Oppdatert: Feil fra skatteetaten rammet blant annet Dagfinn Berg:
– Dette er et skrekkeksempel på hva som kan skje når skattelistene publiseres offentlig. En ting er at skurker lurer en, men når staten sprer falsk informasjon om meg, uten at jeg har anledning til å rette opp i det på forhånd, kan jeg ikke finne meg i det, sier Dagfinn Berg.
(Mer: TV 2.)
– – – – –
Hvert år på denne tiden dukker den samme debatten opp. Både tilhengere og motstandere av skattelister på nett kan presentere svulstige argumenter/påstander som underbygger eget syn. Ofte overdriver de vektleggingen av egne argumenter, men noen sitter til sist igjen med et argument som etter mitt syn veier tyngre enn motpartens.
Her ser jeg litt nærmere på noen av hovedargumentene for og mot å legge skattelister søkbare på internett, men først: Hva mener du?
[polldaddy poll=3954462]
For:
–Redaktørenes hovedargument er gjerne hvor viktig det er for pressen å ha tilgang til skatteopplysninger for å avdekke skjevheter i skattesystemet og utøve samfunnsmessig kontroll med skattemyndighetene.
-Det er egentlig ikke et argument for allment tilgjengelige skattelister på nett. Før listene ble lagt ut på nett hadde pressen og alle andre tilgang til skattelistene ved å fysisk møte opp på ligningskontor/bibliotek/rådhus og se i papirutgaven. Selv om listene fjernes fra nett, men tilbys på «gammelmåten» vil redaktørene kunne føre sin brave kamp mot urettferdighet, snusk og skjevheter. Forskjellen er at ikke alle og enhver kan sitte ved en PC hvor som helst i verden og søke på privatpersoners skattedata.
Media må jo få grave frem de viktige tingene. Faksimile TV2.
-Vi har alltid hatt åpenhet om dette i Norge, det er en lang og god tradisjon sier redaktørene/ Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. (Av og til brukes argumentet med en sarkastisk snert om at motstanderne ikke vet det en gang.)
-Du får et poeng for oppmøtet og fordi jeg har litt sans for slik gjennomført småsarkasme når den ikke er ondsinnet, Kokkvold, men allikevel klar stryk fordi du bommer på oppgaven. Dette er fremdeles ikke et argument for å legge listen ut på internett for alle og enhver. Den «lange og gode tradisjonen» du snakker om gjelder den tross alt mer begrensede tilgangen til en papirkopi ved fysisk tilstedeværelse.
At det ikke ligger søkbart for alle og enhver på internett betyr jo slett ikke at det ikke er åpenhet, men det vet jo pressefolk så det er det vel unødvendig å nevne? I motsatt fall må vel pressen gi avkall på alle presseinnloggingstjenester på offentlige nettsider og erklære: «Hvis ikke alle og enhver i hele verden har fri tilgang til dette via en PC, uten innlogging, så protesterer vi. Fjern alle innloggingstjenester for pressefolk på offentlige nettsider, i åpenhetens navn.»
–Ytringsfrihet, pressefrihet, fri kildetilgang … (og frihet til å velge publiseringsform)
De første er gode argumenter for åpenhet, men fortsatt ikke argumenter for å legge listene på internett for alle og enhver. Det som blir hektet på til slutt i denne regla er det som blir igjen av argument: Mediebedriften må selvfølgelig ha frihet til å selv velge om de vil publisere på papir, nett eller eter. Den siste rest av argumentet faller imidlertid fra hverandre når temaet faktisk bare er «å gjøre listene søkbare på nett». Det har selvfølgelig ingen ting å gjøre med at noen vil legge seg bort i publiseringsform, som noen med sarkastisk snert prøver å tillegge sine meningsmotstandere fordi det passer til argumentet de tilfeldigvis sitter med.
–Folk vil gjerne snokelitt om kjendiser, naboen, familie, venner og sjefen. Dette genererer mange besøk og klikk, som igjen gir annonsekroner. Derfor vil vi ha skattesøk på mediebedriftens nettsider.
«Ja, vi er kikkere og klikkhorer«-argumentet gjenstår som det sterkeste kortet for pressen. Hvorfor bruker de ikke sitt egentlig sterkeste argument mer? Vil de ikke vedkjenne seg at dette egentlig er essensen i deres kamp for at lister må være søkbare på nett på deres egne sider?
Faksimile Nettavisen
Mot:
–Mobbing. Barn kan bli mobbet når andre barn enkelt kan finne ut hvor mye/lite deres mor/far tjener.
(Mer: Dine Penger: Dette tjener vi egentlig. Regn ut virkelig lønn ut fra skattetallene. TV 2: Derfor får de null i inntekt.)
Dette argumentet brukes både som frykt for mobbing av de som tjener mye (for eksempel av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen) og flere her ikke navngitte som har nevnt eksempler på mobbing for lave tall. Hvis man helst tror på statistikk og forskningsresultater, så er dette ikke noe sterkt argument. Mobbingen er ikke særlig dokumentert og kan se ut til å dreie seg om noens innbilte frykt. Allikevel er en eventuell slik frykt en konsekvens av at listene legges ut. Det virker bare som et sterkere argument å bruke barna heller enn sin egen frykt.
Her ser man kanskje bort fra at enkelte ville ha mobbet og enkelte ville ha blitt mobbet for noe uansett. Stikker du deg frem er det alltids noen som vil forsøke å ramme deg for et eller annet, om skattelistene ligger på nett eller ei.
Kriminalitet som: Pengeutpressing, innbrudd, kan kombineres med andre datakilder til id-tyveri.
