Mediesirkus rundt rettsmøte

Publisert 14. november, 2011 av Norske forhold

Flere timer før rettsmøtet der terroristen Anders Behring Breivik skal fremstilles for nytt fengslingsmøte er det allerede lange køer utenfor Oslo tinghus.

I tillegg til involverte overlevende, bistandsadvokater, pårørende og skuelystne er det ventet 170 pressefolk til tinghuset i dag.

Kø utenfor Oslo tinghus. Foto: Norske forhold.

Rettsmøtet skal starte klokken 11.00 i hovedsal 828 og ventes å være ferdig i løpet av 30-45 minutter.

I løpet av møtet vil dommer Torkjel Nesheim måtte ta stilling til om det skal være helt eller delvis referatforbud fra møtet. Den avgjørelsen vil være avhengig av hva som eventuelt sies av tiltalte og andre og om dette oppfattes av dommeren å kvalifisere til å kunne være upassende å formidle offentlig fra møtet. (Av personvernhensyn eller hensyn til etterforskningen.) De som bryter et rettslig referatforbud kan bøtelegges.

Uansett vil norsk rettsvesen kunne pådra seg nye erfaringer i dag.

Publisering av eventuelt materiale med referatforbud vil kunne skje av ikke bare norske medier, men også utenlandske. I tillegg kan enhver være sin egen redaktør og publisist i dagens medieverden. Meldingene om hva som skjedde på Utøya 22. juli var blant annet spredd for et stort publikum på twitter og Facebook før noen medlemmer av norsk redaktørforening hadde vurdert innholdet.

En journalist eller hvem som helst annen kan for eksempel twitre om det man ikke skal referere, og dermed har medier med kun et skinn av respekt for referatforbudet, fått sin mulighet til å hive seg på, med eller uten et snev av moralsk indignasjon i det de selv publiserer av eventuell informasjon med referatforbud.

Norske og utenlandske medier stiller med kjøretøy med satelittlinker. Foto Norske forhold.

Om et eventuelt referatforbud fra dagens rettsmøte vil bli respektert er utelukkende avhengig av om de tilstedeværendes oppfatninger av hva som er spredningsuverdig samsvarer fullt ut med tingrettsdommerens syn.

Jeg tipper at et eventuelt referatforbud kun vil få illusorisk virkning.

Mer:

NRK: Når vi først har muligheten, så vil vi komme hit.

Vil du sende ham ut?

Publisert 14. april, 2011 av Norske forhold

Oppdatert 16. april: En annen som er utvist med grunnlag i å utgjøre en trussel for rikets sikkerhet er Abdul Rauf Mohammad. En ny «Krekar-sak» er vel det siste regjeringen ønsker seg nå.

– – – – –

Mye er sagt og skrevet om Najmuddin Faraj Ahmad, en mann som i media oftest omtales som mulla Krekar.

Lenger ned i dette innlegget skal du få si din mening, men først litt mer.

Faksimile VL.

Flere land har ønsket å få mulla Krekar utlevert for å stille ham for domstoler anklaget for alvorlige forbrytelser. Journalistunionen i Australia har bedt om at han stilles for retten i deres land, anklaget for drap på en australsk journalist.
For fem år siden tilbød dekkselger Tommy Sharif 500 000,- kroner til mulla Krekar mot at han dro ut av landet. Krekar takket nei til tilbudet.
PR-veteran Hans Geelmuyden har betegnet mulla Krekar som masseprodusent av fremmedhat.
For knappe tre måneder siden uttalte Krekar at han ville dra frivillig tilbake til Irak, for å bli politiker.

… men enda går den utviste mannen, som er rettskraftig erklært en fare for rikets sikkerhet, fritt rundt i Oslos gater.

Mulla er et arabisk ord som betyr herre og er en fellesbetegnelse på rettslærde innen Islam. Siden Islam ikke bare er en religion, men en styreform for alle sider av menneskers liv: Juridisk, politisk, familieforhold, ernæring, vitenskap, påkledning og moral med mer er en mulla omtrent å sammenligne med en allvitende ekspert oversatt til norske forhold.

En rettslærd innen Islam er omtrent som:

En politiker som har alt rett.
En familierådgiver som aldri tar feil.
En advokat som aldri taper en sak, fordi han vet hva som er rett, og andre må bare forholde seg til det han sier.
En prest som ikke er åpen for tro, tvil og tolkning, men som forvalter selveste sannheten om trosspørsmål.
En vitenskapsmann som ikke bare er uenig med historisk kjente vitenskapsmenn fra vesten og resten av verden, men som vet at de må ta feil, fordi det står noe i en bok som ble skrevet av noen som hadde hørt det fra noen som hadde hørt det fra noen som igjen hadde hørt det … fortalt av Muhammed mange år tidligere. Og når det som står i den boka (Koranen) ikke stemmer med vitenskap og resten av verden må man tro. Eller egentlig ikke tro, men man vet. Vet at Koranen forteller sannheten uten tolkningsrom.
Muhammed var i følge historien en analfabet og brutal kriger med noe som i dag kunne vært diagnostisert og medisinert annerledes enn den gang han skal ha oppholdt seg i og utenfor en hule i Medina og i løpet av 23 år fikk fortalt historier på diktat fra Gud (Allah) om hvordan alt hang sammen. Noen synes kanskje det er litt spesielt at Koranen betyr «å lese», mens han som skal være selveste sannhetsvitnet om alt, profeten Muhammed, ikke kunne hverken å lese eller skrive. Andre er opplært til at kritisk tenking om dette ikke er tillat, da må man drepes. Dette vet selvfølgelig også mullaen.
Hva man kan spise, hvordan det man spiser må være drept og hvilken religion den som slaktet dyret må ha, pluss hva han sa da han dro kniven over halsen til dyret, om kniven kan være brukt til å lage mat for folk av andre religioner, for ikke å glemme i hvilken retning han var vendt da dette skjedde, alt dette kan også en rettslærd innen Islam gi deg det korrekte svaret på.
Pluss klær selvfølgelig. Hvem som skal tildekkes når de er utenfor husets vegger slik at menn ikke fristes til å voldta dem. Og hvem man kan omgås, hvem som er overordnet og hvem som er underordnet fra vugge til grav.

Najmuddin Faraj Ahmad kan kalle seg ekspert på alt, uten dokumentasjonskrav.

Og Jens Stoltenberg ville blitt buret inn om han hadde kalt seg revisor Andersen og tatt et lite oppdrag for pølsekiosken på hjørnet. Da hjelper det ikke å tro. Han må da vite at det er feil.

[polldaddy poll=2591283]

Mer:

VG: Krekar blir henrettet ved Irak-retur.

VG: FrP-Siv om Krekar: Vil ikke utlevere ham dersom han risikerer dødsstraff.

Maktmisbruk

Publisert 6. april, 2010 av Norske forhold

Oppdatert 28. september. Mer maktmisbruk. Journalister truer med å skrive negativt dersom de ikke får presset gjennom viljen sin. (VL.)

– – – – –

Politikere, presse og politi har ulike maktroller i et demokrati. Hva skjer når noen blander de ulike maktrollene for å beskytte egne interesser?

Man kan ikke gi politifolk like stor aksept for å drive med «snusk» som andre i samfunnet. Dette av den enkle grunn at politifolk i kraft av sin stilling forvalter en makt og maktmidler som krever en helt annen tillit enn hva folk i maktløse stillinger behøver. Om de er papirflyttere eller «på gata» spiller ingen rolle for hvilken tillit de trenger å vareta.

Faksimile VG.

(Hvor går grensen for politifolk. Ved å kvittere ut en sivil politibil i fylla på vei hjem fra fest eller må det bevises at vedkommende selv kjørte bilen for å kunne avslutte arbeidsforholdet?)

– – –

Fysisk styrke blir prioritert for de som er blitt og får bli politi. (Norsk Politi, nr 1/2010.) Har det skjedd på bekostning av etikk og moralsyn? Enkelte er kanskje mer opptatt av fotobokser enn av politifolks etiske standard? Hvem skal i tilfelle rette kritisk blikk på slike forhold? Skjuler kameraderi mørketall?

Faksimile NRK.

Før påske sendte en debattant nedenstående kommentar til et tidligere blogginnlegg om politi som begår alvorlige lovbrudd.

