Kommuner overkjører innbyggere

Både ressurssterke og ressurssvake mennesker sliter med å nå frem og få innfridd sine rettigheter i kamp mot kommuner som ofte mangler kompetanse om hvilke rettigheter innbyggerne har krav på og hvordan de skal få det. Flere opplever også å bli behandlet ulikt. Det viser et nylig avsluttet forskningsprosjekt som har pågått i perioden 2006-2011.

– Situasjonen er så alvorlig at den truer rettsstaten vår, sier professor Knut Papendorf ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo i en artikkel som er publisert på blant annet forskning.no.

I rapporten «Rett for alle» har man blant annet sett på hvordan kommuner behandler klagesaker. Mindre enn halvparten av sakene ble behandlet riktig av kommunene. (Riktig betyr her «rettsriktig» = slik gjeldende rett er.)

Professor Knut-Erich Papendorf. Foto: UiO.

Evalueringen viser store problemer i kommunenes rettsanvendelse og rettshåndhevelsen av klager fra ulike grupper mennesker.

Bare 48 prosent av de gjennomgåtte vedtakene innen lovområdene sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesten ble klassifisert som «rettsriktige».

– Det betyr at mer enn halvparten av vedtakene var «noe mangelfullt» eller «svært mangelfulle».

I den sistnevnte gruppen var manglene av en slik art at klageretten var «nærmest illusorisk», konkluderer Papendorf.

Stadig større deler av samfunnslivet i landet vårt blir regulert gjennom lover, forskrifter og direktiver. De siste tiårene er det vedtatt en rekke lover som rettighetsfester krav til blant annet helsetjenester, velferd og utdanning.

Foto: Flickr

Det er kommunene som skal yte mange av disse tjenestene.

Har de økt sin kompetanse og endret sine praksiser, rutiner og mentalitet overfor innbyggerne tilsvarende endringene i lovverket?

Svaret på det vil variere fra kommune til kommune.

Er det riktig at innbyggere i kongeriket Norge spiller en kommune-lotto der tilfeldigheter i kommunens kompetanse om lovverk og innbyggeres rettigheter har betydning for om man får det man har lovbestemt rett til å få?

Man må ha kunnskap og ressurser for å klare å orientere seg om sine rettigheter i forhold til det offentlige (kommuner og stat). I de fleste tilfeller trenger man også advokathjelp.

– Mange av oss må ha hjelp for å nå frem i rettsapparatet. Så er spørsmålet om du har den hjelpen når du trenger den. Mange har ikke det. Flere grupperinger av mennesker i vårt rike land får ikke den retten de har krav på.

– De samme gruppene mennesker blir også behandlet veldig ulikt fra fylke til fylke. Dette tegner et bilde av at vi ikke lever i et land hvor retten anvendes likt, forteller Papendorf.

Forskningsprosjektets fokus har vært å se på om kommunenes begrensede økonomi og kampen om ressurser i lokaldemokratiet bidrar ytterligere til å vanskeliggjøre ressurssvakes muligheter til å nå frem rettslig.

Rapporten tyder på at de som har størst problemer med å mobilisere retten og nå frem med søksmål er mennesker som gjerne også faller inn under fattigdomsgrensa i Norge, men ikke bare de.

Fra sluttrapporten:

«Den rettslige utviklingen, med mer omfattende og mer komplekse regler, synes å forsterke avmaktssituasjonen for rettsfjerne grupper.

Klageordninger er mangelfulle og dårlig egnet til å rette opp problemer som skapes for rettsfjerne grupper. Behovet for en forbedring av rettshjelpsordninger og generelt bedre muligheter for representasjon (citizen by proxy-perspektivet) er viktige elementer i en utvikling til det bedre for rettsfjerne personer.

At klageordninger er mangelfulle og at rettshjelpstilbudet har store begrensninger (det foreligger generelt ikke rett til rettshjelp i saker mot offentlige myndigheter) kan ikke rokke ved hovedproblemet, som er at regelverk er vanskelig tilgjengelige og har uklart innhold, og at forvaltnings- og serviceapparater ofte har en oppbygging som som vanskeliggjør god service, særlig overfor grupper med ulike former for handicap.»

Også ressurssterke mennesker har problemer med å mobilisere retten fordi samfunnet er blitt mye mer komplekst. Det å ha kunnskap om at mitt problem kan knyttes til en rettslig løsning krever kunnskap. Mangel på kunnskap kan i så måte være hovedgrunnen til at man ikke når frem, uttaler Papendorf.

Statens makt og midler

Rapporten viser også at advokatene som gir juridiske råd og bistand til disse gruppene tidvis også føler seg svak i møte med regjeringsadvokaten, advokater i forsikringsselskaper og lignende, fordi motparten synes å rå over ubegrensede ressurser.

– Det er et asymmetrisk forhold mellom statens makt og midler og hvilke midler enkeltpersoner og advokater har tilgang på.

– I en konflikt med det offentlige vil enkeltindivider og ressurssvake grupper i de fleste tilfeller stå svakere enn sin motpart, sier Papendorf.

Så langt om forskningsrapporten.

"Hvad er lov". Forsiden på ukebladet Allers nr 34, 1924. Foto. Magne G på Flickr.

Nå kommer spørsmålet til landets lovgivere (stortingspolitikere), og dette gjelder dere alle, fra alle partier:

Hva vil du selv konkret gjøre det nærmeste året for å rette opp disse problemene som svært mange kan oppleve i møte med forvaltningen?

Twitre om det?

Kreve at Knut Storberget ordner opp i systemsvakhetene som sløve eller nonchalante stortingspolitikere (fra alle partier) bevisst eller ganske innsiktsløst har lagt opp til?

Hvis stortingspolitikerne (ja, fra alle partier) tar rettsstatstanken på alvor, har de så mye viktig lovarbeid å forberede til neste sesjon at de bør pludre mindre om overfladiske ting og heller jobbe seriøst med å skaffe seg kompetanse om hvordan både innbyggere og ellers ressurssterke advokater kan oppleve møter med forvaltningen.

En offentlig forvaltning som slett ikke alltid har rett, men som ofte tar seg rett.

[polldaddy poll=3949393]

Flere saker:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Ytterligere kilder som det ikke er lenket til i teksten:

Om rettsliggjøringsprosjektet.

Ressurssvake sliter med å nå frem i retten.

 

Annonser

Dugnad: Steinlegg Slottsplassen

La oss invitere til en dugnad for å få steinlagt Slottsplassen. Ikke bare blir det penere, mer praktisk og i tråd med slottsarkitektens planer, men det kan også bli billigere enn hva kalkylene for drenering og ny grus viser.

Faksimile Aftenposten.

Slottsplassen er dekket av en rødaktig grus som ved kraftig regnvær blir skyllet nedover mot Karl Johans gate i krysset med Frederiks gate. Om man derimot går fra Slottsplassen, krysser Frederiks gate og fortsetter til Karl Johans gate 47, står man på en flott steinlagt plass foran universitetsbygninger (1841-1851) bygget i samme periode som slottet (1825-1849). Burde ikke også Slottsplassen se lignende ut?

Universitetsplassen. Foto: morgueFile.

Grunnen til at det opprinnelig ligger grus på Slottsplassen er pengemangel da slottet ble bygget.

Grunnen til at grusen havner øverst i Karl Johans gate når det regner ligger også i grunnen.

Under grusen ligger det asfalt fra krigens dager. (Gammel nazi-asfalt kalte TV2 det.)

Asfalten hindrer at regnvann dreneres videre nedover i grunnen og gir i stedet en «vannsklie-effekt» på grusen som til enhver tid måtte ligge oppå, og da får man plager med grusavrenning. Mellom 30 og 70 tonn grus renner bort fra Slottsplassen hver gang det regner kraftig i Oslo, forteller kommunikasjonssjef ved slottet, Marianne Hagen til Aftenposten.

Faksimile VG.

Ingen vil ha det slik.

Det er i skrivende stund over to år og tre måneder siden VG meldte at «Slottet har nå bestemt at asfalten skal fjernes.»

Vel, VG får svare for sin formulering.

Kongeparet, via slottsforvalteren, kan legge frem ønsker, og det har de gjort. Så er det opp til regulerende og bevilgende myndigheter å eventuelt gi klarsignal eller sette ned foten.

Det Slottet egentlig ganske ydmykt tok initiativ til for over to år siden var vel å i første omgang få på bordet en kalkyle på hvor mye det vil koste å få ordnet med drenering av Slottsplassen slik at grusen holder seg der den skal, selv når det regner i hovedstaden.

Drenering og ny grus – 100 millioner kroner

Statsbygg har deretter utarbeidet et kostnadsoverslag på 100 millioner kroner for oppgraving, drenering og ny gruslegging av Slottsplassen. Denne gang med en grus som støver noe mindre.

Min magefølelse sier at kongen er redd for å fremstå som sløsende og ekstravagant når Statsbygg allerede før byggestart signaliserer 100 millioner kroner. Statsbygg er liksom ikke kjent for å treffe «innertier» med alle kalkyler.

Og da sitter man fremdeles igjen med en gruslagt plass. Og kanskje opptil flere opphissede samfunnsborgere som mener dette er pengesløseri, kulturell vandalisme og estetisk forkastelig? Kanskje også noen som selv kunne tenke seg å få en del av disse 100 millionene. Uansett hva man ved flertallsvedtak bevilger offentlige midler til, vil det kunne finnes noen som har alternative forslag.

Hva så med gaver?

I 1995 sto Gerhard Heiberg som styreformann i spissen for «Stiftelsen folkegave til Det kongelige slott». De ville steinlegge Slottsplassen som gave til kongeparets 60-årsdager i 1997. Den gang var kostnadskalkylen på steinlegging 45 millioner kroner. Justert for prisstigning vil det bli rundt 62 millioner kroner i år. Langt under kalkylen for å erstatte grusen med – grus, men kostnadene er bare ett moment.

Ideen om folkegave skapte konflikt om estetikk og kostnader, og ble lagt død av kongen.

– På grunn av den store uenigheten som er kommet fram etter at prosjektet ble kjent, har jeg funnet å måtte si nei til videre arbeid med Slottsplassen i denne omgang. Jeg er heller ikke sikker på om prosjektet egner seg som en folkegave, ettersom prosjektet ser ut til å virke mer splittende enn samlende på folket, sa kong Harald til NTB etter å ha orientert Heiberg om sin beslutning i 1995. (Aftenposten).

I oktober 2006 var det stortingsrepresentant Hans Olav Syversen fra KrF som trodde saken var moden til å nevnes igjen. Nå som folkegave til kongeparet i forbindelse med deres forestående 70-årsdager året etter. (Saken burde selvfølgelig ikke være partiavhengig, men er det et KrF i medvind snart fem år senere eller et annet parti som først tør løfte frem saken i tide til å lage en gave til 75-årsdagene?)

Faksimile ABC Nyheter.

Årene går, men grusen ligger der, eller ligger ikke der den skal, fremdeles.

Neste år vil både kong Harald og dronning Sonja fylle 75 år. Hva med en folkegave? Gi dem stein.

Kanskje også politikerne på Stortinget tør bevilge en liten sum til steinlegging av Slottsplassen hvis de lukter at dette faktisk er et ønske fra folket. Ikke bare som en gave til sin kjære konge og dronning, men også en gave til hovedstaden og alle innbyggere og turister som ferdes over plassen.

Hva med å bruke en del av plassen til lokale steingaver fra norske kommuner? Larvikitt kan  for eksempel være en opplagt gave fra Larvik.

Man kan kanskje også legge ned stein fra Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den førstes øy og norske besittelser i  Antarktis, for eksempel Prins Harald kyst?

Kanskje man også kunne invitere utenlandske turister og statsoverhoder til å bli med på dugnaden å steinlegge Slottsplassen?

«Visit Norway – bring your stone.»

Faksimile Nettavisen.

Steingale turister?

Ved Frihetsgudinnen i New York står en stein gitt i gave fra innbyggere i Karmøy kommune for å markere at kobberet som er brukt i Statue of Liberty (Frihetsgudinnen) stammer fra Visnes kobbergruve på Karmøy. Jeg fotograferte selv den steinen. Tenk det. Reise halve jordkloden og fotografere en stein «hjemmefra». Nå var det ikke akkurat kun derfor jeg dro til Liberty Island da, men i den grad stein kan fremkalle glede så opplevde jeg visst noe slikt.

På Karmøy tjener de penger på å selge stein med den historien.

En steingave fra kommuner koster lite, og kan være en gimmick å spinne videre på. Folk samler på stein, kjøper stein – de trenger ikke være steingale. Her ligger et inntektspotensiale for kommuner som har gråstein eller annen stein de kunne tenke seg å selge i små biter til turister og samlere. «Denne steinen finner du også på selveste Slottsplassen.»

Tiden er inne

Dersom slottet skulle invitere til dugnad på Slottsplassen, stiller jeg og helt sikkert mange med meg gledelig opp, med redskap, stein og kopp. Imidlertid har jeg sans for at fagfolk skal gjøre arbeidet, og da skikkelig, slik at man slipper å gjøre steinleggingen på nytt etter en vinter.

Om noen skulle trenge bedre tid eller et annet påskudd for å planlegge en gave så er det 200-årsjubileum for Grunnloven i 2014. I 2017 vil kongeparet fylle 80 år. I 2018 vil de eventuelt feire gullbryllup.

Jeg krysser fingrene for at Kong Harald den femte og dronning Sonja, med folkets støtte og god samvittighet, får gå på den steinlagte Slottsplassen.

[polldaddy poll=5469389]

Ting tar tid: Byggingen av slottet

Historien om byggingen av slottet med Slottsplassen er langtekkelig og kronglete nok. Slottsarkitekt Hans Ditlef Frants Linstow måtte endre planene flere ganger underveis i prosessen.

Grunnsteinen ble lagt ned 1. oktober 1825 av kong Carl Johan. Han døde fire år før slottet sto ferdig.

I 1827 var grunnmuren ferdig, og den bevilgede summen for bygget nesten oppbrukt. I 1827 og 1830 avslo Stortinget å bevilge ytterligere penger, som en politisk demonstrasjon mot kong Carl Johan. I 1833 bevilget Stortinget imidlertid penger til et endret, enklere og rimeligere, men like stort slott. Slottet var under tak i 1936.

Planen var brostein

Slottsplassen. Foto morgueFiles.

Slottsarkitekt Linstow har i en perspektivtegning fra 1838 markert at det skulle være brostein. I et brev noen år senere, og altså flere år før slottet sto ferdig i 1849, skrev han også at Slottsplassen nå hadde fått den hellingen som skulle til for å steinsette plassen.

Når det allikevel ikke ble slik arkitekten hadde planlagt så skyldtes dette pengemangel hos bevilgende myndighet på midten av attenhundretallet.

Det argumentet burde ikke gjelde lenger. Selv 100 millioner kroner blir en tjuekroning (eller tjue små tomflasker) fra hver nordmann.

Alternativet til steinlegging er uansett ikke å spare pengene. Alternativet er at noen bruker pengene på drenering og fortsatt grusing.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Kilder utover de det er lenket til i teksten:

Lars Elton: Slottsplassen – grus i maskineriet. Kronikk i Dagbladet (1995), Det kongelige slott/nettsiden kongehuset.no: Bygginga av slottet, artikler i NRK: Skal grave opp Slottsplassen (26. mai 2009), Nettavisen: Ups – der forsvant kongens grus (29. august 2011), Einar Berg, Universitetet for Miljø og biovitenskap, Wikipedia: Det kongelige slott.

Annonser

Farlig skoleslapphet

Det har ikke vært tradisjon for å fremheve hvor viktig det er at elevene passerer visse kunnskapskrav i norsk offentlig debatt om skole. Det er ikke bare med tanke på å finne billigste mobiltelefonabonnement det er viktig at skoleelever lærer seg matematikk.

Hva med norsk språkforståelse? Språkforståelse og hvordan en melding ble oppfattet er blitt et moment også i rettssaken etter den tragiske Sjursøya-ulykken.

Alle ungdommer har rett til offentlig finansiert videregående utdanning. Det er det brede hovedfokuset. Kan et fokus på at alle har rett til å komme inn på videregående skole, og at det dermed ikke betyr særlig hva man lærer/behersker etter ungdomsskolen, bidra til en slapphet i studievaner og progresjonsmåling som det er vanskelig å endre på senere?

Min erfaring er at elever/studenter som har gått på skole i en del andre land (blant annet Russland, Kina, Japan, USA) er mer vant til at det settes krav til deres resultater og kan, særlig i starten, reagere på hvor lavt kunnskapsnivået er på trinnet deres jevnaldrende i Norge er på.

Mer: En oppskrift på bedre skole.

har dette flere sider. Mange som går på norsk skole er også førstegenerasjons innvandrere, eller etterkommere av innvandrere som ikke har latt seg integrere i det norske samfunnet i en slik grad at de praktiserer for eksempel norsk språk i hjemmet og store deler av dagliglivet. Hvis gode norskkunnskaper er nøkkelen til å tilegne seg annen kunnskap, må fokuset tidlig i skolehverdagen rettes mot det.

den annen side kan det også stilles spørsmål ved nytteverdien av å lære utenlandske innsatte i fengslene norsk, når de skal utvises etter soning.

Faksimile Universitas.

sykepleierstudiet ved Høyskolen i Oslo er det satt ny rekord i stryk. 65,4 prosent av fulltidsstudentene strøk i medikament-regning. Dette er slett ikke vanskelig matematikk.

– Matematikken i denne prøven er på ungdomsskolenivå, og mange oppgaver løses med et enkelt divisjons- eller multiplikasjonsstykke.

Det sier matematikkprofessor ved Universitetet i Oslo Tom Louis Lindstrøm, etter å ha løst sykepleierstudentenes medikamenteksamen fra januar i år. (Universitas.)

Et stort flertall av heltidsstudentene stryker altså på enkel ungdomsskolematematikk. Et eksempel på nivået på regnestykker er hvor mye er ti delt på fem: 10/5= ?

har man anledning til å ta denne prøven fem ganger hvert år, og man har lov til å bruke kalkulator, men allikevel er det cirka 40 studenter som ikke klarer de enkle utregningene og må komme tilbake for nye forsøk neste år.

Selv om sykepleierstudenter står på denne eksamenen første året i utdanningen, er de grunnleggende matematikkunnskapene så dårlige at de er usikre når de skal praktisere utregning av medisindoser i praksis tredje året i utdanningen. Annette Bernt er praksisveileder på Radiumhospitalet og opplever at mange tredjeårsstudenter som kommer er usikre. Hun uttaler til Universitas at det er alt for lite med kun en slik prøve. Studentene burde hatt prøver i utregning av medisindoser hvert år fordi grunnlaget til studenter som snart skal stå på egne ben blir litt tynt.

Feildosering av medisiner kan bety plager, skader og i verste fall død for pasienter og pleietrengende.

Derfor er det livsviktig at elevene kan ungdomsskolematematikk, selv om de ikke skal bli ingeniører.

Faksimile av NTB-artikkel i VG.

Til slutt litt om språk.

«Sykepleier-studenter sliter med medisinregning», skriver NTB i en artikkel som distribueres til norske media og andre abonnenter. For journalister er det gjerne språket man skal sette ekstra krav til.

Klarte ikke journalisten å få dette til å lyde som annet enn et spørsmål om dårlig privatøkonomi?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om skole:

VL: Syke av eksamenspress.

VL: Tror høye krav skaper juksemakere.

NRK: Espen Teigen (18) droppet skole for å bli generalsekretær i Fremskrittspartierts ungdom.

Mer om medisinbruk:

VL: Mange dødsfall etter medisinbruk.

Annonser

Imamutdanning på islamistenes premisser

Oppdatert 31. mai. FrP snur og er for imam-skole. FrPs talsmann Tord Lien hevder han ikke visste at FrP for et år siden omtalte dette som snikislamisering. vl.no).

– – –

Teologisk fakultet har bedt om penger til utvikling av et program for utdanning av imamer.

I Universitas står Trygve Wyller, dekan ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), frem med kun ensidige, positive momenter omkring dette, og uten å nevne eller drøfte andre momenter. Heller ikke at en imam er mye mer enn en  religiøs leder. En klar stryk dersom det hadde vært eksamen.

Faksimile fra Universitas.

Å erstatte alle bakstreverske og håpløst gammeldagse imamer med norskutdannede som respekterer liberale vestlige verdier, kan sikkert virke forlokkende, men er det egentlig det dette tilbudet kan bidra til?

Eller kan det bidra til at flere bakstreverske imamer får en høyere status og en slags offisiell godkjennelse av den blandingen av politisk, samfunnsstyrende, lovtolkende og religiøs virksomhet de måtte finne på å bedrive i sin menighet?

Både Islamsk Råd Norge og Muslimsk Studentersamfunn stiller seg positive til en slik utdanning, skriver VG. De nevner ikke at Islamsk Råd Norge krever (forutsetter) at ingen fag skal være obligatoriske for å kunne ansettes som «norsk imam» og at utdanningen kun skal være en bred grunnutdanning. I tillegg krever de at imamene skal utdannes («spesialiseres») i sine egne menigheter, og at menighetene selv står fritt til å ansette norskutdannede imamer eller imamer fra andre land.

Det vi ønsker er ikke en spesifikk imamutdanning, men et islamstudium med bredt nedslagsfelt som er åpent for både kommende imamer og andre. Spesialisering og videreutdanning som imam foregå innenfor de enkelte trossamfunnene, sier generalsekretær i Islamsk Råd Norge Shoaib Sultan.
Han ser ikke for seg at emner ved UiO blir obligatorisk for imamer som ansettes i norske moskeer.

– Trossamfunnene må selv bestemme hvem de vil ansette som imam. (Universitas.)

Det tilbudet Shoaib Sultan her fremstiller det som om han og Islamsk Råd Norge ønsker, finnes allerede i dag, men vi har kanskje ikke fått vite den egentlige grunnen til at noen da tilsynelatende slår inn åpne dører for å få en imam-utdanning på plass.

Faksimile fra UiO sitt studietilbud.

(Studiebeskrivelse.)

Det skal altså ikke stilles krav til at imamer må ha noen obligatorisk minimumskunnskap og forståelse av norske og vestlige normer og verdier, slik AP foreslo i fjor da de avviste forslaget om norsk imamutdanning?

Et slikt studietilbud kan lett bli en åpen dør for enda flere utenlandskutdannede imamer og imamstudenter som ellers ikke ville ha fått oppholdstillatelse på spesialistregelen. Og da er mye av hensikten med tilbudet (begrunnelsen) borte.

Universitetet i Oslo kan raskt kunne komme opp i problemstillingen hvordan de skal stille seg til å godkjenne og innpasse utenlandsk utdanning og imamkompetanse relatert til studietilbudet.

Hva om menighetene sender «sine imamstudenter» til såkalt spesialisering og videreutdanning ved skoler i andre land, der de blir like forvrengt som de farlige imamene dette norske tilbudet liksom skulle demme opp for?

Hvis imamstudenter skal nektes å studere i utlandet, og ikke få godkjent studiene i kombinasjon med utdanning ved Universitetet i Oslo, så kommer kanskje ropene om rasisme fra Islamsk Råd Norge og Muslimsk Studentersamfunn?

Skal utdanningstilbudet bare være et tilbud for at imamspirer skal kunne sanke studiepoeng og få en akademisk godkjennelse å vise til utad i samfunnsdebatten på det de driver med i menigheten, langt utenfor Universitetets kompetanseområde?

Den tidligere misjonæren for World Islamic Mission, Abid Q. Raja, argumenterte med at imamene måtte få mer respekt i samfunnet, og det ville de få ved å opprette et norsk studietilbud. (Mer: Et skritt tilbake.) Står ikke dette i motsetning til det sekulære samfunnet Norge er blitt, der  presteskapet ikke lenger har den makt og respekt som Raja nå vil innføre for imamer?

Skal det i det hele tatt ikke tas hensyn til at en imam slett ikke er som en moderne norsk prest, uten makt og status, men heller en mektig livsrådgiver med en religiøs og tildels verdslig makt som vi i Norge må tilbake til før reformasjonen for å finne en slags parallell til?

Det blir opp til UiOs ledelse å godkjenne eller forkaste forslaget.

Flere innlegg om islam:

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 21. april.

  1. Førerkort – ingen lek for barn.
  2. De som gir alt.
  3. Ulikhet for loven.
  4. DU får regninga for askeproblemene.
  5. Flere synder.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Se også bloggen «En skeptikers tanker» om dette.

Relatert:

Frankrike går motsatt vei og strammer inn for islamistene.

TV 2: Fransk forbud mot niqab også for utlendinger.

Belgias parlament stemmer over burkaforbud i det offentlige rom.

40 prosent av britiske muslimske studenter vil innføre sharialovgivning og hver tredje støtter religiøse drap (vl.no).

VG: Dansk Muhammed-tegner legger ned pennen.

VG: Norsk-kurdere drapstruet etter å ha brent deler av Koranen.

Det positive med Muren …

Aldri så galt at det ikke er godt for noe? De som bodde innenfor Muren visste ikke hva kebab var, og drakk ikke Cola.

Faksimile fra NRK.no

Faksimile fra NRK.no

Allikevel synes jeg prisen var drøy for å slippe.

Det beste med Muren var at den ble revet for 20 år siden. Selv om det visst nok skyldtes en misforståelse å åpne Muren den kvelden, så kunne DDR-regimet neppe holde ut stort lenger med Sovjetunionens «glasnost», åpne grenser via Ungarn og Tsjekkoslovakia og demonstrerende masser av særlig unge som ikke var blitt apatiske trygghetsnarkomane.

Ronald Reagans tale 12. juni 1987 med kravet «Mr Gorbatchov, tear down this wall» skapte historie.

«>Reagan: Tear down this wall.

Husker en ung, idealistisk nordmann som hoppet av til Øst-Tyskland så sent som i august/september 1987. Han stakk av fra militærtjenesten i Norge til et land som skulle være hans sosialistiske paradis.

Selv om han hadde deltatt på flere ungkommunisttreff der, og hadde partiboka i orden, ble han utsatt for harde avhør og dyp mistro. I ettertid forsvarte han avhørene og metodene, men var skuffet over å bli mistenkt for å være vestlig infiltratør. Da bakgrunnen hans var blitt ettergått, ble fasilitetene oppgradert og partigoder kunne etterhvert nytes.

Berlinmuren faller, 9. november 1989

Etter Murens fall var han ikke blant de første som jublet. Partifolkene var gjerne ikke det.

En kjenning besøkte ham rett etter Murens fall, men det fristet ikke til fortsatt kontakt, så hva som skjedde videre med avhopperen vet jeg intet om.

Derimot førte glasnost og Murens fall til at jeg fikk stifte bekjentskap med en russisk professor, som hadde lært seg flytende norsk ved å blant annet høre på NRKs utenlandssendinger. Etter eget utsagn var motivasjonen å kunne lese Ibsen på originalspråket.

Som foreleser ved Universitetet i Oslo tjente han mange ganger mer enn han gjorde i St. Petersburg, men friheten innebar også ansvar for å ordne ting selv, og at priser gjenspeilte en markedsverdi uten enkelte behagelige subsidier som kamuflerte den reelle prisen.

Som professor tjente han i «Russland» 900,- i måneden, omregnet i norske kroner. Staten ordnet leilighet til rimelig leie. Det fantes køer og kontorer for å ta seg av mye av det man må ordne selv, hvis man vil, i frihet. Han kunne kjøpe flybillett tur/retur St. Petersburg-Oslo med Aeroflot for 300,- kroner. Staten dekket tidsskriftabonnementer (på lovlige tidsskrifter) i gamle dager.

Med den nye tid tok professorene seg råd til å ha kun ett abonnement hver, og måtte bytte flittig med hverandre for å holde seg oppdatert. Når noen hadde gjesteforelest i en vestlig by, var «venteromstidsskriftene» bortbestilt lenge før flyet landet.

Frihetens pris var mer personlig ansvar og valgfrihet på bekostning av en passiviserende trygghet, eller forutsigbarhet, som allikevel kunne være forlokkende for noen av de som ønsket å vie seg til innadrettet virksomhet.

Han ville ikke ha hverken kaffe eller vafler til norsk kantinepris, før noen forsto at det gjaldt å spare penger. «Jeg spanderer» resulterte i «tusen takk» og mange lærerike samtaler om språk og mentalitet.

Visste du forresten at i russisk språk var det ikke noe vanlig ord som beskrev eiendomsrett. Man kunne ikke si for eksempel: «Jeg eier et kjøleskap». Det måtte bli «Hos meg er et kjøleskap.»

Da er det ikke bare å åpne for salg av kebab og Cola for å fjerne kulturforskjeller mellom øst og vest.

Det var mye man ikke hadde i øst, men noen opplevde en slags forutsigbarhet, en trygghet som enkelte «ossier» faktisk lengter tilbake til. Frihet var greit nok, men tryggheten i et nostalgisk lys er visst bedre. Eller ble overgangen for brå?

God reise tilbake til et nytt paradis. Jeg blir her, og innbiller meg at Benjamin Franklins ord har mening:

«Folk som er villige til å bytte bort sin frihet mot litt midlertidig trygghet fortjener hverken frihet eller trygghet, og vil miste begge.»

– – – – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 8. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: En forrykende avslutning på festen.

VG: Walesa veltet «Berlinmuren» og en kameramann.

TV 2: Se Berlinmuren falle igjen. (Og Berlusconi glippe med øynene.)

Vårt Land: Feirer murens fall.

TV 2: Plystret inn freden med «Wind of Change»

TV 2: Thatcher var skeptisk til samlet Tyskland.

VG: Nesodden-klasse med eget bidrag til mur-markering.

TV 2: Berlinmuren faller for andre gang.

VG: «Kona til Berlinmuren» sørger på 20-årsdagen.

VG: Merkel startet feiringen i kirken.

VG: Jeg ville formidle glede.

Verdens beste med lukkede øyne

«Norge er verdens beste land å bo i». Det er en FN-undersøkelse som hevdes å være sannhetsvitne for den påstanden, videreformidlet i norske medier (blant annet her, her og her). Norsk Telegrambyrå (NTB) har tydeligvis ikke lest eller forstått hva rapporten (oppsummering) egentlig forteller, men det er intet hinder for å spre i beste fall journalistens kunnskapsløse konklusjoner til norske medier som ukritisk gjengir det.

Slike rangeringer er meningsløse, sier forskere som har sett på undersøkelsene.

– Folk ville ikke ha blitt imponert om de kjente grunnlaget for disse indeksene, mener professor Kalle Moene ved Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) ved Universitetet i Oslo. (Vårt Land.)

Metodene og kriteriene gir overhodet ikke grunnlag for å trekke konklusjoner om at Norge er verdens beste land, men slike utsagn oppfattes kanskje som kjetterske, selv om de fremsettes i en forskningsartikkel på Apollon fra Universitetet i Oslo?

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

Flere professorer kritiserer lettvinte og urimelige konklusjoner om at undersøkelsene visstnok skal fortelle at Norge er best. (Her Kalle Moene til VG i sommer og Svein Sjøberg til Aftenposten 5. oktober.)

Faksimile fra Aftenposten.

Faksimile fra Aftenposten.

Hva forskerne sier, spiller liten rolle når selveste «Søta bror» (en utenriksreporter i svenske Aftonbladet) slår fast i sin blogg at FN har rett.

Hvis det er en ting som er større en den nasjonale selvgodheten i norske tabloidmedia, så må det være mindreverdighetskomplekset for svenskene.

Samme dag som disse «Norge-er-verdens-beste-land»-oppslagene, har Teknisk Ukeblad et oppslag om verdens beste businesstudier. Norge stilte ikke til start.

Filosofiske funderinger rundt «Hva er lykke» trekker ikke lesere i norske nettmedier. Det betyr ikke at det ikke er viktig for folk, men det viktigste for mange journalister er å lage et oppslag som gir lesere, klikk og annonsekroner. Ikke at det er nyttig, viktig eller riktig det de skriver.

PS: Forleden dag ga jeg en pakke pølser, lomper og ketchup til en tigger, tilsynelatende sprøytenarkoman som satt på gata og bare var. Han strålte av glede og uttalte «grillpølser jo, det skal bli godt». Da jeg passerte ham igjen noen timer senere kom han ut fra Deli de Luca med en sjokoladebolle og et stort gledessmil i hele ansiktet. Det lyste livsglede av ham. Jeg håper og tror jeg klarte å få ham til å tenke på annet enn å skaffe seg neste skudd.

Selv om slike ligger under for narkotika så er de ikke mindreverdige mennesker. De er like mye verd som sentralbanksjefen, politikerne og pressestøttede journalister. Og i mine øyne viktigere å fokusere på enn all verdens realitykjendiser.

Hadde jeg eid VG så hadde jeg lagt ned svineriet og bedt journalistene finne seg ærlig arbeid.

[polldaddy poll=2080995]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Finnes det større tanker enn bensintanker? (TV 2: Regjeringen vil gi billigere bensin på bygda.)

Oppdatert 21. oktober. VG: Begynte å grine da hun slapp å betale skatt på grunn av lav inntekt.

TV 2: Røyken blir dyrere! («Høh verdens beste land liksom»-journalistikk?)

Sverigepriser som trekker kjøpesterke nordmenn (VG).

Vårt Land: Biskop skammer seg over det norske folk.

Mens nordmenn er verdensmestre i å kjøpe «lykkepiller», kan vanlig middelhavskost holde depresjon unna (VG).