Veien som forsvant

Stadig lavere krav til velgerne betyr stadig lavere krav også til politikerne. Snart kan kanskje 12-åringer bestemme om mer skattepenger skal gå til veiutbygging, (i lomma på utbygger) eller til ting som 12-åringer forstår eller er opptatt av? Valgforsker Frank Aarebrott mener i VG at stemmerett for 12-åringer er løsningen, men hvem er det som etterlyser enda mer kunnskapsløse og ungdommelig naive politikere?

– – – – –

"Samferdselsmonster" Magnhild Melltveit Kleppa? Foto: Samferdselsdepartementet.

Det finnes en enkel forklaring på at pengene som VG forteller ble bevilget til diverse spesifiserte veiprosjekter i 2010 ikke er brukt innen utgangen av året.

(VGs tekst: «Blant veiprosjektene som er forsinket er den såkalte «Vossapakken», som skulle sikre bedre vei til Voss, utbedring av E6 over Filefjell og vest for Alta, …»)

 

Faksimile fra VGs artikkel.

Dersom man skal tro VG er visst penger til utbedring av E6 over Filefjell blant de ubrukte midlene? Sist jeg sjekket veikartet gikk faktisk ikke E6 over Filefjell. Der går derimot en annen Europavei.

Samferdselministeren burde kunne klandres for nok om man ikke også skal slurve til medieomtalen slik at deler av kritikken bli misvisende og dermed kan føyses bort som nettopp medieslurv.

Mer om journalister som «jukser»:

Verre enn VGs skrivefeil er imidlertid det presset som legges mot å bruke opp pengene i budsjettåret heller enn å overføre dem til neste budsjettår hvis behovet skulle oppstå.

Mer om vei:

Dersom journalister hadde sett nærmere på kostnad pr meter vei i ulike, men sammenlignbare prosjekter innenlands og utenlands de siste ti årene burde det dukke opp stoff nok til å kanskje få en bjelle til å ringe i hodet på minst en i bevilgende myndighet (Stortinget).  Jeg vet ikke om noen i det hele tatt i Stortinget (uansett parti) er i stand til å ta inn over seg at jo mer penger og støy de kaster etter prosjektene før avtalene er inngått, jo høyere blinde forventninger de skaper om rask veiutbygging innen neste valgkamp, koste hva det koste vil,  jo bedre kår gir de for å gi innbyggerne dårlig uttelling for veimidlene. Det er ikke alltid så mye spørsmål om hva det koster å anlegge eller drifte veien. Spørsmålet fra enkelte aktører er heller: Hvor mye ekstra penger klarer vi å presse ut av forventningspressede norske myndigheter på dette prosjektet.

I stedet for å sette søkelys på penger som redelig nok er søkt overført til neste års budsjett, burde de med ansvar for slikt sette søkelys på hvorfor kostnadene til veiutbygging og veivedlikehold pr meter er skutt i været de siste årene. Ett år med over 40 prosent prisstigning innen entreprenørens prisforlangende kan noen kanskje klare å unnskylde, men hva når dette skjer år etter år etter år?

Dessverre ser ikke politikerne i noen partier tilstrekkelig gevinst i å sette seg inn i hvor pengene forsvinner. Stemmer og gjenvalg sikres jo ved å bevilge og få brukt opp penger. Ingen blir valgt eller gjenvalgt på bakgrunn av at de klarte å stanse pengesløseriet som gir innbyggerne kun «vei for 700 millioner» for hver milliard som brukes på prosjektet. Norges pengerikdom og naive politikere av alle slags partitilhørigheter skaper, om de skjønner det eller ei, en selvforsterkende kostnadskarusell som spenner ben under mulighetene til å ta unna det aksellererende vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

Mer om forfall i offentlig eid infrastruktur:

Ikke for å forsvare samferdselsminister Magnhild Melltveit Kleppa og hennes Senterpartifeller som kravler i egen møkkadynge, men det er bedre å overføre bevilgede veimidler til neste år om man ikke klarte å bruke dem, enn å kjøpe seg frihet fra «kritisk VG-journalistikk» ved å bruke opp pengene uten tanke på hva man får igjen.

Adecco-avsløringene kan illustrere at selv om man har ideologiske kjepphester om at private aktører utelukkende er positivt, så er det politikernes (bevilgende myndighets) forbannede ansvar å til enhver tid sørge for tilstrekkelig kontroll av om innbyggerne får levert det som det offentlige faktisk har bestilt og betalt for.

Dessverre har fordummende mediefokus klart å innbille en del norske velgere, politikere og journalister at det viktigste ikke er hva man faktisk får igjen (resultater og kvalitet) av offentlig finansiering og innkjøp, men hvor mye man bruker i kroner. De som klarer å bruke mest penger blir fremstilt som de flinkeste. I en slik kontekst blir ubrukte penger til vei eller innkjøp av andre tjenester utelukkende kritikkverdig.

Jeg stemmer vanligvis ikke på norske politikere, men skal vurdere sterkt å stemme på den første politikeren som viser evne til å ta inn over seg at dette fokuset ikke er formålstjenlig. (En svakhet forøvrig ved det norske valgsystemet er at man ikke kan stemme på kompetente personer som har sin integritet i behold. Man må stemme på en partioppsatt liste der det i praksis ikke er mulig å stryke partiets prioritering av partitaktikere på bekostning av reelt folkevalgte. Da får man et «Donald Duck-demokrati» der den inkompetente som roper høyest at man er flinkest, eller som kan triksene for å vinne sympati via medievinkling, blir fremstilt som flinkest.

Og regningen for at pengene stadig skal brukes opp og ikke være gjenstand for særlig streng kvalitetskontroll av leveransen, er det du og jeg som får, år etter år.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Klarte ikke bruke opp pengene.

 

Lotteritrøbbel

Oppdatert 16. februar. Mer lotteritrøbbel.

– – –

Foreldre til mange Emma og Lucas og andre nyfødte har mange gleder å se frem til når barnet vokser opp. For å holde barna unna å bare henge på Facebook, er det mange foreldre som gleder seg over at poden blir med i sunne aktiviteter (eventuelt fotball) og ikke driver med lovbrudd.

Når barn er med i organiserte fritidsaktiviteter så får de ofte i oppgave å selge lodd for laget/korpset/foreningen og tilhørende nasjonale organisasjon. Det kan være ulovlig, forteller Lotteritilsynet.

Barn under 15 år har ikke lov til å selge lodd, vel og merke med noen presiseringer:

  • De har lov til å selge lodd i «små» lotterier som omsetter for mindre enn 150 000,- kroner.
  • De har lov til å selge lodd i lotterier som omsetter for over 150 000,- kroner kun dersom en voksen følger dem.

Lotteri- og Stiftelsestilsynet antar at det i dag er mange barn og unge under 15 år som selger lodd ulovlig.

Norges håndballforbund svarer på kritikken på sine nettsider.

I følge Vårt Land truer de med å trekke tilbake lotterifullmakter dersom ikke idrettsforbundene sørger for at barn ikke selger lodd på egen hånd i de store lotteriene. (Lotterier med mer enn 150.000 kroner i omsetning.)

De erfaringene som avisen gjengir i artikkelen samsvarer med egne erfaringer. Skrapeloddene m.m. til inntekt for de nasjonale forbund, er ofte ikke særlig populære. At barna og foreldrene skal finansiere nasjonale særforbund kommer i tillegg til alt de gjør for sin lokale klubb:

  • Selge  kaker, såpe, dopapir, fuglenek, strøsand, kalender, bydels-/ bygdebok, konfirmantbok, CD-er og lodd. Oppfinnsomheten er stor for å hjelpe den lokale klubben å få inn noen kroner
  • Levere ut kataloger og reklame
  • Flaskeinnsamling
  • Delta på dugnader for å få inntekt til laget (vasking, rydding, lemping, bæring, flytting, varetelling…)
  • Arrangere loppemarked, auksjoner og fester
  • Bake kaker og kjøpe dem igjen på tilstelninger
  • Lage eller kjøpe gjenstander til basar og julemarked. Og ikke minst kjøpe lodd og gjenstander på basaren slik at laget får inn penger.
  • Skaffe sponsorer til drakter, blad, stadion, nettside

I tillegg kommer selvfølgelig kontingenter, egenandeler, støttemedlemskap og kronerulling for å få lagets budsjett til å gå opp, og aktiv deltagelse for å få logistikken til å gå opp.

Alt som klubben direkte nyter godt av, gjør man gjerne med glede. De nasjonale forbundene derimot kan føles som en belastning. Særlig for de som er alene om flere loddselgende barn, får man ofte høre.

Det er også begrenset hva onkler, tanter og besteforeldre kan kjøpe når alle barna i slekta skal selge lodd for samme forbund samtidig. Da går det ofte utover arbeidskolleger. (Hvis folk skygger unna når en idrettsforelder med målrettede skritt nærmer seg lunsjbordet, så er det slett ikke sikkert at det skyldes dårlig ånde.)

 

Utsnitt fra skiforbundets sider.

Har lokale klubber og foreldre kanskje vært for slappe med å bare godta, og gjøre som de nasjonale idrettsforbundene forventer: Stadig skaffe dem mer penger i den nasjonale forbundskassa?

Er det grasrota som skal finansiere aktiviteten til den nasjonale idrettsadministrasjonen?

Vet forresten delegatene på landsmøtene i forbundene hva de i praksis pålegger hvert enkelt barn og deres foreldre ved et hastig budsjettvedtak en søvnig formiddag?

Kunne Norsk Tipping for eksempel ha forvaltet idrettens penger på en bedre måte, slik at store summer (over hundre millioner årlig) som antas forsvunnet i mistenkt «snusk og fanteri» kunne vært pløyd tilbake i idrettslag og forbund? Mer i innlegget Bukken og havresekken.

Snur og vender toppene i idretts-Norge like mye på kroner og ulønnede dugnadstimer som de pålegger og forventer at grasrota skal gjøre?

Eller blir det bare mer loddsalg på barna fordi det er lettere å tyne grasrota enn å ta et oppgjør med ukultur og sløseri på toppen?

Er det bare et inntrykk, eller er det faktisk slik at ikke rent få barn har falt fra idretten delvis på grunn av loddsalgpress m.m. i deres nærmeste omgivelser? Et press som kan medvirke til at de ikke får sterk oppmuntring hjemmefra til å fortsette med idrett når andre aktiviteter lokker. (Ja, Emma du må gjerne slutte med håndball og begynne å henge med den gjengen.)

Hvem vet: Kanskje idretts-Norge går glipp av en straffeskytter, seriøs hopper, en med bedre kontroll på kølla enn far sin eller et serve-ess fordi de ikke loddet stemningen godt nok?

– – –

Hva gjør du når du finner våpen på gutterommet? Se Bilder fra øvelse mamma-alarm.

– – –

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 30. januar.

1. Alt for Norge.

2. Skandalen vokser.

3. En ny Hamrén.

4. Mot normalt.

5. Norsk forfall.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

(Med barn får man anledning til å se slike filmer på kino.)

Flere idrettsstjerner som har overlevd lodd- og dugnadsmas: Sykkel: Hushovd får hele laget bak seg. Fotball: Ny nordmann, Etzaz Hussain, fikk proffkontrakt med Man U. langrenn: Pål Goldberg tok gull i junior-VM. Håndball: Håvard Tvedten søvnløs etter straffemissen. (Slapp av det var bare en håndballkamp.) Alpint: Hans Petter Buraas frykter rikmannskultur ødelegger norsk alpinsport.

(Edit – Flyttet tekst fra andre setning: «sløving foran PC-en og narkotika«.