Finnes det grenser for hva man skal finne seg i av oppførsel i digitale medier ? Noe kan man ta med et smil, men finnes det noe som er ufint og ugreit selv om det ikke trenger være ulovlig, og selv om de som presenterer det heter VG? Selv enkelte voksne som jobber med informasjon til daglig sliter visst med å kjenne grensene for hva som er greit og ikke greit å gjøre. (VG: Ansatte i Vizeum jobbet for Norwegian – disset SAS på facebook.)

– – – – –

Det kan oppfattes ulikt fra person til person hva som er mobbing og uønsket oppmerksomhet. Det noen kan oppfatte som hensynsløs opptreden – mobbing – kan andre oppfatte som en bekreftelse på at de blir sett.

Unge mennesker kan ofte ha et annet syn enn «voksne» fordi de unge ennå ikke har utviklet hjernens evne til å forstå mulige negative konsekvenser og å bruke sin kritiske sans.

Det er også noen voksne som aldri opparbeider seg denne evnen eller som velger å ha en annen innfallsvinkel til all slags oppmerksomhet. Noen kan oppfatte det som uønsket seksuell trakassering om noen sier «du har så fine pupper». Andre kan si takk med et stort smil, økt selvtillit og et mer positivt inntrykk av den som sa det.

Erting, mobbing, sjikane er aldri farlig for enkelte. «Det er da ikke så farlig. Kua må huske at den selv har vært kalv. Vi skrev mye stygt på busskuret vi også.» Og med det er all diskusjon slutt.

Faksimile VG.

«Se på meg-generasjonen» vil gjerne bli sett.

Se hva jeg har på meg i dag. Les om mine favoritt lip-glosser, min favorittpudderkost og neglene mine. Les mine innerste tanker, mine grunneste tanker og dypeste tanker. Se hva den dumme kjæresten min har gjort i dag. Se magen min, jeg er gravid. Skal jeg føde på nettet? Hva synes dere barnet mitt skal hete? Stem her. Se bilder av meg i senga, på badet, på stranda, på fylla, på nettet overalt alltid.

Det er ikke noe nytt at noen mennesker liker å vise seg frem. Liker oppmerksomheten som bekrefter deres selvbilde. Noen har stilt opp i Playboy. Noen stiller opp i Se og Hør og dagsavisene som har kopiert kjendisbladets fokus på kjente ansikters privatliv.

Det nye er at alle kan brette seg ut. Ikke bare politikere, artister og medieskapte kjendiser. Ikke bare voksne. Ikke bare mennesker som forstår eller er gamle nok til å burde ha utviklet hjernens kapasitet til å overskue  konsekvensene av øyeblikkets impulsivitet.  Påvirket av spenningen, og kanskje med en forestilling om at de gjør noe som er så hemmelig at ingen noensinne kommer til å få vite det, og at det slett ikke finnes mennesker med onde hensikter som kan tenkes å utnytte barnet som er kastet ut i en internettverden der både prester og pedofile, både den snille nabogutten og den ukjente lykkejegeren hvor som helst i verden, både englebarn og troll opererer.

Når barnet skal sendes ut i trafikken som 16-18-åring er det krav om opplæring og beståtte prøver på kunnskapen. For femtiåringer også forsåvidt. På internett er det ikke slik. Der kan 12-åringer kastes ut i det, med forhåpninger fra foreldre om at det går nok bra.

Det gjelder digitalt analfabete 50-åringer også, med den forskjell kanskje at foreldrene deres ikke ser seg i stand til å følge med. At det kan skje ulykker på nettet er gjerne noe man ikke vil tenke på. Vil man tenke på det så finnes det mange gode råd og kanskje noen tankevekkere på nettvett.no.

Det er bedre å gjøre noe før du selv, din datter eller sønn blir neste som dømmes for å ha sjikanert andre med uttrykk som er mye vanligere enn foreldre flest kanskje tror. Se for eksempel dommen i Hamarungdom-saken der en 17 år gammel jente ble dømt for å ha kalt en annen jente hore og for å ha skrevet at hun hater henne, søsteren og moren hennes. (Mer: Datatilsynet: Dom: Krenket på Internett.)

Å følge med på hva barna gjør er et råd som ofte gis. Det er ikke alltid så enkelt. Hvordan skal foreldre opptre i familier der det er mine barn, dine barn, våre barn? Skal stefar få sette grenser når mor ikke bryr seg og barnas far et annet sted i landet ikke vil ha grenser? Skal barna under samme tak ha ulike grenser?

Og selv om man vil ha grenser for barnas nettoppførsel og bedrive opplæring, hvor går grensene mellom barneoppdragelse og utilbørlig krenkelse av andres privatliv? Er det greit at mamma leser sin datters chat-meldinger, sjekker telefonloggen, e-posten og overalt alltid passer på at mobbing og verdens ondskap ikke rammer lillejenta? Barn har også rett til privatliv, jo eldre jo mer.

I 2005 ble blant annet straffeloven endret i forbindelse med lovtiltak mot datakriminalitet. Det som i gamle dager, en analog verden, var å rote i andres skuffer, kommoder og private ting, gjelder selvfølgelig også i dataverdenen.

§ 145 første ledd skal lyde:

Den som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller på liknende måte skaffer seg adgang til innholdet, eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Å lese andres e-post og lignende er i utgangspunktet straffbart. Å bryte seg inn bak passordbeskyttet innhold er også innbrudd. Det kan nok tenkes at det skal svært mye til for at barn anmelder sine foreldre for slikt, og at politiet prioriterer det, men hva om du i beste mening prøver å hjelpe din stedatter til å holde seg på den rette sti, og hennes lite samarbeidsvillige far et annet sted i landet er vel bevandret i jus og leter etter muligheter til å hevne seg for at du har tatt fra ham kona?

Mye bedre enn å gjøre slikt i skjul, må det være å snakke åpent om hva som finnes bortenfor busskuret. Problemet er kanskje at barna vet mer om det enn en del foreldre og dermed ikke tar formaninger om å passe på like alvorlig. Det viktigste er jo å bli sett, ikke sant?

Mer:

VG: «Internett-troll» terroriserer sørgende på nettet.

VG: «Voe» om netthetsen: -hadde lyst til å ta igjen.

VG: Emilie Nerengs mor: -har gjort vondt i mammahjertet.