Når man søker om ytelser eller rettigheter fra staten, har norske myndigheter makt til å godkjenne dokumentasjon, eller å avslå.
65 år etter krigen venter fremdeles krigsseilere, som gjorde en heroisk innsats for sitt fedreland, på å få behandlet sine søknader om krigspensjon.
Faksimile VG.
Det kan vel ikke karakteriseres som en overdrivelse å si at det tar tid å behandle søknadene (selv om de eldste søknadene har ventet i «kun» tre år!)
Og det må visst gjøres ualminnelig grundig og kritisk, ved at alt krigsseilerne krever og hevder blir sett på med den aller største motvilje og mistenksomhet. Man kan jo ikke risikere at noen som har gjort krigsinnsats for Norge kan få noen kroner for mye i pensjon?
Da er det visst mye mindre farlig med en såkalt flyktning, angivelig fra Somalia, som de samme nasjonale myndighetene har sterke indisier på har lagt frem uriktig informasjon og opererer med falsk identitet. Det var slett ikke til hinder for å få innvilget norsk statsborgerskap og senere nødvendig klarering for å få ansettelse ved Det kongelige hoff.
Hvorfor skal mistenksomheten være så stor mot krigsseilernes opplysninger, mens de som hevder å være flyktninger ikke ser ut til å oppleve samme grad av mistenksomhet fra norske myndigheter?
Hva galt har krigsseilerne gjort?
Burde de ha stukket av som flyktninger til et annet land i stedet for å bidra til frigjøringen?
Signalene fra myndighetene antyder hva som belønnes best.
[polldaddy poll=2775125]
Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 27. februar.
1. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.
3. Like overraskende hver gang.
Personnummer på avveie kan gi identitetstyveri.
