Forbilledlig av VG

Avisen VG legger til rette for at deres lesere selv kan bidra til å avsløre uryddighet i forvaltningen. Man får håpe at prosjektet «Hjelp oss å granske statsrådenes pengebruk» blir nominert til neste års SKUP-konkurranse slik at metoderapporten kan tjene som en leksjon for andre redaksjoner.

Faksimile VG.

Avisen nevner selv andre tilfeller der de også har invitert leserne bredt til å bidra med detaljert egen informasjon i store konkrete saker, og laget det man kan kalle «digitale torg med delt informasjon».

Dette prosjektet går imidlertid enda et skritt videre ved at avisen benytter offentlighetsloven til å skaffe avisen innsyn i store mengder dokumenter som redaksjonen vet at avisen selv ikke har ressurser til å undersøke godt nok.

VG åpner derfor for crowdsourcing slik at en udefinerbar, men stor mengde kunnskap, tidsressurser, dugnadsinnsats og metoder med mer som måtte befinne seg «der ute» blant folk kan fokusere på å avdekke mulige feil og kritikkverdige forhold som kan ligge hittil skjult og uavdekket i den dog åpent tilgjengelige informasjonen.

Dersom prosjektet gir resultater man kanskje ikke ville ha fått uten denne fremgangsmåten, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om den erklærte åpenheten i norsk forvaltning egentlig er god nok.

Offentlighetsloven (navnet er formelt offentleglova*) har som hovedregel at alle dokumenter i forvaltningen skal være åpne og alle kan kreve innsyn (§ 3). Man kan også merke seg plikten til å gi innsyn i sammenstillinger fra databaser (§ 9) og plikten til å gi merinnsyn (§ 11), tross diverse bestemmelser om unntak fra innsyn.

Er offentlighetsloven blitt en sovepute for lovmakerne, forvaltningen og det som måtte finnes av kritisk presse?

Folk flest benytter seg ikke av innsyn. Man kan av og til oppfatte at selv forholdsvis oppegående folk, også enkelte som jobber i førstelinjetjenester/skranker/servicetorg i kommuner, tror innsynsretten etter offentlighetsloven er beregnet på og begrenset til pressefolk. Man kan uansett fastslå at dersom dette VG-prosjektet fører til flere avsløringer, er den norske åpenheten i forvaltningen, og praktiseringen av enhvers innsynsrett i ethvert dokument i et hvilket som helst offentlig organ, kanskje ikke godt nok praktisert.

Anders Anundsen. Foto: Stortinget.

Lederen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Anders Anundsen (FrP), knuser muligens noens illusjoner når han avslører at kontrollørene selv ikke har mulighet til å lese alt av dokumenter i forvaltningen.

– Vi er helt avhengige av å få innspill om hvor vi skal lete i de dokumentene som vi skal gjennomgå. Mengden er så stor, at vi ikke har mulighet til å gå like grundig gjennom alle sammen, sier Anundsen. (VG).

Uansett nivå i forvaltningen så har ikke de oppnevnte kontrollørene, kontrollutvalg og revisorer, forutsetning for å avdekke alt av mulige lovbrudd, vennetildelinger og ukultur. De har ikke en gang tid til å skumlese gjennom mer enn en brøkdel av dokumenter. Og langt mindre har de ressurser til å gå bak dokumentene og sjekke realiteter som kan ligge bak et enkelt tall i en kolonne på en side i et omfattende dokument.

Det gjenstår å se om stortingspolitiker og dermed en av lovmakerne, Anders Anundsen (FrP), benytter kunnskapen sin om de formelle kontrollørenes utilstrekkelighet til å forbedre den lovpålagte åpenheten i forvaltningen.

Burde kanskje forvaltningen selv automatisk ha lagt ut visse typer dokumenter, for eksempel tildelingssaker, søkbare for enhver. Uten at en eventuell profesjonell redaksjon først hadde tatt initiativ til å be om innsyn i de konkrete dokumentene?

«Mer åpenhet», sa Jens. «Vaktbikkja» i Stortinget har selv erklært at de ikke har tid til å praktisere selv den «mindre åpenheten» som kan ligge bak statsminister Jens Stoltenberg sitt statement.

Hvorfor da ikke legge til rette for mer automatikk med crowdsourcing rundt dokumenter i forvaltningen?

Ballen er hos politikerne.

[polldaddy poll=6089357]


Bloggurat

Blogglisten

Mer:

*) Offentleglova har fått nynorsknavn fordi praksisen i det norske Stortinget har vært slik at målform på loven følger målformen til politikeren som er saksordfører for loven i Stortinget.

VG-redaktør Torry Pedersen: Sammen vet vi mer.

 

SV: Klar til splid

Audun Lysbakkens avgang som statsråd har allerede fått enkelte i hans eget parti til å ta til orde for at han dermed ikke kan være SV-leder. Dette er trolig ikke nyvunnet erkjennelse av hvor viktig det er å støtte en lederkandidat som sitter i regjering. Det kan heller virke som om alle midler nå er blitt tillatt for å diskreditere Audun Lysbakken frem mot ledervalget på SVs landsmøte. Kanskje mens noen jobber i kulissene for å få en lederkandidat som har trukket seg til å tre inn på arenaen igjen?

Faksimile Dagbladet.

