Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.
I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.
(Synovate for Dagbladet.)
Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)
For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.
Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.
På dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)
Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.
Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.
Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.
SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.
Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer».»
- KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
- Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.
Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.
(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)
- FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
- Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.
Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.
Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.
[polldaddy poll=2780863]
Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.
(Dette ville tatt fjerdeplassen.)
2. Oppvask.
3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.
VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.
VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.