadde hun kanskje sluppet unna en stund til, men PST-sjefen bablet ikke bare tomme ord. Hun røpet høyt gradert informasjon som det ikke ønskes åpenhet om. Informasjon som det er ulovlig å meddele uvedkommende.

Hadde det ikke vært for kameraderi på høyt plan så hadde nok PST-sjefen risikert straff for å ha røpet høyt klassifiserte militære hemmeligheter. Eller hadde justisministeren reagert like unnlatende overfor for eksempel en forsvarsansatt av lavere grad dersom vedkommende røpet samme type informasjon på direktesendt TV?

Janne Kristiansen valgte å gå av selv som PST-sjef og hennes avskjed ble innvilget av justisministeren med umiddelbar virkning. Om hun ikke hadde valgt å gå av selv ville nok avskjeden allikevel ha vært med like umiddelbar virkning.

Norge kan jo ikke ha en PST-sjef som er så åpen om en samarbeidende tjeneste. I «de hemmelige tjenesters verden» er diskresjon mer enn en dyd. Det er en forutsetning for tillit, informasjonsutveksling og samarbeid.

Å eventuelt glippe ut med hemmelig informasjon om egen tjeneste (PST) i en åpen og på nett-TV direkteoverført høring ville vært ille nok. Å lekke på den måten hun gjorde om at Forsvarets etterretningstjeneste har operativt personell i Pakistan var hakket verre, fordi tilliten fra samarbeidende tjenester kan bli hardere rammet ved slik indiskresjon.

Forsnakkelse – eller med hjernen fullt innkoblet?

Det var heller ikke bare en forsnakkelse, men en kjede av forsnakkelser(?) der PST-sjefen flere ganger antydet og også bombastisk bekreftet at det norske Forsvarets e-tjeneste har folk  i Pakistan. En tungeglipp kan bortforklares, men hva når det skjer gang på gang i høringen, og etter at hun selv flere ganger bombastisk har slått fast at dette bør hun ikke bekrefte?

Janne Kristiansen svarte først at «det (er) ikke riktig av meg å svare på det på det nåværende tidspunkt. Det er ikke et land som vi per dags dato har offisielt samarbeid med.» Så bablet hun videre. Tilsynelatende raskere enn hjernen klarte å tenke ut svaret for sekunder senere hadde hun sagt det som hun sa det ikke ville være riktig av henne å  svare på.

Så kom det et oppfølgingsspørsmål fra Akhtar Chaudry (SV). PST-sjefen innledet igjen svaret sitt med at hun ikke kunne svare spesifikt om dette landet (Pakistan), bablet videre og sekunder senere hadde hun igjen sagt noe hun ikke skulle ha sagt (at E-tjenesten har folk der). Og som hun nettopp hadde sagt at hun ikke kunne si.

Senere i høringen sa hun enda en gang at e-tjenesten har folk i Pakistan.

Sjefen plumper ut med hemmelig informasjon. Nestlederen gremmes. (Bilde fra Stortingets nett-TV-overføring).

Man kunne se at nestleder i PST, Roger Berg, som satt bak Kristiansens høyre side, bøyde hodet og skar en lett grimase da Kristiansen uttalte at e-tjenesten har folk der (ca 57,27 ut i denne videoen fra Stortingets nett-TV).

Man kan stille spørsmålet: Var Janne Kristiansen så sliten og stresset at hjernen ikke klarte å holde følge med tunge og stemmebånd? Hun sa jo at hun visste at hun ikke skulle røpe det som hun sekunder senere røpet. Og hun røpet det allikevel gang på gang før den endelige bombastiske bekreftelsen kom.

Forsøket på «brannslukking» etter høringen, når Kristiansen overfor VG prøver å fremstille det som VGs oppegående journalist oppfattet at hun sa som en feil – at hun mente politiets sambandsmann og ikke e-tjenesten – gjør ikke dagen bedre for den altså langt i overkant åpne eks PST-sjefen.

Mer kameraderi?

Dersom PST-sjefen slipper straff for å ha røpet høyt graderte militære hemmeligheter kan det bli vanskelig å straffe andre, mens mantraet i bakgrunnen lyder «mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet».

Loven bør gjelde likt for Jørgen Hattemaker (eventuelt kaptein «Kristiansen») og AP-oppnevnt PST-sjef Janne Kristiansen. … men noen glemte kanskje å si at de egentlig setter kameraderi høyere enn det som er ment som honnørord i fest- og minnetaler. Noe folk bare skal tro, og som man skal late som om man mener, men ikke noe man trenger å gjøre når det virkelig gjelder? Som for eksempel nå?

[polldaddy poll=5856012]

Bloggurat

Blogglisten


Mer:

Aftenposten: Magnus Ranstorp: -Janne Kristiansen begår en kardinalfeil.

Stormløp styrker Giske

Noen har lyktes med å få media til å spre en oppfatning av at Trond Giske ikke er i stand til å forvalte en politisk maktposisjon på sømmelig vis.

Opposisjonen og media jakter som så ofte på en statsråds avgang. Dette stormløpet vil Giske ri av. Om nødvendig hadde han nok fått hjelp fra selveste statsminister Jens Stoltenberg til å redde ministerposten om det hadde gått så langt. Slett ikke fordi Giske er en Stoltenberg-disippel internt i AP, men fordi Jens ikke har råd til å kaste Giske nå i forhold til hans standing i AP og fagbevegelsen.

Resultatet kan bli at Giske fremstår som styrket i forhold til intern maktposisjonering i AP. Han tør si åpent det omtrent alle i AP (og de andre regjeringspartiene) samt hovedsponsoren LO egentlig mener i denne saken før pragmatismen tar overhånd.

Maktkamp

Oppslagene om Giskes angivelige uttalelser på puben Lorry om Telenors styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er utslag av en maktkamp på flere plan. Det dreier seg blant annet om makt i AP, makt i Norge og makt tildelt som næringslivsleder utpekt av staten som eier.

Faksimile Dagsavisen

Påstandene noen anonyme kilder har lyktes i å få media til å spre om Trond Giske var egnet til å skape et mer negativt bilde av ham som person:

    • Han kommer (på pub og i uuttalt ruspåvirket tilstand) med trusler rettet mot en næringslivsleder
    • Han bedriver statlig eierskapspolitikk på useriøst vis (på nachspiel overfor uvedkommende)
    • Han uttaler seg om børssensitiv informasjon (som han har mottatt i kraft av sitt embete) og klarer således ikke å holde på fortrolig informasjon
    • Han er ikke i stand til å ta til seg informasjon han angivelig har fått lang tid i forveien fra Telenor. Eventuelt er han ikke i stand til å innse når et politisk slag er tapt og la saken ligge.
    • Han må også irettesettes av sjefen sin (statsminister Jens Stoltenberg) på grunn av at rykteflommer om hans oppførsel og væremåte har kommet statsministeren for øre
    • Til og med «hans egne» i LO har måttet reagere på Giskes oppførsel

Karakterdrapet på Giske er som hentet ut fra en «ABC i drittpakke». Anonyme avsendere klarer å få hjelp av en journalist til å fremstille en person som upålitelig og med moralske karakterbrister basert på en syltynn spikersuppe. Når først en journalist har publisert det kan andre hive seg på og refere til dette som «faktagrunnlaget». Når media har publisert ufordelaktige karakteristikker om personen er det meningen at vedkommendes posisjon skal være så svekket at han er ute av bildet når maktposisjoner skal besettes neste gang. Hvem vil vel ha en politisk representant som ikke oppfører seg skikkelig?

Giske er utvilsomt en dyktig maktstrateg og kommunikator. Hans politiske maktbase er særlig på venstresiden i AP og store deler av LO. Nåværende LO-leder Roar Flåthen er ikke blant Giskes støttespillere, men Flåthen er på oppsigelse. Han kan ikke gjenvelges som LO-leder til våren, tross forsøk på å endre vedtektsbestemmelsen som hindrer gjenvalg etter fylte 60 år.

Neste LO-leder kan være enda lengre til venstre for Jens Stoltenberg, og det er dårlig nytt for Jonas Gahr Støre, men  godt nytt for Giske i forhold til hvem som eventuelt blir APs statsministerkandidat den dagen Stoltenberg gir seg. I forhold til LO-delegatene er nok ikke Giskes posisjon svekket av den åpne disputten med Telenor om salg av A-pressens andel i TV2.

At opposisjonspolitikere (for eksempel fra FrP som gjengitt på frp.no) legger anonyme rykter til grunn for sin virksomhet, og til og med erklærer at de ubekreftede og anonyme ryktene som svirrer faktisk sier noe om hvordan Giske bedriver statlig eierskapspolitikk, svekker nok heller ikke Giskes maktposisjon, men gir heller hans støttespillere mer «nachspiel-argumentasjon».

Pub-rykter blir politikk på frp.no

Som kulturminister var Giske i sitt ess. Han kunne spille på nettverk i kultur-Norge og seilte opp som en stadig sterkere aspirant til å innta enda høyere posisjoner i Arbeiderpartiet. Å plassere ham som næringsminister var kanskje – på papiret – et trekk for å få et dårligere terningkast på ministeren. Og dermed få medias hjelp til å erklære ham såpass upopulær at Giskes interne partikonkurrenter, på en annen fløy av partiet, fikk lettere spillerom i den partiinterne maktkampen? Imidlertid må nok Giske sies å ha overrasket positivt på en ny arena. Tro hvordan partikollega og maktrival Jonas Gahr Støre hadde taklet en ny rolle der han må svare for innenrikspolitiske forhold der det ikke foreligger bred konsensus som i utenrikspolitikken? Den utenrikspolitiske opposisjonen i Norge (SV og SP) sitter jo i regjering med AP.

På statsministerens kontor sitter det personer (politisk ansatte) som heller ikke er å regne blant Giskes partiinterne støttespillere.

Noen der har varslet media om at LO-leder Roar Flåthen har ringt statsminister Jens Stoltenberg og fått utlagt dette som en slags LO-initiert irettesettelse av Trond Giske. Noen  på statsministerens kontor, eller alternativt Telenors styreleder Harald Norvik, har også varslet media om at statsminister Stoltenberg ringte Norvik klokka 18.45 fredag kveld, samt om det angivelige innholdet i samtalen. Dette kan antas å være spredd i den hensikt å ramme Giske, men er også egnet til å styrke Norviks posisjon som jo nå har fått en mediepublisert «garanti» fra selveste statsministeren om at han visstnok sitter trygt som statlig oppnevnt styreleder i Telenor.

