Stikkordarkiv: Knut Arild Hareide

Stormløp styrker Giske

Publisert av
2

Noen har lyktes med å få media til å spre en oppfatning av at Trond Giske ikke er i stand til å forvalte en politisk maktposisjon på sømmelig vis.

Opposisjonen og media jakter som så ofte på en statsråds avgang. Dette stormløpet vil Giske ri av. Om nødvendig hadde han nok fått hjelp fra selveste statsminister Jens Stoltenberg til å redde ministerposten om det hadde gått så langt. Slett ikke fordi Giske er en Stoltenberg-disippel internt i AP, men fordi Jens ikke har råd til å kaste Giske nå i forhold til hans standing i AP og fagbevegelsen.

Resultatet kan bli at Giske fremstår som styrket i forhold til intern maktposisjonering i AP. Han tør si åpent det omtrent alle i AP (og de andre regjeringspartiene) samt hovedsponsoren LO egentlig mener i denne saken før pragmatismen tar overhånd.

Maktkamp

Oppslagene om Giskes angivelige uttalelser på puben Lorry om Telenors styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er utslag av en maktkamp på flere plan. Det dreier seg blant annet om makt i AP, makt i Norge og makt tildelt som næringslivsleder utpekt av staten som eier.

Faksimile Dagsavisen

Påstandene noen anonyme kilder har lyktes i å få media til å spre om Trond Giske var egnet til å skape et mer negativt bilde av ham som person:

    • Han kommer (på pub og i uuttalt ruspåvirket tilstand) med trusler rettet mot en næringslivsleder
    • Han bedriver statlig eierskapspolitikk på useriøst vis (på nachspiel overfor uvedkommende)
    • Han uttaler seg om børssensitiv informasjon (som han har mottatt i kraft av sitt embete) og klarer således ikke å holde på fortrolig informasjon
    • Han er ikke i stand til å ta til seg informasjon han angivelig har fått lang tid i forveien fra Telenor. Eventuelt er han ikke i stand til å innse når et politisk slag er tapt og la saken ligge.
    • Han må også irettesettes av sjefen sin (statsminister Jens Stoltenberg) på grunn av at rykteflommer om hans oppførsel og væremåte har kommet statsministeren for øre
    • Til og med «hans egne» i LO har måttet reagere på Giskes oppførsel

Karakterdrapet på Giske er som hentet ut fra en «ABC i drittpakke». Anonyme avsendere klarer å få hjelp av en journalist til å fremstille en person som upålitelig og med moralske karakterbrister basert på en syltynn spikersuppe. Når først en journalist har publisert det kan andre hive seg på og refere til dette som «faktagrunnlaget». Når media har publisert ufordelaktige karakteristikker om personen er det meningen at vedkommendes posisjon skal være så svekket at han er ute av bildet når maktposisjoner skal besettes neste gang. Hvem vil vel ha en politisk representant som ikke oppfører seg skikkelig?

Giske er utvilsomt en dyktig maktstrateg og kommunikator. Hans politiske maktbase er særlig på venstresiden i AP og store deler av LO. Nåværende LO-leder Roar Flåthen er ikke blant Giskes støttespillere, men Flåthen er på oppsigelse. Han kan ikke gjenvelges som LO-leder til våren, tross forsøk på å endre vedtektsbestemmelsen som hindrer gjenvalg etter fylte 60 år.

Neste LO-leder kan være enda lengre til venstre for Jens Stoltenberg, og det er dårlig nytt for Jonas Gahr Støre, men  godt nytt for Giske i forhold til hvem som eventuelt blir APs statsministerkandidat den dagen Stoltenberg gir seg. I forhold til LO-delegatene er nok ikke Giskes posisjon svekket av den åpne disputten med Telenor om salg av A-pressens andel i TV2.

At opposisjonspolitikere (for eksempel fra FrP som gjengitt på frp.no) legger anonyme rykter til grunn for sin virksomhet, og til og med erklærer at de ubekreftede og anonyme ryktene som svirrer faktisk sier noe om hvordan Giske bedriver statlig eierskapspolitikk, svekker nok heller ikke Giskes maktposisjon, men gir heller hans støttespillere mer «nachspiel-argumentasjon».

Pub-rykter blir politikk på frp.no

Som kulturminister var Giske i sitt ess. Han kunne spille på nettverk i kultur-Norge og seilte opp som en stadig sterkere aspirant til å innta enda høyere posisjoner i Arbeiderpartiet. Å plassere ham som næringsminister var kanskje – på papiret – et trekk for å få et dårligere terningkast på ministeren. Og dermed få medias hjelp til å erklære ham såpass upopulær at Giskes interne partikonkurrenter, på en annen fløy av partiet, fikk lettere spillerom i den partiinterne maktkampen? Imidlertid må nok Giske sies å ha overrasket positivt på en ny arena. Tro hvordan partikollega og maktrival Jonas Gahr Støre hadde taklet en ny rolle der han må svare for innenrikspolitiske forhold der det ikke foreligger bred konsensus som i utenrikspolitikken? Den utenrikspolitiske opposisjonen i Norge (SV og SP) sitter jo i regjering med AP.

På statsministerens kontor sitter det personer (politisk ansatte) som heller ikke er å regne blant Giskes partiinterne støttespillere.

Noen der har varslet media om at LO-leder Roar Flåthen har ringt statsminister Jens Stoltenberg og fått utlagt dette som en slags LO-initiert irettesettelse av Trond Giske. Noen  på statsministerens kontor, eller alternativt Telenors styreleder Harald Norvik, har også varslet media om at statsminister Stoltenberg ringte Norvik klokka 18.45 fredag kveld, samt om det angivelige innholdet i samtalen. Dette kan antas å være spredd i den hensikt å ramme Giske, men er også egnet til å styrke Norviks posisjon som jo nå har fått en mediepublisert «garanti» fra selveste statsministeren om at han visstnok sitter trygt som statlig oppnevnt styreleder i Telenor.

Når man i media får spredd tilsiktet ufordelaktige rykter eller oppfatninger om noen, selv uten faktisk grunnlag, kan tilstrekkelig mange lett forledes til å tro at det jo må være noe i ryktene fordi «hans egne» jo også reagerer. Hva som er substansen i slike samtaler er ikke alltid viktigst. Det viktigste er å få media til å bidra til spekulasjoner som gavner ens egen situasjon. Når journalisten får en «god sak» (oppsiktsvekkende sak) og kan skjule det svake eller manglende faktagrunnlaget sitt bak ukonkretiserte rykter og en sentralt plassert anonym kilde, blir det gjerne oppslag av det. Omtrent som bestilt.

Ellers: Dersom Trond Giske virkelig har uttalt at Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas «er politisk tonedøv» viser dette at næringsministeren både har grei observasjonsevne og slagferdige kommunikatoriske egenskaper. Det viser også at han er mann til å si ganske rett ut hva han mener, selv om direktørkolleger av Baksaas i Telenor vaker rundt i publokalet på kveldstid på jakt etter slarv eller annet de kan bringe videre til sjefen eller andre på jobben. En aktivitet selv Stasi kunne ha problemer med å gjøre bedre i sin glansperiode.

At NHO-leder og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund, som satt ved samme bord som Giske, svarte «ingen kommentar» når hun ble spurt om hun hadde hørt Giske uttale seg om Telenor-kolleger på Lorry, for dagen etter å måtte innrømme overfor mer pågående media at hun faktisk ikke hadde hørt noe slikt, virker merkelig. Dersom Telenor-direktør Skogen Lund hadde ønsket å bidra til å stanse grunnløse rykter om næringsminister Trond Giske, kunne hun vel ha svart ærlig og åpent første gang media spurte henne. Hvorfor gjorde hun egentlig ikke det?

Oppdatert 13. januar: På Telenors pressekonferanse bekreftet styreleder Harald Norvik at det var NHO-sjef og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund som oppfattet ryktet på Lorry og bragte dette videre til ham. (NA24).

Fra NA24.

At noen direktører i NHO/Telenor opptrer som om de var Stasi-agenter og sprer slarv de overhører på pub, og ellers bidrar til å sette i gang et stormløp i media basert på en «drittpakke» om statsråd Trond Giske, svekker slett ikke Giskes posisjon som politiker. De som etterhvert er avslørt som omtrent «Stasi-agenter» og med tenkelig ondskapsfulle hensikter bak kommentarer til media i sakens startfase, i stedet for å snakke helt sant og dermed punktere boblen, kan derimot være svekket hos flere enn politikere.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Fra Lerkendal til kongens slott

Publisert av
Svar

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en  favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

  • Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
  • Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
  • Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
  • Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da  innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Led oss inn i fristelse. Et folkeparti.

Publisert av
4

Oppdatert 24. oktober: VL: Hareide mest ønsket som ny KrF-leder. VG: Hareide knuser Dagrun Eriksen.

– – – – – – – – – –

Kristelig Folkeparti har fått mange store medieoppslag det siste drøye halvåret. Slik sett har de oppfylt rikspolitikeres drøm: Å være synlige i nyhetsbildet.

Faksimile Vårt Land.

 

Imidlertid har en stor del av oppslagene ikke vært typiske velgerfrierier med profilering av et saksområde de vil bli husket for neste gang stemmeseddelen skal avlegges. Mange oppslag har gjerne vært av typen intern uenighet, strid om veivalg og tildels anonym mediespredd misnøye med henholdsvis leder eller nestleder fra deres respektive tilhengere.

KrF ser ut som de ikke vet hvor de vil. Og nå er det kamp om hvem som skal være  lederen som fører dem dit.

De som måtte tro at KrFs største problem var hvem som er lederen er muligens optimister på partiets vegne. Slik KrF har fremstått og fremstår for velgerne nå er de et usikkert kort på kjerneområder for sine tradisjonelle velgere. Riktignok blir det stadig færre av disse KrF-velgerne, men de er faktisk de eneste velgerne partiet har.

Mer om partiet:

– …dog fred er ei det beste.

– Merkelig folkeparti.

Å forkaste bekjennelsesparagrafen og åpne for blant annet muslimer i tillitsverv i det som for partiets kjernevelgere ser ut til å fremstå som en tilsynelatende overraskende og toppstyrt offentlig idédugnad om hva partiet egentlig vil, virker ikke som godt politisk håndtverk.

Å droppe «Kristelig» for å bli et «Folkeparti» kan sikkert virke forlokkende for personer med ambisjoner om å ha politikken som levebrød, men planen mangler en viktig ingrediens: Velgere. De som skal utgjøre «folkepartiet».

Hvis «arkitektene» bak fornyelsen av partiet bare hadde kjørt en intern prosess og i det minste fått det til å virke som om grasrota har behandlet og ønsker linjeskiftet, kunne de stått med en samlet grasrot. Kanskje litt avskallet, men tross alt samlet om å bygge noe. Da kunne de startet byggingen og konsentrert seg om profileringsarbeidet. (Oppdatert 7. oktober. VL: KrF-strateger åpner døra for samarbeid med AP.)

  • Nå står de uten en avklart strategi. (Nei, å bli et folkeparti er ingen strategi, det er en drøm uten fundament).
  • De står snart kanskje uten flere av sine sine tradisjonelle kjernesaker, og dermed potensielt uten hittil lojale kjernevelgere.

Man kan sikkert like eller mislike Dagfinn Høybråten som KrF-leder. Etter makt-rusen med KrF i førersetet i Bondevik-regjeringene, et tilsig av velgere på bekostning av koalisjonspartnere, slik storebror i regjering ofte får, sigar-og-rødvin-oppslag som ga bedehuspartiet et skinn av folkelighet, kunne lederen KrF valgte for å stramme inn egen profil igjen virke som det enkelte har prøvd å fremstille ham som: En mørkemann.

Avgående leder Høybråten kan imidlertid om noen år, når kontantstøtten fra partiets storhetstid forsvinner, også komme til å bli husket for det eneste politiske minnesmerket som blir stående etter KrFs siste regjeringsopptreden: Røykeloven.

Den var slett ikke populær blant «folk flest» da den ble innført, men spør i dag, og mørkemannen får ros for sitt politiske mot.

Og der ligger kanskje KrFs største problem i dag: Mangel på mot til å ha klar profil i kontroversielle saker. Med klare svar, enten det ene eller det andre, kan de få lojale tilhengere. Ikke favne alle, men noen. Med diffuse altomfattende løsninger med åpninger i alle retninger står de i fare for å ikke bli førstevalget til særlig mange.

Uten at det kanskje bekymrer velgerne i samme grad som de som vil leve av politikken?

Mer om politikere:

–Hvem styrer best?

–Glattere politikere.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: Syversen vil ikke lede KrF. VG: APs homofile stortingspolitiker Anette Trettebergstuen åpner for KrF-samarbeid. 20. oktober: Hans Olav Syversen (KrF) viser at det fortsatt finnes politikere med anstendighet. VL, VG: Lovforslaget fra tre Vestfoldrepresentanter fra AP og SV er et fordekt angrep på FrPs Per Arne Olsen. VG: Martin Kolberg: -AP vil ikke utelukke KrF-samarbeid. TV 2: KrFU-leder Elisabeth Løland: AUF er ingen «drømmedame»… men åpen for samarbeid på enkeltsaker. (Oversatt fra politikerspråk til norsk: De avviser fast forhold, men er åpen for noen one-night-stands.) VG: Nyvalgt AUF-leder Eskil Pedersen: -Vil aldri akseptere regjering med KrF. VL: Fylkesleder krever nye nestledere. Har gått solo uten å sikre forankring i partiets organer. VL: Konservativ KrF-er trekker seg. En reaksjon på forslag om å fjerne bekjennelsesparagrafen. VL, VG: KrF-politikere bryter ut og danner nytt kristelig parti i lederfavoritt Hareides hjemkommune. VL: 12 av 17 fylkesledere vil samarbeide med AP. TV 2: Politisk rådgiver for Ap-statsråd: Et samarbeid med KrF blir over mitt lik. VL: Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) utfordrer SV til samarbeid mot høye aborttall. VL: Nestleder Inger Lise Hansen uenig med strategiutvalget som nestleder Dagrun Eriksen har ledet. -Ap et uklokt valg. TV 2: KrF åpner for AP-samarbeid. VG: Tre fylkesledere vil kaste nestleder. Tror Inger Lise Hansen er ferdig. VL: Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke vil ha Eriksen som leder. VL: KrF fremskynder ikke lederprosessen. VL: Inger Lise Hansen: -Jeg har ikke lederambisjoner, men fortsetter gjerne som nestleder. VL: Selbekk tror ikke Høybråten bestemte seg for å ikke stille til flere lederperioder i 2008. VL: KrF-nestleder Eriksen tar gjerne over. VG: Hareide og Syversen favoritter i lederkampen. VL: Frank Aarebrot tror Hareide tar over.  TV 2: Hansen roser Høybråten for hans jobb for KrF.