Politiet har bekreftet at slikt skjer med utgangspunkt i skattelister på nett. Omfanget er kanskje ikke så stort som bruken av argumentet skulle tilsi, men argumentet står seg. Allikevel: Selv om skattelistene ikke ligger på nett, men er tilgjengelig i papirform og via kredittopplysningsbyråer kan samme type misbruk tenkes å forekomme. Forskjellen kan tenkes å være hvor enkelt det er.
–Personvern. Dette er mine private opplysninger og det har ingen andre noe med.
Både riktig og galt. Rent teknisk er det ikke skatteyterens private opplysninger, men opplysninger om skatteyteren. Enkelte bruker personvernargumentet feil. Opplysninger som kan knyttes til en person er etter personopplysningslovens definisjon personopplysninger, men alle kan på lovens vilkår få tillatelse til å behandle personopplysninger. For eksempel er personvernloven ikke til hinder for at aktører som innretter seg etter loven får tilgang til søkbare skattelister. Eksempler: Bank, forsikring, telefonselskaper, kredittinformasjonsbyråer.
For journalistisk og kunstnerisk virksomhet gjelder kun deler av loven.
Loven skiller mellom elektronisk behandling og manuell behandling. Det er strengere krav til å behandle personopplysninger elektronisk enn i papirform.
Personvernargumentet har kanskje ikke vært like mye brukt før skattesøk ble big business for mange nettaktører, men det kan jo henge sammen med at når færre har tilgang til opplysningene vil krenkingen av privatsfæren oppleves mindre.
Oppsummering og avsluttende drøfting:
Egentlig står vi igjen med ett argument på hver side. Redaktørene med sin prinsipielle kamp for fri snoking, forutsatt at det skjer på akkurat deres nettside. Fri snoking på kun skatteetatens side er derimot ikke bra nok.
Argumentet om at klikkhorene i redaktørstolene opphøyer den annonsekroneskapende kikkermentaliteten til et spørsmål om demokratiets være eller ikke være står støtt på egne ben.
Motstanderne av skattesøk på nett står reellt sett igjen med at de ikke liker dette. Det er et legitimt argument og kan inkludere både en subjektiv opplevelse av krenket personvern og frykt for mobbing, kriminalitet og ubehag. Man trenger faktisk ikke noe annet argument enn «vil ikke» for å nekte å gi personopplysninger til noen som er avhengig av din aksept for å få lov til å behandle dem.
Har skattesøk på nett noe med demokrati å gjøre? La oss se på et eksempel: Om en million sladderkjerringer og nysgjerrig-Per-er i alle bygder og byer gikk sammen om å kreve å få se lønnsslippene og bankkontoene til alle de var nysgjerrige på, burde arbeidsgivere og banker føle seg forpliktet til å gi dem det? Burde de be om aksept fra hver enkelt som opplysningene gjelder før de gir dem ut til uvedkommende? Hva om det var bare en person som nektet å gi uvedkommende innsyn? Betyr demokrati at en million nysgjerrige mennesker har en selvfølgelig demokratisk rett til å kreve at en person oppgir sine personvernrettigheter, som er en menneskerettighet? (Hmm. Nysgjerrighet veid opp mot menneskerettighet, nei, denne var vanskelig. Jeg hopper over den.)
En avveining av behovet for annonsekroner for mediebedrifter mot privatpersoners personvern er også meget vanskelig. Det verste er ubehaget med å innrømme at det faktisk er et spørsmål om profitt og ikke pompøst påtatte edle prinsipper. (Jeg sniker meg unna denne.)
Konklusjon:
Nei, jeg tør ikke konkludere her 🙂 Frykter å få skylda for rasering av demokratiet.
PS: Jeg har forlengst skrevet under på Skattebetalerforeningens opprop som ble overlevert daværende finansminister Kristin Halvorsen.
Oppdatert: Nye toner fra AP. Vil ha innstramminger i skattesøk.
Mer:
VG: Skattelistesøk koster millioner i tapt arbeidstid. Dine Penger svarte leserne om skattelister. Dine Penger: Slik klager du på skatteoppgjøret. Dine Penger: Slik blokkerer du Facebook-skattesøk. Norsk redaktørforening: Advokat Kyrre Eggen. Rettslige argumenter for offentlige skattelister. Norsk Presseforbund: (Notat til stortingets finanskomite hvor tre utvalgte argumenter mot skattelister blir motsagt.) Nei til skattelister: Argumentene. TV 2: Advokatforeningen: Skattelister kan være lovbrudd.
Noe av medias bidrag til å utøve samfunnsmessig kontroll:
VG: Så mye tjente Norges mest brukte fastleger.
VG: Märthas formue sporløst borte. Kristin Halvorsen (SV): Barnehagemilliardene skal gå til barna. (Hun snur altså igjen om utbytte. Hvorfor hele tiden skifte mening etter som avissidene har ulikt budskap?)
TV 2: Eyvind Hellstrøm tjener fett. Sigurd Rushfeldt, Vidar Riseth og Eirik Bakke har Tippeligaens høyeste formuer. Laksetoppene håver inn. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen blant dem. Steffen Iversen er Tippeligaens lønnskonge. Dette tjente partilederne. Her er Norges rikeste under 25 år. Lund Svindal økte formuen med ti millioner- hadde inntekt på 3000. Store pupper er dårlig butikk. Dette tjener landets største kjendispar: Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Dette tjente Tippeligadommerne. Celina Midelfart ikke lenger på listen over Norges rikeste. Martin Andresen tjener fortsatt mest av Tippeliga-trenerne. Krekar fortsatt i null. Gullinntekter for programlederne i NRKs «gullrekka».