Når man i media får spredd tilsiktet ufordelaktige rykter eller oppfatninger om noen, selv uten faktisk grunnlag, kan tilstrekkelig mange lett forledes til å tro at det jo må være noe i ryktene fordi «hans egne» jo også reagerer. Hva som er substansen i slike samtaler er ikke alltid viktigst. Det viktigste er å få media til å bidra til spekulasjoner som gavner ens egen situasjon. Når journalisten får en «god sak» (oppsiktsvekkende sak) og kan skjule det svake eller manglende faktagrunnlaget sitt bak ukonkretiserte rykter og en sentralt plassert anonym kilde, blir det gjerne oppslag av det. Omtrent som bestilt.

Ellers: Dersom Trond Giske virkelig har uttalt at Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas «er politisk tonedøv» viser dette at næringsministeren både har grei observasjonsevne og slagferdige kommunikatoriske egenskaper. Det viser også at han er mann til å si ganske rett ut hva han mener, selv om direktørkolleger av Baksaas i Telenor vaker rundt i publokalet på kveldstid på jakt etter slarv eller annet de kan bringe videre til sjefen eller andre på jobben. En aktivitet selv Stasi kunne ha problemer med å gjøre bedre i sin glansperiode.

At NHO-leder og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund, som satt ved samme bord som Giske, svarte «ingen kommentar» når hun ble spurt om hun hadde hørt Giske uttale seg om Telenor-kolleger på Lorry, for dagen etter å måtte innrømme overfor mer pågående media at hun faktisk ikke hadde hørt noe slikt, virker merkelig. Dersom Telenor-direktør Skogen Lund hadde ønsket å bidra til å stanse grunnløse rykter om næringsminister Trond Giske, kunne hun vel ha svart ærlig og åpent første gang media spurte henne. Hvorfor gjorde hun egentlig ikke det?

Oppdatert 13. januar: På Telenors pressekonferanse bekreftet styreleder Harald Norvik at det var NHO-sjef og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund som oppfattet ryktet på Lorry og bragte dette videre til ham. (NA24).

Fra NA24.

At noen direktører i NHO/Telenor opptrer som om de var Stasi-agenter og sprer slarv de overhører på pub, og ellers bidrar til å sette i gang et stormløp i media basert på en «drittpakke» om statsråd Trond Giske, svekker slett ikke Giskes posisjon som politiker. De som etterhvert er avslørt som omtrent «Stasi-agenter» og med tenkelig ondskapsfulle hensikter bak kommentarer til media i sakens startfase, i stedet for å snakke helt sant og dermed punktere boblen, kan derimot være svekket hos flere enn politikere.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Kampen om makt: Hvem varslet TV2?

FrP-ledelsen er i en drømmeposisjon. Nå kan de igjen skylde på at media forfølger partiet. Og samtidig kan de kvitte seg med brysom intern opposisjon pluss få flyttet fokus bort fra ledelsen.

Det har lenge vært bebudet at FrP på et landsstyremøte i oktober skal behandle partiledelsens håndtering av sex-saker i partiet, fra brudd på partiets interne regler om seksuell trakassering til lovbrudd.

Faksimile Sunnmørsposten.

Nå er Bård Hoksrud ferdig.

Betyr det at andre i FrP, som sto i fare for å bli kritisert for sin håndtering av sex-skandaler i partiet, har berget seg?

(Oppdatert: Noen har antydet at det kan være en «drittpakke» eller felle, sier Bård Hoksrud til VG.)

 

TV2 hadde fått tips om at stortingsrepresentant for FrP, Bård Hoksrud, skulle på tur til Riga for å kose seg på en måte som innebærer brudd på gjeldende norsk lov, og som er straffbart i Norge selv om det gjøres i utlandet.

Fra han og reisefølget landet i Riga og i minst to dager fulgte TV2s utsendte folk med på deres bevegelser.

Tre andre mannlige FrP/FPU-politikere var i reisefølget. TV2 navngir ikke de tre andre, men forteller at i løpet av den første kvelden besøkte minst to FpU-ere nattklubben «Brilliant Gentlemens Club».

De andre «minst to» politikerkundene er forsåvidt ikke interessante for TV2. I forhold til en debatt der noen hevder at politikere fra andre partier ikke navngis når de gjør noe ulovlig, men at FrP-ere alltid navngis, kan det være et moment. Her var det ikke noe poeng å navngi dem, selv om de også var politikere (lokalpolitikere).

Mer: Tidligere profilert lokalpolitiker i SV hallikdømt.

En av lokalpolitikerne i FrP har selv valgt å stå frem med navn i lokalavisa Varden der han benekter å selv ha kjøpt sex i Riga. Bystyrerepresentant for FrP i Porsgrunn, Adrian Næss Løvsjø, forteller imidlertid noe interessant, at Bård Hoksrud har sagt noe annet til ham enn til TV2.

– Bård sier til meg at han ikke har hatt sex med den dama, og jeg velger å stole på Bård inntil det motsatte er bevist, sier Næss Løvsjø.

(Oppdatert: En annen i reisefølget har også valgt å stå frem. Kommunepolitiker i Porsgrunn, Freddy Etland Stave, avviser i PD at noen av de tre yngste kjøpte sex, og hevder også at Hoksrud på direkte spørsmål fra dem før de kom hjem benektet å ha gjort det.

Forøvrig har Freddy Stave gjort sin Facebookside utilgjengelig i dag.)

Målet

Det var stortingsrepresentant, andre nestleder i stortingets samferdselskomitè og sentralstyremedlem i FrP Bård Hoksrud som var målet.

Hvem vil tjene på at han henges ut i TV2 akkurat nå?

Hadde det vært før valget ville det vært nærliggende å tenke i retning av politiske motstandere. Noen som vil FrP vondt. Selv om valgforskere avviser teorien om at velgerne til FrP reagerer på slikt.

Siden det er like etter et elendig FrP-valg, og siden FrP snart skal diskutere Geir Mo og partiledelsens også internt kritiserte håndtering av sex-saker, og siden Bård Hoksrud har vært en av de som har vært åpent kritiske til ledelsens maktstrategi, trenger ikke svaret være like opplagt.

En kilde i FrP-toppen?

Geir Almåsvold Mo. Foto: Frp.no

FrPs mektige generalsekretær Geir Mo har møtt krav om å gå av og partiets maktstrategi har i en tid vært under press fra en del av partiet der Bård Hoksrud står sterkt.

Et skuffende valg for FrP kan ha styrket «populist-fløyen» og svekket lojaliteten hos de som til nå har stolt på at maktstrategene tror best.

Det er uansett naturlig å tenke at blant de få som måtte ha mulighet til å vite at stortingsrepresentant Bård Hoksrud skulle på «guttetur» til Riga, og kanskje i en avslappet privat og sosial setting kunne ha oppfattet en bemerkning om hva som sto på programmet, er de i partiet som omgås ham til daglig. Har han gjort det før? Selv sier han til NRK at han ikke vet om han har kjøpt sex tidligere, men han har flere ganger vært på strippeklubb på «gutteturer».

(Oppdatert: En tipser gir detaljerte opplysninger om hvem av de FrP-ansatte som var med på strippeklubb i Oslo, og flere av dem som hadde sex, etter en sommeravslutning for FrP-ansatte nasjonalt i juni 2004. Navn er ikke relevant her. Derimot kan det illustrere en del av en i alle fall den gang akseptert partikultur/subkultur.)

De i partiet som drømmer om regjeringsmakt i 2013 hadde uansett ikke tålt at en eventuell sex-kjøper i sentralstyret ble avslørt like før neste valg. Da ville det vært bedre å få hjelp fra media til å sette ut av spill en tydeligvis internt populær representant i god tid før nominasjonen til neste stortingsvalg.

Om ikke Geir Mo selv måtte gjøre det, vil det ofte i den slags makthierarkier finnes noen som både bruker ørene og forteller videre oppover til det nivå de vil bli anerkjent av, dersom det kan gavne dem selv. Kan en person internt i FrP være kilden, direkte eller indirekte, for tipset til TV2?

Dagbladet har forøvrig prøvd, men ikke lyktes å komme i kontakt med generalsekretær Geir Mo. Det er nestleder Per Sandberg, en annen Geir Mo-skeptiker (light-versjonen?) som har fått jobben å vise fjeset sitt og bli assosiert med denne ubehagelige saken akkurat nå. Kort tid før landsstyremøtet der blant annet ledelsens håndtering av sex-saker er tema. En ansettelse av ny generalsekretær etter valget har også vært bebudet lenge, og da har noen kanskje også tenkt at rollen til partiansatte Geir Mo er i spill?

Hva med politiske motstandere?

Politiske motstandere kan sverge til andre partier, men også innad i enkelte partier kan politisk maktkamp og strategistrid til tider være hard. Les bare om Arbeiderbevegelsens historie på 1920-tallet.

Eventuelle politiske motstandere i andre partier ville hatt langt større utbytte av å plassere slike «drittpakker» før valg.

Omtrent alle som gjennom tid har levd i en symbiose med politikere (for eksempel gjennom jobb i interesseorganisasjoner/lobby, rådgiving, media eller offentlig administrasjon), eller som i det minste har omgang med noen som stadig forteller slike anekdoter, vet om flere lignende historier som ikke publiseres. (Oppdatert: «Jeg vet om slike saker i alle partier». Dagbladet.)

Bård Hoksrud var formann i FPU og som sådan medlem i FrPs sentralstyre da Søviknes-saken og en bølge av sex-anklager i partiet falt ut av skapet. Etter ham overtok Trond Birkedal som FPU-leder og sentralstyremedlem i FrP.

Gruppekulturer påvirkes av gruppemedlemmene og kan også påvirke eller forme de som kommer inn i gruppekulturen. At FrPs sentralstyre eventuelt er en «mannsjåvinistisk-kultur» som skal ha noe slappere personlig moral og færre dydssperrer enn andre partier er imidlertid ikke noe poeng her, selv om det kan være noe i det, sett i lys av et liberalt moralsyn.

Dette er ikke bare en FrP-kultur, men en flik av en maktkultur der empatiske evner ikke fremelskes og der personlig moral og dyder erstattes av «det andre ikke vet har de ikke vondt av».

Mer: Det andre ikke vet.

Politikere (og journalister) har også privatliv og et rettsvern for sin private sfære. Hvor stor denne sfæren er vil selvfølgelig variere.

Nå mente TV2s tipser at Bård Hoksruds navn burde blåses, og siden beslutningen ble tatt om å sende et team for å jobbe et par dager med saken, syntes også redaktøren i TV2 det var plausibelt å begrunne dette med rollen som stortingsrepresentant.

Ny rollebesetning

Bård Hoksrud sin rolle i FrP har vært å spille samferdselspopulist. Det har alltid vært en behagelig rolle å spille for en opposisjonspolitiker i stortinget, uansett parti, men selvfølgelig har ulike partier også ulike replikker å markedsføre.

Noen skal snakke mye om sitt partis tro på tog, noen om hvor viktig det er å bygge bedre veier i distriktene «der folk bur» og noen om sykkelveier i byene. Noen har snakket mye om effektivisering, om systemene, kvalitetskontrollen og ansvarsplasseringen innen samferdselssektoren. Viktige tema, men knapt noen med stemmerett, ikke en gang erfarne politiske journalister virker interessert i det. Det selger ikke.

Faksimile ANB.

Bård Hoksrud og FrP har et mye bredere register å spille på.

Han skal blant annet kritisere regjeringen for samferdselspolitikken, kreve redegjørelser for skandaler, kreve bedre og bredere veier, fronte FrPs stemmeviktige motstand mot bompenger («moderne landeveisrøveri»), kritisere lave fartsgrenser og av og til -men ikke så ofte at folk blir lei maset – kreve at den til enhver tid sittende samferdselsminister må gå av.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP), noen i hennes parti eller i den rødgrønne regjeringsalliansen har ingen ting å tjene på at Bård Hoksrud blir borte fra TV-skjermen og avisspaltene fremover. Det vil bare komme en ny en og overta rollen. Replikkene og manuset ligger jo der. Det er bare rollebesetningen som skifter.

Intern tautrekking i FrP

Bloggeren Indregard har skrevet et kort og lesverdig innlegg om det han kaller tautrekkingen, men som man også mellom landsmøtene der politikken vedtas kan kalle rollefordelingen, innad i FrP:

I Fremskrittspartiet foregår det en kontinuerlig tautrekking mellom høyrepopulister (big spenders og streng mot innvandrere)  og liberalister (liten stat og frihet til enkeltmennesket, herunder også utlendinger). Etter det såkalte Dolkesjø-landsmøtet har høyrepopulistene hatt hegemoniet, og det har hersket en slags husfred der de forskjellige «fagpolitiske talsmennene» har fått dyrke sitt eget felt, helt uten å koordinere og samle trådene. Frp har dermed kunnet høste velgere på sak, uten å bli avkrevd noen strategi for hvordan de skal avstemme disse gigantiske statlige prosjektene med frihetsprinsippene, og samtidig har de kunnet skyve frem noen liberalister når prinsipper stod på spill (f.eks. i forbindelse med Datalagringsdirektivet).

I innlegget lanserer han muligheter for at noen internt i partiet, i liberalistfløyen, kan stå bak tipset til TV2. Dette som ledd i en intern maktkamp i partiet. (Han nevner også muligheten for at noen i partiet personlig kan ha hatt en høne å plukke med Hoksrud.)

Antagelsen om en maktkamp og eller personlig hevn kan ha mye for seg.

Ofte er det maktkamp, posisjonskamp og/eller hevn som ligger bak når politikere tipser media om kolleger i eget parti for å få media til å lage oppslag som setter den politikeren ut av spill. Noe som igjen åpner muligheter for andre til å ta posisjoner i partiet eller vinne strategiske slag om hvordan de vil at partiet skal profilere seg.

I tilfelle noen i andre partier står bak, er det nok kampen om velgerne som er motivasjonen. Men hvem tenker på valgkamp en uke etter valget?

AP-representant støtter Hoksrud – FrP-kolleger tier

Bård Hoksrud ble sist valgt inn i sentralstyret i Frp i 2010. Det skjedde etter benkeforslag.

Han var ikke ledelsens mann, men «partigrasrotas mann». Hadde han ikke den gang finlest papirene og reagert mot en formell glipp fra administrasjonens side så ville han ikke kunne bli valgt. Partiets administrative ledelse hadde på et eller annet vis glemt eller «glemt» å fortelle valgkomiteen at Hoksrud også var kandidat til sentralstyret. Dermed kunne glippen fra FrPs administrasjon ha lagt føringer for hvem valgkomiteen kom til å foreslå. (Mer om det her.)

Hoksrud har, ifølge biografien hans på stortinget.no, blant annet vært ansatt i FrP i sju år. Han har 20 års bakgrunn som folkevalgt i Telemark.

Han har i ganske mange år vært tett på generalsekretær Geir Mo, som også har FrP-bakgrunn fra Telemark. Om han kjenner Geir Mo så godt at han rutinemessig også leser antatte formalia for å luke ut slike «forglemmelser», eller om han alltid leser alt han ikke er nødt til å lese, er ikke godt å si. Det kan jo også være sammenfallende tilfeldigheter.

Bård Hoksrud representerer den fløyen av partiet som har raslet med sablene for å gjøre FrP mer populistiske og satse mer på rent velgerfrieri uten å legge så mye vekt på hvordan dette kan påvirke posisjoneringen overfor mulige samarbeidspartnere i en fremtidig flertallskonstellasjon.

En annen fløy har ivret for å søke makt, inngå kompromisser og luke ut de som man mener ikke passer til den nye fasaden. Selv om han har vært ansatt og som sådan trolig har som instruks å iverksette flertallsvedtak i partiet, oppfattes Geir Mo å være en pådriver for dette synet.

Etter at TV2 fortalte om Bård Hoksruds sex-kjøp i Riga har førstnevnte fløy mistet en av sin tunge talsmenn, mens sistnevnte fløy kan vise til at de jo tar slike saker alvorlig og kaster ut slike personer i henhold til partiets reglement.

Det er interessant å se at en stortingsrepresentant fra AP går ut med både politisk støtte til saken og menneskelig støtte til FrP-eren Bård Hoksrud. (NRK).

Min gjetning er at man ikke kan forvente offentlig uttrykt støtte til Bård Hoksrud og kritikk av denne loven fra FrP-ere på Stortinget på samme måte som denne stortingsrepresentanten fra AP. Selv om alle FrP-representanter på Stortinget stemte mot denne loven.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Aftenposten: Professor dr. juris Geir Woxholth: -Hva slags samfunn vil vi ha?

Dagbladet: – Jeg stod for presten og sa ja til å støtte ham i gode og onde dager. Det løftet har jeg tenkt å holde, sier Ingunn Lundin Jensen, kona til Bård Hoksrud.

Liberaleren: Hoksrud er motstander av sexkjøpforbudet.

Fra Lerkendal til kongens slott

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en  favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

  • Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
  • Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
  • Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
  • Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da  innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Noen spenningsmomenter

Meningsmålinger vi blir presentert i nasjonale medier forteller gjerne om et tenkt representativt landsgjennomsnitt, og sjelden om de spesielle kommunene der resultatene kan bli forholdsvis oppsiktsvekkende.

Her er en samling med kommuner der det kan være interessante eller uvanlige poenger å finne, samt noen navn som i det store bildet ikke er annet enn tilfeldige kandidater, men viktige nok for sin liste.

Fra partilederdebatten. Faksimile Dagbladet.

Av de åtte som deltok i partilederdebatten er det kun to som stiller til valg i lokalvalget 2011.

Den ene er Trine Skei Grande som står på 33. plass for Venstre i Oslo. Hun kan risikere å komme inn i bystyret. Venstre har fire kumulerte (eller fire med stemmetillegg).

De som har fått stemmetillegg fra sine partier får 1,25 stemmer for hver stemme partiet får. Slengere (personlige oppføringer av kandidatens navn) på andre partilister og kumuleringer (kryss) fra eget partis velgere gir en ekstrastemme. En kumulering/slenger tilsvarer da fire ordinære stemmetillegg.

Alle etter de med stemmetillegg, i dette tilfellet alle fra femte- til 65.-plass, står dermed likt i kampen om de øvrige representantplassene Venstre vinner utover de fire første. Ifølge pollofpolls ligger Venstre an til å få seks plasser i Oslo.

Den andre i partilederdebatten som stiller til lokalvalget er Turid Thomassen. Hun er førstekandidat for Rødt i Lillehammer. Det finnes også en annen Turid Thomassen som er førstekandidat. Turid Solberg Thomassen er førstekandidat for KrF i Nedre Eiker.

«Lokalvalg er personvalg» – En myte?

Noen stemmer på person, men slett ikke så mange om man skal tro en velgerundersøkelse fra lokalvalget 2007 utført av Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), Stine Renate Otterbekk og Lawrence Rose.

Velgere som hadde brukt stemmeretten ble intervjuet. De fikk fire svaralternativer, og ble bedt om å si hvilket som er viktigst for stemmegivningen ved lokalvalg.

Få fram saken

Slik fordelte svarene seg etter kommunevalget for fire år siden, i 2007:

  • Lokale saker (42 prosent)
  • Allmenn tillit til et parti (37 prosent)
  • Listekandidater (11 prosent)
  • Rikspolitiske saker/forhold (10 prosent)

(Kilde: forskning.no)

Noen spennende kommuner

  • I Eid kommune fikk Arbeiderpartiet 6,1 prosent og Venstre 41,4 på en lokal måling. Strid om sykehusstruktur i Sogn og Fjordane ligger bak. Hva sier velgerne på valgdagen?
  • Hvor store utslag kan personer gi? I 2007 sto Per Ervik på førsteplass for FrP i Hitra kommune. De fikk 31,3 prosent av stemmene. I år står Per Ervik på førsteplass for Pensjonistpartiet. De er målt til 15,1 prosent, og tar fire representanter i kommunestyret, mens FrP halveres og får 15,6 prosent dersom målingen viser valgresultatet.
  • I Arendal kan en lokal liste, Verdipolitisk Parti, med Sanjin Salahovic på topp, få avgjørende betydning når makten skal fordeles.
  • I i Telemark samarbeider FrP (varaordfører) med AP (ordfører) og de rødgrønne støttepartiene SV og SP. Vil Høyre og Venstre få FrPs støtte etter dette valget, eller betaler de rødgrønne mer i politiske posisjoner til FrP?
  • Skedsmo kommune har vært styrt av AP-ordfører siden før kvinner fikk stemmerett i Norge. Blir tradisjonen brutt etter 101 år?
  • I Tynset har SV ordføreren, og med 19,5 prosent ser det ikke alt for mørkt ut for SVs Bersvend Salbu, men utfordrerne står i kø. Vil APs ordførerkandidat, Morten Sandbakken bli ordfører? «Bror hass» har vært det før. For SP. Nå er lillebror Dag-Henrik Sandbakken statssekretær for SP og storebror ordførerkandidat for AP. (Østlendingen.)

Har velgerne i Terra-kommunene tilgitt, eller går ingen partier fri fra sitt medansvar?

I «Terra-kommunene» ser det ut til at ordførere flest får gode valgresultater.

  • I Hattfjelldal stiller kun partiene AP, SV og SP. Klarer Terra-ordfører Asgeir Almås å forsvare valgresultatet fra 2007 på 57,1 prosent?
  • I Narvik stiller ikke Terra-ordfører karen Margrethe Kuvaas (AP) til gjenvalg. Ap holder stand og kan øke. Samarbeidskonstellasjonen AP, Høyre og KrF fikk 21 av 41 representanter i forrige valg. En lokal måling viser at de kan få 25 nå, men her er det mange ulike flertallskonstellasjoner, også uten AP.
  • I Haugesund ligger Petter Steen jr (H)  på en lokal måling an til å få 41,1 prosent. Litt over forrige valgresultat på 39,9. Her har både AP og H styrket seg, mens alle andre går ned i følge en lokal måling.
  • I Bremanger gjorde AP tidenes beste valg i 2007 med 48,1 prosent oppslutning. Terra-ordfører Kåre Olav Svarstad (AP) stiller ikke til gjenvalg, men velgerne i denne hardt rammede kommunen tilgir visst ikke partiet så lett, dersom man skal stole på en lokal måling med så få som 150 spurte. Dagens flertallskonstellasjon med AP og SV går fra 12 til 8 representanter av kommunestyrets 23 og det er åpent for nye flertallsforhandlinger i korridorene når valgresultatene er klare.
  • I Vik stiller ordfører Marta Finden Halset (AP) til gjenvalg. Sist fikk AP sammen med Sp 11 av 17 i kommunestyret. Siste fylkesmåling viser 10 av 17, men det er meget jevnt mellom AP og SP om å bli størst. Og det betyr vel noe for fordeling av verv?

Mer om Terra-kommuner: Rot bort pengene – staten betaler.

Valgdeltakelsen

Får vi en valgdeltakelse på over 70 prosent?

Valgdeltakelse ved kommunevalg siden 1983. (Full oversikt på SSB):

  • 1983: 72,1 %
  • 1987: 69,4 %
  • 1991: 66,0 %
  • 1995: 62,8 %
  • 1999: 60,4 %
  • 2003: 59,0 %
  • 2007: 61,2 %


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Min mening – ikke partiets mening

En lokalpolitiker falt for fristelsen til å rakke ned på Arbeiderpartiet og oppfordret folk til å heller stemme på FrP kort tid etter at bombeattentatet i regjeringskvartalet var kjent. (NRK).

Dette er ikke bare en hvilken som helst lokalpolitiker, som ikke evner å overskue rekkevidden av sine egne utsagn, men en mann med erfaring fra roller der han burde ha lært et og annet om at man av og til må legge bånd på personlige lyster og meninger og heller opptre så profesjonelt som rollen tilsier.

Faksimile BANett.

Kjell Ivar Vestå er lensmann i Lurøy.

Der er han også varaordfører, leder i det lokale FrP-laget og ordførerkandidat ved høstens valg.

Imidlertid har han aldri tidligere stått på en valgliste for FrP før i år.

Vestå ble innvalgt i kommunestyret i Lurøy i 2007, for Kystpartiet, som fikk 21,5 prosent av stemmene og varaordførervervet, mens Senterpartiet fikk ordføreren.

Ved siste stortingsvalg, i 2009, var Kjell Ivar Vestå nasjonal leder i Kystpartiet og førstekandidat for Kystpartiet i Nordland. Han var samtidig fylkesleder i Kystpartiet Nordland.

Han har som leder i Kystpartiet blant annet stått frem i VG med et personlig politisk ønske/krav om å flytte hovedstaden fra Oslo til Trondheim og målbært en forakt overfor hvordan rikspolitikere og regjering husholderer med landet.

Faksimile VG.

Eventuelt sammenfall med terrorarresterte Anders Behring Breiviks forakt overfor de samme er sikkert like upassende å spille på som hans oppfordring på Facebook.

Etter et skuffende valgresultat i 2009 valgte Vestå i oktober 2009 å trekke seg som leder i Kystpartiet på nasjonalt plan.

I følge en pressemelding fra partiet gjorde han dette «etter en nøye vurdering etter å ha brukt store ressurser i valgkampen».

Samtidig varslet han at han ville fortsette som leder i Kystpartiets fylkeslag i Nordland og bruke kreftene der.

I juni 2010 sendte Kystpartiet ut en pressemelding der de opplyste at Kjell Ivar Vestå måtte trekke seg som leder i Kystpartiet i Nordland av helsemessige årsaker. (BANett).

De eventuelle helsemessige årsakene var imidlertid ikke til hinder for å fortsette i sitt folkevalgte verv som kommunestyrerepresentant og varaordfører i Lurøy. På kommunens nettsider står han pr 1. august 2011 oppført som formelt uavhengig representant. Det vil si en representant som har brutt med den partilisten han er innvalgt for (i dette tilfellet Kystpartiet).

Formelt (i protokoller etc) er representanter som melder seg ut av partiet de er innvalgt for å anse som uavhengige, selv om de måtte finne på å melde seg inn i et annet parti.

Faksimile FrP.no

1. april 2011 publiserte Fremskrittspartiet en artikkel på sine nettsider om at samme Kjell Ivar Vestå nå er valgt som leder og førstekandidat i nystartede Lurøy FrP.

FrPs stortings-representant fra Nordland og fylkesleder i Nordland FrP, Kenneth Svendsen, uttaler i den forbindelse at det er kjempepositivt og at Lurøy FrP har en god forutsetning for å gjøre et godt valg.

På mindre enn ett år har altså Kjell Ivar Vestå gått fra å være politisk uenig med FrP i mange viktige saker til å plutselig være ordførerkandidat for partiet. Fra å være en som ved de siste valg har konkurrert mot Kenneth Svendsen og FrP om de samme stemmene, til å plutselig bli en kandidat med nye meninger?

Eller er meningene og partilisten man til enhver tid stiller for underordnet et ønske om personlige politiske posisjoner i det partiet man slipper til på førsteplass?

På en VGblogg før valget i 2009 argumenterte Vestå for at velgerne ikke måtte la seg lure til å stemme på «Siv og Jens».

Faksimile, Kjell Ivar Vestå på Kystpartiets VGBlogg.

Fremdeles advarer han mot å stemme på «Jens» og AP, men ser nå, i motsetning til ved forrige valg, gjerne at hans Facebookvenner og andre stemmer FrP.

Faksimile fra NRKs nettmøte med toppkandidat Kjell Ivar Vestå i 2009.

Velgerne som tidligere har stemt på Kystpartiet og nåværende varaordfører Vestå, på bakgrunn av standpunkter som bryter fundamentalt med FrPs grunnprinsipper, må kanskje være i villrede.

Stemmer de på en politiker som for eksempel står for nei til EØS-avtalen, nei til liberalisering av kraftforsyning, nei til markedspris på fisk, og ja til en mer liberal innvandringspolitikk enn FrP står for (av hensyn til bosettingen i distriktene)?

Stemmer de for en radikal sosialisme («folket skal eie naturressursene») slik listekandidat og lensmann Vestå forkynte ved forrige valg, eller stemmer de for en liberalisering, konkurranseutsetting og privatisering som samme person ikke står for.

Faksimile fra nettmøte på NRK.

Eller i alle fall ikke sto for da han svarte velgerne på nettmøte i NRK i 2009.

Eller stemmer de på en kandidat som til enhver tid har kun sine egne personlige meninger, og de meningene og ytringene må ikke partiet hans tas til inntekt for?

I tilfelle bør vel ikke overbeviste FrP-velgere stemme på den listen Kjell Ivar Vestå står på, og de som er enige med Vestå bør ikke stemme FrP?

Eller er det kun stemmetall som teller for partiet, og hva den enkelte kvalitetssikrede og internt skolerte toppkandidat måtte love eller uttale for å lokke til seg stemmer skal ikke partiets ledelse svare for?

Kanskje er det slik også at enkelte lokale toppkandidater kan suspendere partiprogrammet etter eget forgodtbefinnende og si at «de punktene i programmet gjelder bare i Oslo og større byer, men selvfølgelig ikke her»?

[polldaddy poll=3776594]

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Brukte bomben til å promotere Frp

«En drøy time etter bomben gikk av utenfor regjeringskvartalet skrev Kjell Ivar Vestå «Huff-stem Frp!!! Naive Ap må ut snarest!» på sin åpne Facebook- profil.

I den videre diskusjonen på Vestås tavle på Facebook sier den lokale Frp-toppen at han er forbannet og at han må ha lov til å uttrykke seg.

– At dere som stemmer Ap føler dere truffet kan jeg leve med. Typisk å rette oppmerksomheten mot alt annet enn årsaken til det som skjer. Skal naiviteten fortsette? Tankene mine går i høyeste grad til ofrene. Jeg frykter flere anslag og det må takes tak i snarest!!, skriver han bare tre timer etter bomben gikk av.

Fjernet meldingen

Litt før klokka 20.30 om fredagskvelden hadde Vestå moderert seg. Bildene og historiene fra Utøya hadde da begynt å tikke inn for alvor. Han skrev da «Ok alle sammen, vi er vel alle sjokkert på en dag som denne og følelsene kan ta overhånd. Nå må man stå sammen mot dette anslaget mot demokratiet og uskyldige mennesker».

Likevel ble den opprinnelige lenke liggende på Vestås profil til pressekonferansen der justisminister Knut Storberget fortalte at den pågrepne gjerningsmannen var etnisk norsk.

Tidlig lørdag morgen var den opprinnelige meldingen med kritikken mot Arbeiderpartiet fjernet.»

(Rana blad.)

Arbeiderpartiet var terrormålet

Under pseudonymet Andrew Berwick forteller Anders Behring Breivik i sitt manifest hvordan han i ni år, siden 2002, har jobbet ganske målbevisst for å sette seg i stand til å kunne utføre terroraksjoner mot det han omtaler og oppfatter som fiender av sitt verdisyn.

Arbeiderpartiet var hans terrormål av flere grunner: For å presse dem til å legge om kursen før det er for sent, for å skape oppmerksomhet om saken og manifestet pluss at aksjoner som dette inngår i en plan for å rekruttere flere til motstandsbevegelsen han hevder å representere.

Regjeringsbygget var et fysisk symbol på Arbeiderpartiets politiske makt. På Utøya var ungdomspolitikerne i AUF, maktapparets fremtid, de levende bevegelige målene han hadde trent og perfeksjonert seg på å skyte ned.

Hvem som er fiender blir definert og kategorisert i manifestet som kan kalles idégrunnlaget for bevegelsen, en slags ridderorden, han hevder å tilhøre.

Manifestet på 1518 sider gir en merkelig blanding av politisk, kulturell og religiøs begrunnelse for å bruke ekstreme maktmidler mot fiender som han deler opp i ulike kategorier: Kategori A, B og C forrædere. Arbeiderpartipolitikere er blant de som, ifølge manifestet, inngår her.

Anabole steroider, krigsspill og ekstrem viljestyrke

Andrew Berwick/ Andreas Behring Breivik poserer i stridsutrustning. Faksimile fra manifestet.

Ut i fra hva jeg har lest i manifestet, innlegg av ham og artikler om ham, har jeg dannet meg et bilde av en person som har en litt begrenset intellektuell kapasitet, men som ikke ser ut til å ha noen forståelse for dette selv.

En dyktig manipulator i forhold til å i årevis holde en fasade mot en omverden der han nært omgås ressurssterke personer, tildels med stillinger innen departementer og annen offentlig forvaltning.

Blant de han nevner som folk han er glad i finner man folk i Forsvarsdepartementet, UDI og en brannmann. Han har også valgt en advokat som er medlem i Arbeiderpartiet. Ifølge manifestet skal disse være blant hans og den europiske kulturs fiender og likvidasjonsmål.

Han er slett ikke dum, heller tildels begavet, men ser ut til å problemer blant annet med å skille mellom fiksjon og realitet, mellom en personlig oppfatning og konkrete fakta. Samtidig er det på noen områder vanskelig å se særlig empatiske evner, bortsett fra et sterkt verbalt og billedlig signal om at han ønsker å forsvare noen og noe han er svært glad i ved å gjøre slikt.  (Mer: Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk i Aftenposten: Har slettes ingen empati.)

Han beskriver også en livsførsel der kroppsbygging, anabole steroider og voldelige dataspill som World of Warcraft og Modern Warfare 2 er ingredienser.

Han har brukt musikk og flere ukentlige gåturer/treningsøkter til å, som han kaller det; motivere seg selv og holde moralen oppe mens han jobbet for å utføre sitt oppdrag. Mange års målbevisst og systematisk arbeid i det skjulte signaliserer en meget spesiell viljestyrke.

Bruddstykker av historie, vitenskap, religion, politikk, militærstrategi og statistikk brukes på en måte som viser at man nok har lest både det ene og det andre, men ikke nødvendigvis har forstått noe av det mest grunnleggende, og ender med katastrofale konklusjoner.

Kanskje har han lav evne til å ta til seg begrunnede motforestillinger eller adlyde (autoritære) grensesettere?

Fiksjon eller virkelighet?

Andrew Berwick/Anders Behring Breivik kaller seg Justiciar Knight Commander for Knights Templar Europa. Han hevder å være en av flere ledere i The National and pan-European Patriotic Resistance Movement. Tiden vil vise om bevegelsen eksisterer fysisk eller om dette er noe som bare eksisterer inne i hodet på forfatteren.

Andrew Berwick/ Andreas Behring Breivik i Commander-uniform. Faksimile manifest.

De ulike gradene og bestemmelser om blant annet kommandoforhold, klesdrakt og utrustning blir detaljert omtalt i manifestet.

Selv omtaler han seg i dagbokdelen som «Justiciary Knight».

På et bilde i manifestet og PR-videoen på Youtube er Anders Behring Breivik ikledd en uniform med gradsdistinksjonen Justiciary Knight Commander (JKC).

En JKC må, ifølge manualen, være en person som er til å stole på. Vedkommende leder en celle (en gruppe) som arbeider for å nå et felles mål, men kan også opptre som en enmannscelle.

Ifølge manifestet befinner vi oss i dag i fase 1. Den varer fra år 1999 til år 2030.

I denne fasen beskrives målene å være sjokkangrep og henrettelse av kategori A, B og C forrædere. Dette beskrives som multikulturalister, kulturelle marxister, suicidale humanister og globale kapitalister.

Et annet mål i denne fasen er å skape gunstige forhold for rekruttering.

Manifestet er også en oppfordring til å slutte seg til kampen han opplever han fører an i.

En del av manifestet inneholder også en blanding av dagbok og instruksjoner hvor han beskriver hvordan han selv har gått frem, prøvet, feilet og lyktes (lyktes i forhold til hans forutsetning). Han gir også tips til andre som ønsker å gjøre lignende terroranslag. Selv beskriver han fra dag til dag de siste 80 dagene med bombelaging. «Hadde jeg visst det jeg vet i dag, kunne jeg utført dette på 30 dager», forteller han.

Han skriver fra oktober 2010 at det er bestemt at han skulle utføre en aksjon høsten 2011, men skriver ikke hvem som har bestemt det. Flere steder i manifestet skriver han om fordelene ved å jobbe alene. Man slipper å kommunisere med andre pr e-post eller mobiltelefon, og kan dermed unngå å bli fanget opp av overvåkere. På slutten i manifestet kommer han også med en konklusjon om at vil du ha noe gjort så er det best å gjøre det selv.

Omfattende og målrettet

Dagbokdelen er i starten kun sporadisk og med vage tidsangivelser (måned og år). Dette kan muligens være skrevet i ettertid. Senere blir notatene jevnligere. På slutten er det daglig.

De første årene etter 2002 brukte han på å skaffe seg økonomisk handlekraft og på å lese/studere. Han drev firma og tjente gode penger. For ham var pengene grunnlaget for hva som skulle skje senere.

De siste årene er ulike operative faser for å blant annet skaffe seg våpen og utstyr samt et troverdig skalkeskjul for å skaffe seg store mengder kjemikalier/ingredienser til å lage en bombe.

Berwick/Breivik gir også blant annet omfattende bakgrunnsinformasjon som han mener kan være nyttig for å etablere en bedrift innen gruvedrift/mineralutvinning, med lovlig tilgang til sprengstoff, eller en liten gård med lovlig tilgang til kunstgjødsel.

– Han har fortalt at han dro til Utøya for å gi Ap et varsel om at dommedag kunne komme hvis partiet ikke endret sin politikk. Han ville ramme Ap og rekrutteringen hardest mulig. Han kaller Ap-folk for marxister, sier hans forsvarer Geir Lippestad. (VG).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


Mer:

Mer om gjerningsmannen.

Førsteamanuensis Lars Gule i Aftenposten: Han var ikke nazist.

Førsteamanuensis Pål Foss i Dagbladet: Enten har han klippet og limt, eller så har han samarbeidet med noen.

VL: 18 ofre kjemper fortsatt for livet.

DN: Psykiatrikern Ulf Åsgård: «Manifestet visar att personen har tydliga tvångsmessiga drag.»

DN: Frimurerforsker Andreas Önnerfors: Tydelig likhet med Ku Klux Klan.

Expressen: Åsikterna identiska med SDs.

VL: Ekstreme mørkeblå sjokk.

Mer om gjerningsmannen

Han er den verste massemorderen i moderne tid i Norge og en av de verste i fredstid i hele verden.

Var målet å komme på førstesidene verden rundt og bli husket for de grufulle ugjerningene? Er dette en person som savner anerkjennelse og kanskje føler at hans intellekt og analytiske evner ikke er blitt tilstrekkelig verdsatt av omgivelsene?

Barndomskamerater beskriver ham som en «underdog» som ble mer og mer innesluttet.

Gjerningsmannen vil sikkert snart også gjerne fortelle sin historie, men vil media slippe til gærningen?

Har han et opptak av massakren? Vitner har fortalt til Bergens Tidende at han snakket i et headset mens han massakrerte ungdommene på Utøya.

Fotomontasje fra Anders Behring Breiviks Facebookside.

Anders Behring Breivik er født 13. februar 1979.

Han er oppvokst på Oslos vestkant. Inntil nylig var han folkeregistrert med adressen Hoffsveien 18, sin mors adresse. For en måned siden har han til Folkeregisteret meldt flytting til en gård i Rena.

I politiets våpenregister står han, ifølge VG, oppført med tre våpen: En rifle, en hagle og en Glock pistol. Han var medlem i en pistolklubb og har ingen militær bakgrunn. Ifølge NRK ble han fritatt for førstegangstjeneste.

Han har gått på Oslo handelsgym.

I et nettinnlegg har han opplyst at han: «har jobbet med prosjektutvikling i 14 år med flere prosjekter relatert til nettløsninger, har økonomisk utdannelse + to andre bachelor grader, tjente min første mill som grunder i en alder av 24 og har mange kamerater som i dag er suksessfulle grundere innenfor de fleste bransjer».

På sin Facebookprofil har han huket av for å være konservativ og kristen. Anders Behring Breivik har også bakgrunn fra Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets ungdom. Da hans bakgrunn i partiet ble nevnt på FrPs Facebooksider fredag 22. juli, ble opplysningen raskt sensurert.

(Oppdatert 23. juli: FrP har nå bekreftet følgende på spørsmål fra Aftenposten:

Han meldte seg inn i Frp i 1999 og betalte sin siste kontingent for året 2004. Han ble fjernet fra registrene i 2006. (Rutinemessig slettet pr 31. desember 2006, på grunn av ubetalt kontingent i to år.)

Han var medlem av lokallaget på St. Hanshaugen i Oslo i perioden 2001 til 2003, og en kort periode i lokallaget på Frogner i Oslo i 2003.

Han var engasjert i FrpU fra 1997 til 2007. Han meldte seg aktivt ut i 2007.

Han hadde to verv i FrpU, han var formann i lokalpartiet Oslo Vest fra januar 2002 til oktober 2002 og styremedlem samme sted fra oktober 2002 til november 2004.)

Foto fra Facebook.

Han var frimurer i St Johannes-losjen Søilene i Oslo. I 2008 har han oppgitt daglig leder som stilling. På Facebook har han lagt ut bilde av seg selv i seremoniskrud.

18. mai 2009 ble han registrert i Brønnøysundregistrene som innehaver av enkeltmannsforetaket Breivik Geofarm, med forretningsadresse Rena i Hedmark, hvor han har en gård.

Han er registrert med e-postadressen  anders.behring @hotmail.com og telefonnummeret 900 87 334.

En teori politiet har gått ut med er at han kan ha opprettet dette firmaet for å få tilgang til store mengder kunstgjødsel, som var hovedingrediensen i bomben som ble sprengt ved regjeringskvartalet.

Det svenske nettmagasinet Realisten hevder Anders Behring Breivik skal ha opplyst å være den tidligere kjente bloggeren Fjordman.

Anders Behring Breivik skal til tider ha vært aktiv debattant på nettsider om innvandring, multikulturisme og ideologi. Han kan oppfattes og er blitt omtalt som veltalende, belest, kunnskapsrik og dannet i debatter.

17. juli 2011 opprettet han en twitterkonto. Der har han lagt ut kun én melding:

«One person with a belief is equal to the force of 100 000 who have only interests.»

(Dette er et sitat av den britiske filosofen John Stuart Mill, uten at han opplyser hvem han har lånt sitatet fra.)

Samme dag opprettet han Facebook-konto. Her har han statusoppdateringer på engelsk.

Det er nærliggende å gå ut fra at innholdet på hans ferske Facebookside er nøye utvalgt som det samlede bildet han ønsket å gi til omverdenen om seg selv, herunder de få bildene og opplysninger om interesser som politisk analyse, børsanalyse, samt bøker om ideologi, liberalisme og blant annet George Orwells «1984».

Han har også valgt å opplyse at favorittklubben er Lyn.

(Oppdatert 23. juli: Facebooksiden hans er tatt ned, men her finner du en opplastet kopi.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

Wikipedia.

TV2.

VG.

Nettavisen.

Hans innlegg på document.no

 

Feil gjerningsmann

De første spekulasjonene og «ekspertanalysene» etter bomben ved regjeringskvartalet og nedslaktingen av ungdommer på AUFs sommerleir på Utøya gikk i retning av at ekstreme islamister kunne stå bak. Selveste NRK TV viderebragte også sent på kvelden en nyhetsmelding om at en jihadistgruppe skulle stå bak. (Mer om det lenger nede). Dersom det stemmer vil nok FrP vinne mange prosentpoeng oppslutning ved valget – og Jens Stoltenbergs parti vil bli den store taperen.

Når tiden går uten at noen gruppe på troverdig vis tar på seg ansvaret for ugjerningene, den pågrepne snakker villig med politiet, ingen flere etterlyses eller pågripes, samtidig som samme falske politimann og foreløpig ingen andre knyttes til begge åsteder, trer en annen mulighet tydeligere frem. En enkeltperson kan ha opptrådt alene. 

Kan det ha vært Arbeiderpartiet som var målet, og ikke selve nasjonen Norge?

I tilfelle er dette «feil terrorist» for mange som alt har konkludert. En gjerningsmann (32) som er etnisk norsk, lyshåret, lys i huden, veltrent, snakker østlandsdialekt og som tilsynelatende har svært mye imot Arbeiderpartiet, passer liksom ikke inn i det bildet.

På CNN uttalte terrorekspert

Paul Cruickshank seg tidlig i kveld om at bombeangrepet pekte i retning av en etablert jihadistgruppe med bånd til al Qaida.

Den svenske terroreksperten Magnus Ranstorp uttalte seg tidligere på dagen også om mistanker i samme retning.

Han sa at det sannsynligvis var al Qaida som sto bak.

Senere har imidlertid samme Ranstorp, som er forskningssjef ved den svenske forsvarshøyskolen, kommet med en ny analyse.

– Hadde det bare vært bombeattentatet, ville det vært naturlig å koble det til islamsk ekstremisme.

Nå har vi også skytingen mot Arbeiderpartiets ungdom også, og det endrer hele bildet, sier Ranstorp til det svenske nyhetsbyrået TT.

– På bakgrunn av hvordan dette har utviklet seg, fins det mulighet for at det er en enkelt gal persons verk, sier han. (Aftenposten).

Tore Bjørgo. Foto: Politihøyskolen.

Professor Tore Bjørgo ved Politihøyskolen har hele dagen holdt muligheten åpen for at «høyreekstreme miljøer» kan stå bak, uten at han vil spekulere i dette, sa han til NRK.

I tilfelle er det nærliggende å sammenligne den pågrepne nordmannen med Oklahomabomberen, Timothy McVeigh.

NRK har meldt at «politiet skal være kjent med hvilket miljø mannen er knyttet til«. Denne uttalelsen har imidlertid ingen forfulgt på de direktesendte pressekonferansene. Vi får nok lese mer om det i papirutgavene og på nettet i morgen.

PS: NRK meldte på direkte TV klokken 22.36 fredag kveld at en gruppe hadde tatt på seg ansvaret for terrorhandlingen i  Oslo.

Statskanalen gjenga informasjon fra New York Times, som også ble nevnt som kilde, om at gruppen Ansar al-Jihad al-Alami, (oversatt til Hjelperne av den globale hellige krig) hadde kunngjort en melding der de tok på seg ansvaret for bomben i Oslo. Bomben skulle ifølge meldingen fra gruppen være en hevn for norske styrkers bidrag i Afghanistan og uspesifiserte fornærmelser mot «vår profet».

På det tidspunktet statskanalen NRK kunngjorde denne nyheten, hadde det allerede i flere timer vært kjent at samme gruppe allerede hadde trukket tilbake denne angivelige innrømmelsen.

Vi står igjen med spekulasjoner.

Hvis Jens Stoltenbergs parti var målet for terroristen, og hvis vedkommende var det som karakteriseres som «høyreekstremist» kan sympati og antipatibølgene merkes ved valget til høsten.

Og skulle islamister kunne knyttes til dette, vil bølgene bli like store, men med motsatt partipolitisk vinner og taper.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Islamister bak bare tre av 249 terrorangrep, ifølge Europol.

Gjør klar til utblåsing

Oppdatert 14. mai. VG: FrP bryter egne skatteløfter.

– – –

Hver femte FrP-velger ved siste valg vil nå stemme Høyre. Mange har også hoppet opp på gjerdet, forteller professor og valgforsker Bernt Aardal på bakgrunn av en meningsmåling for ANB.

Målingen viser et brudd på en langvarig trend der både Høyre og FrP har vokst samlet sett uten å spise av hverandres oppslutning. Nå er det tilbake til en situasjon der disse to partiene har stor lekkasje til hverandre, men denne gang til Høyres fordel, mens gevinsten tidligere har vært hos FrP.

Faksimile Vårt Land.

Tross dette får Høyre og FrP samlet 48,6 prosent oppslutning på denne målingen. Det er ikke bare mye mer enn regjeringspartiene AP+SV+SP (36,8). (Da er SP inkludert selv om de ligger under sperregrensen med sine 3,8 prosent.)

Oppslutningen om H og FrP er faktisk større enn en tenkt storkoalisjon mellom de rødgrønne +Venstre (6,4) +KrF (5,2), tilsammen 48,4.

I praksis et uinteressant tall i forhold til et stortingsvalg, der geografi gir utslag på mandatfordelingen. (En måling i VG gir sentrumspartiene en nøkkelrolle, tross nedgang, fordi ingen blokker har flertall.) Det spørs også om FrP i det hele tatt er interessert i å være med i en regjering der de er lillebror.

De har avvist å støtte en ren H-regjering. Vil regjeringsstrategien til FrP, med å skvise Høyre ved å tvinge dem inn i en lillebrorsituasjon i regjering med  Frp, der Høyre må svelge kamelene og igjen tape oppslutning til storebror FrP, skremme partistrateger fra en eventuell variant der FrP får lillebrorrollen?

FrPs landsmøte til helgen får nok oppgaven å levere en utblåsning som skremmer og lokker gjerdesittere og Høyreoverløpere tilbake bak FrP-fanen.

Flere målinger gir bedre bilde

Nå skal man ikke legge for stor vekt på en enkelt meningsmåling. Dessuten er det stor forskjell på hva folk sier de vil stemme når det spørres om stortingsvalg i forhold til om det spørres om kommunevalg. Mange meningsmålinger i et større bilde viser mye mer enn en tilfeldig.

Der har pollofpolls.no gjort en fremragende jobb ved å gi alle interesserte enkel tilgang til målinger vektet og sortert på type valg og geografisk område. Deres kommunevalgbarometer viser temmelig stabil situasjon de siste ukene.

Faksimile pollofpolls.no

Lokale forhold avgjørende for posisjoner

Siden det er lokalvalg i år, er situasjoner i enkeltkommuner og de lokale kandidatene mer interessante enn ved et stortingsvalg. Ved å se gjennom ferske målinger på Pollofpolls finner man en måling som skiller seg spesielt ut.

