Tilfeldigheter avgjør helsebehandling

Barn som ikke får rask nok helsebehandling i dette landet er saker som lett engasjerer folk og fenger media. Dagbladet har fortalt om 18 måneder gamle Luna Mortensen, som lider av en kompleks form for epilepsi.

– Vi har vært hos flere nevrologer, og bedt alle om å henvise oss videre til utredning. Men det skjer ikke annet enn møte på møte der det skal snakkes om Lunas situasjon. Gang på gang går nevrologene fra møter uten å være noe nærmere en løsning, sier Maria til Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Oslo universitetssykehus opplyser på sine nettsider at ventetiden for utredning er tre til seks måneder. Etter et år fikk mor Maria Sambor nok av venting, forhørte seg med leger i andre land og fikk bestilt skanning av hjernen til Luna i London.

– Det kostet 30000 av egen lomme. Jeg sendte bildene av Lunas hjerne videre til internasjonale barnenevrologer:
– De så det med én gang: «Hun må opereres umiddelbart», gjengir tobarnsmoren.

Nå har Luna reist til et sykehus i Houston, USA. Etter undersøkelser vil en mulig operasjon finne sted i begynnelsen av oktober. Prisen er 100 000 U.S. dollar, omtrent 635 000 norske kroner, som familien med god hjelp fikk samlet inn fra privatpersoner og firmaer i inn- og utland i løpet av ni dager.

Det hastverket som utenlandske kolleger angivelig så, deles tydeligvis ikke av norske eksperter på området, som tilsynelatende fortsatt så behov for å utrede.

– Alle pasienter gjennomgår grundige utredninger der mange spesialister er involvert før man endelig konkluderer med hva man mener bør gjøres. Dette er svært komplekse og vanskelige saker, og  i flere tilfeller vil det være motstridende oppfatning også blant forskjellige sentre i utlandet om hvordan pasientene bør håndteres, sier avdelingsleder Anette Ramm-Pettersen til Dagbladet.

Det er ikke mulig for oss utenforstående å avgjøre hvorvidt det er de utenlandske eller de norske fagfolkene som har rett når de førstnevnte konkluderer med rask behandling, mens de sistnevnte vil utrede langt på overtid av vanlig ventetid.

Hva avdelingslederen og Dagbladet ikke sier noe om er imidlertid følgende problemstilling: Kirurger trenger å operere en viss mengde pasienter for å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde på sitt område. Eventuelt for å fortsatt kunne holde seg på ekspertnivå. Befolkningstallet i Norge setter naturlige begrensninger for hvor mange eksperter landet klarer å holde faglig høyt oppdatert på plager det er få forekomster av i dette landet.

Innen epilepsikirurgi blir det i Norge ikke operert mer enn ca 10 barn i året. (Voksne pasienter kommer i tillegg.) Kilde: Oslo universitetssykehus, avdeling Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Det er vanlig på flere smale behandlingsområder å sende pasienter til utlandet, fordi det årlig foretas for få operasjoner i Norge til at det nasjonale fagmiljøet klarer å holde seg ajour. Og her ligger en kime til mulige interessekonflikter. Kirurger med ambisjoner om å være blant de ledende på sitt fagområde, kanskje også sammen med kolleger ved det norske sykehuset som har denne ekspertisen behandle nok spesielle tilfeller til at de kan publisere en artikkel, kan komme til å bli påvirket av dette.

De skal selvfølgelig ikke la slike ting komme i veien. Fasiten sier jo at det er medisinsk etisk uforsvarlig. Allikevel har det av og til vært spekulert på om slike ting, som ikke skal skje, faktisk allikevel skjer.

Man kan ikke forvente at kolleger uten videre står åpent frem og forteller om slikt. Da risikerer de å bli brennemerket og utstøtt fra det «gode selskap». Slike historier får man eventuelt kun høre i fortrolighet, fra fagfolk med sjelekvaler om tilstanden, dersom man er i slike kretser. Dette er uansett ikke noe aviser eller TV gidder bruke store ressurser på å grave frem ved godt metodisk arbeid mot kilder og solid innhenting av kunnskap. Og da gidder ikke nasjonale politikere og fagmyndigheter gjøre noe med det heller.

En annen innfallsvinkel er denne:

I dag er nasjonale behandlings- og kompetansesenter for ulike helseplager lagt inn under de lokale helseforetakene. Avdeling for kompleks epilepsi (SSE) er for eksempel en avdeling under Oslo Universitetssykehus. Det har i rundt ti år vært uttrykt bekymring fra ulike hold for at hvert enkelt helseforetaks lokale økonomiske og helsepolitiske forhold kan påvirke hvordan slike nasjonale oppgaver blir ivaretatt.

Kritiske innvendinger kan imidlertid lett feilaktig ha blitt forvekslet med generell kritikk av «foretakifiseringen». Slike feilslutninger, der man er uenig med budbringeren på bakgrunn av tidligere budskaper denne har bragt, kan skje også i departementale hoder.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Foto: Bjørn Stuedal.

Vil helseminister Bent Høie (H) våge å stille spørsmål ved hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hva disse samme norske fagmiljøene skal avgjøre?

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Eller er dette en typisk sak å dytte ned på statssekretærnivå, og løse ved å produsere et notat som lar status quo råde?

Altså at det fortsatt skal være litt tilfeldig hvor god behandling den enkelte får innenlands. Og det er eventuelt opp til lokal dugnadsinnsats og gavmilde givere å finansiere helsebehandling utenlands når norske eksperter vegrer seg for å ta den av og til vanskelige beslutningen om å sende fra seg interessante tilfeller. Hvis norske eksperter bare hadde tatt en avgjørelse og sagt ja til å sende den behandlingstrengende utenlands, hadde norske myndigheter også betalt for behandlingen.

Mer informasjon om epilepsi fra Norsk Helseinformatikk.

Noen tidligere innlegg:

Klær og vær frifinnelsesgrunn ved påkjørsel?

Nylig ble en 23 år gammel mann frifunnet i retten for å ha kjørt på en 17 år gammel jente som krysset et fotgjengerfelt en søndagskveld i november i fjor. Grunnen til frifinnelsen i Asker og Bærum tingrett var at den påkjørte hadde mørkegrå eller sorte klær og holdt en svart paraply over hodet.

Budstikka Sjåfør frifunnet

Faksimile: Budstikka.

Retten legger i dommen til grunn at «på ulykkestidspunktet var det dårlig sikt, mørkt, styrtregn og nylagt svart asfalt som absorberte lyset. Fotgjengerovergangen var markert med skilt som i henhold til bilder tatt relativt umiddelbart etter ulykken, ga en sjenerende refleks fra billysene. En lykt på hver side av fotgjengerfeltet ga et svakt skinn i asfalten.»

Under disse forholdene var fotgjengeren så vanskelig å se at sjåføren sikkert hadde kunne kommet til å kjørt på henne dersom han hadde kjørt enda saktere også, bemerker retten.

Ulykken kunne sannsynligvis ha inntruffet selv om sjåføren hadde kjørt saktere, med unntak for at fornærmede i det konkrete tilfellet sannsynligvis ville ha rukket å komme seg over i gangfeltet, hvis farten hadde vært lavere. En noe lavere fart ville imidlertid neppe i seg selv ført til at sjåførene hadde sett fornærmede i gangfeltet.

(Red anm: I dommen står det faktisk «sjåførene«.)

Det nevnes i domsvurderingen også at tiltalte er yrkessjåfør, at han er godt kjent på stedet, og – direkte sitert: «hadde fulle lys også fjernlys samt tilleggslys og gode vindusvisker.» (Red anm: Retten skriver faktisk «gode vindusvisker«.)

Det nevnes også at sjåføren kjørte under fartsgrensen, som var på 40 kilometer i timen.

Eller strengt tatt skriver vel ikke retten at fartsgrensen på stedet var 40 km/t. I dommen skriver de faktisk: «Farten på stedet var 40 km i timen og tiltalte kjørte på ulykkestidspunktet under lovlig hastighet, angitt til mellom 30 og 40 km i timen.»

Det kan i den tenderende til overfladiske domsvurderingen lett oppfattes som om retten deler en utbredt oppfatning blant milde fartssyndere om at skiltet fartsgrense nærmest betyr påbudt eller riktig fart uansett forhold.

Aktor prøvde å få frem at under de spesielt dårlige siktforholdene på stedet var kanskje også det tiltalte erkjenner å ha kjørt i for høy fart, men det ville ikke retten høre på.

Dommen er, for å si det mildt, interessant. At dommer Nina Mår, som har skrevet dommen, og de to meddommerne Elisabeth Sageng og Andreas Litland, som enstemmig har tilsluttet seg samme dom, også ser ut til å ha slurvet litt i behandlingen kan kanskje tale for at aktor kommer til å anke?

Her er det tildels uklart om retten faktisk har forstått forskjellen på uaktsomhet og uoppmerksomhet når de argumenterer slik:

Aktor har hevdet at nevnte kjøreforhold tilsier at en fart ned mot 30 kilometer i timen i seg selv er uaktsom. Retten kan ikke se at så er tilfellet. Det er ikke ført bevis for, og heller ikke påberopt, at tiltalte var uoppmerksom eller hadde oppmerksomheten rettet mot et annet sted på ulykkestidspunktet. Så langt retten kan se er tiltalen tatt ut fordi fornærmede ble påkjørt, og fordi tiltalte etter politiets oppfatning, alene av den grunn må ha kjørt fortere enn aktsomhet tilsier. Retten er ikke enig i det.

Når retten bruker følgende formulering, uten å senere gå nærmere inn på om sjåføren gjorde tilstrekkelig til at det «ikke kan oppstå fare», kan dette sikkert lett tolkes/overtolkes(?) som et infamt angrep på fornærmede. Om enn utilsiktet. Hun hadde jo mørke klær og paraply og var dermed vanskelig å se. Det kan i alle fall lett tolkes som en indirekte ansvarliggjøring av den påkjørte, selv om de skriver at de ikke har vurdert det.

Aktsomhetsplikten i vegtrafikkloven § 3 ble endret i 1991 slik at den også pålegger trafikantene å opptre slik at det «ikke kan oppstå fare.» Retten finner ikke grunn til å ta stilling til om fornærmede har overholdt aktsomhetsplikten.

Når retten senere tilsidesetter sakens kjerne, selve aktsomhetskravet til sjåføren, på en nesten flaut arrogant, overfladisk måte, ber de nærmest igjen om at aktoratet anker saken.

I ettertid vurdert burde tiltalte ha stoppet forut for fotgjengerfeltet for å forsikre seg om at det ikke var fotgjengere i feltet da han passerte dette. Det gjorde han ikke. Retten kan imidlertid ikke se at aktsomhetsnormen er så streng at utelatelsen er en overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

… aktsomhetsnormen [skal] ta utgangspunkt i kravene til aktsomhet på ulykkestidspunktet og ikke i etterpåklokskapens lys.

Dommen er tildels overfladisk og slurvete drøftet/skrevet, gir som resultat en håpløs rettssituasjon for fotgjengere og kan være ødeleggende når det gjelder å få (særlig) unge sjåfører med avvikende risikooppfatning til å forstå sitt store ansvar når de sitter bak rattet. Siktforholdene var altså så dårlige at sjåføren, vurdert i ettertid, burde stoppet foran fotgjengerfeltet for å forsikre seg om at det ikke allerede var noen som kom gående ute i veien, men fotgjengeren hadde valgt feil farge på klærne og brukte paraply når det regnet. Da skal sjåførene som hovedregel slippe å bremse enda mer ned og automatisk gå fri dersom det ender med personskade?

Tilfeldigvis hadde Budstikka samme dag som oppslaget om denne dommen også oppslag om en annen ulykke. En 8 år gammel gutt ble også påkjørt i et fotgjengerfelt. Den første bilen han så stoppet, så gutten begynte å gå over med sykkelen sin. Neste bil stoppet ikke før gutten var påkjørt.

Ifølge politiets uttalelse til media, var det ingen alvorlige skader.

«– Det er ikke snakk om alvorlige skader, kun en kraftig hjernerystelse og kul i pannen. Han har ikke brukket noe, sa operasjonsleder Marlow Grandalen i politiet til Budstikka.»

Nå viste det seg i ettertid at skadene var mye verre. Gutten hadde pådratt seg en diffus hjerneskade og foreldrene måtte lære ham opp fra nyfødtstadiet igjen, mate ham i sonde og lære ham å snakke.

Både foreldre og  andre ønsker lavere fartsgrense på stedet, senket fra 50 til 40 km/t, samt hevet fotgjengerfelt som fysisk tvinger ned farten, men det er ikke enkelt.

– Det skjer dessverre en del uhell i gangfelt. Det som er et generelt problem er at det ikke nødvendigvis er et sikkerhetstiltak. Det er mer et fremkommelighetstiltak. Det er et dilemma. Fotgjengeroverganger er noe av det vanskeligste vi jobber med, og så vanskelig å forklare. Folk tror de er trygge, sier Marita Birkeland [seksjonsleder i Vegvesenet til Budstikka.]

Statens vegvesen har et poeng når de fremhever at fotgjengeroverganger kan skape falsk trygghet. Løsningen er ikke dermed nødvendigvis, som det har vært snakket om i mange år i diverse trafikksikkerhetsfora, å fjerne fotgjengeroverganger. Da overlater man noen spørsmål om myke trafikanters liv og helse til hver enkelt sjåførs dagsform og private oppfatning av hva som er aktsomt nok når det er barn som krysser veien, i lyse eller mørke klær, en maikveld eller en novemberkveld, i sol eller regn etc.

– – –

Rettens frifinnelse av den 23-årige yrkessjåføren i den først nevnte saken bygger på en antagelse av et visst slingringsmonn for å skade andre i trafikken uten å måtte stilles til ansvar, fordi uhell kan skje selv om man er aktsom. Ville retten ha havnet på samme konklusjon dersom yrkessjåføren hadde kommet kjørende i lastebilen sin, og ikke privatbilen, med et verre skadeutfall? Hva om fotgjengeren ikke hadde vært ved så god helse og ikke hadde tålt påkjenningen? Var det det tilfeldigvis relativt milde skadeutfallet som påvirket retten til å bedømme aktsomheten som god nok?

Spørsmålet er i hvilken grad aktsomhetskravet i vegtrafikklovens § 3 skal ligge på en sjåfør i motorkjøretøy under spesielt dårlige siktforhold når denne eventuelt risikerer å møte myke trafikanter i et fotgjengerfelt. Det kan være barn, svaksynte, folk med svekkelser som nedsetter både sanser og dømmekraft, folk som ikke har fått mulighet til å tilegne seg sjåførkompetanse og som heller ikke har kognitive evner eller modenhet til å vurdere fare og aktsomhet på noe i nærheten av så god måte som man vel som minimum må forvente av en autorisert sjåfør som lever av å kjøre bil?

En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

Oppdatert 19. mars. VG: Siktede i Faiza-saken til psykiatriundersøkelse.

18. mars. VG: Drapssiktet kvinne løslatt.

– – –

Norske medier har omtalt to saker der en person har erkjent å ha drept en annen. I den ene saken har media allerede identifisert siktede med navn og bilde på nettet. I den andre saken gjør media noe annet. Dette viser en inkonsekvent holdning til prinsipper og kan gi grunnlag for å tro at sensasjonsjag og tilfeldige lekkasjer (lovbrudd) fra politi og andre kan avgjøre slikt.

I november var det Dagbladet som var først ute med navn og bilde på drapsmannen.  Det skjedde i papirutgaven to dager etter pågripelsen, og skapte en knapt synlig debatt i pressemiljøet, og ingen synlig debatt i politiet. (Mer: Ikke tilliten verdig.)

Denne gangen var det TV 2 som var først til å identifisere. Nå på nett og etter kun noen timer. Et langt steg videre fra hva noen få reagerte på for knapt fire måneder siden.

Faksimile TV 2.

Kanskje har mediene en prinsipiell holdning til identifisering, uten at de klarer å etterleve den?

Eller er ulik praksis i to drapssaker samme dag et uttrykk for at tilfeldigheter avgjør?

Familien til drapsofferet Faiza Ashraf refser mediene for grafsing i privatlivet til offeret. Advokaten påviser også lekkasjer av informasjon fra politiet.

Det er ikke noe nytt at journalister klarer å få en politimann, forsvarer eller annen innside-informant til å bryte lovpålagt taushetsplikt og bekrefte ting som ikke skal være offentlig informasjon. Er det et uttrykk for at etikken og respekten for taushetsbelagt informasjon er for lav hos mange som er betrodd å behandle slikt? Bør noen av disse derfor slippe å få tilgang til informasjon de ikke klarer å behandle slik loven krever?

Er det nye at mediene enkelte medier nå har lavere terskel for å publisere ting de tidligere hadde etiske sperrer mot? Av og til.

Hvis prinsipper er viktige for journalister og redaktører, så har det gått en prinsipiell debatt i dansk pressemiljø den siste tiden. En journalist navnga en offentlig tjenestemann som angivelig er kilde til informasjon som ikke skulle være offentlig. Andre journalister risikerer bøter om de ikke avslører kilder i rettslig avhør. (Mer i Politiken.dk).

Har media troverdighet i prinsipielle debatter om åpenhet, grafsing i privatliv og kildevern hvis de selv behandler like forhold ulikt? Og kan norsk politi ha troverdighet hvis noen en gang blir straffet for lekkasjer mens politifolk selv stadig slipper unna?

Kanskje burde flere journalister blåse navn på offentlige tjenestemenn som bryter loven og lekker sensitiv informasjon? Det er vel viktig at offentligheten, og ikke bare media, får vite hvem som ikke kan behandle sensitiv informasjon slik loven krever?

[polldaddy poll=2757741]


Mest lest på Norske forhold siste sju dager, pr 25. februar.

1. Mohammad og hvor mange røvere?

2. Forklaringen.

3. Svenskekrig – igjen.

4. Snøproblemer.

5. Enda en ekstremist.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

2. mars. (En bieffekt av medias tidlige identifisering er at navngitte personer som ikke er dømt for noe som helst kan bli truet og sjikanert på nett.)

27. februar. Stadig flere opplysninger bidrar til å identifisere den ene, foreløpig ikke navngitte, drapssiktede.

VG, TV 2: Faiza Ashraf gravlagt på Haslum.

VG: Her «dreper» Faiza-siktet i gangstervideo. TV 2: 28-åring i isolat nekter fortsatt. Vårt Land: 25-åring ville fortelle sannheten om drapet. Vårt LandTV 2: Flere tusen på minnestund for Faiza Ashraf. VG: Raja: –Kidnapperne bør brenne i helvete.

Vårt Land: Bortførte Faiza for å kvitte seg med gjeld. TV 2: Drepte Faiza for å kvitte seg med gjeld. VG: Faiza-saken: Siktet 28-åring samtykker i forlenget varetektsfengsling. VG: Kameraten: -Han virket helt uanfektet etter drapet. TV 2: Vennene mintes Faiza med ti hvite roser og lys. TV 2: Siktet 25-åring: -Var ikke alene om drapet på Faiza. VG: Faizas kolleger får krisehjelp. VG: Her ble de to Faiza-siktede kjent.

VG: Ekskona fengslet i to uker.

TV 2: Ekskona siktet for forsettlig drap. VG: Fikk panikk etter drapet. TV 2: Drept Sørum-mann funnet i Sverige. VG: Drapssiktet i SMS:» Alt er rolig nå». TV 2: Ba om besøksforbud for eksmannen flere ganger.