Makt gjør noe med enkelte mennesker. Mennesker som ellers er både fornuftige, empatiske, folkelige, uhøytidelige og åpne kan endre seg når de får makt eller når de ser utsikter til å oppnå enda høyere maktposisjoner. Mange har nok slike erfaringer fra både arbeidsliv og organisasjonsarbeid.
Dette tror jeg ikke utelukkende har noe med hvor de kommer fra, hvor de jobber, hvilket parti menneskene tilhører og så videre. De finnes nok i alle partier, om vi skal holde oss i partiverdenen.
Allikevel tror jeg miljøet de vanker i kan påvirke de latente, iboende dårlige egenskapene. Eller er det egentlig i det hele tatt dårlige egenskaper å være så egoistisk og målbevisst at man utnytter andres passivitet, godtroenhet eller tillit til å nå egne mål og oppnå mer makt eller få beholde den makt man har?
Svaret på det spørsmålet vil variere, avhengig av hvem du spør. Avhengig av i hvilke miljøer du spør.
- Noen dyrker selvfremmelse og selvrealisering, koste hva det koste vil. Mottoet kan være: «Det andre ikke vet at du gjør, har de ikke vondt av.» Begrensningen ligger ikke i egne etiske og moralske verdier og indre bremser som sier at galt er galt uansett. Begrensningen ligger i at det er helt greit bare så lenge andre ikke får vite det. Slike kan komme til å holde ting skjult så lenge det gavner deres egne maktambisjoner, men sparke den anklagede ut i ytterste mørke som en persona non grata når det de har skjult kommer frem i offentligheten, i frykt for at media kan skade deres egne ambisjoner.
- Andre følger dydige idealer om å alltid ta hensyn til sin neste, forsake egne snevre interesser og være oppofrende i forhold til sine omgivelser, familie, arbeidsgiver, organisasjonsvenner og andre man omgås og kanskje har fått tillit fra. Selv om man har anledning til å gjøre noe som en selv kan nyte godt av på bekostning av andre, noe som ingen ser ut til å få vite, har de etiske og moralske verdier som bremser og overstyrer egoismen.
Derfor tror jeg ikke det er helt tilfeldig at man finner en større andel snille og oppofrende mennesker i for eksempel Frelsesarmeen enn i en bevegelse hvor egoismen er blitt dyrket nærmest som en gud. Enhver har ansvar for seg selv, men ikke lenger enn sin egen nesetipp, for der tar staten over ansvaret. Og staten gjør aldri nok for å hjelpe de andre, eller en selv. Kanskje er veistandarden der en selv kjører viktigere enn støtteundervisning på skolen også, hvis ens egne barn ikke har leseproblemer, men man har en dyr bil?
Hvis media oppleves som at de i større grad skriver om negative trekk forbundet med noen i et enkelt parti enn i andre partier, så kan dette skyldes flere ting:
- Tilfeldigheter.
- Personforfølgelse.
- Media har slagside.
- Det er større forekomst av slike saker i det miljøet.
- Eller en kombinasjon av flere av disse.
Et eksempel for å illustrere:
Frelsesarmeen har over 1500 ansatte og over 8 000 medarbeidere i Norge når soldater og tilhørige regnes med. Fremskrittspartiet har ca 1600 folkevalgte.
Selv om Frelsesarmeens folk stadig omgås personer som kan være i tilstander der de er lette å utnytte, så virker det som om det er en himmelropende forskjell på antall saker med etiske brudd der i forhold til i partiet FrP.
Kan dette skyldes utelukkende at media forfølger FrP-ere, mens Frelsesarmeen går fri, eller kan det ha noe å gjøre med at det er ulikt verdigrunnlag og ulikt etisk og moralsk nivå i disse miljøene?
Media oppfordres til å se på også andre partier for å om mulig belyse dette.
Mer om etikk:
Mer om politikere:
VG: FrP utsetter intern gransking av partitoppers overholdelse av interne etiske retningslinjer til etter valget.
VG: Internt granskingsutvalg skal granske FrPs behandling. VG: Null oversikt over sex-anklager i FrP. VL: Seks av ti velgere mener FrP-ledelsen håndterte Birkedal-saken dårlig. 32 prosent av Frps velgere mener egen partiledelse håndterte det dårlig. 12 prosent mener de håndterte det bra. VG: FrP-politiker trekker seg i protest mot ledelsens dårlige håndtering av Birkedal-saken. VG: FrP-toppene flykter fra bråket. VG: FrP-politiker vurderer å anmelde jentene.