Stormløp styrker Giske

Noen har lyktes med å få media til å spre en oppfatning av at Trond Giske ikke er i stand til å forvalte en politisk maktposisjon på sømmelig vis.

Opposisjonen og media jakter som så ofte på en statsråds avgang. Dette stormløpet vil Giske ri av. Om nødvendig hadde han nok fått hjelp fra selveste statsminister Jens Stoltenberg til å redde ministerposten om det hadde gått så langt. Slett ikke fordi Giske er en Stoltenberg-disippel internt i AP, men fordi Jens ikke har råd til å kaste Giske nå i forhold til hans standing i AP og fagbevegelsen.

Resultatet kan bli at Giske fremstår som styrket i forhold til intern maktposisjonering i AP. Han tør si åpent det omtrent alle i AP (og de andre regjeringspartiene) samt hovedsponsoren LO egentlig mener i denne saken før pragmatismen tar overhånd.

Maktkamp

Oppslagene om Giskes angivelige uttalelser på puben Lorry om Telenors styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er utslag av en maktkamp på flere plan. Det dreier seg blant annet om makt i AP, makt i Norge og makt tildelt som næringslivsleder utpekt av staten som eier.

Faksimile Dagsavisen

Påstandene noen anonyme kilder har lyktes i å få media til å spre om Trond Giske var egnet til å skape et mer negativt bilde av ham som person:

    • Han kommer (på pub og i uuttalt ruspåvirket tilstand) med trusler rettet mot en næringslivsleder
    • Han bedriver statlig eierskapspolitikk på useriøst vis (på nachspiel overfor uvedkommende)
    • Han uttaler seg om børssensitiv informasjon (som han har mottatt i kraft av sitt embete) og klarer således ikke å holde på fortrolig informasjon
    • Han er ikke i stand til å ta til seg informasjon han angivelig har fått lang tid i forveien fra Telenor. Eventuelt er han ikke i stand til å innse når et politisk slag er tapt og la saken ligge.
    • Han må også irettesettes av sjefen sin (statsminister Jens Stoltenberg) på grunn av at rykteflommer om hans oppførsel og væremåte har kommet statsministeren for øre
    • Til og med «hans egne» i LO har måttet reagere på Giskes oppførsel

Karakterdrapet på Giske er som hentet ut fra en «ABC i drittpakke». Anonyme avsendere klarer å få hjelp av en journalist til å fremstille en person som upålitelig og med moralske karakterbrister basert på en syltynn spikersuppe. Når først en journalist har publisert det kan andre hive seg på og refere til dette som «faktagrunnlaget». Når media har publisert ufordelaktige karakteristikker om personen er det meningen at vedkommendes posisjon skal være så svekket at han er ute av bildet når maktposisjoner skal besettes neste gang. Hvem vil vel ha en politisk representant som ikke oppfører seg skikkelig?

Giske er utvilsomt en dyktig maktstrateg og kommunikator. Hans politiske maktbase er særlig på venstresiden i AP og store deler av LO. Nåværende LO-leder Roar Flåthen er ikke blant Giskes støttespillere, men Flåthen er på oppsigelse. Han kan ikke gjenvelges som LO-leder til våren, tross forsøk på å endre vedtektsbestemmelsen som hindrer gjenvalg etter fylte 60 år.

Neste LO-leder kan være enda lengre til venstre for Jens Stoltenberg, og det er dårlig nytt for Jonas Gahr Støre, men  godt nytt for Giske i forhold til hvem som eventuelt blir APs statsministerkandidat den dagen Stoltenberg gir seg. I forhold til LO-delegatene er nok ikke Giskes posisjon svekket av den åpne disputten med Telenor om salg av A-pressens andel i TV2.

At opposisjonspolitikere (for eksempel fra FrP som gjengitt på frp.no) legger anonyme rykter til grunn for sin virksomhet, og til og med erklærer at de ubekreftede og anonyme ryktene som svirrer faktisk sier noe om hvordan Giske bedriver statlig eierskapspolitikk, svekker nok heller ikke Giskes maktposisjon, men gir heller hans støttespillere mer «nachspiel-argumentasjon».

Pub-rykter blir politikk på frp.no

Som kulturminister var Giske i sitt ess. Han kunne spille på nettverk i kultur-Norge og seilte opp som en stadig sterkere aspirant til å innta enda høyere posisjoner i Arbeiderpartiet. Å plassere ham som næringsminister var kanskje – på papiret – et trekk for å få et dårligere terningkast på ministeren. Og dermed få medias hjelp til å erklære ham såpass upopulær at Giskes interne partikonkurrenter, på en annen fløy av partiet, fikk lettere spillerom i den partiinterne maktkampen? Imidlertid må nok Giske sies å ha overrasket positivt på en ny arena. Tro hvordan partikollega og maktrival Jonas Gahr Støre hadde taklet en ny rolle der han må svare for innenrikspolitiske forhold der det ikke foreligger bred konsensus som i utenrikspolitikken? Den utenrikspolitiske opposisjonen i Norge (SV og SP) sitter jo i regjering med AP.

På statsministerens kontor sitter det personer (politisk ansatte) som heller ikke er å regne blant Giskes partiinterne støttespillere.

Noen der har varslet media om at LO-leder Roar Flåthen har ringt statsminister Jens Stoltenberg og fått utlagt dette som en slags LO-initiert irettesettelse av Trond Giske. Noen  på statsministerens kontor, eller alternativt Telenors styreleder Harald Norvik, har også varslet media om at statsminister Stoltenberg ringte Norvik klokka 18.45 fredag kveld, samt om det angivelige innholdet i samtalen. Dette kan antas å være spredd i den hensikt å ramme Giske, men er også egnet til å styrke Norviks posisjon som jo nå har fått en mediepublisert «garanti» fra selveste statsministeren om at han visstnok sitter trygt som statlig oppnevnt styreleder i Telenor.

Når man i media får spredd tilsiktet ufordelaktige rykter eller oppfatninger om noen, selv uten faktisk grunnlag, kan tilstrekkelig mange lett forledes til å tro at det jo må være noe i ryktene fordi «hans egne» jo også reagerer. Hva som er substansen i slike samtaler er ikke alltid viktigst. Det viktigste er å få media til å bidra til spekulasjoner som gavner ens egen situasjon. Når journalisten får en «god sak» (oppsiktsvekkende sak) og kan skjule det svake eller manglende faktagrunnlaget sitt bak ukonkretiserte rykter og en sentralt plassert anonym kilde, blir det gjerne oppslag av det. Omtrent som bestilt.

Ellers: Dersom Trond Giske virkelig har uttalt at Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas «er politisk tonedøv» viser dette at næringsministeren både har grei observasjonsevne og slagferdige kommunikatoriske egenskaper. Det viser også at han er mann til å si ganske rett ut hva han mener, selv om direktørkolleger av Baksaas i Telenor vaker rundt i publokalet på kveldstid på jakt etter slarv eller annet de kan bringe videre til sjefen eller andre på jobben. En aktivitet selv Stasi kunne ha problemer med å gjøre bedre i sin glansperiode.

At NHO-leder og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund, som satt ved samme bord som Giske, svarte «ingen kommentar» når hun ble spurt om hun hadde hørt Giske uttale seg om Telenor-kolleger på Lorry, for dagen etter å måtte innrømme overfor mer pågående media at hun faktisk ikke hadde hørt noe slikt, virker merkelig. Dersom Telenor-direktør Skogen Lund hadde ønsket å bidra til å stanse grunnløse rykter om næringsminister Trond Giske, kunne hun vel ha svart ærlig og åpent første gang media spurte henne. Hvorfor gjorde hun egentlig ikke det?

Oppdatert 13. januar: På Telenors pressekonferanse bekreftet styreleder Harald Norvik at det var NHO-sjef og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund som oppfattet ryktet på Lorry og bragte dette videre til ham. (NA24).

Fra NA24.

At noen direktører i NHO/Telenor opptrer som om de var Stasi-agenter og sprer slarv de overhører på pub, og ellers bidrar til å sette i gang et stormløp i media basert på en «drittpakke» om statsråd Trond Giske, svekker slett ikke Giskes posisjon som politiker. De som etterhvert er avslørt som omtrent «Stasi-agenter» og med tenkelig ondskapsfulle hensikter bak kommentarer til media i sakens startfase, i stedet for å snakke helt sant og dermed punktere boblen, kan derimot være svekket hos flere enn politikere.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Fra Lerkendal til kongens slott

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en  favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

  • Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
  • Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
  • Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
  • Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da  innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Noen spenningsmomenter

Meningsmålinger vi blir presentert i nasjonale medier forteller gjerne om et tenkt representativt landsgjennomsnitt, og sjelden om de spesielle kommunene der resultatene kan bli forholdsvis oppsiktsvekkende.

Her er en samling med kommuner der det kan være interessante eller uvanlige poenger å finne, samt noen navn som i det store bildet ikke er annet enn tilfeldige kandidater, men viktige nok for sin liste.

Fra partilederdebatten. Faksimile Dagbladet.

Av de åtte som deltok i partilederdebatten er det kun to som stiller til valg i lokalvalget 2011.

Den ene er Trine Skei Grande som står på 33. plass for Venstre i Oslo. Hun kan risikere å komme inn i bystyret. Venstre har fire kumulerte (eller fire med stemmetillegg).

De som har fått stemmetillegg fra sine partier får 1,25 stemmer for hver stemme partiet får. Slengere (personlige oppføringer av kandidatens navn) på andre partilister og kumuleringer (kryss) fra eget partis velgere gir en ekstrastemme. En kumulering/slenger tilsvarer da fire ordinære stemmetillegg.

Alle etter de med stemmetillegg, i dette tilfellet alle fra femte- til 65.-plass, står dermed likt i kampen om de øvrige representantplassene Venstre vinner utover de fire første. Ifølge pollofpolls ligger Venstre an til å få seks plasser i Oslo.

Den andre i partilederdebatten som stiller til lokalvalget er Turid Thomassen. Hun er førstekandidat for Rødt i Lillehammer. Det finnes også en annen Turid Thomassen som er førstekandidat. Turid Solberg Thomassen er førstekandidat for KrF i Nedre Eiker.

«Lokalvalg er personvalg» – En myte?

Noen stemmer på person, men slett ikke så mange om man skal tro en velgerundersøkelse fra lokalvalget 2007 utført av Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), Stine Renate Otterbekk og Lawrence Rose.

Velgere som hadde brukt stemmeretten ble intervjuet. De fikk fire svaralternativer, og ble bedt om å si hvilket som er viktigst for stemmegivningen ved lokalvalg.

Få fram saken

Slik fordelte svarene seg etter kommunevalget for fire år siden, i 2007:

  • Lokale saker (42 prosent)
  • Allmenn tillit til et parti (37 prosent)
  • Listekandidater (11 prosent)
  • Rikspolitiske saker/forhold (10 prosent)

(Kilde: forskning.no)

Noen spennende kommuner

  • I Eid kommune fikk Arbeiderpartiet 6,1 prosent og Venstre 41,4 på en lokal måling. Strid om sykehusstruktur i Sogn og Fjordane ligger bak. Hva sier velgerne på valgdagen?
  • Hvor store utslag kan personer gi? I 2007 sto Per Ervik på førsteplass for FrP i Hitra kommune. De fikk 31,3 prosent av stemmene. I år står Per Ervik på førsteplass for Pensjonistpartiet. De er målt til 15,1 prosent, og tar fire representanter i kommunestyret, mens FrP halveres og får 15,6 prosent dersom målingen viser valgresultatet.
  • I Arendal kan en lokal liste, Verdipolitisk Parti, med Sanjin Salahovic på topp, få avgjørende betydning når makten skal fordeles.
  • I i Telemark samarbeider FrP (varaordfører) med AP (ordfører) og de rødgrønne støttepartiene SV og SP. Vil Høyre og Venstre få FrPs støtte etter dette valget, eller betaler de rødgrønne mer i politiske posisjoner til FrP?
  • Skedsmo kommune har vært styrt av AP-ordfører siden før kvinner fikk stemmerett i Norge. Blir tradisjonen brutt etter 101 år?
  • I Tynset har SV ordføreren, og med 19,5 prosent ser det ikke alt for mørkt ut for SVs Bersvend Salbu, men utfordrerne står i kø. Vil APs ordførerkandidat, Morten Sandbakken bli ordfører? «Bror hass» har vært det før. For SP. Nå er lillebror Dag-Henrik Sandbakken statssekretær for SP og storebror ordførerkandidat for AP. (Østlendingen.)

Har velgerne i Terra-kommunene tilgitt, eller går ingen partier fri fra sitt medansvar?

I «Terra-kommunene» ser det ut til at ordførere flest får gode valgresultater.

  • I Hattfjelldal stiller kun partiene AP, SV og SP. Klarer Terra-ordfører Asgeir Almås å forsvare valgresultatet fra 2007 på 57,1 prosent?
  • I Narvik stiller ikke Terra-ordfører karen Margrethe Kuvaas (AP) til gjenvalg. Ap holder stand og kan øke. Samarbeidskonstellasjonen AP, Høyre og KrF fikk 21 av 41 representanter i forrige valg. En lokal måling viser at de kan få 25 nå, men her er det mange ulike flertallskonstellasjoner, også uten AP.
  • I Haugesund ligger Petter Steen jr (H)  på en lokal måling an til å få 41,1 prosent. Litt over forrige valgresultat på 39,9. Her har både AP og H styrket seg, mens alle andre går ned i følge en lokal måling.
  • I Bremanger gjorde AP tidenes beste valg i 2007 med 48,1 prosent oppslutning. Terra-ordfører Kåre Olav Svarstad (AP) stiller ikke til gjenvalg, men velgerne i denne hardt rammede kommunen tilgir visst ikke partiet så lett, dersom man skal stole på en lokal måling med så få som 150 spurte. Dagens flertallskonstellasjon med AP og SV går fra 12 til 8 representanter av kommunestyrets 23 og det er åpent for nye flertallsforhandlinger i korridorene når valgresultatene er klare.
  • I Vik stiller ordfører Marta Finden Halset (AP) til gjenvalg. Sist fikk AP sammen med Sp 11 av 17 i kommunestyret. Siste fylkesmåling viser 10 av 17, men det er meget jevnt mellom AP og SP om å bli størst. Og det betyr vel noe for fordeling av verv?

Mer om Terra-kommuner: Rot bort pengene – staten betaler.

Valgdeltakelsen

Får vi en valgdeltakelse på over 70 prosent?

Valgdeltakelse ved kommunevalg siden 1983. (Full oversikt på SSB):

  • 1983: 72,1 %
  • 1987: 69,4 %
  • 1991: 66,0 %
  • 1995: 62,8 %
  • 1999: 60,4 %
  • 2003: 59,0 %
  • 2007: 61,2 %


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Politikk eller posisjon viktigst

Fra fredag til søndag er de klinkende klare standpunktene til det som er kjent som landets mest klartalende parti snudd på hodet. Av dem selv.

Politikken var viktigere enn posisjoner. Inntil en meningsmåling viste at de selv risikerte å ikke havne i byrådsposisjon.

Faksimile VG.

Fredag: Politikken er viktigere enn posisjoner.

Carl I. Hagen ville ha og fikk medieoppmerksomhet omkring sitt utspill om at han trekker seg som ordførerkandidat. Årsaken var at partiet ville prøve å stanse velgerflukten til Høyre. En flukt av FrP-velgere som heller ville ha Fabian stang som ordfører enn Frps egen Carl I. Hagen.

Når andre ikke roser storheten i det å trekke sitt kandidatur, må partiets egne talsmenn gjøre det. Samtidig understrekes som en selvfølgelighet at dette har jo partiet ment hele tiden.

– Det Carl I. Hagen sier er veldig stort, og egentlig ikke noe annet enn det Frp har sagt hele tiden – at gjennomslag for politikken er viktigere enn posisjoner, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten.no.

Videre skriver Aftenposten at partiets representanter ikke ønsker å si om saken er diskutert innad i partiet. Hagen svarer imidlertid:

– Sånne ting svarer vi aldri på. Men det er full enighet i partiet om at gjennomslag for politikken er viktigere enn verv, sier Hagen til Aftenposten.no fredag morgen.

Det er altså full enighet i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner. På fredag morgen. (Dette har jo forøvrig FrP ment hele tiden!)

