Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?
Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.
(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)
Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.
Faksimile Aftenposten
Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.
- Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
- Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
- Noen tenker kanskje enda lenger?
- Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?
Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».
Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?
- Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?
Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.
- Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.
Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?
Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)
Faksimile Aftenposten
Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.
Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.
I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.
Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?
Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.
Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.
Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.
Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.
Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)
For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)
Hva mener du?
[polldaddy poll=3303821]
Mer om helse:
- Dyrt og ineffektivt norsk helsevesen: Syke tilstander.
- Det er ikke alltid myndighetene sitter så hardt på pengesekken: Stygt spill bak store statlige medisinkjøp.
- Kommunene prioriterer ikke vedlikehold av vannrør nok. Det fører til at flere blir syke, men den regningen går jo til staten! Syke av drikkevannet.
- Alle uheldige hendelser i helse-Norge skyldes visst tilfeldigheter og en enkeltpersons menneskelige svikt, for systemsvikt er det vel ikke? …men på overflaten ser det bra ut.
Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.
- Ikke perfekt, men det beste vi har.
- Bytt ut folket.
- Kom med svartelistene.
- FrP snur.
- Propagandaminister uten ryggrad.
Relatert:
Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.
Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?
TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden. TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.
Bare synd vi alle er døde før 2035… å de som ikke tror meg har bare med å vente… gidder ikke skrive nå mye bare de som er våkene vil overleve.
(o)
Hvis legene i Norge sender de mest kompliserte hjertebarna til utlandet vil de miste stillingene sine. Hvorfor? Legene må vise til EU at de opererer et minimums antall(250/år) barnehjerteoperasjoner hvert år, for å opprettholde det kirurgiske tilbudet til hjertesyke barn i Norge. Norge er et lite land med få hjertesyke barn. Selv om Rikshospitalet er landsdekkende har de bare så vidt nok barn de kan operere på. Hver enkelt barnehjertekirurg har få barn hver som de operer. Dette har den aktuelle kirurgen uttalt seg om i avisen.
Kirurgene er meget klar over når foreldrene oppdager at hjertebarnas fremtid er usikker i Norge, vil alle ønske å reise til utlandet med barna sine. Barnehjertekirurgene vil da få et stort problem med å få nok barn og operere. Spørsmålet er om de har nok erfaring til å holde dette internasjonale nivået? Nei, det har de ikke. De mangler penger. Norge satser lite på forskning innen dette området. For å gjøre en publikasjon måtte den arbeidsledige kona til kirurgen sortere journalene for å lette arbeidstrykket hans. Da kan man forestille seg hvor mye tid har denne kirurgen til å utvikle seg selv.
Når de velger å ikke sende de mest kompliserte hjertebarna til utlandet, prøver de heller å operere selv. Hvis barnet dør etter en operasjon sier de operasjonen var vellykket, men barnet døde pga infeksjon eller blodpropp, eller genetisk feil eller andre organer har sviktet. Likevel sier de at de har operert den type kompliserte hjertefeil, men det var vellykket og de viser til fine statistikker. Da kan man stille spørsmål om hvorfor disse legene ikke føler dårlig samvittighet?
Vet dere hva de sier? Ja, barnet har dødd, men vi har fått praktisert og det viktig for oss. Kanskje vi kan redde andre barn i fremtiden. Hvorfor skal vi da sende barna til utlandet for at de skal få erfaringen? Det er FY, FY!
Hjertelegene kan si at foreldrene er unge, de kan produsere mange barn. Hjertelegene trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi et barn døde. Vi har også spart samfunnet og staten for mange penger, og alle er lykkelige!
Tviler ikke på at du har opplevd denne kynismen i møte med det offentlige tjenestetilbudet.
Det som ikke sies er at kostnadspremissene i stor utstrekning leveres av den farmaceutiske industrien, som driver prising og «drug pushing» som i etikk ikke er stort bedre enn det vi kjenner fra Jernbanetorget.
Vi bør få en frihet på helseområdet som ikke er diktert av industrien eller dens interesseorganisasjoner. La oss få vektlagt helse i stedet for behandling. Samfunnet og dets medlemmer er interessert i helse, ikke i behandling, så sett igang. Da vil vi ha behov for mye mindre behandling og vi vil med glede betale hva den koster.
Jeg husker at for 35-40 år siden så foretok man ikke hjerteoperasjoner på folk ( tette blodårer) dersom de var over en viss alder, og den aldersgrensen hadde man flirt av i dag, for den var noen år lavere enn pensjonsgrensen på 67. Det var nemlig flere nordmenn som regelrett pantsatte huset og betalte for operasjon i England. En fyr var faktisk bare 59 år gammel da han fikk høre han var for gammel for inngrep i Norge. Det var garantert et spørsmål om penger den gangen også.
Spørs om ikke det var et spørsmål om kapasitet og kunnskap også. Norske kardiologer var vel sikkert ikke en veldig utbredt faggruppe på den tiden..hehe
Det er tøft av Bjørn-Inge å ta debatten, han blir jo sablet ned så det holder i etterkant. Men det er vel viktig å ta et oppgjør med de etiske prinsippene i helse-norge, med økende forekomst av kreft og økende antall eldre, som er potensielle brukere av denne livsforlengende summen som er foreskrevet. Spørsmålet er om saken har blitt vinklet på en fornuftig måte i media. Det er klart folk reagerer når det med store typer står «Så mye er livet ditt verdt – xxxxxx kr». Vi er en velferdsstat, og slike temaer er tabubelagte. Folk frykter allerede å få kreft, og når de da også får en konkret investeringssum, har ikke dette noe beroligende virkning.
Behandling og medisiner ER dyrt. Det er bare å innse det. Vi kan ikke presse priser og prute over alle hauger. Det brukes MYE penger til forskning på medisiner og behandlingsmetoder, og investorene forventer å få tilbake disse pengene. Heldigvis bruker investorer mye penger på disse områdene, slik at det hele tiden skjer forbedringer og fremskritt. Sykdommer som f.eks AIDS skal man ikke mer enn et tiår tilbake i tid før dette var en garantert dødsdom. I dag kan man leve et normalt langt liv, om man orker å gulpe nedpå bøttevis med tabletter daglig.
Å måle menneskeliv i penger blir uansett sum uetisk og umulig. Et gammelt menneske vi ikke kjenner, er lite verdt, mens barn og barnebarn ikke kan klare sette en pris på denne. Således bør det kanskje foreligge andre kriterier for bevilgning av penger til livsforlengende behandling. Kanskje krav om hvor forlengende behandlingen skal være. Kanskje krav om inndragelse av oppsparte pensjonsmidler i bytte mot livsforlengende behandling. Kanskje krav til mobilitet og kognitiv funksjon. Kanskje et tilbud om en engangsstønad til de etterlatte om den dødssyke avstår fra dyr behandling som kun forlenger livet med 3-6 måneder. Det finnes mange alternativer. Men grensene må settes. Det kan virke kynisk, men uten grenser vil økonomien i samfunnet bli dratt under, vi vil måtte hoste opp enda mer skatt og muligens klare oss med mindre pensjoner. På en måte kan man kalle de dødssyke egoister samtidig som man har forståelse for at hver dag kan være en gave større enn vi klarer forestille oss.
Nå venter jeg bare spent på å se hvordan politikerne takler utspillet fra Bjørn-Inge. Kjenner jeg de rett, tør de ikke uttale seg, men overlater dette til den neste regjeringen eller noterer dette som valgflesk før neste valgperiode. Og de som allerede uttaler seg, slik Siv og FRP, kommer med populistiske uttalelser (som vanlig), uten å kvitre et fnugg om budsjetter og økonomi. Jeg er også spent på hvem det er som får i oppdrag å bestemme hvor mye du og jeg er verdt.
Ja, han skal ha ros for å reise debatten. Dessverre har flere tatt budbringeren i stedet for å ta tak i det ubehagelige budskapet.
Og som du også nevner, Siv Jensen og FrP har kommet med en ikke ukjent reaksjon som dessverre ikke er en svar på den etiske problemstillingen. I praksis skyver hun ansvaret over på byråkrater og later som om grensen politkerne setter i sine budsjettvedtak, pålegg og delegerte fullmakter (ja, også FrP) ikke finnes.
Jeg skrev vel i innlegget noe sånt som at politikere som ikke tør offentliggjøre sitt eget standpunkt, men skyver avgjørelsen over på byråkrater som ikke er på valg, er ikke verdt å samle på.
Politisk feighet er ikke noe jeg ser opp til.
Helt enig. Det finnes to typer politikere her i landet. De som skyver ansvaret over på andre, og de som predikerer uansvarlig. Av og til kunne man la seg friste til å tro at despotisme eller diktatur ville vært en mer handlekraftig statsform.
Vi kan da ikke vente allverden av norske politikere! De er jo opptatt med å fornye garderoben med palestinaskjerf og lignende. Ubehagelige temaer her hjemme holder disse udugelighetene seg langt unna.
Så vet vi det, alle over 60 år som blir alvorlig syke skal få hjelp til å dø fortest mulig slik at samfunnet kan spare noen slanter.
Nødskriket til AP-folka har blitt hørt, eldrebølgen truer statsbudsjettet.
Da var det ganske smart å pønske ut en ordning hvor man skal la være å gi effktiv behandling til den pasientgruppen som er størst, fordi det er den gruppen som i større grad blir rammet av kreft, hjerteproblemer og kols.
Aktiv dødshjelp er forbudt, men dette forslaget er ikke annet enn åpning for passiv dødshjelp, og det finnes mange lure måter man kan gjøre det på i et sykehus. FOR ET SKAMMELIG FORSLAG!!
Hade ikke Nazzi-Tyskland noe de kalte «Lebensraum» Var det ikke slik at de hadde ei nemd som tok avgjørelse om hvem som skulle få leve?
Og så sitter norske politikere å kopierer dette 65 år senere!
«Hade ikke Nazzi-Tyskland noe de kalte “Lebensraum” Var det ikke slik at de hadde ei nemd som tok avgjørelse om hvem som skulle få leve?
Og så sitter norske politikere å kopierer dette 65 år senere!»
Her bommer du kraftig. «Lebensraum» betyr livsrom. Målet var å utvide tyskernes livsrom ved å gjøre Tyskland større.
Ikke bruk fremmedord som er fremmede også for deg.
For øvrig er de problemstillingene som blir tatt opp her aktuelle for alle land – nå som tidligere. Ikke bare i Norge eller «Nazi-Tyskland».
jeg synes politiet i norge er altfor snill. hvis denne snillismen fortsetter blir samfunnet det enda mer dårligere. politiet bør knuse alle som begår grov kriminalitet, uansett om det er nordmenn, pakistaner, somaler, svart eller hvit.
istendfor å skape et godt samfunn er vi mer opptatt av å ta avstand fra hverandre.
mistenkte er etnisk norsk,og offret er nok utlending. stakkars utlendinger…
men folk velger å diskutere allt annet enn at en hvit jævel går rundt å stikkre ned folk..
JAH er ikke bare gærne somalere der ute.. tror nok mange nordmenn gjør mye dritt og..slipper unna med det kun pga hudfargen..
veldig rettferdig demokratisk land vi lever i ja.. mm..
425 000-kr. de er vel omtrent det samme som en frisk bonde får i overføringer fra staten i året.
For ikke å snakke om alle milliardene Ole Brum Solheim kaster uhemmet rundt seg world-wide.
her skulle være mange steder å spare inn før en går løs på syke mennesker!
Men SV-ikerne og AP-ene må vel ta der det vises mest!
