Enkelte saker får oppmerksomhet i media og dermed i samfunnsdebatten. Noen saker kan få mer eller mindre oppmerksomhet eller en helt annen vinkling enn enkelte setter pris på.

Enkelte utenlandske journalister, for eksempel i Storbritannia, kan skrive ting som er langt fra sannhet. Lignende kan vel ikke skje i selveste Norge?

Mange lever av, eller ånder for, å presentere ting på en bestemt måte på bekostning av andre mulige måter å fremstille samme sak på. Eventuelt å holde saken unna et tungt fokus og la dens skjebne bli en notis som drukner i medias utvalgte store saker. Det er svart eller hvitt. De gode mot de onde. Enten har man ideologiske motiver eller man er kynisk styrt av pengebegjær. Hva er sannheten? Hvem sin sannhet? Ta for eksempel Arne Treholt: Var han drevet av pengebegjær eller ideologisk overbevisning? Enten – eller!

Hva med overvåkerne: Var de rene engler da de klarte å sette fast den utrolig farlige skurken? Den eneste i en fiendtlig makts tjeneste? Hva hvis Treholt ikke var den eneste utro tjeneren i norsk forvaltning og politikk: Hvem gikk dermed fri fra fokus?

Norske media vil sikkert informere og avdekke sannheten eller hva?

Mer om Treholt-saken:

• Lukket – av hensyn til hvem?
• Dette har vi ikke råd til.

Mer om overvåkingssaken:

• Privat  overvåking – utenfor kontroll.
• Tunga rett i munnen.

Hvem trekker og hvem blir trukket?

«De hemmelige tjenesters verden» er i sin natur en verden som de færreste vil ha egen erfaring i å bedømme. Ikke bare skal man der beskytte egne hemmeligheter og sikkerhet. Man driver også mange slags spill. Media er med i dansen, men hvem fører? Det gjelder å få andre til å tro ting, påvirke, informere, desinformere, blottlegge, skjule …

Av og til i den hensikt å få andre til å agere på en annen måte enn de ville ha gjort med annen presentasjon. Drive frem komplotter og trekke i tråder for å vinne kampen om den subjektive sannheten. Jo mindre fakta og etterprøvbar åpenhet, jo sterkere står synserne: De som kanskje har noen anonyme kilder og dermed kan presentere «sannheten». Samtidig er det ikke bare en aktør i dette spillet. Det er fiender, fienders fiender og samarbeidspartnere. Selv Senterpartiet blir amatører innen hestehandel til sammenligning. For å gjøre det enkelt: De gode og de onde. Og fortsatt for å gjøre det enkelt: Hvem som er hva er en annen sak.

Noen har interesse av å fremstille et engasjement som ideologisk: En kamp for ideer, som per definisjon må være det gode. Andre har interesse av å fremstille det samme som forræderi og kynisk pengebegjær.

Ikke en gang mange av de som har hatt sitt virke i og rundt dette kan alltid vite hva som er fakta og hva som er et fortegnet eller feilaktig bilde. «Behov for å vite» er et grunnleggende prinsipp. Det er noe helt annet enn «kjekt å vite i tilfelle …». Eller for den saks skyld: At man måtte ha en  opplysningsplikt til noen som ikke visste og dermed ikke kunne ha vondt av det?

Var det penger eller ideologi som drev overvåkerne? (TV 2: Overvåkingsskandalen blir skattesak.)

Man uttaler seg ikke når man kan. Selv når man må uttale seg driver man en kamp om sin sannhet. Tillit og troverdighet er ikke grunnleggende verdier i en slik verden, men resultater.

Allikevel bør man av respekt for fagkunnskapen lytte når en gammel overvåkingsmann mener å avdekke et komplott mot ham.

(Mer: Aftenposten 8. november 2010: Leif Karsten Hansen: -Et komplott mot meg.)

Uttalelsen om et komplott mot overvåkingsmannen kommer etter at han både har nektet å kommentere (Aftenposten 7. november 2010) og tidligere gitt ulike forklaringer til media om hva han visste og hvilken rolle han hadde i den privatrekrutterte overvåkingsgruppen ved USAs ambassade.

Avsløringene om hans påståtte nøkkelrolle i saken han ikke visste stort om, kom dager før forklaringen/avhøret til Gjenopptakelseskommisjonen i Treholt-saken.

I skyggen av Treholt-saken og ambassadeovervåkingen, starter rettssaken om mulig bedrageri mot staten/ det norske forsvaret. Hvis Siemens SBS taper saken, blir de for en periode utelukket fra å være leverandør til offentlig sektor i Norge. Dette dreier seg om store penger. Korrupsjon og bedrageri eller bare noen ganske uskyldige feilføringer som er ordnet opp i nå? Kampen står om hvem man skal tro på. Ikke hvem som har rett, men hvem som skal få rett.

Hvem er i en posisjon at de kan påvirke fremstillingen?

Noen mektige mediemenn

A-presseavisen Bergensavisen la ut det meste av den hemmelige Treholt-dommen 4. februar 2005, med en innledning av forsvarer Arne Haugestad (her). Slett ikke alle likte denne slags åpenhet og tvil om sannheten.

Noen mener nok det var enklere i gamle Sovjetunionen, som hadde Komsomolskaya Pravda: Ungkommunistenes sannhet. En avis som nær havarerte med kommunismen, som A-pressen kjøpte en god bit av da nåværende TV2-sjef, Alf Hildrum, var konsernsjef der. Null nostalgi og sympati, og 100 prosent pengebegjær formodentlig.

Alf Hildrum

Da det stormet om eierskapet sto A-pressen/Hildrum fast på å bli værende og hjelpe til å skape en storselgende pengemaskin. Null politikk og 100 prosent penger formodentlig. 13. juni 2007 gikk Hildrum av som konsernsjef i A-pressen og leder i Medier Russland for å overta som sjefredaktør og konsernsjef i A-presse-eide TV2. Måneden etter meldte ABCNyheter at A-pressen selger seg ut i Pravda.

Mer: Alf Hildrum er sjefredaktør og administrerende direktør i TV 2. Han er siviløkonom fra NHH og har som politisk bakgrunn blant annet: Mange år i AUF/AP, fylkesleder i Hordaland AUF og personlig sekretær (politisk rådgiver) for Handelsminister Hallvard Bakke i 1978-79. Fra media blant annet: Journalist i A-pressen, der han sto bak en artikkel som førte til statsminister Oddvar Nordlis avgang og banet veien for Gro. Redaktør i Bergens Arbeiderblad (BA). Konsernsjef i A-pressen.

Hallvard Bakke

Det er ikke så lett å finne bilder av NRKs styreleder som er åpne for deling.

På stortinget.no er den mektige mediemannen gjengitt som bildet under:

Mer om ham: Hallvard Bakke er styreleder i NRK. Han er siviløkonom fra NHH og har lang politisk erfaring fra AP i Hordaland. Blant annet har han Forsvarets russiskkurs, har jobbet som seniorrådgiver ved Norsk institutt for strategiske studier (NORISS) og er kjent som en politisk forsvarer av Treholt. I 2005 var han forøvrig kommentator i Bergensavisen, som la ut Treholt-dommen. (Mer: Stortinget.no Biografi, Hallvard Bakke.)

 

Russland – stormakt eller enkeltmannsforetak?

Eller er det ikke svart/hvitt, kanskje litt begge deler?

«Sannheten» er nå den bestselgende avisen i Russland, og under kontroll av «Putin-venner».