Kamp på to fronter

De tiltalte i Kongo-saken kjemper en kamp på flere fronter. Den ene er kampen for å berge livet i Kongo. Den andre kampen er mot media, og antagelig primært rettet mot opinionen her hjemme i Norge. (VG: French raser mot norske medier. TV 2: French tilbakeviser beskyldninger i åpent brev.)

Joshua French sin reaksjon på mulig utfall i ankesaken kan kanskje si oss noe.

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

«Jeg begynner å bli litt lei av å bli dømt til døden.»

Joshua French (VG).

I mangel av egen erfaring må jeg utelukkende synse om denne uttalelsen. Jeg synes den signaliserer sterkt livsmot og en vilje til å stå på for å komme seg gjennom også sakens neste faser.

At Joshua French også skal ha skrevet et manus, signaliserer at han ønsker å kjempe en kamp overfor opinionen i Norge.

Med VG som kilde, kan man lese flere steder på nettet at Joshua French skal ha  skrevet «over 40 sider i en A5 bok» som skal publiseres på nettet. Angivelig fordi det har oppstått en del misforståelser i samtaler med norske journalister. I følge Aftenposten er notatboken full av mediekritikk.

Muligens har VG korrigert prøvd å korrigere den lille, forholdsvis uskadelige faktafeilen med sidetall. De skriver at det er 26 sider.

Denne bagatellen illustrerer at når medier sprer feil, så sprer feilen seg veldig raskt i den digitale medieverden. Mye raskere enn ringer i vannet. Og i motsetning til ringer i vannet, som gradvis svekkes og forsvinner, så blir digitale kopier like «sterke» som originalen. Og slike feil blir liggende, selv om den opprinnelige kilden korrigerer eller fjerner ting de har lagt ut.

Det er «lett» å få medier til å innrømme og endre konkret påvisbare faktafeil. Derimot er det «umulig», å få medier til å innrømme og korrigere feil som ikke så lett kan henføres til fakta, men som kan være medienes tolkninger. Herunder journalistens oppfatning, meninger og følelser som påvirker alle mennesker, også journalister.

Den objektive journalisten finnes ikke.

Hensynet til en fri presse gjør at det tillates en viss terskel for overgrep og feil begått av media. Denne terskelen er ulik fra land til land og endres over tid.

I Norge har lovgiverne lagt terskelen etter en vesteuropeisk standard vi er vant til for å tillate ytringer. Også ytringer som noen måtte mislike sterkt eller synes er belastende. (Kort og ufullstendig så har enkelte grupper fått styrket sitt rettsvern, mens enkeltpersoner har fått svekket sitt de siste årene. Ytringer om de tiltaltes etnisitet og religion vil ha en lavere terskel for å bli straffet i Norge enn ytringer om de tiltaltes påståtte handlinger og uttalelser.)

Det er lite grunn til å tro at dette lovverket vil bli dramatisk endret i overskuelig fremtid. (Med forbehold om hvem som klarer å påvirke lovgiverne på Stortinget. De siste endringene skjedde etter en debatt hvor noen ville tillate mindre ytringsfrihet.)

De som måtte føle seg krenket av medienes ytringer har derfor i hovedsak tre valg:

  1. Fremsette sin egen versjon.
  2. Holde kjeft og vente til saken har lagt seg. (Normalt er tabloidenes interesse død etter en uke dersom saken ikke er langvarig.)
  3. Engasjere for eksempel advokat Per Danielsen og kjøre en sak som vil medføre i alle fall mediedekning og regning. Noe mer usikkert om saken vinnes.

Joshua French velger alternativ 1. Forsåvidt det eneste fornuftige han kan gjøre i denne saken.

At det er det eneste fornuftige han kan gjøre, er min konklusjon og mening. Selv om, i dette tilfellet, et eksempel på en advokat, kanskje kan komme til å hevde seg krenket av det jeg skriver, så tillater norsk lov det.

Noe annet er det i enkelte andre land. Dette innlegget førte til at en norsk advokat kontaktet wordpress.com (serveren står i California, USA) med påstand om å være veldig (les $$$)  krenket og at de  kunne risikere svært høye erstatningskrav dersom bloggen ikke umiddelbart ble fjernet. Alle ca 150 innlegg, hele bloggen, ble  fjernet av en operatør i wordpress.com uten varsel fire dager før valget hvor den omtalte kjempet om stortingsplass.

Enkelte vil kanskje ha slike tilstander også her til lands? Til orientering så er advokat Siv Aida Rui Skattem (som var omtalt i innlegget) nå første vararepresentant for FrPs Per Sandberg og Tord Lien til Stortinget, Norges lovgivende forsamling.

Per Sandberg er leder i Justiskomiteen og kanskje lett påvirkelig av det han har forsvart som en dyktig partikollega som ikke er ekstrem. Om han eller Lien er syk eller bortreist, kan representanten som er blitt knyttet til nasjonalistiske miljøer, og som omfavnes av Vigrid, ta sete på Stortinget.

FrPs Siv Skattem omfavnes av Vigridtvedt.net

FrPs Siv Skattem omfavnes av Vigridtvedt.net

I motsetning til andre i FrP som får en helt annen omtale av Vigrid, men de har kanskje vist et annet syn på Quisling, landssvikoppgjøret og sterke symbolske verdier for nasjonalistiske miljøer?

Resten av FrP omfavnes slett ikke av Vigrid.

Resten av FrP omfavnes slett ikke av Vigrid.

Etter Californsk lov ville kanskje også mye av norske mediers dekning av Kongosaken kunne blitt stoppet av advokatkrav.

Hva kunne stortingskandidater og andre samfunnstopper ha stanset med trusler om skyhøye erstatningskrav dersom VGs server hadde stått i California?

Hvor står forresten serveren til freemolandandfrench.com, siden der familiene skal legge ut Joshua French’ mediekritikk og historie? IP-adressen forteller at den står i USA. Så da kan de som føler seg krenket av mediekritikken og ytringer bare true med skyhøye erstatningskrav etter amerikansk lov, dersom de ønsker at ytringene skal fjernes.

Det kan også tenkes at impliserte i Kongo kan rette vanvittige pengekrav etter lovgivningen i landet der serveren står. Og med en «bordet-fanger-teori» kan lederen i Justiskomiteen måtte forsvare også det, eller møte seg selv i døra?

Ytringsfrihet er en rettighet som ikke alle liker like godt når andre enn de selv bruker den.

Mer om nettsiden i innlegget «Fra den andre siden«.

PS: Nettsiden freemolandandfrench.com skal, ifølge informasjon på nettsiden, ikke lenger brukes. Samtidig lover de å komme med nytt og ønsker velkommen tilbake.

Fra nettsiden freemolandandfrench.com 21. november.

Fra nettsiden freemolandandfrench.com 21. november.

Oppdatert 22. november. De har fått ny side. Den nye siden til familiene heter freefrenchandmoland.com og er på en server som står i Amsterdam, Nederland.

– – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 21. november.

Om svineinfluensa:

1. Første modige norske journalist i saken.

2. H1N1 – Ikke så ille allikevel i Norge?

3. Når pengene bestemmer.

Om andre tema:

1. Angrende syndere i media.

2. Avslørt.

3. Ikke tilliten verdig.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: French: -Tror vi har gjort inntrykk på retten.

VG: French utsatt for nok et malaria-angrep.

VG: Dommen er ferdigskrevet. VG: En av de fem dommerne kritiserer etterforskningen. VG: Dom faller tirsdag. TV 2: Nettmøte med Fredrik Græsvik. TV 2: Planla Tjostolvs begravelse. TV 2: Fredrik Græsvik svarer om Moland og French. VG: Frykter liv som økonomisk gisler. Vårt Land: Ikke drept av Molands våpen. TV 2: Kongodommen klar neste lørdag. VG: Forsvarer ber om full frifinnelse.VG: De er spesialagenter. De kan ha en rekke identiteter. VG: Viktig brev skjules i retten. VG: Støre avviser erstatningskrav fra Kongo.

Annonser

6 tanker om “Kamp på to fronter

  1. Tilbaketråkk: Merkelig nok kan ny dødsstraff redde dem « Norske forhold

  2. Tilbaketråkk: Eksempelets makt « Norske forhold

  3. Tilbaketråkk: Trengsel i skammekroken « Norske forhold

  4. Mulig at jeg ikke har fått det med meg i all mediedekningen, men jeg savner at Moland/French gir sin detaljerte versjon av drapsnatten.

    Kongolesiske myndigheter virker mest opptatt av masse penger, og French bruker sin web-side til å gi media en salve, mens drapet burde vært hovedfokus, etter min mening

    Hvor kom skuddet fra, hvor var de forskjellige aktørene i det øyeblikket skuddet/skuddene falt, ifølge «begge» parter havnet French og en av de kongolesiske passasjerene i et basketak,fikk Moland/French med seg skytevåpen på sin angivelige flukt fra landeveisrøverne, hvor langt rømte de, hvor lang tid tok det før de vendte tilbake, og hvorfor vendte de tilbake? Listet de seg mot bilen, kastet seg inn i bilen og ga full gass, sto nøklene i tenningen, hadde de noen tanker om hvor den drepte sjåføren måtte befinne seg, hvorfor stoppet de opp – i dagslys? – etter sin ville flukt, og vasket blod ut av bilen i en fotoseanse? Her måtte det da være bråttom å komme seg så langt unna så fort som mulig? Siden de åpenbart ikke kjørte til nærmeste politistasjon og anmeldte drapet, burde de vel ha en begrunnet mistanke om at de selv ville bli stemplet til mordet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *