Det såkalte prioriteringsdirektivet, som VG har fått tak i, lister opp en rekke sakstyper hvor politiet oppfordres til å henlegge sakene av kapasitetshensyn.

Felles for mange av de sakstypene politiet ikke vil prioritere å etterforske er at de gjennomgående gjelder forbrytelser mot private. Å stikke fra regninger fra bensinstasjoner, hoteller, restauranter og drosjer, mindre bedragerier mot finansinstitusjoner, mindre bedragerier ved kjøp/salg over internett samt mislighold av leasing/leieavtaler er saker som raskt kan strykes fra listen over saker politiet skal etterforske.

Faksimile VG.

Riktignok er det også nevnt sakstyper der staten blir snytt, som tollovertredelser med mindre og ikke gjentatt innførsel, men hovedinntrykket er at det er mindre politisak om man begår tyveri fra private enn fra staten, politiets egen arbeidsgiver.

Et interessant aspekt ved politidistriktenes (hemmelige) lister over saker de de facto anbefaler å henlegge med begrunnelse i manglende kapasitet, er at politiet med dette ikke bare utøver politikk, men også skaper den.

Burde det ikke være politikernes oppgave å rangere hvilke typer forbrytelser politiet eventuelt kan henlegge ved ressursmangel?

Kanskje kommer politikerne til den konklusjon at en rekke sakstyper kan overføres fra politiets bord til andre instanser?

Skal for eksempel private bedrifter innen servicenæringen få opprette egne registre over personer de mener/tror er involvert i diverse lovbrudd, og skal de få lov til å bøtelegge, utelukke, svarteliste eller på andre måter straffe disse?

Svaret på spørsmålet er nok at politikerne ikke ønsker privat rettshåndhevelse. Og spør man politiet så svarer nok også de offisielt at de er motstandere av privat rettshåndhevelse.

Imidlertid foregår det. Strengt tatt kjenner nok også politiet til det, men det prioriteres ikke å reagere mot det.

Når politiet stadig nedprioriterer lovbrudd mot private, vil de økonomiske interessene jobbe for alternative måter å ivareta interessene til de som lider tap. Og politikerne vil etterhvert ikke ha annet valg enn å akseptere private ordninger som presser seg frem, delvis på grunn av politiets nedprioritering av å forfølge lovbryterne og delvis på grunn av de private interessenes egne økonomiske interesser.

Dermed skapes ny politikk. Av politiet.

Siden politikerne (regjeringen pluss de lovgivende og bevilgende i stortinget) må forventes å være kjent med politiets prioriteringer, skapes politikken med politikernes stilltiende aksept. I det minste burde stortingspolitikerne kunne forstå at summen av arbeidsoppgaver som politikerne pålegger politiet ved lover ikke samsvarer med ressursene de samme politikerne i stortinget bevilger.

Forøvrig er det gjerne en del tidligere politifolk som jobber som privat politi.

De som i politiet henlegger saker i henhold til politiets prioriteringsliste kan få høyere lønn når de senere jobber for private selskaper og bransjeforeninger med å nettopp etterforske og forebygge samme type saker.

Mer om:

• Privat overvåking – utenfor kontroll.
• Norsk politi – ikke noen Kardemommeby.
• En del ekspolitifolk driver med lignende.

Mer:

TV2: Disse lovbruddene nedprioriteres av politiet.

VG: Synes 100 000 var i meste laget.