Offentlige etater har mye å lære

I år ble det gjennomført en nasjonal innbyggerundersøkelse i to deler, der brukernes erfaringer og oppfatninger om ulike offentlige etater blir kartlagt. Folket har svart, men hva de har svart må forstås og ses i forhold til en rekke faktorer. Elever har for eksempel gitt tilbakemelding om hva de synes om undervisningen i ulike fag. De fagene lærerne jevnt over selv har  dårligst kompetanse er også elevene minst fornøyde med. Uavhengig av undersøkelsen har Elevorganisasjonen samtidig gått ut med budskapet «Kunnskapsløse lærere gjør at elevene mister respekten» (VG). Innbyggerne tar ikke til takke med hva som helst, og det må offentlig sektor ta inn over seg.

Faksimile VG.

I del en av undersøkelsen fikk politiet dårligst tilbakemelding. Det er ikke sikkert at alt kan løses med mer penger, slik Politiets fellesforbund krever. Fra samme landsmøte forteller forbundsleder Arne Johannessen at det er for mange småkonger i politiet.

Selv om Skatteetaten får god score på sine nettsider generelt, hjelper det lite for de 200 000 som muligens må lete for å finne ut hvordan de skal rapportere inn boligmål etter «fristen».

Når Den norske kirke får høyest grad av tilfredshet mens kommunale omsorgstjenester, plan- og bygningsetater og Nav-kontorene får lavest score må dette også forstås i forhold til hvor ofte tjenester brukes, hvor viktige de er, forventninger, livssituasjonen med mer.

Dette kan virke tåpelig og banalt, men dessverre:

En del kommuner har tidligere gått i baret ved å gjennomføre tildels dyre undersøkelser med forutsetninger og resultater som ikke kan brukes til stort annet enn å skryte i årsmeldingen av at man har gjennomført brukerundersøkelse. De har svidd av mange hundretusener kroner på omtrent verdiløse undersøkelser fordi de ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til følgende: Hvordan spørsmålene og alternativene er utformet, og selvfølgelig hvem man spør, hvordan og når, er avgjørende for hvilke svar man kan få. Og svarene igjen skal vel brukes til noe, men hvilke svar er viktigst og hva kan eventuelt være mindre interessant å følge opp?

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) som står bak Innbyggerundersøkelsen er heldigvis klare på at det er mye å lære om dette og at resultater må tolkes rett for å kunne brukes fornuftig. Undersøkelsen er på 71 sider. Du finner den her. Under vil jeg trekke frem kun tre  illustrasjoner som sier noe om internettmuligheter, bygningers tilstand og en merkbar forskjell mellom hvor fornøyd innbyggere er med henholdsvis private og kommunale barnehager.

Mer om kommuner: «Narvestad-kommuner».

Et viktig utdrag fra undersøkelsen:

«Et klart funn i undersøkelsen er at veien til økt brukertilfredshet først og fremst går gjennom de ansatte. Det blir derfor viktig for de offentlige virksomhetene at de utvikler riktig kompetanse og gjør de ansatte i stand til å møte brukernes behov.
Ser vi på hva brukerne var minst fornøyd med ser vi at

  • Brukerne av myndighetsorganene er minst fornøyd med de ansattes evner til å møte deres behov når det oppstår en situasjon utenom det vanlige.
  • I omsorgskategorien er de minst fornøyd med de ansattes evner til å informere dem om muligheter.
  • I oppvekst- og utdanning varierer det noe mer, men evnen til å håndtere uvanlige situasjoner og til å informere om muligheter går igjen også her.
  • I helsevirksomhetene er det de ansattes muligheter til å behandle dem raskt, de er minst fornøyde med.

Et annet funn fra undersøkelsen er at brukerne synes det er vanskelig å klage på en virksomhet. Videre ser vi at det er brukerne i omsorgskategorien og i oppvekst- og utdanning som klager mest.»

– – – – –

Mer om rettigheter og slurv:

Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd.

Kom med svartelistene.

For få straffes for rettighetsjuks.

 

Vi planlegger å bruke nettet til selvbetjente løsninger

Mange offentlige virksomheter planlegger for, og forventer, at innbyggerne i stadig økende grad skal betjene seg selv. Enten det gjelder å sette seg inn i informasjon på egen hånd i stedet for å legge beslag på saksbehandleres tid i lange telefonsamtaler en til en, eller det gjelder å registrere opplysninger elektronisk i diverse skjemaer (databaser) slik at saksbehandlere slipper å bruke arbeidstid på å samle inn, kontrollere og skrive inn det som mange forskjellige innbyggere kunne ha lagt inn hver for seg.

