Dine rettigheter krenkes av offentlig ukultur

Det var ikke den lovpålagte internkontrollen i helsevesenet eller myndighetenes tilfeldige tilsyn som avslørte alvorlige krenkelser av pasienters lovfestede rettigheter, sensitiv informasjon på avveie og potensielt helsefarlig slurv. Det var media.

VG og avisa Nordland avslørte sykehus-skandalene ved Nordlandssykehuset. Etter at media avslørte, foretok Helsetilsynet sitt tilsyn (gransking).

I en annen sak som blir kjent samme dag som Helsetilsynet offentliggjør sin rapport om Nordlandssykehuset, får man vite at tusenvis av elektroniske legehenvisninger til Oslo Universitetssykehus (OUS) har ligget ubehandlet i inntil seks år. Til neste år skal elektroniske henvisninger være en permanent ordning, men er internkontrollen til å stole på?

Faksimile VG.

Det var NRK som avslørte den siste saken. I debatten på deres artikkel skriver innsenderen Anna Stein følgende:

«Det kan se ut som det er svikt i rutinene både når det gjelder elektroniske og papirhenvisninger. Jeg har nå holdt på i 5 måneder for å få vite oppsatt time. Etter ca 15 telefoner har jeg fått følgende beskjeder: Ja, henvisning mottatt men ingen kunne sette opp time. Vedkommende som hadde registrert meg inn var nemlig på ferie.

Nei, har ikke mottatt henvisning. Jo, men du har jo allerede vært her flere ganger. (Nei, det er derfor jeg ringer!)

Du skal få en time innen seks måneder.

Dessverre, saken din har visst blitt lukket.

Saken åpnet igjen, men vi kan ikke gi deg noen time, vi har jo god tid på oss.

Og til slutt: Ser hvilken undersøkelse du skal ha, den er skikkelig ubehagelig, altså, så det hadde du husket hvis du har tatt den før! Nei, vi vet ikke når du kan få time.

Hvis en avdeling har så dårlige rutiner og uskolerte ansatte, er det definitivt et ledelsesproblem!»

Det er viktig at de ansvarlige i norsk helsevesen tar innover seg slike historier om hvordan pasienter opplever å bli møtt. Det er ikke alltid kun enkelthistorier. Det kan dessverre også være puslespillbiter som viser en ukultur.

Det er meget mulig at noen klarer å unnskylde og forklare bort slike opplevelser med at «det er ikke mitt bord».

Noen med ansvar kan kanskje finne på å si: Slike saker har jeg delegert ansvaret for nedover i systemet. Og der sitter igjen noen som peker nedover og til slutt sier: «Det var en menneskelig feil i førstelinjetjenesten.»

Det er visst ofte lettere for de lenger opp i systemet å skylde på den som møter pasienten i fremste linje, den som svarer i telefonen. Eller skylde på legen når sykehuset foretar inngrep de ikke har lov til. Eller skylde på legesekretæren når det har foregått systematiske manipulasjoner i journaler etter instruks ovenfra for å pynte på ventelistestatistikker.

Opphavet til feil, og kanskje den egentlige ukulturen kan sitte lenger oppe. Hva med de som har ansvaret for rutinene, for opplæringen, for internkontrollen, for at det er tilstrekkelig kompetanse og ressurser i førstelinjetjenesten til å møte den enkelte pasient med respekt og ivareta deres rettigheter? Har det vært for lett å neglisjere pasienters rettigheter fordi uavhengig kontroll og tilsyn foregår i så liten grad, og i tilfelle det foregår så får den kontrollerte forhåndsvarsel (brev) i god tid om hvilke dokumenter som skal kontrolleres og hvem som skal intervjues, at pasientrettigheter blir en salderingspost?

Dersom helseministeren og øvrige med politisk ansvar (lovgiving, bevilgninger, kontroll) er fornøyd med hvordan innbyggernes rettigheter blir forvaltet i helse-Norge, er det bare å slå seg på brystet og si: Ingen bruker så mye penger som oss på å drifte helsevesen. Så da må alt være i skjønneste orden.

Hvis politikerne er misfornøyd med tilstanden går det an å gjøre noe med den systematiske ansvarspulveriseringen som er blitt institusjonalisert ikke bare i helsevesenet, men også på andre områder av offentlig sektor der enkeltmenneskers rettigheter møter den offentlig ansatte.

[polldaddy poll=3949393]

Mer om:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Leger fjernet friske organer.

VG: Svak kvalitetssikring ved Nordlandssykehuset.

Annonser

Kommuner bryter plikter og rettigheter

Helsetilsynets rapport om lovbrudd ved nesten alle kontrollerte NAV-kontorer burde ikke overraske de som har greie på hvordan innbyggernes rettigheter forvaltes i offentlig sektor, særlig i kommunene. Man bør heller ikke bli overrasket over at kommunal egenkontroll, basert på tilnærmet ubegrenset tillit til at kommunens ledere alltid ønsker å avdekke egne lovbrudd, er et lite egnet verktøy for å få kommunen til å overholde lovfestede kommunalt betalte rettigheter overfor innbyggerne samt lovpålagte krav til kommunene.

Faksimile Aftenposten.

Undersøkelsen tok for seg den delen av NAV som er et kommunalt ansvar: Sosialhjelp eller økonomisk stønad til livsopphold.

Undersøkelsen viser i korte trekk:

-Ansatte i kommunene bryter lovpålagt taushetsplikt.

-Ansatte i kommunene har ikke kompetanse som tilsvarer arbeidsoppgavene, ansvaret og makten/rettighetene de skal forvalte.

-Kommunene er ikke flinke nok til å kontrollere seg selv.

(Hele rapporten på Helsetilsynets sider her.)

Man kan sikkert like eller mislike at slike ordninger finnes og at noen kommer i situasjoner der de med loven i hånd gjør krav på sine rettigheter. Hold imidlertid tunga rett i munnen hvis noen skal kritiseres.

De som i følge loven har rett til ytelsene, skal motta dem, uavhengig av om den kommunale ansatte de møter på har kompetanse om regelverket, liker trynet på søkeren, har fått instruks fra sine overordnede om å se bort fra visse lovkrav eller har en dårlig dag.

Det er kjent blant ansatte i deler av kommunal sektor at enkelte kommuner systematisk og bevisst har brutt visse rettighetslover for å skyve uønskede brukere/klienter (les kostnader) over på andre. Slikt blir selvfølgelig ikke nedfelt i potensielt avslørende dokumenter åpne for innsyn, men selv om det kun er kommunisert muntlig, og ikke står i et arkivert dokument, er rådmannen i kommunen uansett ansvarlig når slikt skjer. (Særlig vanlig i en del mindre kommuner rundt de største byene. Hensikten er ofte å støte bort klienter som søker bort fra byen til billigere omegnskommuner.)

Kommunal egenkontroll er basert på prinsippet om bukken som passer havresekken. Det er symptomatisk at det er staten (Helsetilsynet) som avdekker dette omfattende omfanget av kommunale lovbrudd. Dette bør ikke karakteriseres som kun kommunalt slurv, men rett og slett alvorlige lovbrudd. Og så lenge kommunene selv har lov til å bestemme om de vil kontrolleres og hvem som skal kontrollere egen virksomhet vil slikt kunne fortsette, i det minste noen steder.

NAV-brukere, i likhet med andre brukere av kommunale tjenester, har rett til å bli behandlet i henhold til lovpålagte rettigheter. At kommunen ikke har kompetanse burde ikke være noen  gyldig unnskyldning for å unnlate å etterleve for eksempel grunnleggende rettigheter som taushetsplikt om noens personlige forhold og sensitiv informasjon.

Mer om personvern:

Dessverre blir den påståtte kompetansemangelen lett en slik unnskyldning. Så lenge kommunene ikke risikerer straff som de ansvarlige bryr seg om, vil dette fortsette.

Og så lenge kommunen selv kan bestemme hvem som skal kontrollere seg, hva og hvordan de vil kontrollere, og i praksis om de vil kontrollere egen virksomhet, vil offfentligheten muligens være avhengig av tilfeldige statlige tilsyn for å få vite hvordan virkeligheten i kommune-Norge egentlig er. Fordi slik vil politikerne ha det. Da kan stortingspolitikere, som vedtar lover og rettigheter og delegerer kontroll av utførelsen til kommunene skylde på kommunepolitikere. Og kommunepolitikere som ikke evner å ta eget ansvar vil fortsatt skylde på staten.

Mer i samme gate:

[polldaddy poll=3949393]

Mer om rettighetsbrudd i offentlig sektor:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

 

Aftenposten: NAV bryter taushetsplikten.

Annonser

Systemet oppmuntrer til juks.

Avsløringene av manipulering med sykehusjournaler sjokkerer visst mange av de som har vedtatt og lagt opp til at systemet skal være slik. De som har erfaring med systemadministrasjon, sikkerhet, kvalitetskontroll og tilsyn med mer i offentlig sektor bør ikke være like sjokkerte som det enkelte uttrykker i media. I alle fall ikke om de skal ha troverdighet.

Hvor lenge jukset har pågått, vet kontrollmyndighetene ingen ting om ennå.

Spørsmålet er egentlig ikke hvor lenge det har pågått. Spørsmålet er heller hvor langt tilbake, og hvor dypt kontrollmyndighetene (og ansvarlig statsråd) har lyst og kapasitet til å gå.

Hvis de leter finner de nok garantert manipulasjon med opplysninger. Kanskje for å skjule egen inkompetanse og feil eller for å få anerkjennelse, ros, posisjonere seg for karriereopprykk etc. (Oppdatert: Hvis styrets styringsparametre er ventelister og økonomi, så bør det ikke være overraskende om noen jukser, tilnærmet risikofritt, for å innfri.)

Dette er ikke noe nytt fenomen som dukket opp med elektroniske journalsystemer. Slikt har også foregått i analoge papirbaserte journaler.

Den største forskjellen mellom papirbasert og elektronisk journal er at man måtte ha fysisk tilgang til papirjournalen for å trikse med den. Påføringer og endringer med ulike typer blekk er mulig å avsløre når man først ser etter det, men umulig å avsløre før man konkret undersøker i den aktuelle mappen. Og kontroll skjer omtrent aldri. Kun unntaksvis og stort sett etter klager/henvendelser fra brukere/pårørende som ikke stoler på «systemet». Det skal litt til for å våge å opponere.

I elektroniske journaler (i offentlig sektor) må den som tildeler tilgangsrettigheter gjøre en god jobb for å i utgangspunktet minimere risikoen for uautorisert tilgang.

Det hjelper imidlertid lite når enkelte virksomhetsledere gir mange uvedkommende i virksomheten tilgangsrettigheter som de strengt tatt ikke har behov for.

( Debatten om Datalagringsdirektivet handler også om tilgang og mulighet til misbruk. TV 2: Oslo Høyre sier nei. VG: Venstre: Lovverket er for svakt og ansatte kan for lite om personvern.)

Hvor ofte blir virksomhetsledere i offentlig sektor straffet for å på administrativt vis ha gitt et stort antall uvedkommende i virksomheten tilgang til å se tildels sensitiv informasjon?

Hvorfor skal ikke de ansvarlige virksomhetsledere få noen reaksjoner for å gi tilgangs- og endringsrettigheter til viktig informasjon til uvedkommende? Ville de ha blitt straffet om de låste inn en uvedkommende på «det gamle kontoret» og lot vedkommende snoke og endre i papirjournalene?

Det er mye enklere, rimeligere og mer effektivt å kontrollere bruk av tilgang og gjennomføring av endringer i elektroniske journaler. Hvis lederen bare vil.

Noen kunne kanskje også i større grad ha varslet, men tier i en slags lojalitet? (Bloggen Depotdrengen skriver om «Etikk, varsling og arkivarens rolle»  for de som vil vite mer om det.)

I de aller fleste offentlige virksomheter er det spesifikke krav til hva systemet må kunne «fange» av metadata om hendelser. For eksempel hva som ble endret, når og av hvem. (Oppdatert: Leverandøren bekrefter at denne funksjonaliteten er i systemet.)

I tillegg må rutiner for å ivareta informasjonens integritet og autentisitet være på plass. Ofte er det samme leders overordnede ansvar å sørge for både å ivareta disse hensynene, velge ut og velge bort områder for kontroll samt rapportere og motta anerkjennelse for sine resultater.