FrP gjorde et rekordvalg i kommunen i 2007 med 31,3 prosent. FrPs førstekandidat den gang var aktuell som ordfører, men den tidligere varaordføreren i Hitra kommune, Per Ervik, meldte seg ut av FrP nylig. Ved høstens valg stiller han for Pensjonistpartiet som interessant nok får 10 prosent oppslutning i målingen en måned etter at partilaget ble stiftet. Like mye oppslutning som hans gamle parti FrP går ned i kommunen.

Faksimile pollofpolls.no

Årets lokalvalg er ikke bare et lokalvalg, men også siste mulighet for posisjonering før stortingsvalget i 2013. De som har ambisjoner om regjeringsmakt da vil gjerne vise til at de klarer å ha maktposisjoner i kommunene også.

Til helgen har FrP landsmøte.

Blir marsjordren å innta maktposisjoner i kommunene for enhver pris?

Vil de kvesse profileringen på områder der de skiller seg ut og har vunnet fra alle andre partier tidligere, for eksempel innvandring og strengere kriminalitetsbekjempelse?

Om jeg skulle gjette, ville jeg satse på begge deler.

(Oppdatert 13. mai: FrP-utspill om hard og simpel soning for utlendinger i VG. Og senere samme dag sannelig: Utspill om innvandrere av Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde. Ikke tilfeldig at FrP-representanter fra Rogaland ikke snakker negativt om innvandring.)

(Oppdatert 14. mai: Støre og AUF går på limpinnen og bidrar til å skape en forestilling hos de som ønsker strengere innvandrings- og integreringspolitikk av at FrP er alene om å føre en streng linje. Og så var dette bare et innlegg fra en representant, og ikke noe vedtak.)

Tiden vil vise hva prisen for de ulike partiene eventuelt er for å gå til sengs lokalt med utpreget rikspolitiske motstandere. Hvis man da ikke klarer å ri to hester i hver sin retning samtidig uten å miste det medieviktige smilet og tvinges til å vise et standpunkt i saker der partiet er delt. (Som FrP om arbeidslivsregler.)

Uansett er det vel en grei strategi for noen å fremstille seg som eneste alternativ til nasjonens fortapelse, og som uskyldig offer mot en stor fiende. Da er vel media greie å ha. Som et fiendebilde å peke på  …  og for å overbringe budskapet budskapene til velgerne i den enkelte sak.

(Oppdatert 13. mai: VL: FrP-Siv før landsmøtet. Til avisen som leses av mange kristne og verdiorienterte: Ja, til aktiv dødshjelp var et arbeidsuhell. Men i 2009 sa Jensen aktiv dødshjelp er gjeldende politikk om fem-seks år.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: SV vil ta bilen fra fedre som ikke betaler bidrag.

VL: Lysbakken: FrP bløffer om å bremse innvandringen.

-Skole er tradisjonelt en viktig sak i kommunevalgkamper. (VL: Skoleelever vil heller jobbe.)

VL: Bore gremmes over egen Erna-analyse. -Jeg tok feil.

Voldtektsofre tok ikke nok hensyn til gjerningsmannen

«Kvinner må endre oppførsel. Da unngår de endel overfallsvoldtekter.» Det er essensen i uttalelser fra fastlege Amir Tauqir Chaudhary til Dagbladet.

Legen som jobber ved Stovner legesenter og er deltidsansatt ved Oslo Legevakt benytter en dobbeltkommunikasjon som ikke er ukjent når representanter for verdens mest utbredte religion skal forklare hvor fredelige og menneskerettighetsrespekterende deres omfattende livsregler er. Bare kvinnene tar hensyn til at de ikke må friste mannen ved feil påkledning, ved feil oppførsel eller ved å omgås menn i strid med regelverket. (Mer om klespliktene til kvinner som tilhører ekstremislam. VL: Tildekkede kvinner stanset i Frankrike.)

Faksimile Dagbladet.

Chaudharys dobbelt-kommunikasjon i Dagbladet: «Chaudhary sier han ønsker å presisere at det aldri er kvinnens ansvar at hun blir voldtatt, og han understreker at han ikke mener at jentene skal oppføre seg eller te seg på èn bestemt måte, men at de kan endre noen vaner slik at de ikke ender i vanskelige situasjoner.

– Kvinner har aldri skyld i en voldtekt, men jeg mener at de bør være mer våkne. Vil de være på den sikre siden bør de alltid ta følge med noen hjem, sørge for at noen til enhver tid er informert om hvor de befinner seg, og at de ikke havner i stuasjoner, anledninger eller på steder der de føler seg utrygge, sier han.»

Først sier han at han ikke mener det er kvinners skyld at de blir voldtatt og at han ikke mener de må oppføre seg på en bestemt måte.

Deretter sier han hvordan de må endre oppførsel for å ikke forårsake voldtekter.

«Noen norske jenter handler i uvitenhet og bør ta mer ansvar selv», sa den samme fastlege og legevaktlegen Amir Tauqir Chaudhary i samme intervju, men spør man menn med et slikt moralsyn hva de egentlig mener med den konkrete uttalelsen er en ting sikkert: De skvetter unna som et glatt såpestykke når man klemmer til.

Mente det selvfølgelig ikke sånn, men bare norske jenter tilpasser seg islams regler for hvordan kvinner skal te seg i samfunnet og overfor menn, så blir de nok ikke voldtatt så mye? Tilpasse seg bare litt… etter litt … etter litt. Det er jo bare litt!

En annen ting som er feil i det norske samfunnet er fokuset på gjerningsmannen, mener legen. Media nevner ofte gjerningsmannens etnisitet, og det er visst galt, ifølge legen.

– Hvis gjerningsmennene er ikke-etnisk norske er fokuset på etnisitet såpass stort at det starter en debatt om integrering og innvandring

sier legen som også krever at opplysningsarbeidet om voldtekt bli langt bedre.

Et sted å begynne er kanskje om alle, leger med annen samfunnsstyrende/(«religiøs») overbevisning også, informerer alle, overalt, alltid, om at i Norge gjelder norsk lov, ikke islams regler for hvordan kvinner skal behandles og hvilke rettigheter menn har i forhold til de som ikke oppfører seg i henhold til profetens ord.

Kanskje man burde ta problemet alvorlig før voldtekter begått av traumatiserte stakkar menn av ikke-norsk etnisk opprinnelse overfor norske jenter som ikke vet nok om hvordan de skal oppføre seg overfor slike menn, blir hverdagskriminalitet? Hverdagskriminalitet er slikt som politiet tok mer alvorlig for 20 år siden, men nå må vi bare akseptere at samfunnet er endret.

Blir voldtekter etter hvert bagatellisert i skyggen av norske kvinners manglende evne eller vilje til å tilpasse seg traumatiserte menn som er vant til helt andre leveregler?

Litt hensyn må man vel ta til menn som har en annen «religion» eller er traumatiserte (og i stor grad asylsøkere eller flyktninger fra land der Islam er utbredt samfunnsnorm) eller hva?

[polldaddy poll=4863697]

 

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Politiet løslater voldtektssiktet 18-åring. VG: Voldtekt trolig filmet av overvåkingskamera. Politiet har innhentet opptakene fra området. VG: Ingen DNA-profil etter voldtekter i Oslo. VL: Støre lei av å dilte etter FrP. Vil gå i front i integreringsdebatten. VG: Støre støtter forslag om psykologisk undersøkelse av asylsøkere.  VG: APs ordførerkandidat i Oslo: -Vil at asylsøkere skal psykosjekkes. VL: Libe Rieber-Mohn (AP) vil teste asylsøkere psykologisk for å avsløre potensielle overgripere. VG: Justisminister Knut Storberget vil forebygge overfallsvoldtekter med uttransport av asylsøkere. VG: Her er folk mest redde i Oslo. VG: Politisk ordkrig om overfallsvoldtekter i Oslo. Kaller Libe Rieber-Mohn for bitch. VG: Derfor får utvist asylsøker bli i Norge. Multikriminell voldtektssiktet palestiner med varig utvisningsvedtak går fritt på gata i Norge.

Hvem skal beskyttes?

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

Når partiet fossror

To episoder der politikere har uttalt seg til offentligheten via sin Facebookprofil har fått mediasøkelys nylig. Begge episodene er i media blitt fremstilt som rasistiske, men ingen av de som har fremsatt angivelig rasistiske uttalelser offentlig blir kastet ut av sine partier.

Dog  takler partiene Høyre og Arbeiderpartiet dette helt forskjellig.

– – – – –

Og begge takler det helt forskjellig fra partiet FrP som i følge et raskt søk har kastet ut representanter både fordi de forteller om mer ledende partikolleger som mobber og fordi de lovlig benytter ytringsfriheten.

Siv Gørbitz, Bergen, ble kastet ut av FrP fordi hun varslet om seksuell trakassering fra partikolleger. Og det å ytre uenighet med partifeller i høyere posisjon i media er utkastelsesgrunn i Fremskrittspartiet.

Og, i en annen sak, for angivelig rasisme. Politiet karakteriserte imidlertid ikke saken som rasisme, men det gjorde altså FrP. … (eller ble Ole Elling Aarvik også i realiteten kastet ut fordi han ytret seg kritisk i media om egen lokallagsleder, Anita Gilde, som ble betegnet som en rød og svak leder?) (NRK).

Noen finner det kanskje merkelig at FrP opererer med en definisjon av grov rasisme når de ønsker å kaste ut et  medlem, men en helt annen definisjon når andre i partiet uttaler seg tilsvarende eller beskylder FrP for rasisme. Jeg tror dette har noe å gjøre med om man diagnostiseres som med eller mot ledelsen: Lojal eller autonom.

Forøvrig: Heller ikke FrP vil innrømme at de ekskluderer. De utkastede medlemmene karakteriseres som «aktivt utmeldt». En språklig omskriving av å være uenig med noen høyere oppe i partiapparatet.