Man kan ha sine tanker om hva årsaken kan være når valgkomitémedlem i SV, Kjersti Markusson, nå mener det vil være problematisk å ha en SV-leder som ikke sitter i regjering. Hun tilhørte mindretallet i SVs valgkomité som ikke ville ha statsråd Lysbakken som SV-leder. (Markusson fra Nordland SV og Andreas Behring fra Oslo SV.) Derimot støttet de Heikki Holmås sitt kandidatur som partileder. Og han sitter som kjent ikke i regjering. Det var altså uproblematisk å støtte stortingsrepresentant Holmås som SV-leder. Problematisk ble det først å ha en leder som ikke sitter i regjering når Lysbakken går av som statsråd. Dette mer enn lukter personstrid.

Audun Lysbakken kalte seg revolusjonær og marxist tidligere. Det gjør han ikke lenger. I september 2011 skrev han på sin egen blogg, Rettvenstre, at han har sagt og skrevet mye som 23-åring som han ikke lenger sto for ti år senere, som 33-åring.

I kampanjen for å markedsføre seg selv som kandidat til ledervervet i SV er det imidlertid mot venstre han vil legge partiets nye kurs. Og gjøre det til et sosialistisk folkeparti. Organisasjonsbygging, tilbake til noen av røttene, men samtidig også satsing på nye områder der partiet står svakt. Det, i tillegg til alliansebygging mot LO og interesseorganisasjoner, er Lysbakkens oppskrift på å revitaliserer SV som politisk verksted for venstresiden i norsk politikk.

Lysbakkens e-pamflett.

Lysbakkens publiserte visjoner er mer egnet til å reise splid internt i SV enn å fenge brede lag av nye velgere. Pamfletten til nestlederen kan bidra til å forklare hvorfor SV kunne smuldre sakte bort i regjering og miste kontakt med partiets «grasrot». SV har hatt en så svak organisasjon, for få dedikerte tillitsmenn og for dårlig skolerte medlemmer og tillitsmenn, om man skal tro Audun Lysbakkens skriverier. Dette kan forklare hvordan partiets ledelse kunne seile avsted i politisk dans til musikk som ikke behaget partiets grunnplan, så og si uten korrektiv. Dersom Lysbakken lykkes med å bygge opp partiorganisasjonen når han blir ny SV-leder, vil organisasjonen kunne bli en aktiv lyttepost for de i partiledelsen som måtte bry seg. En partileder med base på stortinget, og altså utenfor regjering, kan komme til å oppfatte signalene fra en vitalisert organisasjon med tillitsmenn som kanskje også driver organisasjonen utenom valgårene.

SV vil ikke gå ut av regjeringen Stoltenberg uten videre. De vil eventuelt gå på en sak de mener er viktigere enn regjeringsdeltakelse. Det er det offisielle standpunktet blant partiets «regjeringsopposisjonelle». Spørsmålet er om den saken i det hele tatt finnes. Når NATO-ledet Libya-bombing, rekordkjøp av kampfly og EUs vikardirektiv ikke er mer enn nok for SV. Et parti som en gang var tuftet på dyp NATO-motstand, antimilitarisme og EU-skepsis.

Dersom de som støtter Lysbakken mener alvor med signalene i e-pamfletten, kan det bli splid rundt flere saker regjeringen bærer frem. Det spørs om spliden blir sterkest internt i SV. Partiets politikere, for de har i selvransakelsens lys knapt med aktive tillitsvalgte, kan komme til å kappes om å målbære kolliderende budskaper myntet på å tilfredsstille henholdsvis velgergrupper og nettverkspartnere eller den politiske «ansvarligheten».

Dersom det virkelig var innhold bak formuleringene om at Lysbakken vil at SV skal gjøre seg mer lekker for fagbevegelsen og vinne tilbake tapt oppslutning blant fagorganiserte, kunne de kanskje valgt å gå på vikarbyrådirektivet. Det gjør de trolig ikke, men de tar dissens (stemmer mot regjeringen) i voteringen i Stortinget.

Spørsmålet mange SV-ere sikkert stiller seg er om det er mer behagelig å være et lite parti, men ha maktposisjoner, enn å være et stort parti uten makt.

Lysbakken kan kanskje spørre tidligere SV-politiker og en av sine forgjengere som leder i Sosialistisk Ungdom, partisekretær i AP, Raymond Johansen om råd? Han valgte å gå ut av SV på grunn av EU-saken … og kanskje fordi makt i AP var mer behagelig enn avmakt i SV?


Bloggurat

Blogglisten

PS:

Organisasjonen «Reform – ressurssenter for menn», der mange SV-ere er og har vært sentrale, har ikke bare mottatt 13,5 millioner i støtte fra Lysbakkens departement. De har også mottatt en million kroner tilsammen fra Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet de siste årene, i følge årsberetninger fra 2009 og 2010. I sistnevnte departement er sittende SV-leder Kristin Halvorsen ansvarlig statsråd. Hvorvidt hennes departement har holdt pinlig nøyaktig orden i papirene og overholdt lovkrav om journalføring og utlysing vet vel bare de som har gransket journalene og etterlyst ikke-journalførte SMS-er og e-poster.

(Er man på SV- jakt, eller for den saks skyld på politikerjakt, kan man kanskje også granske noen kommuners journaler. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at SMS-er og e-poster journalføres i den kommunale forvaltningen. I parlamentarisk styrte kommuner/fylker er det politikerne i byrådet/fylkesrådet som sitter med ansvaret og eventuelt må gå. I kommuner styrt etter tradisjonell rådmannsmodell er det den ansatte rådmannens ansvar å sørge for å overholde reglene.

Mer:

NRK: Ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt.