Tilfeldigheter avgjør helsebehandling

Barn som ikke får rask nok helsebehandling i dette landet er saker som lett engasjerer folk og fenger media. Dagbladet har fortalt om 18 måneder gamle Luna Mortensen, som lider av en kompleks form for epilepsi.

– Vi har vært hos flere nevrologer, og bedt alle om å henvise oss videre til utredning. Men det skjer ikke annet enn møte på møte der det skal snakkes om Lunas situasjon. Gang på gang går nevrologene fra møter uten å være noe nærmere en løsning, sier Maria til Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Oslo universitetssykehus opplyser på sine nettsider at ventetiden for utredning er tre til seks måneder. Etter et år fikk mor Maria Sambor nok av venting, forhørte seg med leger i andre land og fikk bestilt skanning av hjernen til Luna i London.

– Det kostet 30000 av egen lomme. Jeg sendte bildene av Lunas hjerne videre til internasjonale barnenevrologer:
– De så det med én gang: «Hun må opereres umiddelbart», gjengir tobarnsmoren.

Nå har Luna reist til et sykehus i Houston, USA. Etter undersøkelser vil en mulig operasjon finne sted i begynnelsen av oktober. Prisen er 100 000 U.S. dollar, omtrent 635 000 norske kroner, som familien med god hjelp fikk samlet inn fra privatpersoner og firmaer i inn- og utland i løpet av ni dager.

Det hastverket som utenlandske kolleger angivelig så, deles tydeligvis ikke av norske eksperter på området, som tilsynelatende fortsatt så behov for å utrede.

– Alle pasienter gjennomgår grundige utredninger der mange spesialister er involvert før man endelig konkluderer med hva man mener bør gjøres. Dette er svært komplekse og vanskelige saker, og  i flere tilfeller vil det være motstridende oppfatning også blant forskjellige sentre i utlandet om hvordan pasientene bør håndteres, sier avdelingsleder Anette Ramm-Pettersen til Dagbladet.

Det er ikke mulig for oss utenforstående å avgjøre hvorvidt det er de utenlandske eller de norske fagfolkene som har rett når de førstnevnte konkluderer med rask behandling, mens de sistnevnte vil utrede langt på overtid av vanlig ventetid.

Hva avdelingslederen og Dagbladet ikke sier noe om er imidlertid følgende problemstilling: Kirurger trenger å operere en viss mengde pasienter for å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde på sitt område. Eventuelt for å fortsatt kunne holde seg på ekspertnivå. Befolkningstallet i Norge setter naturlige begrensninger for hvor mange eksperter landet klarer å holde faglig høyt oppdatert på plager det er få forekomster av i dette landet.

Innen epilepsikirurgi blir det i Norge ikke operert mer enn ca 10 barn i året. (Voksne pasienter kommer i tillegg.) Kilde: Oslo universitetssykehus, avdeling Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Det er vanlig på flere smale behandlingsområder å sende pasienter til utlandet, fordi det årlig foretas for få operasjoner i Norge til at det nasjonale fagmiljøet klarer å holde seg ajour. Og her ligger en kime til mulige interessekonflikter. Kirurger med ambisjoner om å være blant de ledende på sitt fagområde, kanskje også sammen med kolleger ved det norske sykehuset som har denne ekspertisen behandle nok spesielle tilfeller til at de kan publisere en artikkel, kan komme til å bli påvirket av dette.

De skal selvfølgelig ikke la slike ting komme i veien. Fasiten sier jo at det er medisinsk etisk uforsvarlig. Allikevel har det av og til vært spekulert på om slike ting, som ikke skal skje, faktisk allikevel skjer.

Man kan ikke forvente at kolleger uten videre står åpent frem og forteller om slikt. Da risikerer de å bli brennemerket og utstøtt fra det «gode selskap». Slike historier får man eventuelt kun høre i fortrolighet, fra fagfolk med sjelekvaler om tilstanden, dersom man er i slike kretser. Dette er uansett ikke noe aviser eller TV gidder bruke store ressurser på å grave frem ved godt metodisk arbeid mot kilder og solid innhenting av kunnskap. Og da gidder ikke nasjonale politikere og fagmyndigheter gjøre noe med det heller.

En annen innfallsvinkel er denne:

I dag er nasjonale behandlings- og kompetansesenter for ulike helseplager lagt inn under de lokale helseforetakene. Avdeling for kompleks epilepsi (SSE) er for eksempel en avdeling under Oslo Universitetssykehus. Det har i rundt ti år vært uttrykt bekymring fra ulike hold for at hvert enkelt helseforetaks lokale økonomiske og helsepolitiske forhold kan påvirke hvordan slike nasjonale oppgaver blir ivaretatt.

Kritiske innvendinger kan imidlertid lett feilaktig ha blitt forvekslet med generell kritikk av «foretakifiseringen». Slike feilslutninger, der man er uenig med budbringeren på bakgrunn av tidligere budskaper denne har bragt, kan skje også i departementale hoder.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Foto: Bjørn Stuedal.

Vil helseminister Bent Høie (H) våge å stille spørsmål ved hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hva disse samme norske fagmiljøene skal avgjøre?

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Eller er dette en typisk sak å dytte ned på statssekretærnivå, og løse ved å produsere et notat som lar status quo råde?

Altså at det fortsatt skal være litt tilfeldig hvor god behandling den enkelte får innenlands. Og det er eventuelt opp til lokal dugnadsinnsats og gavmilde givere å finansiere helsebehandling utenlands når norske eksperter vegrer seg for å ta den av og til vanskelige beslutningen om å sende fra seg interessante tilfeller. Hvis norske eksperter bare hadde tatt en avgjørelse og sagt ja til å sende den behandlingstrengende utenlands, hadde norske myndigheter også betalt for behandlingen.

Mer informasjon om epilepsi fra Norsk Helseinformatikk.

Noen tidligere innlegg:

En høy pris

Farene ved svineinfluensaen var aldri i nærheten av å være så store som norske helsemyndigheter hevdet at de var.

Allerede «på hoppkanten» gjorde norske helsemyndigheter en stor feil. Det påvirket selvfølgelig hvordan «svevet» utviklet seg. Mange med selvstendig dømmekraft kunne se at håndteringen slett ikke så bra ut, men kritiske spørsmål ble avfeid som useriøst og «konspirasjonsteorier». Fasiten var jo allerede satt. Den hadde de innvidde personene i Folkehelseinstituttet vedtatt. De var urokkelige og sto på sitt … til de fant ut at det kunne være greit å skylde på media.

Mer i innlegget: En håpløs kamp.

Muligens kunne myndighetene ha hentet seg inn og endret kursen ved å ta selvkritikk da bommen ble åpenbar også for dem, for det ble den vel? Problemet er kanskje at evnen til å ta konstruktiv selvkritikk ikke virker særlig utbredt hos de som bommet. Dette blir kanskje ikke farlig før slike sitter med makt og myndighet over befolkningens helse, men bør slike folk få sitte med en slik makt?

Det var Helse- og omsorgsdepartementet som i januar 2010 ga Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap oppdraget å foreta en evaluering av den nasjonale håndteringen av pandemien, virus A H1N1.

Hva vil departementet gjøre med evalueringen der en av konklusjonene altså er at myndighetene overdrev faren allerede fra første dag? Sørge for at fokus rettes mot andre konklusjoner?

Faksimile VG.

Bildet viser daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (AP, til venstre),  overlege ved Folkehelseinstituttet Bjørn Iversen (i midten) og helsedirektør Bjørn Inge Larsen (til høyre) på vei inn til pressekonferansen 29. april 2009, der de skremte innbyggere og media med at 13 000 kunne dø av svineinfluensa det neste halvåret.

Det er den ene konklusjonen som er viktigst for innbyggerne og offentligheten. De andre konklusjonene er mer rettet mot myndighetenes eventuelle endringer i fremtidig planverk og rutiner.

Det er forholdsvis grunnleggende i all risikovurdering at man ikke bare tar høyde for et verstefallsscenario, men også i det minste planlegger for et mest sannsynlig scenario.

Det hadde ikke nasjonale helsemyndigheter gjort. Hos dem forelå kun ett  handlingsalternativ: FULL ALARM. Noe som naturlig nok ledet til et hysteri blant mange av de som stolte på Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Hysteri blant enkelte som skal håndtere kriseberedskap er slett ikke betryggende. Media kunne blant annet fortelle om en rådmann som mistet dømmekraften fullstendig da han forsynte seg av vaksinene til prioriterte pasientgrupper og valgte å gi dem til seg selv og flere kommunale ledere som reellt sett slett ikke var i faresonen.

Mer: Ledelse uten gangsyn.

Hva skjer neste gang slike ledere gjør noe tilsvarende?

I en uvitenskapelig undersøkelse i et innlegg som ble publisert på denne bloggen 22. oktober 2009, har drøyt 80 prosent svart at de ikke har tillit til Folkehelseinstituttets håndtering.

Mer i innlegget: Folkehelseinstituttets troverdighet.

Kan nasjonale helsemyndigheter leve med at de har personer i ansvarlige posisjoner som har stelt seg slik at de har rotet bort en tillit som må antas å være ytterst nødvendig i tilfelle en virkelig krise skulle oppstå?

Og hva med media? Med ytterst få unntak satte journalister seg ikke så godt inn i saken at de kunne stille viktige spørsmål om premissene til hysterisprederne. Dermed ble det overfladisk dill og mer spredning av hysteri, men media har tross alt ingen særlig tillit å snakke om å ta vare på.

Mer om media og svineinfluensaen:

Til sist sitter vi igjen med helsemyndigheter som ser ut til å ha «gamblet på ett eneste  tall» (les ett scenario), og tapt hele innsatsen. For innbyggerne er det en høy pris. Allikevel kan prisen bli enda høyere hvis inkompetanse og manglende evne til å ta selvkritikk skal belønnes med fortsatt lederstillinger hos de samme helsemyndighetene.

Derimot kan man tildels bygge opp tillit igjen dersom man på en troverdig måte ser ut til å forstå at man virkelig har dummet seg ut.

Mer om svineinfluensa:

[polldaddy poll=3917788]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: 300 alvorlig syke etter svineinfluansavaksinering i Norge.

Edru på jobb

Oppdatert 15. september. TV 2: sykepleiere skeptiske til pliktmessig avhold.

– – –

Flere yrkesgrupper har pliktmessig avhold fra rusmidler en viss tid før de skal på jobb. Blant annet innen ulike former for samferdsel, trafikkontroll og politi.

Det er også forholdsvis vanlig, for å si det mildt, at alle ansatte, ikke minst de som har direkte kontakt med kunder/brukere er både edru og opplagte når de møter på jobb.

I så måte er ikke Helse- og omsorgsdepartementets forslag om å innføre pliktmessig avhold for helsearbeidere noe å reagere på.

Faksimile Vårt Land

Media bruker flittig ordet alkostopp om forslaget, men andre rusmidler enn  alkohol er nok vel så mye målet for lovforslaget.

I tilfelle arbeidstakerorganisasjoner eller andre skal reagere på noe, må det være forslaget om at arbeidstakere kan pålegges å avlegge blodprøve, eventuelt med politiets hjelp om de ikke gjør det frivillig. (Oppdatert: Overlegeforeningen mener forslaget er unødvendig, VG.)

Dersom helsearbeidere skulle mislike dette, er det jo mulig å finne seg en annen jobb. For eksempel som drosjesjåfør … men da risikerer de fortsatt å måtte avlegge blodprøve i arbeidstiden, hvis politiet krever det. 🙂

Så gjenstår det å se hva samme departement mener om leger som kan jobbe (føre timelister) som indikerer svært lite søvn.

  • 18 timer uten søvn tilsvarer en prestasjonsevne som med promille på 0,5.
  • 24 timer uten søvn tilsvarer en promille på 1,0.

[polldaddy poll=3348955]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.

  1. Norske flagg er krenkende.
  2. Fei for egen dør.
  3. Skal alle få ha førerkort.
  4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
  5. For få straffes for rettighetsjuks.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Vil ha alkostopp åtte timer før jobbstart i helsevesenet.