– – – – –

Ledelsen i Høyre var raskt ute med å ta fullstendig avstand fra uttalelsene deres varaordfører i Aure, Rita Ormbostad, kom med om det norske bidraget til Eurovisjonens sangkonkurranse, Melodi Grand Prix. Varaordføreren selv gikk også ut med en unnskyldning. Partiet sentralt har imidlertid, i alle fall ikke synlig for oss utenforstående, lagt seg bort i hvordan partiet lokalt takler saken. Lokalpolitikeren, som forøvrig startet eget parti i 2003, Omegaaksjonen, meldte overgang til Høyre først i 2007. Dette fordi, som hun uttalte til Tidens Krav:

«– Etter fire år i politikken i Aure ser eg at det er Høgre eg oftast er enig med og samarbeider med. Dei har også støtta meg, og hjelpt meg utan å stille krav om å få noko tilbake. Dei tenker likt med meg i mange samanhengar.»

Nå vel. Det var det med å tenke likt da.

-Gi meg heller samer … skrev Høyres varaordfører, på Facebook.

Over til en sametingsrepresentant for AP.

 

Faksimile NRK.

Arbeiderpartiet hadde en episode med sin sametingsrepresentant, Anders Mathisen, som skrev på Facebook at Holocaust var udokumentert løgn.

AP valgte å prøve å vri saken over på formaliteter. Samtidig som partisekretærene  i kraftige ordelag stemplet sin partikollegas utspill som totalt uakseptabelt i  AP, partisekretær Raymond Johansen karakteriserte sin partikollegas utspill som nazi-inspirert visvas, hevdet de i ulike medier at vedkommende ikke var medlem i AP, og faktisk ikke hadde betalt sin kontingent på mange år.

Først uttalte imidlertid partisekretær Raymond Johansen at han oppfordret partikollega Mathisen til å melde seg ut av AP. Samme dag meldte NRK at den samme Anders Mathisen også er styremedlem i et AP-lag i Oslo.

Faksimile NRK.

Og dagen etter kom ulike personer i AP med ganske ulike versjoner av en historie om at deres representant på formalistisk vis kan sies å ikke være medlem i AP. Dermed slapp liksom partiet glatt unna å foreta seg noe.

Han hadde ikke betalt kontingent på mange år, fortalte APs gruppesekretær Willy Ørnebakk til media. Den historien skulle liksom distansere den nazi-inspirerte partirepresentanten fra Arbeiderpartiet?

Faksimile VG.

Han hadde ikke betalt på flere år fortalte AP til andre media, samtidig som assisterende partisekretær Odd Erik Stende informerte om at: «– Kontingenten hans var gyldig frem til høsten 2010, men siden har ikke Mathisen fornyet sitt medlemskap i Arbeiderpartiet.»

Faksimile Nordlys.

«Ikke betalt på mange år» var egentlig en kreativ omskriving av det faktum at det er kun et par måneder siden han unnlot å fornye sitt AP-medlemskap. Er det fortsatt slik at journalister ikke stiller spørsmål, men blindt gjengir slikt når partisekretærene forteller dem sannheten, formidlet via en eller annen journalist?

Og fremdeles er den, i følge APs egne, nazi-inspirerte AP-representanten, som altså ikke er AP-medlem og angivelig ikke har betalt kontingent på mange år (?), styremedlem i et AP-lag tilknyttet Oslo AP! Nå er det riktignok noen som har utvist mer kreativitet når de regner medlemmer og hva som er «å ha betalt kontingent», men selv Jonas Gahr Støre (som er styremedlem i Oslo AP) får problemer med å på en troverdig måte forklare hvordan dette henger sammen.

Frykten for å få medieoppslag om at de har ekskludert en representant som angivelig er totalt uenig med APs verdigrunnlag får Jonas Gahr Støre og hans kolleger til å fremstå som patetiske formalister med et reelt forklaringsproblem omkring formalismens utslag.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Holocaust-fornekter ikke AP-medlem.

Innfri eller bli sammenslått

Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

Faksimile VG.

Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»),  blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

Mer:

Kompis-Norge.

Jukser for å ikke bli avslørt.

DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Usynlige kommuneflyktninger

Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

Mer: Kom med svartelistene.

Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

[polldaddy poll=4046450]

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

Mer om kommuner:

Hvem styrer best.

Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

Mer om rettighetsjuks:

For få straffes for rettighetsjuks.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om de som søker kommune-makt:

VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

Feige politikere

Hvis man skal tro media, løslot politiet en narkosiktet afghansk mann som ble vedtatt utvist i 2008, men har holdt seg skjult i flere år, for å fengsle Maria Amelie.

Faksimile VG.

Visstnok jobber enkelte etter regelen om å aldri sjekke en god historie. Faktasjekk kan ødelegge mange sensasjonelle oppslag, og oppslag som ikke er sensasjonelle er det visst en del journalister og redaktører som ikke ønsker å publisere?

På den annen side kan slike oppslag, dersom de ikke stemmer med den virkelighetsoppfatning ansvarlige tjenestemenn og politikere måtte ha, lede debatten over på ting som det faktisk er lettere for de ansvarlige å tilbakevise. Journalistisk slurv og lettvinthet blir dermed til gunst for makthaverne, da omtalen og debatten ikke ledes inn på de faktiske prioriteringene og ansvaret til de ansvarlige, men heller blir lettvinte påstander som faller til jorden som tilbakeviste og kanskje strengt tatt faktisk feil slik de er fremstilt.

Selv om man ikke setter de to faktum i direkte årsakssammenheng med hverandre så burde media ha stoff til å skrive om prioriteringer:

  • En narkosiktet mann med utvisningsvedtak, som har holdt seg skjult, ble pågrepet av politiet og sluppet fri fordi det angivelig ikke var plass til ham.
  • Den godt integrerte, norsktalende og utdannede Maria Amelie, (med fersk arbeidskontrakt som journalist i Teknisk Ukeblad) som har stått åpent frem og hadde kjent tilholdssted ble pågrepet og satt i arrest samme sted, mens hun venter i uvisshet på når utsendelse skal skje.

Disse sakene er resultater av politiske prioriteringer og valg. Man kan forsøke å kamuflere det bak så mangt: Skille mellom politikk og forvaltning, delegering, forvaltningspraksis etc, men til sist er handlingene uansett resultater av en villet politikk. Forvaltningen kan jo ikke bare gjøre som de vil, stikk i strid med politiske vedtak!

Politisk feighet

Jovisst kan det være ubehagelig å være yrkespolitiker når man må fronte det man frykter kan oppfattes som negative konsekvenser av den politikk man har ansvaret for, men det hører med til voksenlivet å ta ansvar for sine handlinger, også konsekvenser man ikke liker. (VL: Biskop: Politikerne toer sine hender.

KrF-leder på oppsigelse, Dagfinn Høybråten, har et poeng når han omtaler regjeringen som en tafatt tilskuer til konsekvensene av egen politikk. De tier, mens byråkratene på mange områder driver frem en politikk enkelte politikere helst ikke snakker om, men lar skje. Han kaller det å drive politikk etter «Doris Day-metoden»:  (Que sera – sera: Det som skjer – det skjer.)

Jeg kaller det politiske feighet. Det dreier seg ikke om å være enig eller uenig i politiske standpunkt. Det dreier seg om hvorvidt politikerne våger å stå for sine egne meninger når det blåser, ikke bare på godværsdager. (Tidligere justisminister Anne Holt slakter eget parti: AP får ikke min stemme. VG.)

Og bare for å klarlegge det: Min forakt for slik feighet gjelder politikere av alle slags partitilhørigheter. Når FrPs Per Willy Amundsen sier at mullah Krekar burde vært sendt ut først, men at også Maria Amelie burde vært utsendt, kan man være enig eller uenig i budskapet, men han fortjener i alle fall respekt for å våge å si slikt akkurat nå, og ikke snu kappa etter den sterke sympativinden som blåser. Hadde han sagt at Krekar skal ut og Maria Amelie skal få bli, hadde dette vært uærlig og feigt i forhold til at hans parti faktisk vil ha en strengere praksis.

En helt annen side av saken er at man ( i alle fall jeg) kan ha respekt for folk man er uenige med, så lenge de oppfører seg redelig.

På samme måte kan de som også i andre saker ønsker en helt annen innvandringspolitikk, og står for det samme også i denne saken, som KrFs Høybråten som vil gi henne opphold, få samme respekt.

Innvandringsdebatter har lett for å havne i grøftene, eller skyttergraver, der man beskyldes for å enten ønske seg åpne grenser og fri flyt eller lukkede grenser og inhumanitet. Det går an å debattere forvaltningspraksis og prioritering av utsendelser uten å ta hele innvandringsdebatten om og om igjen.

Hvis media vil, og hvis politikerne vil, kan man gjerne debattere prioriteringer: Hvem skal ut først. Hvor skal ressursene settes inn. Hvem er farligst for landet og hvem kan stå lenger bak i køen og vente til verstingene er ekspedert.

Maria Amelie skriver selv på sin blogg i åpent brev til statsminister Jens Stoltenberg:

«Jeg føler meg forskjellsbehandlet. Det er mange andre her som har ventet både to, tre, ti og 16 uker før de blir sendt ut. Mens jeg plutselig havner først i køen. Kun to dager etter at jeg ankom her fikk jeg vite at jeg blir sendt ut om noen dager. Hvor er likheten for loven med dette?»

Slikt burde de ansvarlige fått besvare og klarlegge. Dersom dette er en forvaltningspraksis som strider mot hva et politisk flertall ønsker, er det politikerne som har makt til å endre på det.

Du må gjerne mene, at narkosmuglere og andre grove kriminelle fortjener opphold mer enn Maria Amelie, Jens Stoltenberg. Eller du må gjerne mene det motsatte. … men å flykte unna debatten uten å klarlegge ditt syn på prioriteringene som utføres av en forvaltning som styrer etter din regjerings (og eventuelt ulike stortingsflertalls) politiske styringssignaler er bare feigt.

Jeg tar heller i mot 1000 nye «Marie Amelier» enn å måtte fø på en ryggradløs yrkespolitiker som ikke våger stå opp når det blåser.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VL: Retten: Maria Amelie kan løslates.

VG: Borgarting lagmannsrett om pågripelsen: – Uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Løslates mot meldeplikt og betingelse av å fortsatt oppholde seg på kjent sted. VG: Vil ikke gifte seg bare for å få oppholdstillatelse. VG: Justisminister Knut Storberget sendte Marie Amelie julekort, angivelig uten å vite om utvisning.