Strafferabatt

Oppdatert 13. januar. TV 2: Drapsdømt anker straffeutmålingen.

– – –

Det finnes flere typer strafferabatt i norsk rettsvesen. En av dem får kanskje mer fokus etter rettssaken mot Børsa-drapsmannen.

18-åringen som drepte den 15-årige nabojenta Oda Moe, vil få strafferabatt, har aktor Bjørn Soknes fortalt. Årsaken er at 18-åringen uoppfordret har gitt opplysninger til politiet og innrømmet sin ugjerning. (Oppdatert 11. januar. TV 2, VG: Fikk 16 år i  fengsel.)

Han er tiltalt for overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Strafferammen er inntil 21 år.

I hvilken grad Skaun kommune kan lastes for å ikke ha klart å fange opp og gi hjelp for gjerningsmannens psykiske lidelser, vil kanskje ikke få særlig fokus, men forsvareren vil nok nevne at skole og kommunehelsetjeneste ikke har gjort dette.

Søk i «svartelistene» (ROBEK) med kommuner som ikke har klart å styre sin økonomi innen lovpålagte krav, kan sterkt antyde at Skaun kommune i flere år da gjerningsmannen skulle ha fått oppfølging av nevnte tjenester, hadde stelt seg slik at de ikke var i stand til å bruke like mye på forsvarlige tjenester som kommuner som hadde styrt seg bedre.

Kunne kanskje en bedre ressursbruk mot lovpålagte oppgaver i kommunen ha reddet en uskyldig jentes liv?

Det eneste sikre er at aktor ikke vil legge ned påstand om så mye som 21 år, lovens maksimumsstraff, men hvor langt ned vil aktor gå? (Aktor gir strafferabatt, krever 16 år.) Og i hvilken grad vil retten følge aktors påstand i sin straffeutmåling?

Faksimile fra NRK.no

Faksimile fra NRK.no

Folks rettsfølelse er et begrep som av og til trekkes frem for å underbygge at man har rett i sine egne vurderinger av hvordan straffen bør være. Politikere, media og domstoler bruker begrepet når de har behov. Gjerne uten at man har dokumentasjon, men kun en følelse.

Det abstrakte begrepet folks rettsfølelse er ikke så lett målbart, og i den grad det hadde vært mulig å måle det: Burde «et flertall av ukvalifiserte folk» få lov til å utmåle straffene på et følelsesmessig grunnlag fra sak til sak? Hvem er det som forvalter folks rettsfølelse?

Er folks rettsfølelse et ideal å strebe mot i større grad enn rettsikkerhetshensyn, likebehandling og domstolenes forutsigbarhet?

Jeg tror noen folks rettsfølelse vil reagere mot aktors påstand om rabatt for denne udåden. Jeg tror også at særlig innen politi og domstoler vil forståelsen for å kunne gi slike rabatter ha stor tilslutning.

Argumentet de bruker er gjerne at politiet sparer seg mye etterforskingsarbeid ved å kunne gi strafferabatt til kriminelle som samarbeider.

Så valget står mellom det diffuse «folks rettsfølelse» (som krever streng straff) og politiets ønske om å få ferdig sakene uten at det krever ressurser de kanskje ikke har eller vil bruke?

Mer om saken: Ikke tilliten verdig.

[polldaddy poll=2480558]

 

– – – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 7. januar.

1. Undrende til politireaksjon.

2. Hva når strømmen forsvinner?

3. En håpløs kamp.

4. NSB i hardt vær.

5. Er Norge best?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Retten: En ren henrettelse.

TV 2: Oda ble henrettet.

Faksimile fra Dagbladet 7. januar 2010.

Faksimile fra Dagbladet 7. januar 2010.

Dagbladet: (Drapssiktedes mor vitnet.)

TV 2: Erkjente straffskyld for drapet.

TV 2: Ble drept i Skaun: Oda hadde fremtiden klar.

VG: Drapsmann forberedt på lang fengselsstraff. Har lagd gi-bort-liste.

TV 2: Her er siste beskjed.

VG: Drapsmannen: -Visste jeg kunne få med Oda.