I og med at vi er et av verdens rikeste land, er dette en ikkesak. At norske politikere og byråkrater i det hele tatt setter seg ned og diskuterer pris på livet til sine egne landsmenn er ikke annet enn ren og skjær ondskap og landsforræderi. Og for Quisling til og virke som en guttunge på epleslang. De samme jævlene som spyr ut midler til despoter og diktatorer og kaller det global omfordeling, har altså den frekkhet og sette en prislapp på livet til sine egne LANDSMENN.
Tro om grensen blir satt høyere for politikere, statspamper og kommunepamper enn for Kari og Ola. Vi er tydeligvis mitt inne i ondskapen og forræderiets tidsalder og begynnelsen til slutten for Norge som nasjon.
«I og med at vi er et av verdens rikeste land, er dette en ikkesak. At norske politikere og byråkrater i det hele tatt setter seg ned og diskuterer pris på livet til sine egne landsmenn er ikke annet enn ren og skjær ondskap og landsforræderi.»
Det var en meget tåpelig kommentar.
En ikke-sak? Hvorvidt dette landet er et av verdens rikeste eller fattigste, har ikke noe med saka å gjøre. Pengene vil uansett ta slutt før eller senere, bare man bruker nok av dem.
Det kan heller ikke være moralsk riktig å bruke ressurser på å stelle til med lidelse. Først lider jeg av at staten stjeler penger fra meg (innkreving av skatt er tyveri per definisjon) – deretter lider en pasient av at de samme pengene brukes til å «seigpine» vedkommende og holder vedkommende kunstig i live, muligens med til dels store smerter og (såvel fysisk som psykisk) ubehag.
Det som virkelig kan kalles ondskap, eller i det minste løgn; er å prøve å gi inntrykk av at den gjennomsnittlige levealderen kan fortsette å øke uten at det gir konsekvenser (i form av at færre må betale for flere).
Jeg har ikke lyst til å bli over 90 år gammel – til å leve om jeg ikke kan ta vare på meg selv – til å utgjøre en byrde for samfunnet. Jeg har heller ikke lyst til å bo på et gamlehjem – eller eldresenter, som de kaller det i dag – og bli lagt ned klokka fire på ettermiddagen. For et par dager siden jobba jeg i hagen til midnatt. Jeg håper at jeg aldri vil bli så gammel – eller syk eller handikappa – at jeg ikke kan arbeide; at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Da er det bedre å være død. «Better dead than red» – heller død enn samfunnsfiende. Aktiv dødshjelp må derfor bli tillatt.
Stem Frp – for personlig frihet. Stem Frp – for å betale mindre skatt og får mer igjen for skatten.
Velferdsordningene bryter sammen før eller senere uansett, men vi bør prøve å utsette sammenbruddet så lenge som mulig. Ikke bare ved å tillate aktiv dødshjelp, vel å merke. Det viktigste vi kan gjøre for å hindre at Norge blir fullstendig ødelagt, er å forby innvandring.
Når det gjelder delen av kommentaren fra «De samme jævlene» og nedover, er jeg derimot enig.
Ser ut som om du kan ha missforstått noe..
425 000 kr er ikke makspris for å redde et liv, f.eks ved en ulykke, men det maksimale beløp samfunnet skal bruke på å forlenge en syk/døende persons liv med ett leveår. Dette vil i mange tilfeller være et år der personen er strekt svekket, med redusert livskvalitet.
De pengene en sparer på dyre livsforlengende tiltak kan en f.eks. benytte på å gi unge personer, som kan bli helt friske og leve lenge, den beste tilgjengelige behandling.
Det hele er snakk om prioriteringer. Selvsagt har ingen lyst til å få beskjed om at samfunnet ikke har råd til behandlingen din, men virkeligheten er hard. Ingen kan dessverre leve evig.
