En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

Oppdatert 19. mars. VG: Siktede i Faiza-saken til psykiatriundersøkelse.

18. mars. VG: Drapssiktet kvinne løslatt.

– – –

Norske medier har omtalt to saker der en person har erkjent å ha drept en annen. I den ene saken har media allerede identifisert siktede med navn og bilde på nettet. I den andre saken gjør media noe annet. Dette viser en inkonsekvent holdning til prinsipper og kan gi grunnlag for å tro at sensasjonsjag og tilfeldige lekkasjer (lovbrudd) fra politi og andre kan avgjøre slikt.

I november var det Dagbladet som var først ute med navn og bilde på drapsmannen.  Det skjedde i papirutgaven to dager etter pågripelsen, og skapte en knapt synlig debatt i pressemiljøet, og ingen synlig debatt i politiet. (Mer: Ikke tilliten verdig.)

Denne gangen var det TV 2 som var først til å identifisere. Nå på nett og etter kun noen timer. Et langt steg videre fra hva noen få reagerte på for knapt fire måneder siden.

Faksimile TV 2.

Kanskje har mediene en prinsipiell holdning til identifisering, uten at de klarer å etterleve den?

Eller er ulik praksis i to drapssaker samme dag et uttrykk for at tilfeldigheter avgjør?

Familien til drapsofferet Faiza Ashraf refser mediene for grafsing i privatlivet til offeret. Advokaten påviser også lekkasjer av informasjon fra politiet.

Det er ikke noe nytt at journalister klarer å få en politimann, forsvarer eller annen innside-informant til å bryte lovpålagt taushetsplikt og bekrefte ting som ikke skal være offentlig informasjon. Er det et uttrykk for at etikken og respekten for taushetsbelagt informasjon er for lav hos mange som er betrodd å behandle slikt? Bør noen av disse derfor slippe å få tilgang til informasjon de ikke klarer å behandle slik loven krever?

Er det nye at mediene enkelte medier nå har lavere terskel for å publisere ting de tidligere hadde etiske sperrer mot? Av og til.

Hvis prinsipper er viktige for journalister og redaktører, så har det gått en prinsipiell debatt i dansk pressemiljø den siste tiden. En journalist navnga en offentlig tjenestemann som angivelig er kilde til informasjon som ikke skulle være offentlig. Andre journalister risikerer bøter om de ikke avslører kilder i rettslig avhør. (Mer i Politiken.dk).

Har media troverdighet i prinsipielle debatter om åpenhet, grafsing i privatliv og kildevern hvis de selv behandler like forhold ulikt? Og kan norsk politi ha troverdighet hvis noen en gang blir straffet for lekkasjer mens politifolk selv stadig slipper unna?

Kanskje burde flere journalister blåse navn på offentlige tjenestemenn som bryter loven og lekker sensitiv informasjon? Det er vel viktig at offentligheten, og ikke bare media, får vite hvem som ikke kan behandle sensitiv informasjon slik loven krever?

[polldaddy poll=2757741]


Mest lest på Norske forhold siste sju dager, pr 25. februar.

1. Mohammad og hvor mange røvere?

2. Forklaringen.

3. Svenskekrig – igjen.

4. Snøproblemer.

5. Enda en ekstremist.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

2. mars. (En bieffekt av medias tidlige identifisering er at navngitte personer som ikke er dømt for noe som helst kan bli truet og sjikanert på nett.)

27. februar. Stadig flere opplysninger bidrar til å identifisere den ene, foreløpig ikke navngitte, drapssiktede.

VG, TV 2: Faiza Ashraf gravlagt på Haslum.

VG: Her «dreper» Faiza-siktet i gangstervideo. TV 2: 28-åring i isolat nekter fortsatt. Vårt Land: 25-åring ville fortelle sannheten om drapet. Vårt LandTV 2: Flere tusen på minnestund for Faiza Ashraf. VG: Raja: –Kidnapperne bør brenne i helvete.

Vårt Land: Bortførte Faiza for å kvitte seg med gjeld. TV 2: Drepte Faiza for å kvitte seg med gjeld. VG: Faiza-saken: Siktet 28-åring samtykker i forlenget varetektsfengsling. VG: Kameraten: -Han virket helt uanfektet etter drapet. TV 2: Vennene mintes Faiza med ti hvite roser og lys. TV 2: Siktet 25-åring: -Var ikke alene om drapet på Faiza. VG: Faizas kolleger får krisehjelp. VG: Her ble de to Faiza-siktede kjent.

VG: Ekskona fengslet i to uker.

TV 2: Ekskona siktet for forsettlig drap. VG: Fikk panikk etter drapet. TV 2: Drept Sørum-mann funnet i Sverige. VG: Drapssiktet i SMS:» Alt er rolig nå». TV 2: Ba om besøksforbud for eksmannen flere ganger.

 

Annonser

Presset av Marokko

Oppdatert 8. mars. VG: Hittil hemmeligholdte dokumenter: -UD frarådet å smugle barna ut av Marokko.

TV 2: Norske kommandosoldater avhørt av marokkanere. VG: To avhørt av norsk politi.

– – –

Når Anne Cecilie Hopstock skal avhøres, mistenkt for et eller annet som politiet ikke vil opplyse om, så har Marokko nådd frem med noe av sitt press, eller sin begjæring, overfor norske myndigheter. (Med forbehold om at VG denne gang gir korrekte opplysninger.)

Det å være mistenkt trenger jo forsåvidt ikke bety stort. Mange uskyldige har gjennom tidene vært mistenkt for et eller annet, og flere uskyldige vil nok oppleve det samme.

Når politiet ikke vil opplyse hva hun er mistenkt for, kan en mulighet være at norsk politi ikke vil gå god for mistanken fra marokkanske myndigheter. Det rettslige avhøret skjer på begjæring fra marokkanske myndigheter og ikke på selvstendig initiativ fra norsk politi.

At norsk politi eventuelt ikke mistenker noe ulovlig, trenger selvfølgelig heller ikke å bety stort. Mange skyldige har unngått å bli mistenkt tidligere, og det vil nok også stadig skje.

Siden kun Hopstock har fått status som mistenkt, mens de to marinejegerne skal avhøres som vitner, og politiattacheen er beskyttet av diplomatisk immunitet, er ingen norske tjenestemenn involvert.

Det er nok viktigere for norske myndigheter å holde offentlige tjenestemenn utenfor slike saker enn hva angår privatpersoner.

Det kan være interessant å se til en lignende sak der norske fosterforeldre, med hjelp av en privatetterforsker, og regissert og betalt av norske myndigheter, smuglet barn ut av Tyrkia. Tyrkia siktet fosterforeldrene for kidnapping, og norske myndigheter har gjennomført rettslige avhør på begjæring fra Tyrkia.

Fosterforeldrene i den saken føler at norske myndigheter har sviktet dem når kommunen, som har planlagt og finansiert kidnappingen, nå sier seg ferdig med saken.  Mens de som gjorde som norske myndigheter sa, risikerer straff.

I Tyrkia-saken kan det virke som om det viktigste er at norske myndigheters rolle ikke blandes inn.

Slik ser det også ut i Marokko-saken.

Selv om norske myndigheter ikke vil blande inn rollene og ansvaret til representanter for norske myndigheter, så betyr ikke det at de private aktørene har all skyld og at norske tjenestemenn er helt skyldfrie. Det kan bare virke sånn av og til.

Tidligere innlegg om saken:


Mest lest på Norske forhold siste sju dager, pr 25. februar.

1. Mohammad og hvor mange røvere?

2. Forklaringen.

3. Svenskekrig – igjen.

4. Snøproblemer.

5. Enda en ekstremist.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Annonser