Media i skammekroken

Media har en viktig samfunnsrolle i å avdekke forhold som personer med makt eller ansvar kanskje ikke vil like omtalt.

[Oppdatert 1. mars 2011: Noen lykkes. VG: Fritt Ords pressepriser. (Alle til vinnere i Russland og tidligere sovjetrepublikker.)]

Av og til er det imidlertid mer behagelig for folk i media å kjøre frem sin egen agenda, og ikke bry seg like hardt om den delen av det journalistiske håndverket som dreier seg om å sjekke fakta, grave bak glansbildet, … sjekke motivene til de som vil presentere historien på en bestemt måte. Unndrar de noe informasjon som offentligheten burde få vite?

Faksimile Journalisten.no

At onkelen til Madina Salamova («Maria Amelie«) har vært forsvarsminister og viseforsvarsminister er i det minste en opplysning som det kan tenkes at en del lesere hadde funnet interessant og informativ, selv om enkelte i pressen kanskje ikke finner særlig informasjon i den opplysningen. At hennes kjæreste, Eivind Trædal, er redaksjonssekretær i avisen Klassekampen, er kanskje også en opplysning som mange i media har kjent til lenge, uten å skrive det før VG nå gjorde det.

I et fritt samfunn må det forutsettes at journalister informerer fritt og uhindret også om ting de selv og enkelte av deres kolleger kanskje ikke synes passer i forhold til sin egen agenda.

[polldaddy poll=4487823]

I en leserkommentar til innlegget «Feige politikere» skriver innsenderen Roy Vega følgende:

Bernt Olufsen går av som redaktør i VG, og da føler han seg fri til å si det han egentlig mener. Det er mitt bestemte inntrykk at flere journalister mener nøyaktig det samme, men at de synes å være fanget i en usunn form for politisk kampanje-journalistikk og tilhørende medienettverk som gir et betydelig demokratisk underskudd. Media underslo det faktum at onkelen til denne ikoniserte russiske jenta var tidligere sjef for de væpnede styrker i Russland, tidligere forsvarsminister og før det – forsvars-viseminister. Vi fikk aldri vite noe om konteksten rundt hennes foreldre, som jo også befinner seg ulovlig i Norge, ut over den versjon som ble gitt avisene fra denne ene parten. Hele tiden. Hele pakken ble “kjøpt”, og det er naturligvis riktig som avgående VG-redaktør Olufsen bekrefter, saken ble veldig unyansert kjørt etter påtrykk utenfra, hjulpet av alt for mange journalister “innenfra”. Men det blir vel for følsomt til at Olufsen kan si noe om det.

Her har det sviktet i mange ledd, på mange plan og atter en gang stilles et rungende spørsmålstegn ved norske mediers integritet. Hva med de 7900 artiklene som i løpet av 2 1/2 måned ble skrevet ut om sikkerhetsforhold rundt den amerikanske ambassaden? Hadde det ikke holdt med 10 artikler, kritisk sett? Eller hva med Wikileaks som også skal forties, enda så mye mye fenomenet utfordrer media-integriteten. Vi må forutsette at det ikke var Stalin som var julenisse i Aftenposten, da vi må tro han døde allerede i 1953. Omstendighetene rundt den kraftige serveren som er plassert midt i Aftenposten-bygget i en parallell struktur med en annen server knyttet til den russiske KGB-oligarken Alexander Lebedevs avis “Novaja Gazeta” – er nok en bauta over en forkleinet, enøyd politisk journalistikk som i maktperspektiv bare bekrefter inntrykket av tankefengsler som nå må brytes. Og da er det flere enn Bernt Olufsen som må kjenne sin besøkelsestid. Og den tiden den er nå.

Roy Vega

Hadde det ikke vært for at det finnes folk som gjør sin research bedre enn journalistene, hadde de sluppet å havne i skammekroken. Spørsmålet er kanskje om leserne lærer før journalistene.

Mer om media:

Mer fra skammekroken:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Her er VGs nye sjefer.

VL: Mediene tar selvkritikk etter Maria Amelie-saken.

VG: Kritikk og selvkritikk av mediene i Maria Amelie-saken.

Annonser