Engasjement nytter

Jeg setter alltid pris på personer som viser engasjement heller enn apati. Personer som bruker noe av sin tid for å jobbe for noe uegennyttig heller enn å bare dyrke seg selv.

Derfor publiserer jeg dette innlegget i dag, som en respons på en henvendelse fra Kaja:

«Hei.

Jeg er med i ICAN, en kampanje som vil sette atomvåpenproblemet på dagsorden. Bare én atombombe er én for mye. Men i dag finnes det over 20 000 av dem. Vi jobber for å forby atomvåpen, slik som verden har forbudt andre inhumane våpen som klasevåpen og landminer. Skal vi klare det, trenger saken mer synlighet, mer bevegelse, mer bråk. Vi har laget denne tegnefilmen. Hvis du liker den – har du lyst til å hjelpe oss å vise den fram? Nettpremieren er 10. oktober kl. 10. (10/10/10.) Altså på mandag! Supert hvis du vil poste filmen da, enten kl. 10 eller senere på mandag. Slik kan vi vise at vi er mange i hele Norge som vil avskaffe atomvåpen.»

– – – – – – – – – –

Lenke til videoen her: ICAN-film

Fra ICANs video.

Det er ikke skrevet mye om «krig og fred og sånn» på bloggen Norske forhold tidligere. Mye av bloggens fokus har vært på innbyggeres rettigheter, myndigheters maktmisbruk, medias overfladiskhet og enkelte tilfeller av maktpersoners dobbeltmoral/falske fasader. Videre en del om frivillighet, ansvar og engasjement i ulike former.

Jeg lurte nettopp på om jeg bare skulle gå og hente meg en kopp kaffe. Nå ble det slik at jeg heller så videoen, leste litt om saken og tok stilling til ICANs krav i stedet: Støtte til kampen om et juridisk bindende forbud mot atomvåpen.

Jeg ser imidlertid enkelte innvendinger mot håndhevelsen av et slikt forbud, at det kan være utfordringer, men i denne sammenheng blir de av underordnet betydning.

Om organisasjonen ICAN kan man lese blant annet dette på deres nettsider:

ICAN Norge er resultat av et mangeårig samarbeid mellom Nei til atomvåpen (NTA), Norske Leger mot Atomvåpen (NLA) og den norske Pugwashkommitteen. Sammen jobber disse organisasjonene for å legge til rette for et bredt nettverk av humanitære og andre frivillige organisasjoner for å kreve et juridisk bindende forbud mot utvikling, produksjon, lagring, transport, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. En slik avtale vil være et skritt videre fra dagens ikke-spredningsavtale, og representerer en offensiv mot de mest inhumane våpen verden noen gang har sett.
I kraft av å være en landsomfattende og partipolitisk uavhengig kampanje, ønsker ICAN Norge å samle alle individer og aktører som støtter organisasjonens formål. Vi tar initiativ til holdningsendrende informasjonsarbeid rettet mot politikere, fagforeninger, organisasjoner og den norske befolkningen som helhet. Vårt arbeid utgjør en del av den internasjonale kampanjen ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons), som er en global grasrotbevegelse for total avskaffelse av atomvåpen gjennom en juridisk bindende og etterprøvbar atomvåpenkonvensjon.  Med mer enn 200 partnerorganisasjoner i 60 land, gir vi en stemme til det store flertallet som ønsker total avskaffelse av atomvåpen. (Kilde: ICANW Norway: Om oss.)

I noen sammenhenger benyttes begrepet «å være en nyttig idiot» om noen som uten å forstå det selv løper politiske ærend for noen med skjulte interesser i bakgrunnen.

Jeg har selv tjenestegjort og jobbet i mange år i et forsvar der man ikke akkurat gikk med «Nei til atomvåpen-buttons» på sivilklærne. Det bør ikke være omstridt å fremholde at kulturen vi og jeg var en del av i alle fall har hatt bred aksept for å se på deler av fredsbevegelsen som «nyttige idioter» for «fi».

Om enkelte eks-kolleger jeg stadig omgås skulle se på meg som en av de «nyttige idiotene» nå må jeg bare replisere at det tross alt er bedre å være nyttig til noe enn unyttig, eller bare idiot – hele tiden.

Jeg ønsker et internasjonalt juridisk bindende forbud mot atomvåpen velkommen.

[polldaddy poll=5571998]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

Kampanjeorganisasjonens internasjonale sider: icanw.org

Det positive med Muren …

Aldri så galt at det ikke er godt for noe? De som bodde innenfor Muren visste ikke hva kebab var, og drakk ikke Cola.

Faksimile fra NRK.no

Faksimile fra NRK.no

Allikevel synes jeg prisen var drøy for å slippe.

Det beste med Muren var at den ble revet for 20 år siden. Selv om det visst nok skyldtes en misforståelse å åpne Muren den kvelden, så kunne DDR-regimet neppe holde ut stort lenger med Sovjetunionens «glasnost», åpne grenser via Ungarn og Tsjekkoslovakia og demonstrerende masser av særlig unge som ikke var blitt apatiske trygghetsnarkomane.

Ronald Reagans tale 12. juni 1987 med kravet «Mr Gorbatchov, tear down this wall» skapte historie.

«>Reagan: Tear down this wall.

Husker en ung, idealistisk nordmann som hoppet av til Øst-Tyskland så sent som i august/september 1987. Han stakk av fra militærtjenesten i Norge til et land som skulle være hans sosialistiske paradis.

Selv om han hadde deltatt på flere ungkommunisttreff der, og hadde partiboka i orden, ble han utsatt for harde avhør og dyp mistro. I ettertid forsvarte han avhørene og metodene, men var skuffet over å bli mistenkt for å være vestlig infiltratør. Da bakgrunnen hans var blitt ettergått, ble fasilitetene oppgradert og partigoder kunne etterhvert nytes.

Berlinmuren faller, 9. november 1989

Etter Murens fall var han ikke blant de første som jublet. Partifolkene var gjerne ikke det.

En kjenning besøkte ham rett etter Murens fall, men det fristet ikke til fortsatt kontakt, så hva som skjedde videre med avhopperen vet jeg intet om.

Derimot førte glasnost og Murens fall til at jeg fikk stifte bekjentskap med en russisk professor, som hadde lært seg flytende norsk ved å blant annet høre på NRKs utenlandssendinger. Etter eget utsagn var motivasjonen å kunne lese Ibsen på originalspråket.

Som foreleser ved Universitetet i Oslo tjente han mange ganger mer enn han gjorde i St. Petersburg, men friheten innebar også ansvar for å ordne ting selv, og at priser gjenspeilte en markedsverdi uten enkelte behagelige subsidier som kamuflerte den reelle prisen.

Som professor tjente han i «Russland» 900,- i måneden, omregnet i norske kroner. Staten ordnet leilighet til rimelig leie. Det fantes køer og kontorer for å ta seg av mye av det man må ordne selv, hvis man vil, i frihet. Han kunne kjøpe flybillett tur/retur St. Petersburg-Oslo med Aeroflot for 300,- kroner. Staten dekket tidsskriftabonnementer (på lovlige tidsskrifter) i gamle dager.

Med den nye tid tok professorene seg råd til å ha kun ett abonnement hver, og måtte bytte flittig med hverandre for å holde seg oppdatert. Når noen hadde gjesteforelest i en vestlig by, var «venteromstidsskriftene» bortbestilt lenge før flyet landet.

Frihetens pris var mer personlig ansvar og valgfrihet på bekostning av en passiviserende trygghet, eller forutsigbarhet, som allikevel kunne være forlokkende for noen av de som ønsket å vie seg til innadrettet virksomhet.

Han ville ikke ha hverken kaffe eller vafler til norsk kantinepris, før noen forsto at det gjaldt å spare penger. «Jeg spanderer» resulterte i «tusen takk» og mange lærerike samtaler om språk og mentalitet.

Visste du forresten at i russisk språk var det ikke noe vanlig ord som beskrev eiendomsrett. Man kunne ikke si for eksempel: «Jeg eier et kjøleskap». Det måtte bli «Hos meg er et kjøleskap.»

Da er det ikke bare å åpne for salg av kebab og Cola for å fjerne kulturforskjeller mellom øst og vest.

Det var mye man ikke hadde i øst, men noen opplevde en slags forutsigbarhet, en trygghet som enkelte «ossier» faktisk lengter tilbake til. Frihet var greit nok, men tryggheten i et nostalgisk lys er visst bedre. Eller ble overgangen for brå?

God reise tilbake til et nytt paradis. Jeg blir her, og innbiller meg at Benjamin Franklins ord har mening:

«Folk som er villige til å bytte bort sin frihet mot litt midlertidig trygghet fortjener hverken frihet eller trygghet, og vil miste begge.»

– – – – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 8. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: En forrykende avslutning på festen.

VG: Walesa veltet «Berlinmuren» og en kameramann.

TV 2: Se Berlinmuren falle igjen. (Og Berlusconi glippe med øynene.)

Vårt Land: Feirer murens fall.

TV 2: Plystret inn freden med «Wind of Change»

TV 2: Thatcher var skeptisk til samlet Tyskland.

VG: Nesodden-klasse med eget bidrag til mur-markering.

TV 2: Berlinmuren faller for andre gang.

VG: «Kona til Berlinmuren» sørger på 20-årsdagen.

VG: Merkel startet feiringen i kirken.

VG: Jeg ville formidle glede.