VG: Skrev «beklager» på offerets mobil og la den på det avkledde liket.

 

Annonser

14 tanker om “Strafferabatt

  1. Tilbaketråkk: En håpløs kamp « Norske forhold

  2. Tilbaketråkk: Bedre enn folk flest « Norske forhold

  3. synd at de som lager lover og regler ikke har unger som blir drept…kanskje de da klarer å sette seg inn i den sinnsyke og ubeskrivelige smerten til de som sitter igjen med resten av livet!

    • Jeg mener også det. Allikevel skrev jeg innlegget forholdsvis balansert for å ikke lede leserne i en bestemt retning. Man ser på spørreundersøkelsen at de som støtter dette prinsippet er i mindretall.

  4. Jeg ville satt de pårørendes behov høyest i denne diskusjonen. Å få vite hva som har skjedd, hvordan hun døde, om hun hadde smerter – i andre tilfeller hvor drapet ble begått, hvor liket er, når det hendte… Jeg tror å aldri få vite dette og for alltid leve i uvisshet fordi drapsmannen ikke skal få tjene på å fortelle sannheten, det er mer skadelig for de pårørende enn at han slipper ut noe tidligere.

    I dette tilfellet håper jeg fyren får seriøs psykiatrisk behandling, for han høres jo ut som den stereotypiske psykotiske morder med tvangstanker han ikke slipper unna..

    • Enig med deg i at slike trenger både straff og behandling.

      Er spent på om og i hvilken grad det å spille dataspill og se filmer blir tatt hensyn til. Frykter signaleffekten og en gedigen ansvarsfraskrivelse fra oppdragerne og den enkelte grensetrengende umodne borger dersom det å selv sette seg i en tilstand av dårlig virkelighetsforståelse er formildende ved et slikt drap.

      • Når det kommer til film og spill så trur jeg vel heller at det ikke har så mye med saken å gjøre, heller ikke drapsaker rundt unge generelt. Det er vel ingen forskning så vidt jeg vet som tyder på dette.

        Får håpe han får den behandlingen han trenger, ettersom det hele er en tragedie både for han og familien. Jeg vet at det er veldig vanlig blant mennesker med aspbergersyndrom å ha problemer med «nummenhet» når det kommer til følelser, og da er straff ett relativt svakt virkemiddel. Men nå er det jo også uklart hvor mye tilstanden hans har å gjøre med saken.

      • Aspergers syndrom er klassifisert i ICD-10 (den 10. revisjon av den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer) i kapittel V(F) ”psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser”.
        med kode F84.5.

        • Om aspergers er en lidelse? I følge klassifiseringene er det en lidelse, men det er jo overdreven lykke også. Synes ikke jeg lider så mye.

          Jeg har Aspergers, kan ikke si at jeg har så lyst til å drepe noen. Å ta livet av noen fremstår som kvalmt og grusomt. Forsvareren vil vel melke diagnosen og dataspill for alt det er verdt. Er vel derfor jeg helst ikke vil «komme ut av skapet» med den diagnosen. Folk kan jo tro jeg er den seriemorderen om jeg sier jeg har den diagnose.

          Sier man at man har en diagnose så begynner folk plutselig å se alt man gjør i lys av det. «Ja du er litt stille i dag, folk med din diagnose er gjerne slik. Det er ikke noe å skamme seg over.» Aaaargh!

          Denne saken er tragisk og drapsmannen tar vel sin straff. Men igjen så vil ikke hevn bringe henne tilbake. Derimot kan økt fokus på prevantivt arbeid og ressursene psykiatrien får kanskje redde et liv i fremtiden (selv om det er en kjedeligere løsning enn blodrusen man får i en lynsjemobb). Selvfølgelig så vil vi aldri se «LISE 22 BLE IKKE DREPT» i avisen. I avisen ser du de gangene noe fælt skjer. Og fæle ting vil alltid skje, men fanger man opp en person som går med psykose (for eksempel) så er mye gjort. En skulle også hatt mulighet til å få seg lagt inn om man vil. Mange som har fått avslag når de har ringt inn selv og sagt de ikke helt vet hva de kan finne på. Da burde man få komme inn på dagen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *