Nylig ble en 23 år gammel mann frifunnet i retten for å ha kjørt på en 17 år gammel jente som krysset et fotgjengerfelt en søndagskveld i november i fjor. Grunnen til frifinnelsen i Asker og Bærum tingrett var at den påkjørte hadde mørkegrå eller sorte klær og holdt en svart paraply over hodet.

Faksimile: Budstikka.

Retten legger i dommen til grunn at «på ulykkestidspunktet var det dårlig sikt, mørkt, styrtregn og nylagt svart asfalt som absorberte lyset. Fotgjengerovergangen var markert med skilt som i henhold til bilder tatt relativt umiddelbart etter ulykken, ga en sjenerende refleks fra billysene. En lykt på hver side av fotgjengerfeltet ga et svakt skinn i asfalten.»

Under disse forholdene var fotgjengeren så vanskelig å se at sjåføren sikkert hadde kunne kommet til å kjørt på henne dersom han hadde kjørt enda saktere også, bemerker retten.

Ulykken kunne sannsynligvis ha inntruffet selv om sjåføren hadde kjørt saktere, med unntak for at fornærmede i det konkrete tilfellet sannsynligvis ville ha rukket å komme seg over i gangfeltet, hvis farten hadde vært lavere. En noe lavere fart ville imidlertid neppe i seg selv ført til at sjåførene hadde sett fornærmede i gangfeltet.

(Red anm: I dommen står det faktisk «sjåførene«.)

Det nevnes i domsvurderingen også at tiltalte er yrkessjåfør, at han er godt kjent på stedet, og – direkte sitert: «hadde fulle lys også fjernlys samt tilleggslys og gode vindusvisker.» (Red anm: Retten skriver faktisk «gode vindusvisker«.)

Det nevnes også at sjåføren kjørte under fartsgrensen, som var på 40 kilometer i timen.

Eller strengt tatt skriver vel ikke retten at fartsgrensen på stedet var 40 km/t. I dommen skriver de faktisk: «Farten på stedet var 40 km i timen og tiltalte kjørte på ulykkestidspunktet under lovlig hastighet, angitt til mellom 30 og 40 km i timen.»

Det kan i den tenderende til overfladiske domsvurderingen lett oppfattes som om retten deler en utbredt oppfatning blant milde fartssyndere om at skiltet fartsgrense nærmest betyr påbudt eller riktig fart uansett forhold.

Aktor prøvde å få frem at under de spesielt dårlige siktforholdene på stedet var kanskje også det tiltalte erkjenner å ha kjørt i for høy fart, men det ville ikke retten høre på.

Dommen er, for å si det mildt, interessant. At dommer Nina Mår, som har skrevet dommen, og de to meddommerne Elisabeth Sageng og Andreas Litland, som enstemmig har tilsluttet seg samme dom, også ser ut til å ha slurvet litt i behandlingen kan kanskje tale for at aktor kommer til å anke?

Her er det tildels uklart om retten faktisk har forstått forskjellen på uaktsomhet og uoppmerksomhet når de argumenterer slik:

Aktor har hevdet at nevnte kjøreforhold tilsier at en fart ned mot 30 kilometer i timen i seg selv er uaktsom. Retten kan ikke se at så er tilfellet. Det er ikke ført bevis for, og heller ikke påberopt, at tiltalte var uoppmerksom eller hadde oppmerksomheten rettet mot et annet sted på ulykkestidspunktet. Så langt retten kan se er tiltalen tatt ut fordi fornærmede ble påkjørt, og fordi tiltalte etter politiets oppfatning, alene av den grunn må ha kjørt fortere enn aktsomhet tilsier. Retten er ikke enig i det.

Når retten bruker følgende formulering, uten å senere gå nærmere inn på om sjåføren gjorde tilstrekkelig til at det «ikke kan oppstå fare», kan dette sikkert lett tolkes/overtolkes(?) som et infamt angrep på fornærmede. Om enn utilsiktet. Hun hadde jo mørke klær og paraply og var dermed vanskelig å se. Det kan i alle fall lett tolkes som en indirekte ansvarliggjøring av den påkjørte, selv om de skriver at de ikke har vurdert det.

Aktsomhetsplikten i vegtrafikkloven § 3 ble endret i 1991 slik at den også pålegger trafikantene å opptre slik at det «ikke kan oppstå fare.» Retten finner ikke grunn til å ta stilling til om fornærmede har overholdt aktsomhetsplikten.

Når retten senere tilsidesetter sakens kjerne, selve aktsomhetskravet til sjåføren, på en nesten flaut arrogant, overfladisk måte, ber de nærmest igjen om at aktoratet anker saken.

I ettertid vurdert burde tiltalte ha stoppet forut for fotgjengerfeltet for å forsikre seg om at det ikke var fotgjengere i feltet da han passerte dette. Det gjorde han ikke. Retten kan imidlertid ikke se at aktsomhetsnormen er så streng at utelatelsen er en overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

… aktsomhetsnormen [skal] ta utgangspunkt i kravene til aktsomhet på ulykkestidspunktet og ikke i etterpåklokskapens lys.

Dommen er tildels overfladisk og slurvete drøftet/skrevet, gir som resultat en håpløs rettssituasjon for fotgjengere og kan være ødeleggende når det gjelder å få (særlig) unge sjåfører med avvikende risikooppfatning til å forstå sitt store ansvar når de sitter bak rattet. Siktforholdene var altså så dårlige at sjåføren, vurdert i ettertid, burde stoppet foran fotgjengerfeltet for å forsikre seg om at det ikke allerede var noen som kom gående ute i veien, men fotgjengeren hadde valgt feil farge på klærne og brukte paraply når det regnet. Da skal sjåførene som hovedregel slippe å bremse enda mer ned og automatisk gå fri dersom det ender med personskade?

Tilfeldigvis hadde Budstikka samme dag som oppslaget om denne dommen også oppslag om en annen ulykke. En 8 år gammel gutt ble også påkjørt i et fotgjengerfelt. Den første bilen han så stoppet, så gutten begynte å gå over med sykkelen sin. Neste bil stoppet ikke før gutten var påkjørt.

Ifølge politiets uttalelse til media, var det ingen alvorlige skader.

«– Det er ikke snakk om alvorlige skader, kun en kraftig hjernerystelse og kul i pannen. Han har ikke brukket noe, sa operasjonsleder Marlow Grandalen i politiet til Budstikka.»

Nå viste det seg i ettertid at skadene var mye verre. Gutten hadde pådratt seg en diffus hjerneskade og foreldrene måtte lære ham opp fra nyfødtstadiet igjen, mate ham i sonde og lære ham å snakke.

Både foreldre og  andre ønsker lavere fartsgrense på stedet, senket fra 50 til 40 km/t, samt hevet fotgjengerfelt som fysisk tvinger ned farten, men det er ikke enkelt.

– Det skjer dessverre en del uhell i gangfelt. Det som er et generelt problem er at det ikke nødvendigvis er et sikkerhetstiltak. Det er mer et fremkommelighetstiltak. Det er et dilemma. Fotgjengeroverganger er noe av det vanskeligste vi jobber med, og så vanskelig å forklare. Folk tror de er trygge, sier Marita Birkeland [seksjonsleder i Vegvesenet til Budstikka.]

Statens vegvesen har et poeng når de fremhever at fotgjengeroverganger kan skape falsk trygghet. Løsningen er ikke dermed nødvendigvis, som det har vært snakket om i mange år i diverse trafikksikkerhetsfora, å fjerne fotgjengeroverganger. Da overlater man noen spørsmål om myke trafikanters liv og helse til hver enkelt sjåførs dagsform og private oppfatning av hva som er aktsomt nok når det er barn som krysser veien, i lyse eller mørke klær, en maikveld eller en novemberkveld, i sol eller regn etc.

– – –

Rettens frifinnelse av den 23-årige yrkessjåføren i den først nevnte saken bygger på en antagelse av et visst slingringsmonn for å skade andre i trafikken uten å måtte stilles til ansvar, fordi uhell kan skje selv om man er aktsom. Ville retten ha havnet på samme konklusjon dersom yrkessjåføren hadde kommet kjørende i lastebilen sin, og ikke privatbilen, med et verre skadeutfall? Hva om fotgjengeren ikke hadde vært ved så god helse og ikke hadde tålt påkjenningen? Var det det tilfeldigvis relativt milde skadeutfallet som påvirket retten til å bedømme aktsomheten som god nok?

Spørsmålet er i hvilken grad aktsomhetskravet i vegtrafikklovens § 3 skal ligge på en sjåfør i motorkjøretøy under spesielt dårlige siktforhold når denne eventuelt risikerer å møte myke trafikanter i et fotgjengerfelt. Det kan være barn, svaksynte, folk med svekkelser som nedsetter både sanser og dømmekraft, folk som ikke har fått mulighet til å tilegne seg sjåførkompetanse og som heller ikke har kognitive evner eller modenhet til å vurdere fare og aktsomhet på noe i nærheten av så god måte som man vel som minimum må forvente av en autorisert sjåfør som lever av å kjøre bil?