Dersom man skulle råke ut for en journalist som stiller spørsmål der svarene kan underminere en tenkt oppfølging om at man føler seg feil fremstilt av media, er det best å ikke svare. Aftenposten skriver:

– Alt jeg vil si står i sitatene deres. Jeg har ikke noe mer å si, sier en tydelig irritert Carl I. Hagen, før han bryter samtalen.

Senere samme morgen kan samme Carl I. Hagen innta TV-skjermen på TV2 Nyhetskanalen, og utover dagen få spalteplass, mikrofon- og kameraoppmerksomhet i flere medier, og avvise at han trekker seg som ordførerkandidat. Den muligheten hadde han selvfølgelig mistet dersom han hadde svart utdypende på spørsmål fra Aftenpostens journalist noen timer tidligere.

Er det typisk media å vri på og forvrenge alt alle fra FrP sier? Eller er det en del av strategien overfor egne sympatisører å skape seg mulighet til å bruke dette trumfkortet?

Søndag: Støtter ikke politikken uten å få posisjoner

Søndag 11. september, to dager etter at vi fikk vite om den fullstendige enigheten i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner, kan man lese i VG at FrP mener posisjoner er viktigere enn politikken. Det er totalt uaktuelt å støtte politikken hvis man ikke selv får posisjoner!

Det blir uansett ikke noe borgerlig byråd uten Frp. Så enkelt og greit er det, sier Frps gruppeleder Svenn Kristiansen til VG.

– Hva gjør dere dersom Høyre velger å samarbeide med KrF og Venstre i stedet for dere?

– Da blir det ikke noe borgerlig byråd. De vil få mistillit mot seg i løpet av en måneds tid, sier Kristiansen.

Forundret?

Dette har FrP ment hele tiden. Å kommunisere ulike budskaper fra ulike personer i ulike kanaler om samme sak er en krevende øvelse, men dersom man kan slå i bordet med «media er alltid ute etter oss» eller bare legge på røret hvis det skulle komme kritiske spørsmål, er strategien effektiv.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

 

For landet – i tiden

Tittelen er en liten omskriving av valgspråket til Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte. Eller Carl XVI (den sekstende) Gustaf, til daglig kjent som svenskekongen. Han endret valgspråk fra «För Sverige – i tiden» til å praktisere «Ikke i Sverige – for tiden» da det stormet som verst rundt utgivelsen av boken «Den motvillige monarken».

Norske politikere kjemper også en stadig kamp – for å overbevise velgere om at akkurat de er mest for landet, og mest i tiden.

Svarene på om de lykkes med å få velgerne til å tro det, får de i valgene. Indikasjoner på hvordan velgerne oppfatter kursen, fra varselrop om mulig havari til kraftig vind i seilene, får de ved hyppige meningsmålinger fra byråer som lever av å levere stadig nye målinger til medier som gjerne trekker ut store overskrifter selv om det ikke er stort å konkludere ut fra.

Faksimile Nationen.

Avisa Nationen er talerør for Senterpartiet. De mener SP til enhver tid er best og «mest for landet», om ikke mest i tiden.

Når Nationen har stort førstesideoppslag om velger-ras for Senterpartiet, blir det lagt merke til også utenom Felleskjøpets kundekrets. (Nationen: SP kan gjøre sitt dårligste kommunevalg på 60 år.)

Partileder Liv Signe Navarsete har imidlertid forklaringen rede på dårlige Senterpartimålinger om våren.

-«På den tiden av året har våre velgere mye annet å gjøre enn å svare i telefonen,» sier hun.

Visstnok noe hun har lært av Johan J. Jakobsen, en forgjenger i partilederstolen. Eller rettere sagt: En forgjengers forgjengers forgjengers forgjenger … hvis man ser bort fra det korte vikariatet Lars Peder Brekk var fungerende leder før Navarsete ble valgt.

Johan Jakob Jakobsen, eller JJJ, var leder i SP fra 1979. Tre år etter at svenskekungen giftet seg med Silvia Sommerlath.

Da var gårdbruker omtrent synonymt med Senterpartimann. Og gårdbrukerkjerring var omtrent synonymt med medlem i Senterpartikvinnene.

Mobiltelefon fra 1980-tallet. Foto: Wikimedia commons.

Når en Senterpartivelger satt i traktoren på den tiden – for å pløye, slodde, harve, så, rulle, gjødsle eller sprøyte på denne tiden av året, måtte han eventuelt ha investert i noe slikt (bildet til venstre) for å bli nådd av meningsmålere.

Slike var det ikke mange av i traktorene eller i lomma på Felleskjøp-bunaden rundt omkring i SP-land. Gårdbrukerkjerringene som passet på lamming i fjøsene hadde gjerne heller ikke med dette svære apparatet det gikk an å ringe med. (Eller varme kaffekoppen på om den sto fastmontert på strømnettet.)

Nå har tidene endret seg. Til og med småbrukere har råd til, og har investert i moderne kommunikasjonsmidler som er absolutt bærbare.

Det er til og med mulig å snakke i mobiltelefonen via en teknisk innretning som på merkelig vis og helt uten ledninger overfører lyden ved hjelp av en liten dings man henger på øret, hvis man er i tiden, for å bruke det uttrykket.

Det skal ikke forundre meg om til og med Senterpartiets wonderboy, Ola Borten Moe, kunne snakke i noe slikt da han durte rundt på veiene i Trondheim i sin traktor, og uten førerkort for et par år siden (VG).

Det er mer som har endret seg siden Johan J. Jakobsens svar ga en god forklaring på hvorfor SP-velgere ofte ikke kunne svare når meningsmålerne ringte på våren.

Partileder Liv Signe Navarsete ser ikke ut til å ha fulgt med i tiden hvis hun tror at SP-velger i 2011 er synonymt med å sitte på traktoren på denne tiden av året. Eller når hun konkluderer som hun gjør om målingen.

Hun er på jordet, for å holde oss til hennes assosiasjoner.

Alle som er interessert i mer innsiktsfulle kommentarer om meningsmålinger enn hva pressen ofte slår opp anbefales på det varmeste å besøke nettsiden Poll of polls. Deres konklusjon er forøvrig at det ikke ser ut til å være dekning for å påstå noe velger-ras for SP.

For tiden.

Mer om SP:

Mer om kommuner:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Meningsmåling: SV under sperregrensen. SP best av småpartiene.

VG: Nå får kungen støtte av venner: -Vi var aldri på strippeklubben.  VG: Den norske kongen kunne aldri ha satt sin fot på en nattklubb. VL: Velgerne flykter fra FrP. VL: Øyvind Håbrekke (KrF): Moderne menn vil ikke være sæddonorer. VL: Peter Gitmark (Høyre) ber politiet etterforske skattefrie pengegaver fra Norge til israelske bosettinger. VG: Hareide om bunnmåling. -Skuffende for oss i KrF. VL: Høyre fester grepet. KrF under sperregrensen. VG: SP mest tilbake på ny meningsmåling. VG: Bøndene får 1,42 milliarder i landbruksoppgjøret med staten.

Gjør klar til utblåsing

Oppdatert 14. mai. VG: FrP bryter egne skatteløfter.

– – –

Hver femte FrP-velger ved siste valg vil nå stemme Høyre. Mange har også hoppet opp på gjerdet, forteller professor og valgforsker Bernt Aardal på bakgrunn av en meningsmåling for ANB.

Målingen viser et brudd på en langvarig trend der både Høyre og FrP har vokst samlet sett uten å spise av hverandres oppslutning. Nå er det tilbake til en situasjon der disse to partiene har stor lekkasje til hverandre, men denne gang til Høyres fordel, mens gevinsten tidligere har vært hos FrP.

Faksimile Vårt Land.

Tross dette får Høyre og FrP samlet 48,6 prosent oppslutning på denne målingen. Det er ikke bare mye mer enn regjeringspartiene AP+SV+SP (36,8). (Da er SP inkludert selv om de ligger under sperregrensen med sine 3,8 prosent.)

Oppslutningen om H og FrP er faktisk større enn en tenkt storkoalisjon mellom de rødgrønne +Venstre (6,4) +KrF (5,2), tilsammen 48,4.

I praksis et uinteressant tall i forhold til et stortingsvalg, der geografi gir utslag på mandatfordelingen. (En måling i VG gir sentrumspartiene en nøkkelrolle, tross nedgang, fordi ingen blokker har flertall.) Det spørs også om FrP i det hele tatt er interessert i å være med i en regjering der de er lillebror.

De har avvist å støtte en ren H-regjering. Vil regjeringsstrategien til FrP, med å skvise Høyre ved å tvinge dem inn i en lillebrorsituasjon i regjering med  Frp, der Høyre må svelge kamelene og igjen tape oppslutning til storebror FrP, skremme partistrateger fra en eventuell variant der FrP får lillebrorrollen?

FrPs landsmøte til helgen får nok oppgaven å levere en utblåsning som skremmer og lokker gjerdesittere og Høyreoverløpere tilbake bak FrP-fanen.

Flere målinger gir bedre bilde

Nå skal man ikke legge for stor vekt på en enkelt meningsmåling. Dessuten er det stor forskjell på hva folk sier de vil stemme når det spørres om stortingsvalg i forhold til om det spørres om kommunevalg. Mange meningsmålinger i et større bilde viser mye mer enn en tilfeldig.

Der har pollofpolls.no gjort en fremragende jobb ved å gi alle interesserte enkel tilgang til målinger vektet og sortert på type valg og geografisk område. Deres kommunevalgbarometer viser temmelig stabil situasjon de siste ukene.

Faksimile pollofpolls.no

Lokale forhold avgjørende for posisjoner

Siden det er lokalvalg i år, er situasjoner i enkeltkommuner og de lokale kandidatene mer interessante enn ved et stortingsvalg. Ved å se gjennom ferske målinger på Pollofpolls finner man en måling som skiller seg spesielt ut.

FrP gjorde et rekordvalg i kommunen i 2007 med 31,3 prosent. FrPs førstekandidat den gang var aktuell som ordfører, men den tidligere varaordføreren i Hitra kommune, Per Ervik, meldte seg ut av FrP nylig. Ved høstens valg stiller han for Pensjonistpartiet som interessant nok får 10 prosent oppslutning i målingen en måned etter at partilaget ble stiftet. Like mye oppslutning som hans gamle parti FrP går ned i kommunen.

Faksimile pollofpolls.no

Årets lokalvalg er ikke bare et lokalvalg, men også siste mulighet for posisjonering før stortingsvalget i 2013. De som har ambisjoner om regjeringsmakt da vil gjerne vise til at de klarer å ha maktposisjoner i kommunene også.

Til helgen har FrP landsmøte.

Blir marsjordren å innta maktposisjoner i kommunene for enhver pris?

Vil de kvesse profileringen på områder der de skiller seg ut og har vunnet fra alle andre partier tidligere, for eksempel innvandring og strengere kriminalitetsbekjempelse?

Om jeg skulle gjette, ville jeg satse på begge deler.

(Oppdatert 13. mai: FrP-utspill om hard og simpel soning for utlendinger i VG. Og senere samme dag sannelig: Utspill om innvandrere av Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde. Ikke tilfeldig at FrP-representanter fra Rogaland ikke snakker negativt om innvandring.)

(Oppdatert 14. mai: Støre og AUF går på limpinnen og bidrar til å skape en forestilling hos de som ønsker strengere innvandrings- og integreringspolitikk av at FrP er alene om å føre en streng linje. Og så var dette bare et innlegg fra en representant, og ikke noe vedtak.)

Tiden vil vise hva prisen for de ulike partiene eventuelt er for å gå til sengs lokalt med utpreget rikspolitiske motstandere. Hvis man da ikke klarer å ri to hester i hver sin retning samtidig uten å miste det medieviktige smilet og tvinges til å vise et standpunkt i saker der partiet er delt. (Som FrP om arbeidslivsregler.)

Uansett er det vel en grei strategi for noen å fremstille seg som eneste alternativ til nasjonens fortapelse, og som uskyldig offer mot en stor fiende. Da er vel media greie å ha. Som et fiendebilde å peke på  …  og for å overbringe budskapet budskapene til velgerne i den enkelte sak.

(Oppdatert 13. mai: VL: FrP-Siv før landsmøtet. Til avisen som leses av mange kristne og verdiorienterte: Ja, til aktiv dødshjelp var et arbeidsuhell. Men i 2009 sa Jensen aktiv dødshjelp er gjeldende politikk om fem-seks år.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: SV vil ta bilen fra fedre som ikke betaler bidrag.

VL: Lysbakken: FrP bløffer om å bremse innvandringen.

-Skole er tradisjonelt en viktig sak i kommunevalgkamper. (VL: Skoleelever vil heller jobbe.)

VL: Bore gremmes over egen Erna-analyse. -Jeg tok feil.

Innfri eller bli sammenslått

Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

Faksimile VG.

Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»),  blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

Mer:

Kompis-Norge.

Jukser for å ikke bli avslørt.

DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Usynlige kommuneflyktninger

Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

Mer: Kom med svartelistene.

Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

[polldaddy poll=4046450]

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

Mer om kommuner:

Hvem styrer best.

Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

Mer om rettighetsjuks:

For få straffes for rettighetsjuks.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om de som søker kommune-makt:

VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

En kvise på religionsfrihetens rumpe

Guvernøren ble drept fordi han fornærmet Islam. Eller rettere sagt: En muslim oppfattet det som en fornærmelse av profeten Muhammed når guvernøren var motstander av en streng blasfemilov.

Burde slikt gjøre inntrykk på personer som ønsker å leve i et land med ytringsfrihet og forholdsvis fritt for makt i religiøse lederes hender? Når fem hundre moderate lærde muslimer støtter slike drap, burde i alle fall noen våge å stille spørsmålet: Hvor moderate er egentlig muslimer i Norge som kaller seg moderate?

Faksimile Vårt Land.

Også i Norge har vi sett krav om å innføre en streng blasfemilov og rop om å fordømme de som fra muslimske troendes ståsted oppfattes å være krenkelser mot profeten Muhammed. 12. februar 2010 demonstrerte, i følge VG, 3000 muslimer ulovlig i Oslo. De protesterte mot den norske ytringsfriheten og krevde strengere blasfemilov og fordømmelser av de som etter deres oppfatning krenker Islam. Burde man gi etter for kravene om å beskytte Islam mot det talsmenn for muslimene i Norge oppfatter som kritikk og upassende ytringer om deres religion?

Med en streng blasfemilov som redskap ønsker noen å forfølge det de oppfatter som blasfemi. Kristne er den mest forfulgte religiøse gruppen i verden i dag. I åtte av de ti landene med mest religionsforfølgelse er Islam den dominerende religionen. Mange av landene har strenge blasfemilover, som i alle fall internt brukes for å legitimere avstraffelse og forfølgelse av de som oppfattes som fiender av det deres imam preker som den rette Islam.

Faksimile NRK (2004).

Ikke bare muslimer, men også politikere av svært ulik partitilhørighet, som prøver å vinne velgere, har støttet krav om strengere blasfemiparagraf i Norge. Opposisjonspolitiker Carl I. Hagen (FrP), Senterpartileder Liv Signe Navarsete og utenriksminister Jonas Gahr Støre (AP) har alle støttet krav om å vekke til live og praktisere mye strengere den sovende  norske blasfemiparagrafen.

De får selv vurdere om drapet på guvernøren i Pakistan er i deres ånd, eller om blasfemiparagrafen de vil ha i Norge ikke skal få tolkes slik muslimer synes den skal. Uansett er politikeres synsing i ettertid lite verdt den dagen de har gitt lovtolkere en blasfemilov å praktisere. Noen politikere vet muligens også at i blant annet Islam er det opp til religiøst lærde å tolke lover.

Krav om mer makt til og respekt for imamene i Islamsk Råd Norge er også satt frem en rekke ganger. Blant annet av Venstre-politiker Abid Q. Raja, som egentlig ville melde seg inn i forholdsvis konservative KrF, men siden de ikke ville la muslimer ta tillitsverv den gangen Raja ønsket politisk makt (Aftenposten, 2002), valgte han heller det liberale partiet Venstre. Gjør det for eksempel ham til liberal (eller moderat)? Ville den samme Raja vært sett mer på som en religiøs fanatiker og mørkemann dersom han heller hadde fått verv i KrF? Man burde kanskje bedømme moderat i forhold til de verdier man knytter til dette i Norge, og ikke i forhold til en «stammetolkning» av en religion som noen har tatt med seg fra Pakistan?

Etter mitt syn er blasfemiparagrafer å betrakte som kviser på religionsfrihetens rumpe. Det blir også feil å kalle alle ytringer man ikke liker om egen religion for blasfemi – religionsbespottelse som må straffes.

Siden religionsfrihet kun er en side av pluralismen i et mangfoldig, fritt samfunn, der også ytringsfrihet må veie meget tungt, må blasfemiparagrafer veies ikke bare i forhold til en tenkt eller subjektivt følt undertrykkelse av Islam (undertrykkelse i form av for eksempel å tegne en som kalles Muhammed). Om kristne, katolikker, jøder, buddhister, sikher, taoister og tilhengere av andre religoner enn Islam også måtte se blasfemiparagrafer som sin reddende engel, for å beskytte egen tro mot andres tvil, er blasfemiparagrafer for meg fremdeles en kvise det er mulig å slippe.

Nei til blasfemiparagraf i Norge.

Mer:

«Drep de som fornærmer Islam».

Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.

[polldaddy poll=4342063]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Se også Thomas Lægreids blogg: Er det Islam som er problemet?

Mer:

VL: Islamsk skriftlærd med oppsiktsvekkende uttalelse: Fordømmer muslimers terror mot kristne i Egypt. VL: Tre muslimer arrestert etter drap på julefeirende kristne i Egypt. VL: Kristne verdens mest forfulgte trosgruppe. VL: Prest: – Angrep på kristne i Egypt skyldes rasisme. -Muslimene som har gjort dette hater kristne, sier Fader Markos. VL: (Den viktigste grunnen til integrasjonsproblemene mener både tyskere og franskmenn er muslimenes egen motstand mot integrering.)

Led oss inn i fristelse. Et folkeparti.

Oppdatert 24. oktober: VL: Hareide mest ønsket som ny KrF-leder. VG: Hareide knuser Dagrun Eriksen.

– – – – – – – – – –

Kristelig Folkeparti har fått mange store medieoppslag det siste drøye halvåret. Slik sett har de oppfylt rikspolitikeres drøm: Å være synlige i nyhetsbildet.

Faksimile Vårt Land.

 

Imidlertid har en stor del av oppslagene ikke vært typiske velgerfrierier med profilering av et saksområde de vil bli husket for neste gang stemmeseddelen skal avlegges. Mange oppslag har gjerne vært av typen intern uenighet, strid om veivalg og tildels anonym mediespredd misnøye med henholdsvis leder eller nestleder fra deres respektive tilhengere.

KrF ser ut som de ikke vet hvor de vil. Og nå er det kamp om hvem som skal være  lederen som fører dem dit.

De som måtte tro at KrFs største problem var hvem som er lederen er muligens optimister på partiets vegne. Slik KrF har fremstått og fremstår for velgerne nå er de et usikkert kort på kjerneområder for sine tradisjonelle velgere. Riktignok blir det stadig færre av disse KrF-velgerne, men de er faktisk de eneste velgerne partiet har.

Mer om partiet:

…dog fred er ei det beste.

Merkelig folkeparti.

Å forkaste bekjennelsesparagrafen og åpne for blant annet muslimer i tillitsverv i det som for partiets kjernevelgere ser ut til å fremstå som en tilsynelatende overraskende og toppstyrt offentlig idédugnad om hva partiet egentlig vil, virker ikke som godt politisk håndtverk.

Å droppe «Kristelig» for å bli et «Folkeparti» kan sikkert virke forlokkende for personer med ambisjoner om å ha politikken som levebrød, men planen mangler en viktig ingrediens: Velgere. De som skal utgjøre «folkepartiet».

Hvis «arkitektene» bak fornyelsen av partiet bare hadde kjørt en intern prosess og i det minste fått det til å virke som om grasrota har behandlet og ønsker linjeskiftet, kunne de stått med en samlet grasrot. Kanskje litt avskallet, men tross alt samlet om å bygge noe. Da kunne de startet byggingen og konsentrert seg om profileringsarbeidet. (Oppdatert 7. oktober. VL: KrF-strateger åpner døra for samarbeid med AP.)

  • Nå står de uten en avklart strategi. (Nei, å bli et folkeparti er ingen strategi, det er en drøm uten fundament).
  • De står snart kanskje uten flere av sine sine tradisjonelle kjernesaker, og dermed potensielt uten hittil lojale kjernevelgere.

Man kan sikkert like eller mislike Dagfinn Høybråten som KrF-leder. Etter makt-rusen med KrF i førersetet i Bondevik-regjeringene, et tilsig av velgere på bekostning av koalisjonspartnere, slik storebror i regjering ofte får, sigar-og-rødvin-oppslag som ga bedehuspartiet et skinn av folkelighet, kunne lederen KrF valgte for å stramme inn egen profil igjen virke som det enkelte har prøvd å fremstille ham som: En mørkemann.

Avgående leder Høybråten kan imidlertid om noen år, når kontantstøtten fra partiets storhetstid forsvinner, også komme til å bli husket for det eneste politiske minnesmerket som blir stående etter KrFs siste regjeringsopptreden: Røykeloven.

Den var slett ikke populær blant «folk flest» da den ble innført, men spør i dag, og mørkemannen får ros for sitt politiske mot.

Og der ligger kanskje KrFs største problem i dag: Mangel på mot til å ha klar profil i kontroversielle saker. Med klare svar, enten det ene eller det andre, kan de få lojale tilhengere. Ikke favne alle, men noen. Med diffuse altomfattende løsninger med åpninger i alle retninger står de i fare for å ikke bli førstevalget til særlig mange.

Uten at det kanskje bekymrer velgerne i samme grad som de som vil leve av politikken?

Mer om politikere:

Hvem styrer best?

Glattere politikere.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: Syversen vil ikke lede KrF. VG: APs homofile stortingspolitiker Anette Trettebergstuen åpner for KrF-samarbeid. 20. oktober: Hans Olav Syversen (KrF) viser at det fortsatt finnes politikere med anstendighet. VL, VG: Lovforslaget fra tre Vestfoldrepresentanter fra AP og SV er et fordekt angrep på FrPs Per Arne Olsen. VG: Martin Kolberg: -AP vil ikke utelukke KrF-samarbeid. TV 2: KrFU-leder Elisabeth Løland: AUF er ingen «drømmedame»… men åpen for samarbeid på enkeltsaker. (Oversatt fra politikerspråk til norsk: De avviser fast forhold, men er åpen for noen one-night-stands.) VG: Nyvalgt AUF-leder Eskil Pedersen: -Vil aldri akseptere regjering med KrF. VL: Fylkesleder krever nye nestledere. Har gått solo uten å sikre forankring i partiets organer. VL: Konservativ KrF-er trekker seg. En reaksjon på forslag om å fjerne bekjennelsesparagrafen. VL, VG: KrF-politikere bryter ut og danner nytt kristelig parti i lederfavoritt Hareides hjemkommune. VL: 12 av 17 fylkesledere vil samarbeide med AP. TV 2: Politisk rådgiver for Ap-statsråd: Et samarbeid med KrF blir over mitt lik. VL: Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) utfordrer SV til samarbeid mot høye aborttall. VL: Nestleder Inger Lise Hansen uenig med strategiutvalget som nestleder Dagrun Eriksen har ledet. -Ap et uklokt valg. TV 2: KrF åpner for AP-samarbeid. VG: Tre fylkesledere vil kaste nestleder. Tror Inger Lise Hansen er ferdig. VL: Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke vil ha Eriksen som leder. VL: KrF fremskynder ikke lederprosessen. VL: Inger Lise Hansen: -Jeg har ikke lederambisjoner, men fortsetter gjerne som nestleder. VL: Selbekk tror ikke Høybråten bestemte seg for å ikke stille til flere lederperioder i 2008. VL: KrF-nestleder Eriksen tar gjerne over. VG: Hareide og Syversen favoritter i lederkampen. VL: Frank Aarebrot tror Hareide tar over.  TV 2: Hansen roser Høybråten for hans jobb for KrF.

Hvem styrer best?

Har du noen gang lurt på hvilke parti som er best eller verst til å styre kommuneøkonomien?

Med Terra-saken vagt i minne vil mange kanskje gjette at Arbeiderpartiet har ordføreren i mange slike kommuner.

Mer: Rot bort pengene – staten betaler.

Det har de nok, siden de er klart største ordførerparti med hele 181 ordførere, men har de også høyest andel av ordførerne sine involvert i kommuner som havner på det økonomiske skråplanet? Og er det i det hele tatt noen særlig forskjell mellom partiene?

I en slik undersøkelse kunne man ha vurdert mange faktorer. Man kunne ha vurdert tall kommunene selv har rapportert inn til Statistisk sentralbyrå (KOSTRA) og sammenlignet for eksempel regnskapsresultat og gjeldsgrad. Slike sammenligninger kunne imidlertid blitt som å sammenligne epler og pærer.

  • Noen kommuner har en befolkningsvekst og -struktur som medfører store låneopptak til for eksempel skoler eller sykehjemsutbygging.
  • Andre er fraflyttingskommuner uten særlig investeringsbehov.

For å få sammenlignbare kriterier, uten synsing, har jeg valgt å ta utgangspunkt i Kommunal- og regionaldepartementets svarteliste, Register om betinget godkjenning og kontroll, ROBEK-registeret.

Den oversikten viser enkelt og greit hvilke kommuner som har vist seg å være i stand til å vedta budsjetter og økonomiplan i balanse, og eventuelt dekke opp underskudd etter kommunelovens bestemmelser, og hvilke kommuner som ikke har vært i stand til dette.

  • Kommuner på ROBEK-listen kan sammenlignes med at barn for eksempel må ha godkjennelse fra sine foreldre før de kan inngå avtale om løpende økonomisk forpliktelse, for eksempel et abonnement.
  • Kommunene på denne svartelisten må ha godkjennelse fra staten før de kan gjøre nærmere bestemte økonomiske disposisjoner. De må også informere diverse långivere/kreditorer om forholdene.

Pr 1. juni 2010 står 54 kommuner på svartelisten. De utgjør 12,56 prosent av landets 430 kommuner.

Fordelt på parti tilhører ordføreren i den svartelistede kommunen: Arbeiderpartiet 27, Senterpartiet 8, Høyre 5, Fremskrittspartiet 5, Kristelig Folkeparti 3, Venstre 2, Kystpartiet (KP) 1 og diverse lokale lister 3.

Det gir følgende andel av ordførere på svartelisten, i forhold til partiets totale antall ordførere:

  1. FrP (5 av 18 ordførere):    27,78 prosent
  2. V (2 av 12 ordførere ):        16,67 prosent
  3. AP (27 av 181 ordførere):  14,92 prosent
  4. KrF (3 av 24 ordførere):    12,50 prosent
  5. SP (8 av 84 ordførere):       9,52 prosent
  6. H (5 av 79 ordførere):         6,33 prosent

Dette viser at FrPs ordførere har en langt større tendens til å være på svartelisten enn de øvrige. V og AP er litt over gjennomsnittet (som er 12,56).

I motsatt ende skiller SP og særlig Høyre seg ut med lavest andel ordførerkommuner på ROBEK-listen.

Her ser jeg bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, som Kystpartiet og diverse lokale lister. SV har ingen av sine kun 6 ordførere på ROBEK-listen.

Fra ROBEK-listen pr 1. juni 2010.

For å få et bedre bilde har jeg også tatt med varaordførernes partitilhørighet som er slik for ROBEK-kommunene: AP 14, SP 13, H 11, FrP 4, KrF 6, SV 3, V 2, KP 1.

Om man ser på andel kommuner på svartelisten, i forhold til alle kommuner hvert parti har enten ordfører eller varaordfører, blir resultatet slik (*1):

  1. FrP (9 av 54 kommuner):        16,67 prosent
  2. Ap (35 av 246 kommuner):      14,23 prosent
  3. SP (20 av 146 kommuner):      13,70 prosent
  4. KrF (9 av 73 kommuner):         12,33 prosent
  5. Høyre (16 av 132 kommuner): 12,12 prosent
  6. SV (3 av 26 kommuner):           11,54 prosent
  7. Venstre (4 av 37 kommuner):  10,81 prosent

I forhold til ROBEK-listene er altså FrPs ordførere og varaordførere verst og inntar en forholdsvis klar ledelse. Nærmest følger AP.

SP og KrF havner omtrent i midten, og Høyre, SV og Venstre er flinkest til å unngå å havne på svartelisten.

(*1: Der samme parti har både ordfører og varaordfører er dette regnet som en kommune.)

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.

  1. Norske flagg er krenkende.
  2. Fei for egen dør.
  3. Skal alle få ha førerkort.
  4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
  5. For få straffes for rettighetsjuks.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Wikipedia: Liste over ordførere og varaordførere i norske kommuner 2007-2011, samt deres partitilhørighet.

Mer om kommuneøkonomien.

(Oppdatert: VL: NHO vil tvinge kommuner sammen. VG: Små kommuner flår deg i kommunale avgifter. VG: Dyre småkommuner skaper krangel om sammenslåing.)

Hvem er Norges dummeste politiker?

Oppdatert 29. april: Hver tredje nordmann sier ja til tortur for å avsløre terrorplaner (vl.no). Bare som et tips til politikere som allikevel sliter med å skille mellom rett og galt i «kampen mot terror».

– – –

Foreløpig ligger APs nestleder, Helga Pedersen, godt an i konkurransen om å bli «Norges dummeste politiker» i forhold til argumentasjon om Datalagringsdirektivet (DLD). AP har overlatt til Jonas Gahr Støre å fronte partiets syn. Han har vel rett, uansett om noen påviser at Datalagringsdirektivet ikke virker.

«Den som ikke gjør noe galt har ingen ting å frykte«, var Helga Pedersens/APs forsvar av å vrake personvernet og tråkke på grunnleggende rettssikkerhetshensyn. (Christian Elind skriver mer om slike tomme argumenter.)

Jo, faktisk: Selv de som ikke gjør noe galt, har mye å frykte. Forsvaret for eksempel, frykter at lagringen kan bli en sikkerhetstrussel for både personell og Rikets sikkerhet.

Ansatte i teleselskaper, eventuelt deres datatjenesteleverandører, og de som måtte skaffe seg tilgang på annet vis, kan nå få hittil uante muligheter til å skaffe seg og eventuelt selge informasjon om både forsvarsansatte, politifolk og samfunnstoppers bevegelsesmønstre og kommunikasjon. Siden hverken politi eller næringsliv har vært åpne om i hvilken grad ulovlig datainntrenging og informasjonstyveri foregår, så er det argumentet underslått fra offentlighetens debatt. (Mer: Big business.)

Teleleverandørene vil sende regningen for sikkerhetstiltak og lagringskostnader til kundene, og kundene vil i hopetall strømme til den med lavest pris.

Terrorister og andre som driver med eller planlegger alvorlig kriminalitet, og som ikke har tenkt tanken, må være dummere enn Helga og hennes likesinnede. Faktisk bygger forsvar av DLD på at de (terrorister og pedofile) må være «dummere», i en grad at de ikke benytter seg av muligheter til å omgå lagring. Hvis Helga Pedersen og likesinnede vil vite det, så har mange fortalt om slike muligheter i høringsuttalelser. Datalagringsdirektivet vil faktisk gjøre det vanskeligere å fange pedofile, analyserer Anders Brenna her.

Helga, Jonas og Erna, eller bare tre aper?

(Bilde fra glennharper, flickr, gjengitt med denne lisensen.)

Mange uskyldige kan få en belastning ved å bli mistenkt og etterforsket. I tillegg åpner dette for «data-mining» som ikke rammer hverken pedofile eller terrorister, men helt lovlydige borgere som noen i politiet feilaktig mistenker og/eller vil følge med på. Gisle Hannemyr sier mer om det her.

Med Datalagringsdirektivet kan kyndige personer, som vil villede politiet, for eksempel plante falske ip-adresser med mer for å kaste mistanke på andre.

«Klarer vi å redde bare et barn fra nettovergrep, så kan direktivet forsvares,» hevder Helga Pedersen/AP. Da ser hun kunnskapsløst bort fra hvordan dette kan omgås av pedofile og andre med uærlige hensikter. Barneombudet svelger heller ikke hennes argument og går i mot innføringen. Hvis argumentet er å unngå slike overgrep mot barn ville det allikevel ikke vært noen hjelp i DLD.

Siden datakrimavdelingen i Kripos allikevel ikke har ressurser til å etterforske mer enn fem datakrim/pedofilisakskomplekser i året, så kan musikktyver eller pedofile som ønsker å vanskeliggjøre politiets avsløring av dem selv, legge beslag på store deler av politiets kapasitet, og kanskje overgå deres kompetanse, ved å drukne dem i falsk informasjon. De uskyldige kan bli de eneste politiet klarer å forfølge, inntil de heldigste av dem kanskje klarer å bevise sin uskyld. Eller forresten, det er jo uproblematisk å  ofre ti eller hundre uskyldige for å ta en skyldig, i den gode saks tjeneste, AP?

Konkurransen er allikevel ennå åpen. Det kan komme bidrag fra Høyre-folk som skal debattere saken på sitt landsmøte, men som allikevel har bestemt seg for at landsmøtet (partiets høyeste organ) ikke skal få lov til å avgjøre saken. Det har noen i stortingsgruppen og sentralstyret bestemt, da de heller ville sende saken på høring enda en gang. (Oppdatert 7. mai. VG: Nei-siden vant første runde på landsmøtet.)

For Venstre kan imidlertid et Høyre-ja til DLD bety en ny giv med tilsig av flyttbare personvern- og rettssikkerhetsinteresserte H-velgere. Kan et Høyre-ja til DLD dermed bli kjeppen i hjulet for et H/FrP-flertall i 2013? I tilfelle må det revurderes hvem som er dummest, deres egen taktikk tatt i betraktning.

Staben i niende etasje på Youngstorget ville nok ha jublet over muligheter til slik privat og utenomrettslig mulighet til overvåking, under dekke av en velment lov, selv om LO nå sier nei. Kanskje Erna skulle hente noen argumenter derfra, og la Jonas kjøre sitt løp uten Høyre?

Teknofil har tidligere skrevet at flere kilder i partiene tviler på at alle partiene står like fast på sin motstand når det gjelder. At politikeres prinsipielle og moralske ryggrad skal bli avgjørende, virker ikke lovende.

I tillegg kan selvfølgelig FrP komme til å ombestemme seg – igjen – i den prinsipielle saken. Kanskje avhengig av om det var Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund eller en skarp journalist de snakket med sist?

Hvis noen vil konkurrere med Helga Pedersen er det altså fortsatt muligheter.

PS: Det er forholdsvis dumt og usaklig å bruke den tabloide overskriften «Norges dummeste politiker» eller å antyde at Helga Pedersen og likesinnede er dumme. Allikevel synes jeg dessverre nivået passer i denne sammenheng.

[polldaddy poll=3116362]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 26. april.

  1. Død etter politirot.
  2. Grasrota mot ledelsen i FrP.
  3. Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar.
  4. Imamutdanning på islamistenes premisser.
  5. Ulikhet for loven.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Dette betyr datalagringsdirektivet for deg.

TV 2: Både Ap (tilhengere) og SV (motstandere) frir til Høyre, (pragmatiske tilhengere med enkelte ideologiske innvendinger).

TV 2: Datalagring kan splitte H.

TV 2: Hannemyr: Datalagringsdirektivet rammer uskyldige.

Stoppdld.no, kunnskapsbank.

CW: Tyskland stopper Datalagringsdirektivet.

Forfatningsdomstolen i Romania har sagt direktivet er grunnlovsstridg.

– – –

Selv uten DLD og innenfor dagens lovgiving har politiet slike muligheter:

TV 2: Prest siktet for sex-meldinger.

Vårt Land: Sokneprest siktet for å ha sendt sex-SMS.

Taxfree-tricks

Regjeringskilder har sluppet ut en prøveballong. Slikt er ikke uvanlig, for eksempel  for å teste reaksjonene, før de eventuelt tør å foreslå noe de er usikre på. Denne gang var det  fjerning av tax-free-salget av tobakk og alkohol til reisende inn i Norge.

Siden navnløse regjeringskilder slapp ut denne nyheten gjennom Arbeiderpartiets tidligere partipressetjeneste, nå kalt Avisenes Nyhetsbyrå (ANB), kan det være noen som ville sende ut dette uten å risikere å ødelegge viktigere pressekanaler. Hvem de slipper saken gjennom, og hvordan, kan også si noe om hva de vil oppnå.

Hvis slike prøveballong-forslag blir slaktet, så vil andre regjeringskilder selvfølgelig lett kunne avvise at dette har vært aktuell politikk.

Hvis reaksjonene blir til å leve med, kan regjeringskilder med navn senere stå frem med forslaget.

Faksimile Dagbladet

Denne gangen rakk partiene Høyre og FrP knapt å reagere mot forslaget før en talsmann for finansministeren, kommunikasjonsjef i finansdepartementet, Runar Malkenes, skjøt ned ballongen.

«Finansministeren har ikke noe ønske om å gjøre dette», sa han ikke. Derimot sa han: «Det foreligger ikke noe forslag om det.»

Det er meget mulig at finansministeren kan ha et ønske om det, selv om det ikke foreligger noe forslag om det.

Tilbake sitter en journalist som bare i verste fall kan være litt småirritert, men trolig ikke. Og uansett ikke verre enn at det kan kompenseres med en liten sak senere.

Signalet til KrF er allikevel at det kan være noe å hente på samarbeid med AP, heller enn å satse mot taxfree-tilhengerne i Høyre og FrP.

For et KrF som leter etter noe å samle partiet om, en ny eksistensberettigelse, er kampen mot taxfree-rusmidler som manna fra himmelen.

En liten tryllekunst, kanskje uten at finansministeren har tapt en eneste velger, men man skal aldri si aldri.

I den store sammenheng er dette et lite uviktig filleforslag. Politikken er full av slike små, tilsynelatende uviktige saker.

Siden stemmeretten er allmenn, og ikke forbeholdt kun de svært få som eventuelt vet hva som er «viktige og riktige saker», så teller imidlertid alle slike småsaker samlet veldig mye.

Finansministeren trenger ikke å ha noe forslag om det. De som vil tolke utspillet til støtte for sitt syn kommer til å gjøre det.

Regjeringskildene så det kanskje slik at det var mer å vinne på å sende signalet til KrF enn de hadde å tape på å mobilisere noen som allerede stemte H og FrP?

Et annet alternativ kan jo være at alt bare er misforståelser, usant og tilfeldigheter, for de som vil tro på det.

 

[polldaddy poll=2801283]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Klikk.no: De beste taxfree-kjøpene.

Din Side: Dette kjøper vi med oss fra bilferien.

 

Dårlig grasrotfølelse

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer»

  • KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
  • Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

  • FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
  • Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

 

[polldaddy poll=2780863]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

 

…dog fred er ei det beste

Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Inger Lise Hansen valgte seg en annen måned, men det hadde nok ikke gjort særlig forskjell om hun hadde ventet til april. Rabalder ville det ha blitt allikevel. Slik blir det ofte når meningsbrytning, tro og tvil erstattes av en religiøs skråsikkerhet. KrF-menigheten kan mistenkes å være preget av det siste.

Utsnitt fra dikt.org

Bjørnstjerne Bjørnson var en forfatter og samfunnsdebattant som begeistret, forlystet og forarget i sin samtid. Nasjonsbyggeren og forfatteren av Norges nasjonalsang ble til og med tiltalt for høyforræderi på grunn av sine politiske oppfatninger. Det er dypt urettferdig å sammenligne KrF med nasjonen Norge og Inger Lise Hansen med Bjørnson. Allikevel spørs det om det er hun som har strofen ettertiden kan nynne, bare de finner en fengende melodi.

Om man hylles som en modig og ærerik helt, eller stemples og skjelles ut som en svikefull forræder, kommer an på hvem som har makt til å definere det.

Også på Bjørnsons tid var det slik at de som hadde makta ikke alltid hadde rett, men de hadde makt til å rett. Det siste har Dagfinn Høybråten og hans støttespillere også. Det betyr ikke at de har rett.

Selv om Høybråten-siden måtte finne på å bruke sin makt i det stille til å prøve å holde liv i Kristelig Folkeparti, så er det ikke sikkert de får rett. En redningsaksjon med kunstig åndedrett og ikke tilstrekkelig fornyelse i en visnende organisasjon kan vise seg å heller bli en sikker vei til begravelse.

Det er slett ikke slik at popularitet kan måles i antall mennesker som kommer i begravelsen, men sammenligningen med velgertallene til et folkeparti er fristende.

Så mange som  75 000 skal ha kommet i Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse. Det tilsvarer 3,18 prosent av innbyggertallet i Norge i 1910.

Til sammenligning fikk KrF 148 748 stemmer ved stortingsvalget i 2009. Det tilsvarer 3,07 prosent av innbyggertallet i Norge (pr 1. oktober 2009). Nå var det riktignok ikke begravelsen til KrF, eller … man bør vel ikke være for bastant. Det var i alle fall ikke annonsert som KrFs begravelse.

Skjønt, den debatten ledende tillitsvalgte fører i media kan tyde på at noen vil begrave det partiet som stilte til valg i 2009 og erstatte det med et slags folkeparti.

I den grad partier kan kalles nettopp «Folkeparti», eller for den saks skyld «parti», så har de vokst frem nedenfra, fra grasrota. KrFs grasrøtter er skrantende, men det er alt de har. Hvis fornyelsen, foryngelsen og «folkepartifiseringen» blir oppfattet som for drastisk for mange av de nærmest «religiøst skråsikre» i partimenigheten på grasrota, så finnes det «mer karismatiske menigheter» som kan fremstå mer som helter enn forrædere hvis skråsikker tro er fasiten.

Selv om bekjennelseskravet skal bort, kan det sikkert hjelpe menigheten å ha tro på et liv etter døden også for tidligere Kristelig Folkeparti. Noen tror kanskje partiet er uunnværlig?

Var det ikke Einar Førde som sa at kirkegårdene er fulle av folk som ikke er uunnværlige? Bjørnson ligger forøvrig på Vår Frelsers gravlund.

Tidligere innlegg om saken: Merkelig folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 7. februar.

1. Se uværets herjinger.

2. Systemet oppmuntrer til juks.

3. Hvem skal beskyttes?

4. Morsom overskrift.

5. Strengere straffer.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land: Ønsker partikontoret til Vestlandet. Nærmere de som har partiet i «ryggmargen».

Vårt Land, VG: Nestleder Hansen ble ikke invitert til strategiseminar i høst.

VG, Vårt Land: Høybråten advarer mot å kaste Hansen. VG: Advarer mot å stikke fra KrF. Vårt Land: Flertall av leserne vil fjerne bekjennelseskravet. Vårt Land: Hansen har fått fanklubber. Vårt Land: With ut mot Hansen for «pol i hver kommune». Vårt Land: Ottar Brox advarer KrF mot å bli for lik de andre. Vårt Land: Veteranar glade for debatt om vedkjenningsplikta i KrF.

Vårt Land, VG, TV 2: Bondevik mener Hansen har gjort KrF en tjeneste.

Vårt Land: Inger Lise Hansen trekker Taliban-sammenligning inn i KrF-striden. VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner. TV 2: KrF raser nedover på kommunemåling. Vårt Land: En godt planlagt kampanje mot Høybråten.

 

Bedre enn folk flest

Vårt Land, VG: Tilgir ikke norsk Hamsun-hyllest.

– – – – –

Israel refser Norge for å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun.

– Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en «kriger for menneskeheten», sa utenriksminister Avigdor Lieberman, gjengitt i VG.

Da jeg leste dette, kom et interessant flashback om en eller annen politiker som i forbindelse med partilandsmøtene sist vår ville rehabilitere Hamsun, fordi landssvikoppgjøret var temmelig ensidig. Hvem var nå det?

Du verden. Søk åpenbarte en kandidat i FrP. Partiet som ellers har profilert seg som en mye sterkere Israel-tilhenger enn KrF. I følge TV2s da ferske måling manglet kandidaten som er kritisk til landssvikoppgjøret og koblet til nasjonalistiske miljøer, kun 404 stemmer på å bli stortingsrepresentant. Hvordan passer nå det med FrPs Israel-vennskap?

Avisoverskrift «FrP-er i søkelyset for sin Hitler-hyllest.»

(I den originale artikkelen på wordpress sto det en faksimile fra papirutgaven, som dessverre ikke kan gjengis her.)

Artikkelen i Adresseavisen fremstiller vedkommende stortingskandidat for FrP, Siv Aida Rui Skattem, som et offer for nasjonalistiske beskyldninger. Dette er på følelsesplanet. Enkelte er dyktigere enn andre til å ikle seg offerrollen, det må innrømmes.

Når politikere appellerer til medlidenhet, og snakker seg elegant rundt alle kritiske spørsmål, har de ofte ikke gode argumenter, og da kan det være interessant å finne ut hva de egentlig skjuler.

“Du har ikke fryktet at ditt eget navnevalg for egne barn kan misoppfattes?

– Nei. Vi har valgt kreative og symbolske navn, som overhodet ikke er valgt på grunn av bindinger til nasjonalismen. De må heller rette de spørsmålene til min svigerfar, sier den ferske tredjekandidaten.”

“Svigerfar har ansvaret for mine egne navnevalg på mine barn, nemlig. Selv er jeg et offer for beskyldninger!”

Hva er så galt med disse symbolske navnene hun har gitt sine barn, og hvem er det som legger ut slike symbolske, (og antatt belastende?) navn på barna på nettet?

Heisann, er det ikke FrP-kandidaten selv som har gjort det? Dyktig gjort å fremstille seg som offer i media og få sympati for det man selv har ansvaret for.

selv

Hva med de andre navnene? Dette var visst debattert flere steder i følge artikkelen.

(Navn fra debatter om temaet: Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf.)

Vel… De fleste foreldre ville nok ikke belastet sine barn med navn som Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf, om det er aldri så symbolsk ment … men noen ser annerledes på det, og det er jo lov.

Voksne mennesker forventer sikkert at de som gjør slikt selv er ansvarlig og redelig nok til å stå for det man gjør, uten å skylde på andre og erklære seg som offer, selv når det kommer spørsmål. Hvis de mener navnene ikke er en belastning når de selv bruker dem på sine barn, så må vel andre få bruke dem også? Det er vel meningen med navn?

Familiemedlemmers navn og telefonnummer var også offentliggjort på nett, fortalte offeret i Adresseavisen. Det er jammen dyktig gjort å få politisk sympati for hva telefonkatalogen og en selv har gjort.

Kan summen av mange slike valg allikevel peke i en bestemt retning?

Vigrid hyller i alle fall FrP-politikeren Siv Skattem, mens andre i FrP skjelles ut for å være unasjonale Quislingmotstandere. (Mer her.)

Vigrid hyller FrP-politiker Siv Skattems nasjonalistiske holdninger.

For all del, prøv gjerne å være offer hvis det er taktikken man pleier velge, men folk må vel selv få lov til å vurdere om politikeren er troverdig når alt lastefullt klandres alle andre enn en selv.

Tilbake til det andre offeret, Lieberman. I følge Aftenposten er visst heller ikke han verdens største tilhenger av ytringsfrihet.

Slik er det vel gjerne med de som kanskje ikke har bare rent mel i posen, men gjerne vil ha monopol på å være offer? Enten de representerer Israel eller er FrP-politiker (1.vararepresentant til Stortinget.)

Oppdatert 18. januar. Noen politikere utnytter informasjon de har skaffet seg gjennom politiske verv til å berike seg selv, til tross for at det slett ikke var hensikten bak politikernes vedtak (VG). Og noen evner ikke å se andre offer enn seg selv.

Hvorfor er det slik? Noen mener kanskje at de fortjener bedre behandling enn folk flest. Fordi de på en måte oppfatter seg selv som litt «Übermensch», bedre enn folk flest? Forkastelig spør du meg.

– – – – –

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 17. januar.

1. Hva når strømmen forsvinner?

2. Trafikksikkerhet: Er Norge best?

3. En håpløs kamp.

4. Strafferabatt.

5. Hva er endret etter nyttår?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om Israel:

TV 2: Netanyahu sier Israel krever deler av Vestbredden til evig tid. Vårt Land: Advarer mot Israel-boikott. Vårt Land: Universitetet i Bergen åpner for Israel-boikott. TV 2: Universitetsrektor åpen for Israel-boikott.

En militær, en militær, det er en mann med … nye sokker! (Israelske soldater får to-ukerssokker, TV 2VG.)

FrP- og KrF-ledete «Israels Venner» på Stortinget ber Støre lytte mer til Israel.

VL: Støre bekymret for Øst-Jerusalem. VL: Biskopene drar til Israel.