På høyere nivå er det lettere å manipulere, ved for eksempel å foreta utvalg og «velge bort» deler av det rapporter ikke skal omfatte. Slik manipulering er i utgangspunktet ikke direkte og åpenbart skadelig for den enkelte bruker/pasient. Kun indirekte ved at det foretas prioriteringer ut fra informasjonen. Slikt avdekkes svært sjelden, så godt som aldri. Blant annet fordi kostnaden ved å avdekke det antas å være langt lavere enn nytten. Og med lav risiko for å bli tatt, kan svake sjeler i maktposisjon fristes til juks.

Manipulering med informasjon er heller ikke enestående for sykehusvirksomhet, men foregår i mange virksomheter der noen har behov for å trikse med opplysninger for å berge sitt eget skinn, og har makt til å gjøre det.

Jeg setter et skarpt skille mellom juks/manipulering som utføres av private og det som utføres av offentlig virksomhet. Dette fordi offentlig virksomhet forvalter rettigheter, tillit og maktmidler overfor den enkelte innbygger. Når det jukses med informasjon om innbyggerne i journaler og dokumenter i offentlig virksomhet har det derfor alvorligere konsekvenser. (Juks med helseinformasjon kan også sette liv og helse i fare.)

Hvorfor skjer slikt juks? Noen kan for eksempel ha hatt interesse av at sin avdeling, sitt ansvarsområde skal fremstå som bedre enn det i realiteten er.

Dette er heller ikke ukjent i andre sammenhenger der ledere i offentlig sektor skal måles mot andre avdelinger. Benchmarking i offentlig sektor har mange positive sider, men kan også ha noen store negative dersom systemet legger opp til at juks kan foregå med lav risiko for å avdekkes.

Straffen for systemjuks (påregnelig systemsvikt) er så godt som ikke-eksisterende, og rettes eventuelt mot leder. I verste fall kan det være umulig å straffe den ansvarlige fordi vedkommende kan hevde det ikke er gjort bevisst. Manglende eller  svake straffereaksjoner kan igjen gjøre det fristende for enkelte ledere (og andre med tilgang) å jukse. Mange ser heller ikke noe alvorlig galt i å «pynte litt på informasjonen» som juks så uskyldig kan fremstilles som.

Oppdatert: I sykehussaken skal 3700 pasientjournaler sjekkes for datojuks. Der stanser kontrollen av systemene. I alle fall foreløpig, inntil noen setter inn ressurser på å eventuelt finne årsaker til slikt juks og ikke bare symptomer.

Det skjer nok ikke, fordi motkreftene er sterkere enn interessen for å løse den egentlige systemsvikten.

De neste sakene med sjokkerende avsløringer kommer nok også etter at noen tilfeldige  varsler, og ikke etter betryggende internkontroll eller lovpålagt tilsyn.

[polldaddy poll=2580717]

Flere blogginnlegg om temaet offentlig sektor, misbruk, dårlig kontroll etc:

Bukken og havresekken.

Barnevernet skal kontrolleres bedre.

DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Avslørt.

Historiske overskridelser.


– – –

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 22. januar.

1. Fortjener de førerkort?

2. Manglende respekt for deg som databruker.

3. Syke forventninger.

4. Hvem er bakspillerne?

5. Norsk forfall.

.
Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


VG: Døde i kreftkø. For sent innkalt til undersøkelse. VG: Kripos etterforsker sykehusskandalen. VG: Fylkeslegen sier det foreligger brudd på Pasientrettighetsloven. Nye saker granskesTV 2: Dette er dataprogrammet som er brukt. VG: Dette blir helseforetaket anmeldt for. Vårt Land: Starter etterforsking. TV 2, VG: Sykehusforetaket er politianmeldt. VG: Etikkrådet mener helsevesenets omdømme står i fare. VG: Pasient varslet sykehusdirektøren allerede i oktober. VG: Advarte mot ventelistetriksing for over tre år siden. VG: (Sykehuset var varslet flere ganger tidligere uten å gjøre noe.) VG: Norske sykehustopper kan ikke garantere at lignende ikke har skjedd på sine sykehus.

VG: Leder i Helsekomiteen Bernt Høie (H) krever at pasientene må få behandling andre steder umiddelbart. Frykter det kun er toppen av et isfjell.

VG: (Spesialistlege: Det overrasker meg om saken ved Bærum sykehus er unik.)

Et apropos på et annet område. TV 2: Professor mener uføretall kamuflerer arbeidsledighet. (Større andel uføre i de minste kommunene med lite arbeidsmarked.)

 

Annonser