Nei, jeg har ikke misforstått, men skjønner hvor du vil. Jeg takker for ditt konstruktive bidrag og anledningen det gir til å presisere.
I denne sammenhengen er prisen brukt like tabloid som i media.
Jeg har lest litt i veilederen og kjenner bakgrunnen med Lønning-utvalget. Veilederen opererer med ulike «verdisettinger», og summen 425 000 kroner er, som du nevner, i forbindelse med livsforlengende behandling til eldre/syke i noen måneder eller inntil et år. Jeg satte inn et sitat om det, men tok det bort fordi innlegget ble aldeles for langt og tungt selv uten tillegg. (Se slutten av denne kommentaren.)
Nettopp fordi dette ikke er en altomfattende og absolutt grense mener jeg å ha brukt blant annet ordet kan, slik at dette blir riktig. Allikevel er det ikke summen som er det vesentlige, for meg, men hvem som skal definere etiske grenser. Det burde gå klart frem av innlegget.
Jeg er fullstendig klar over at dette er et av mange prioriteringsspørsmål når knappe goder skal fordeles. (Slik prioritering er forøvrig også omtalt i veilederen, som begrunnelse for slik verdisetting.) AT man må prioritere er ikke noe jeg heller bestrider, og heller ikke noe poeng.
Når du skriver at ingen kan leve evig så berører det nettopp noe av sakens kjerne her. Den medisinske teknologien og samfunnets økonomiske situasjon kan nettopp holde liv i mange flere og lengre enn for noen tiår siden. Imidlertid er ingen ting gratis.
Debatten, som altså ikke er tatt, er hvor det offentliges finansieringsansvar skal slutte og hvem som skal sette de etiske grensene.
Jeg er enig med helsedirektøren, og Karita Bekkemellem, om at politikerne må på banen og ikke fortie denne vanskelige saken.
– – –
I Tidsskrift for den norske legeforening, nr 1 -2007, kan man finne artikkelen «Prioritering og helse – bør det innføres makspris på leveår.»
Der kan man også lese utdraget fra veilederens side 55, fortolket av artikkelforfatterne Ivar Sønbø Kristiansen og Dorte Gyrd-Hansen:
«Finansdepartementet har i publikasjonen Veileder for samfunnsøkonomiske analyser drøftet verdien av statistiske liv. Det heter her at «der gamle og syke dør noen måneder eller opptil noen få år tidligere enn de ellers ville ha gjort, bør en, som en følsomhetsanalyse, bruke verdien av et tapt statistisk leveår … lik 425 000 2005-kr».
Når man tar i betraktning at «gamle og syke» oftest har redusert livskvalitet, er det rimelig å tolke dette dit hen at Finansdepartementet anbefaler en grense på minst 425 000 kroner.»
De pekte forøvrig også på at politikerne var fraværende i debatten, mens de samme politikerne implisitt satte grenser og påla å håndheve grenser.
Nå bør politikerne, som skal svare overfor velgerne ved valg, jages ut på banen og svare, og ikke skyve byråkrater, som ikke står på valg, foran seg.
Hvis det norske folk hadde drukket, spist og røyket mindre ville det vært så utrolig mange flere sengeplasser ledige.
Norge har et budsjett og forholde seg til, og økonomiske prinsipper som gjelder ALLE, og si at økonomi ikke er viktigere enn liv er å tro på nissen. Det er viktigere at enn 5 åring får kritisk hjelp enn at en 50-60 åring kan ligge 10 år til i respirator.
Ja, og det finnes politikere som ikke tør ta den debatten offentlig. Imidlertid har jeg hørt at folk med tildels høye politiske verv har meninger om slikt i mer private sammenhenger og vil sette grenser mellom offentlig finansieringsansvar og hva den enkelte skal ta ansvar for av egne valg og dekke selv.
Etter mitt syn burde slike viktige etiske grenser settes i åpen offentlig debatt og ikke skjules av politikere som ikke tør offentliggjøre sitt egentlige syn.