Det skulle ikke forundre meg om man finner tildels store avvik i særlig enkelte kommuners målformuleringer (i budsjett/virksomhetsplaner) eller virkelighetsbeskrivelse (årsrapporter mv) av hvor flotte nettsidene er i forhold til hvordan innbyggerne/brukerne deres opplever tilstanden.

Kommunale tilbud innen helse- og omsorg har erobret alle de nederste plassene på oversikten når det gjelder muligheten for å selv utføre oppgaver over internett. Undersøkelsen sier ikke noe om hva de eventuelt forventet eller ønsket å kunne gjøre.

Hadde man opplyst om hvor god, dårlig og eventuelt utdatert hver enkelt  kommunes IT-kompetanse, journal-/arkivsystem og sikkerhetsløsninger er, hadde kanskje mange vært svært fornøyd med at kommunen ikke lokker dem til å legge sensitiv pasientinformasjon og personopplysninger inn på for dårlige sikkerhetsløsninger.

En annen sak er at disse tallene for kommunenes del er summen av gode og dårlige kommuner, smurt utover slik at det blir et gjennomsnitt. Noen kan ha svært fornøyde brukere og andre kan ha svært misfornøyde

Et poeng kan være å bruke slike resultater til å sammenligne og se overordnet potensiale. Ser man mer detaljert på spesifikke undersøkelser i de beste kommunene/etatene/virksomhetene er det lettere å hente ut læring og forbedringstips.


Bygningers generelle tilstand

Folk er minst fornøyd med skolebygningene. Det er liten forskjell på kommunale, fylkeskommunale eller statlige skolebygg, men at kommuner og fylkeskommuner ligger nederst kan muligens også indikere hvordan verdibevarende vedlikehold nedprioriteres jo mindre eierenheten er.

(Eller at foreldre til barneskolebarn forventer noe mer når de svarer for barna enn videregående-elever som tildels kan svare selv og studenter som utelukkende svarer selv.)

En naturlig forklaring på at man generelt er mer fornøyd med barnehagebygninger enn barneskolebygninger er at en god del av barnehager er bygd de siste årene og dermed ikke har rukket å forfalle til vanlig kommunal vedlikeholdsstandard ennå.

Skal man dra det ut og sette det på spissen så har bibliotekbøkene det bedre enn skolebarna. Og om ti år er kanskje svært mange bøker kassable allikevel.

Mer fornøyd med privat enn offentlig

En siste illustrasjon som tas med viser gjennomgående større grad av tilfredshet med private enn offentlige barnehager.

Enten det er lite kostnadskrevende tiltak som å legge god nok informasjon ut på nettsidene, muligheter til brukermedvirkning eller dyrere tiltak som bygningenes generelle tilstand så scorer private barnehager høyere enn offentlige.

Minst avstand mellom privat og offentlig finner man på spørsmålet om å innfri forventningene.

Igjen må dette tolkes. Det trenger jo ikke bety at man har like høye forventninger.

DIFI som står bak undersøkelsen er underlagt Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet, som politisk er ledet av Rigmor Aasrud (AP). Tidligere har departementet vært SV-ledet, og går man mange år tilbake i tid finner man Høyre-statsråd i departementet også.

Jeg både håper og går ut i fra at sittende statsråd og kommende statsråder, uansett parti, setter pris på å få tilbakemelding fra folket, og at denne Innbyggerundersøkelsen ikke blir den siste. Offentlig sektor har mye å lære, både av de de skal betjene, private aktører og ikke minst av de i offentlig sektor som gjør det best.

[polldaddy poll=3949393]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

Dine Penger: Barnehager på topp – politi på bunn.

Råtner på rot

Offentlig bygningsmasse, veier, jernbane, vannrør og annen infrastruktur må vedlikeholdes for enorme summer for å veie opp for det oppsamlede forfallet.

Et forfall som har fått fortsette år etter år fordi politikere nasjonalt og i kommunene stadig nedprioriterer verdibevarende vedlikehold og investeringer som på lengre sikt er samfunnsøkonomisk besparende.

Det er mulig å gjøre noe med det. (Mer om hvordan i innlegget: Norsk forfall.)

I tillegg kan det frigjøres mange milliarder til vedlikehold og annet dersom alle kommuner og offentlige etater gjør ting like bra som de beste av sine kolleger, (Aftenposten).

Det krever forstand å prioritere nødvendig vedlikehold foran mer behagelig forbruk. Alle ansvarlige privatpersoner vil heller «tette taket på huset» enn å bygge en ny fancy lekestue for å bli mer populær hos barna i nabolaget.

Når de samme privatpersonene blir politikere tenker de visst motsatt. Da er det viktigere å bli kortsiktig populær, og sikre eget gjenvalg, enn å være fornuftig. «Ny lekestue» blir viktigere enn å «tette taket» for å holde oss til det bildet.

Det samme gjelder rådmenn i kommuner som kan ha en tendens til å foreslå å skyve en voksende vedlikeholdsregning foran seg, og heller velge mer populære tiltak nå. År etter år etter år.

Oppdatert: En annen side av at lite velgerfengende tiltak som utbedring av stikkrenner,  grøfting og flomsikring blir nedprioritert i mange år, er at helt påregnelige oversvømmelser kan gi  større konsekvenser.

Vedlikeholdsetterslepet er ikke noe som er kommet plutselig. Politikere fra alle partier vet dette. Eller burde vite det dersom de har giddet å sette seg skikkelig inn i sakene og innhente relevant informasjon.

Når det gjelder vann og avløp så er dette såkalte selvkosttjenester. (Se note 1.) Det betyr at kommunene har lov til å dekke inn kostnader til drift, vedlikehold og investeringer via kommunale avgifter, men at kommunene ikke har lov til å tjene penger på det.

Enkelte kommuner har brukt oppsamlede midler på slike selvkostfond til å dekke annet, noe som altså ikke er lovlig.

Dessverre er det dårlig kompetanse om dette, særlig i mindre kommuner. Det betyr at vannabonnentene kan ha betalt mer enn nødvendig, samtidig som tilstanden på vannrørene ikke er utbedret for like mye som kundene har betalt for.

Erna Solberg og Heikki Holmås burde sette seg bedre inn i dette området før de uttalte bastant at «kommunene må øke avgiftene», slik VG siterer dem på. Det kan faktisk være kommuner som må senke avgiftene og heller bruke pengene slik lovverket sier.

(Oppdatert: TU har en mer nyansert gjengivelse av uttalelsene.)

Note 1: (Oppdatert 12. mars: En lovendring gjør slutt på at private firma kan godkjenne det de selv har gjort, Dine Penger. Dette fordi egenkontroll ikke fungerte og det var behov for en uavhengig kontroll.

Når det gjelder kommunenes vanngebyrer og om de benytter midlene slik loven forutsetter, så gjelder derimot fremdeles prinsippet «bukken som passer havresekken». Kommunene bestemmer selv om de vil kontrollere om de bruker pengene lovlig, hvem som skal kontrollere og hvordan kontrollen skal foregå.

Det er ingen hemmelighet at egenkontrollen i kommunene heller ikke fungerer, men ingen vil gjøre noe med det. Kommunene er fredet. Det kalles «kommunalt sjølstyre» og det tør ingen politikere på Stortinget legge seg ut med.)

Mer om tilstanden for vannrørene: Vårt daglige vann.

Se også: Dyrere og dårligere veivedlikehold.

[polldaddy poll=2823715]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 10. mars.

  1. «Du er ingen hvitmanns-unge».
  2. Norsk selvgodhet.
  3. Ikke avskrekkende nok.
  4. Dyrevern uten grenser.
  5. Slettmeg.no, et bomskudd.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: KrF vil bygge veier med lånte penger.

VG: Tre av ti skoler stryker på innemiljøkrav. TV 2: Mer bruk av rørinspeksjonsrobot kan spare kommuner for milliarder.  TV 2: Vegvesenet advarer mot farlige vestlandsveier. Vårt Land: Pumper oljekroner inn i nettgambling. TV 2: Opposisjonen frykter helsekollaps. VG: Nordlandsbanen stengt etter ras.

 

Norsk forfall

Skolene faller sammen. Det står alltid et tog. Det går alltid et ras. Deler av veinettet er så dårlig vedlikeholdt at Direktoratet for naturforvaltning snart kan overta forvaltningen fra Statens Vegvesen, fylkeskommuner og kommuner. Forskjellen på dårlig utbygd/vedlikeholdt veinett og skadelig barmarkskjøring kan virke minimal.

Det som i stor grad kjennetegner store deler av offentlig eiendomsmasse og infrastruktur i på papiret rike Norge er … forfall. Offentlig forfall.

Det skyldes ikke «privat rikdom og offentlig fattigdom», at noen har snyltet til seg midlene slik at nasjonen ikke har råd til å vedlikeholde, og investere i ny, infrastruktur. Pengene er der, men noen har bestemt seg for at det er ødeleggende om de plasseres som investeringer i offentlig infrastruktur innenlands. Det er tull, men virker som en religion for enkelte.

Tenk om alle huseiere hadde gjort som stat og kommuner: Vi sparer penger på å kutte verdibevarende vedlikehold av eiendommen.

Takket lekker, malingen skaller av veggene, vinduene er utette, fyringsutgiftene stiger. Snart blir det råte og soppvekst. Hva gjør en ansvarlig huseier? Bruker det som er nødvendig for å bringe huset i orden. Hvorfor? Det lønner seg. Fordi forfallet ikke stiger lineært (jevnt). Når forfallet først får tak, vokser skadene og verditapet betydelig raskere og mer enn hva man har spart på å kutte i vedlikehold.

En artikkel i Teknisk Ukeblad kan illustrere hvor omfattende forfallet er innen for eksempel kommunale bygg:

– …det er en reell fare for at mange offentlige bygg om få år ikke lenger kan brukes som forutsatt … forfallet bare øker og etterslepet blir større og større. Denne tendensen må snus, sier RIF-direktør Liv Kari Hansteen.

I brevet skriver i Hansteen at det er et akutt behov på minimum 60 milliarder kroner.

De viser til at forfallet har økt kraftig og bare blir verre og verre. En årsak er at: «Dagens system har ikke fungert, vi kan ikke bare vise til kommunalt selvstyre og hevde at det er kommunenes ansvar.»

Innen andre områder av offentlig infrastruktur er det like ille, og om mulig verre, forfall og kapasitetsmangel: Veier, jernbane, strømnett, … You name it!

Kommunene prioriterer heller mye annet enn å ta vare på verdiene i bygningsmasse og kommunale veier. Noe som på lengre sikt blir mye dyrere, men lokalpolitikere (og rådmenn) overlever på at velgere ikke vet og ikke husker. Dessuten går det alltid an for en ordfører som ønsker gjenvalg å skylde på staten, selv om det er hun/han selv som har skylda.

Og siden få eller ingen velgere krever bedre vedlikehold av offentlig infrastruktur, så blir det … forfall.

Pengene som forsvinner om de investeres innenlands.

I motsetning til en hvilken som helst annen økonomi, så er det ikke noe skille mellom investering og forbruk når man skal «ta penger» fra statens utenlandsformue.

All bruk omtales som om «pengene er brukt opp og ingen i fremtiden kan ha noen som helst nytte av det».

Dersom alle nye investeringer i veier, jernbane, strømnett etc hadde hatt verdi null kroner ved årets utgang, så hadde handlingsregelens far hatt et poeng.

Siden det ikke er slik, får han null poeng fra meg.

Handlingsregelen er ikke mye politikk eller logikk, det er mer personlig prestisje. Noen vil ikke tåle at Handlingsregelen erklæres død. Derfor må den holdes i live ved en illusjon om at den er fasiten og den eneste sannhet, ellers går nasjonen under. Og det tåler vi vel ikke.

Tenk om skolene faller sammen, togene står, veiene forvitrer og strømnettet kollapser. For det blir sikkert resultatet dersom man ikke  følger Handlingsregelen? Eller kan det bli motsatt?

Tenk om noen investerer noe av oljeformuen i Norge. Huff, da er jo pengene brukt opp, hevder Jensianerne. I motsetning til om de er investert i utenlandske verdipapirer? Kun da er de investert for fremtiden. Jensianerne tror på den religionen.

Best å praktisere det politikere flest kan best: Ansvarsfraskrivelse.

Slik systemet er bygd opp går det alltid an å leke «flasketuten peker på» når skyldfrihet skal illuderes og ansvar fordeles.

Rikspolitikerne som har ansvaret kan skylde på etatene (Vegvesen, Jernbaneverk) eller de andre partiene. Eller forgjengerne. Willoch for  eksempel? Han må det vel gå an å skylde på? Eller Gro? Eller Bondevik? For ikke å glemme John Lyng. Hadde ikke han avbrutt Gerhardsen og Torp så hadde det vel skinnet av eldreomsorgen og vært vann i bassengene?

Økonomiprofessor Rognvaldur Hannesson skrev i innlegget «Er handlingsregelen død?»

Hvis det ikke er mulig å få stoppet og reversert økningen i trygdeutgifter må man spørre om statens finansinvestering i utlandet er særlig klok. Investering i infrastruktur er også investering og kanskje vel så produktiv som finansinvestering i utlandet, særlig hvis politikerne ble fratatt muligheten for å bestemme hva slags prosjekter det blir investert i. Den saken kan mer objektivt ivaretas av Statens Veivesen og Jernbaneverket.

Hvorfor ikke gjøre noe med systemene? Fordi politikerne selvfølgelig vil ha makt til å prioritere opp og ned prosjekter etter hvilke velgere de vil tekkes. Og alle politikere, lokalt og nasjonalt, kan skylde på andre, og ikke ta sitt eget ansvar.

Samferdselsministre fra Nordland og Sogn og Fjordane har ledet departementet i nesten halvparten av årene siden opprettelsen (Boarding.no). Har det spilt noen rolle for hvilke investeringer som prioriteres? Når hørte du en samferdselstatsråd fortelle at «denne tunnelen er noe av det minst lønnsomme vi kunne prioritere, men det er til mi bygd så da så …» ?

Politikerne har råd til det de vil prioritere, enten det er småsummer til OL-tur for ektefellen eller store summer til sykelønn.

Så da vil de vel ikke vedlikeholde verdiene i bygninger og infrastruktur, men heller la det forfalle. Slik at ettertiden har noe å gjøre. Ordne opp etter de som styrte etter Handlingsregelen.

[polldaddy poll=2568822]

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 21. januar.

1. Fortjener de førerkort?

2. Ville drap.

3. Syke forventninger.

4. Manglende respekt for deg som databruker.

5. Hvem er bakspillerne?
Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

30. januar. TV 2, Vårt Land: Flere norske kirker er brannfeller.

29. januar: VG: Signalfeil ga togtrøbbel ved Drammen.

VG: Teknisk feil på tog førte til avsporing.

28. januar: TV 2Vårt Land, VG: 12 feil på el-anlegg i nedbrent kirke.

VG: Tog braste gjennom bygning.

26. januar: TU: Norge investerer minst. TU: Oljepengene gir feil perspektiv.

VG: Togbrann i Asker.

25. januar. TV 2: Store forsinkelser etter feil på signalanlegg.

24. januar. TV 2, VG: Annethvert tog forsinket på Bergensbanen.

23. januar. VG: Tro det eller ei. Samferdselsministeren får ros av togpendlere.

21. januar. Norges minst populære sport i dag var … Romeriksporten: Tog sto i flere timer. VG, TV 2, TU, TV 2.

TV 2: Her evakueres toget.

VG: (Smidigheten i NSB har også forfalt?)

 

Dyrere og dårligere veivedlikehold

Veivedlikeholdet er for dårlig. Det er for svak konkurranse om oppdragene, og i rundt halvparten av kontraktene er arbeidet som leveres dårligere enn fastsatte krav til standard. Det viser en rapport fra Riksrevisjonen, omtalt i VG og TV2.

Ikke bare er vedlikeholdet for dårlig, men det har også vært en dramatisk økning i kostnadene til drift og vedlikehold av riksvegnettet. (Vegen og vi nr 5/2009.) Prisene på vedlikehold har økt med 45 prosent mer enn vanlig prisstigning.

Konkurranse skulle gi lavere pris

Da Statens Vegvesen ble omorganisert og innførte konkurranse på drift og vedlikehold i 2002, så var dette begrunnet med at konkurranse ville gi lavere pris på vedlikeholdet. Det viste seg å stemme. Kontraktene som ble konkurranseutsatt ga 32 prosent lavere priser enn hva vedlikeholdsavdelingen som var utskilt fra Statens Vegvesen,  Mesta, krevde og fikk. “Mestas pris for årlig vedlikehold av én kilometer veg er 41.600 kroner. I konkurranseutsatte kontrakter er prisen 28.200 kroner”, skrev Dagens Næringsliv.

Mesta fikk en overgangspakke fra staten som inneholdt to tredeler av vedlikeholdskontraktene. Resten ble konkurranseutsatt. Etter som kontraktene utløper så blir det utlyst nye anbud. I år er det 27 kontrakter som skal fornyes. Gjennomsnittlig ligger de 66 prosent høyere i pris enn de forrige kontraktene fra 2004/2005, selv om man har justert for prisøkning. Noe av økningen kan skyldes endring i oppgaver. Vegdirektoratet er i ferd med å beregne dette og har altså gitt et foreløpig anslag på 45 prosent høyere kostnader korrigert for prisstigning.

I fjor ble 25 kontrakter fornyet. De hadde en kostnadsvekst på 54 prosent korrigert for prisstigning. Justert for noen endrede oppgaver ble den reelle prisstigningen på fjorårets kontrakter gjennomsnittlig 41 prosent.

Vi ser altså at kostnadene til vedlikeholdskontrakter har økt kraftig OG at de fortsatt er økende.

Hvor er konkurransen?

Det ble lyst ut 27 kontrakter i like mange geografisk avgrensede områder. I de aller fleste områdene var laveste tilbud på oppdragene mellom 100 og 200 millioner kroner. I over halvparten av områdene kom det inn bare et eller to tilbud.

Mesta leverte tilbud i alle 27 områder og vant 9 av dem. I et av områdene de vant var de alene om å levere tilbud (Nordre Gudbrandsdal). 7 av områdene de vant hadde Mesta kun en konkurrent.

Det er naturlig nok ikke så mange vedlikeholdsentreprenører i hvert område som er i stand til å, på forholdsvis kort tid, levere tilbud på vedlikehold i flere-hundre-millioner-klassen, men noen få har prøvd. I tillegg til Mesta var det i alt 20 firmaer som hadde levert tilsammen 50 tilbud fordelt på de 27 områdene. Hele 11 av tilbudene ble avvist fordi Statens Vegvesen ikke fant det tilstrekkelig dokumentert at de var i stand til å gjennomføre kontrakten. I 6 av disse 11 tilfellene var dette eneste tilbud denne entreprenøren hadde lagt inn. Mange av de regionale entreprenørene falt altså bort fra konkurransen på denne måten.

Etter Mesta så er det ingen store entreprenører på veivedlikehold i Norge. Deretter kommer ingen. Og deretter kommer Kolo veidekke og NCC Roads. Et stykke bak dem igjen er Lemminkainen. Alle de tre “nest største” fikk avvist tilbud fordi de ikke klarte oppfylle dokumentasjonskravene til gjennomføringsevne.

Det er nærliggende å konkludere med at oppdragene hver for seg er for store, og derav kravene for strenge til å kunne oppnå reell konkurranse. Vil det være bedre å dele opp oppdragene litt mer for å oppnå reell konkurranse og innsparinger som man opplevde i starten før Mesta hadde fått grep om markedet?

Konkurranse fra andre land?

Hvordan er det med konkurranse fra andre land i EØS-området? I praksis må den som leverer tilbudet dokumentere både utstyr, ansatte, kompetanse og finansiering som tilfredsstiller kravene i utlysingsteksten. Ikke en gang de nest største her til lands passerte det nåløyet på alle sine tilbud.

Finlands svar på Mesta heter Destia. Deres datterselskap Destia Norge har levert tilbud som er under halvparten av Mestas tilbud i Sør-Varanger. (Destias tilbud 46,4 mill. Mestas tilbud 101 mill.) I Lyngen har Destia levert tilbud på 69,2 millioner, mens Mesta har levert tilbud på 123,6 millioner. “-Vi var overrasket over det lave tilbudet“, uttalte Tor Inge Hellander, seksjonssjef for Plan- og byggherreavdelingen i Statens Vegvesen Øst-Finnmark distrikt i Vegen og vi.

Det mest overraskende var kanskje at det faktisk var noen som var i stand til å konkurrere ut Mesta på de premisser Statens Vegvesen har satt?

– – –

Oppdatert. Mesta må betale tilbake ulovlig offentlig støtte, TU.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Oppdatert

5. november. TU: Fylkesordførere krever gransking av Statens Vegvesen.

22. oktober. VG: Riksrevisjonen med hard kritikk av veivesenet.