Det som debattanten påpeker er prinsipielt interessant, nemlig om journalister som beskytter egne partifeller. I dette tilfellet en journalist og tidligere utvalgsleder for AP som hevdes å beskytte sin partifelle og muligens flere medansvarlige politikerkollegaer.

Flere har tidligere tipset om noen av de samme personene og gitt meg linker som ikke er gjengitt her, men som har gitt informasjon om interessante og etisk betenkelige forbindelser mellom lokalavisredaktør/-journalist og noen som har ulovligheter å skjule i offentlige verv. Også en journalist som selv hadde et politisk lederverv i AP og kan være medansvarlig mens de påståtte alvorlige ulovlighetene i kommunen fikk foregå.

«Saka med en ikke heilt lovlydig lensmannsbetjent, likner på ei sak med lensmannsbetjent Odd Harald Fossland. Skal i retten snart i ei pengestrid (… forkortet).

Det er litt moro at den kanskje ikke særlig mindre “korrupte eller suspekte” Olav Kuvås er advokaten hans. Litt av ein skurk som har hatt mange dobbeltroller, dels ulovlig, i kommunal forvaltning og som verge/advokat for personer under kommunens “omsorg”. Flere anonyme kilder som avisa Sør-Trøndelag kjenner til, kan bekrefte det, men de beskytter også noen av forbindelsene sine.
Derfor skriver de ikke om tilfeller der Olav Kuvås som advokat har hatt oppdrag han etisk sett, og etter div lovverk ikke skulle ha hatt samtidig med at han sjølv hadde andre roller. Redaktør Anders Morken i avisa Sør-Trøndelag vil ikkje skrive negativt om sine tidligere eller søstera Catharina Morken sine eigne partifeller.

Ingen har kontrollert han advokaten Olav Kuvås fordi han sjøl har vært med i kontrollorganet. Eller så har kompisen hans, lensmannsbetjenten Odd Harald Fossland, vært med i kontrollorganet og foreslått at det ikkje skal kontrolleres når noen i “maktmafiaen” i Skaun kommune er innblanda i mulige ulovligheter. Litt av et radarpar. Trur ikkje andre kommuner er like ille som Skaun.
Sjølv den nyansatte lensmannen takka nei til å ta jobben.

Sjå meir i linken: (slettet)»

Isolert sett og i nasjonalt perspektiv er slike lokale saker små og uviktige, men det som er viktig er det prinsipielle.

Hva taper demokratiet når enkelte blander roller og makt som skulle ha vært delt mellom presse, politi og politikere?

Vil større kommuner og færre små lokalaviser kunne bidra til å endre maktforholdet til gavn for demokratiet?

[polldaddy poll=3012096]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 6. april.

(Det har ikke vært publisert nye innlegg på bloggen i påsken.)

Mer politi:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

TV 2: Politiet i Vestfold anmeldes til spesialenheten.

TV 2: Tidligere lensmann dømt for voldtekt. VG: Tidligere lensmann dømt til fengsel for voldtekt. (Begått mens han var politi.) TV 2: Politi innrømmer å ha startet ti branner, innbrudd og forsikringssvindel. VG: Politijurist suspendert etter promillemistanke.

TV 2: Vil henlegge saker for å spare penger.

VG: Politileder suspendert. Prøvde å slette egen parkeringsbot. TV 2: To menn etterlyst etter trusler mot journalist i pengetrøbbel.

En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

Publisert 25. februar, 2010 av Norske forhold

Oppdatert 19. mars. VG: Siktede i Faiza-saken til psykiatriundersøkelse.

18. mars. VG: Drapssiktet kvinne løslatt.

– – –

Norske medier har omtalt to saker der en person har erkjent å ha drept en annen. I den ene saken har media allerede identifisert siktede med navn og bilde på nettet. I den andre saken gjør media noe annet. Dette viser en inkonsekvent holdning til prinsipper og kan gi grunnlag for å tro at sensasjonsjag og tilfeldige lekkasjer (lovbrudd) fra politi og andre kan avgjøre slikt.

I november var det Dagbladet som var først ute med navn og bilde på drapsmannen. Det skjedde i papirutgaven to dager etter pågripelsen, og skapte en knapt synlig debatt i pressemiljøet, og ingen synlig debatt i politiet. (Mer: Ikke tilliten verdig.)

Denne gangen var det TV 2 som var først til å identifisere. Nå på nett og etter kun noen timer. Et langt steg videre fra hva noen få reagerte på for knapt fire måneder siden.

Faksimile TV 2.

Kanskje har mediene en prinsipiell holdning til identifisering, uten at de klarer å etterleve den?

Eller er ulik praksis i to drapssaker samme dag et uttrykk for at tilfeldigheter avgjør?

Familien til drapsofferet Faiza Ashraf refser mediene for grafsing i privatlivet til offeret. Advokaten påviser også lekkasjer av informasjon fra politiet.

Det er ikke noe nytt at journalister klarer å få en politimann, forsvarer eller annen innside-informant til å bryte lovpålagt taushetsplikt og bekrefte ting som ikke skal være offentlig informasjon. Er det et uttrykk for at etikken og respekten for taushetsbelagt informasjon er for lav hos mange som er betrodd å behandle slikt? Bør noen av disse derfor slippe å få tilgang til informasjon de ikke klarer å behandle slik loven krever?

Er det nye at mediene enkelte medier nå har lavere terskel for å publisere ting de tidligere hadde etiske sperrer mot? Av og til.

Hvis prinsipper er viktige for journalister og redaktører, så har det gått en prinsipiell debatt i dansk pressemiljø den siste tiden. En journalist navnga en offentlig tjenestemann som angivelig er kilde til informasjon som ikke skulle være offentlig. Andre journalister risikerer bøter om de ikke avslører kilder i rettslig avhør. (Mer i Politiken.dk).

Har media troverdighet i prinsipielle debatter om åpenhet, grafsing i privatliv og kildevern hvis de selv behandler like forhold ulikt? Og kan norsk politi ha troverdighet hvis noen en gang blir straffet for lekkasjer mens politifolk selv stadig slipper unna?

Kanskje burde flere journalister blåse navn på offentlige tjenestemenn som bryter loven og lekker sensitiv informasjon? Det er vel viktig at offentligheten, og ikke bare media, får vite hvem som ikke kan behandle sensitiv informasjon slik loven krever?

[polldaddy poll=2757741]

Mest lest på Norske forhold siste sju dager, pr 25. februar.

1. Mohammad og hvor mange røvere?

2. Forklaringen.

3. Svenskekrig – igjen.

4. Snøproblemer.

5. Enda en ekstremist.

2. mars. (En bieffekt av medias tidlige identifisering er at navngitte personer som ikke er dømt for noe som helst kan bli truet og sjikanert på nett.)

27. februar. Stadig flere opplysninger bidrar til å identifisere den ene, foreløpig ikke navngitte, drapssiktede.

VG, TV 2: Faiza Ashraf gravlagt på Haslum.

VG: Her «dreper» Faiza-siktet i gangstervideo. TV 2: 28-åring i isolat nekter fortsatt. Vårt Land: 25-åring ville fortelle sannheten om drapet. Vårt Land, TV 2: Flere tusen på minnestund for Faiza Ashraf. VG: Raja: –Kidnapperne bør brenne i helvete.

Vårt Land: Bortførte Faiza for å kvitte seg med gjeld. TV 2: Drepte Faiza for å kvitte seg med gjeld. VG: Faiza-saken: Siktet 28-åring samtykker i forlenget varetektsfengsling. VG: Kameraten: -Han virket helt uanfektet etter drapet. TV 2: Vennene mintes Faiza med ti hvite roser og lys. TV 2: Siktet 25-åring: -Var ikke alene om drapet på Faiza. VG: Faizas kolleger får krisehjelp. VG: Her ble de to Faiza-siktede kjent.

VG: Ekskona fengslet i to uker.

TV 2: Ekskona siktet for forsettlig drap. VG: Fikk panikk etter drapet. TV 2: Drept Sørum-mann funnet i Sverige. VG: Drapssiktet i SMS:» Alt er rolig nå». TV 2: Ba om besøksforbud for eksmannen flere ganger.

Fra den andre siden

Publisert 26. oktober, 2009 av Norske forhold

Oppdatert 8. november: Avdødes enke hevder Moland knelte og ba om tilgivelse for drapet. Det er feil, sier forsvarer Morten Furuholmen, med forbehold om at han selv ikke var tilstede (VG).

«Mye av det som står i media er løgn. Mye er også halv-sannheter som de vrir og vender, slik at det skal skape mest mulig mystikk og mistanke. Ofte skriver de en sak, uten å engang vurdere å intervjue motparten, slik at den kan forsvare seg. Dermed ender det som står i avisene opp med å være ”sant” for det norske folk.»

Dette skriver familiene til Kongofangene Moland og French om bakgrunnen for at de nå har opprettet nettsiden freemolandandfrench.com

Fra freemolandandfrench.com

På nettsiden påpeker de i tillegg at media på et vis sannsynligvis også reddet livet til de to ved å komme raskt på banen og dekke den. Familiene viser med det at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig om samme sak. Media kan både trygge rettssikkerheten og forhåndsdømme slik at de svekker den. Det gjelder ikke bare i eksempelet «Kongo-saken».

Generelt: De aller fleste nordmenn kommer kanskje aldri i en situasjon der de har fakta som beviser hvordan en uredelig journalist kan opptre for å få «en sak». Andre journalister kan deretter vise til hva den journalisten skrev eller sa, som om det er en sannhet og et ubestridelig faktum. Det trengs dermed bare én «slurvete» journalist for at flokken skal kunne gjøre en ikke-sak til en sak.

Ingen klarer å vaske seg ren i trykksverte, og flokkmentaliteten og den stadige kollektive beskyttelsen av «den uredelige journalisten» hindrer opprydding i journalistenes rekker, der det nok er like mange sorte får som ellers. Enkelte redaksjoner som har sitt eksistensgrunnlag på overdimensjonerte oppslag som gir inntekter og sikker lønn har kanskje også en større tendens og mektigere muligheter til å omgå sannheten på en kreativ måte enn folk flest, «hun som sitter i kassa på Rema»?

Det er nok en grunn til at mange journalister ikke har større troverdighet enn en bruktbilselger med dårlig rykte, eller stadig konkurrerer med politikere om å hevde seg nederst på troverdighetsoversikter. Uansett så melder ikke media at «journalist Torbjørn Jagland i VG påstår at …»

Media bruker heller hele mediet som sannhetskilde «VG har tidligere avslørt at …«. Sannheten blir på en måte til på denne måten: «Fakta er slik og sånn, fordi det melder VG«.

Det skal bli spennende å se om familiene klarer å bringe ny informasjon på denne nettsiden. Eventuelt før de vanlige mediene, eller om de heller blir en baktung dementikanal som stadig påpeker at det media melder ikke er sant.

Kanskje bra å ta et forbehold selv også, i tilfelle man skulle råke ut for «Pippi-syndromet«.

Fra nettsiden.

Uansett ønsker jeg familiene lykke til med å bringe frem til offentligheten det de måtte ha på hjertet i denne saken. Så får vi ta med i vurderingen at det fremdeles finnes en annen side, men det vet aktørene i Kongo mer om.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 4. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Folkehelseinstituttets troverdighet.

3. Respekten for deg.

VG: Brevveksler med små lapper.

VG: Norsk lege nektes adgang. VG: Moland får hjelp av kjent norsk lege. TV 2: Moland og French kan benådes. TV 2: Furuholmen: -Dette er interessant. VG: Hemmelig brevskriver hevder Moland og French er uskyldige. TV 2: Kongo-drapet utført av militære.

Vårt Land, VG: Misjonær Olav Hodne er død. (Morfar til Joshua Olav Daniel Hodne French.)

VG: French alene i retten: Moland truet meg. TV 2: Retten satt uten Moland. VG: Anbefaler psykiater-hjelp til Moland. TV 2: Moland og French noe bedre. VG, TV 2: Angivelig drapsvåpen, en softgun, er oppsporet i Oslo. VG: Malariasyk French: Det toppet seg i natt. Klikk.no: Eventyrer Rune Monstad forteller om sitt Kongo-mareritt. VG, TV 2: Linda selger klærne sine for Moland og French. VG: (Molands mor reiser nedover med norske leger og misjonær Edvardsen 12. november. Furuholmen lite fornøyd med UDs innsats.) Vårt Land: French har malaria. TV 2: French nektet mor å reise nedover av sikkerhetshensyn. TV 2: Kjemper på nett for sine dødsdømte sønner. VG: Malariasyke French stumper røyken. VG: Antyder forbud mot norske leiesoldater. VG: French: Det er malariaepidemi i fengselet.

Viktige offentlige interesser?

Publisert 21. oktober, 2009 av Norske forhold

Oppdatert 5. november: TV 2: Foreslår å forby offentlige skattelister.

Hjelp! Nå gjelder det å holde øynene unna avisstativet når man skal handle de neste ukene. Verre blir det å unngå å få slengt overskriftene i ansiktet når man klikker seg inn på aviser og nettmedier som ser det som sin viktigste samfunnsoppgave akkurat i disse tider å fortelle oss alle hvor mye de mest klikkbare kjendisnavnene tjente i fjor.

Faksimile fra TV 2.

Jeg vil ikke vite hvor mye «Jan Thomas» tjente. (Problemet er at når jeg ser et tall og et ansikt på avisforsiden i butikken, så husker jeg det, og glemmer at jeg gikk inn for å kjøpe hvitost og havregryn.) Jeg vil ikke vite hva Jan Thomas gjør til daglig heller. Jeg er faktisk heller ikke interessert i å vite hva Jan Thomas spiser til middag og hvordan han lager maten. Jan Thomas er totalt uinteressant for meg. Kall meg gjerne avviker.

Jeg forstår at det enten er meg eller mange av landets journalister som må være helt på villspor når det gjelder bruken av skattelistene og journalistens makt til å sette saker på dagsorden. Jeg synes faktisk ikke det er en viktig offentlig interesse å bruke spalteplass og sendetid på hva hundrevis av Jan Thomas-er måtte finne på å gjøre, tjene, spise, spare og innrette sine privatliv.

Fra Dagbladet: Hvorfor det er viktig

Det har etter mine begreper ingenting, null, nix, nada, å gjøre med «demokratisk kontroll» å legge skattelistene ut på internett. Førsteamanuensiser og redaktører som bruker «åpenhet rundt offentlig sektor» og «relevant og viktig journalistikk» som argument for at de skal kunne skrive og lese om sine «Jan Thomasers» ligning, er for feige til å innrømme at de har «Se&Hør-journalistikk» som målestokk og rettesnor for hva som er kremen av kritisk journalistikk om viktige offentlige interesser. Intellektuelt lavmål av førsteamanuensisen og redaktøren blir ikke høyere av at mange som lever av klikk og annonser sier det samme.

– Jeg er nesten sikker på at de som står bak bankkortsvindelen i Spania vil benytte seg av skattelistene i Norge, sier ekspert på ID-tyveri til skattebetaleren.no.

Bortsett fra å tilfredsstille enkeltes kikkermentalitet om 99 % av vanlige norske skattebetaleres private forhold, som ikke har gjort annet galt enn å betale skatten sin, så er det kun skurker som har noe å tjene på at skattelistene for personer uten offentlige verv, makt og interesser legges ut på internett. (Elden: Skattelistene en gave til kjeltringer. TV 2: Pengeutpressere går trolig etter skattelister.)

TV2s journalister er blant dem har problemer med å skille mellom kikking, slarv og journalistikk.

Kravet om såkalt demokratisk innsyn kan utmerket ivaretas ved at de som søker offentlige verv og makt, og dermed selv søker offentlighet, får sine opplysninger tilgjengeliggjort. Og hvorfor stanse ved ligningstallene, dersom dette er, som enkelte mediefolk og politikere hevder, prinsipielt viktig for å utøve demokratisk kontroll? Er det ikke minst like mye av offentlighetens interesse å få vite hvem Jens Stoltenberg snakker i telefon med hver av årets 365 dager, og ikke bare hva han krysset av på selvangivelsen? Eller hvem han spiser middag med? Eller hvor og når han bruker kredittkortene sine? Eller er Jan Thomas’ sysler viktigere for å gi en illusjon om en såkalt kritisk presse som vet å fokusere på viktige offentlige interesser?

Hvis innsyn og omtale av offentlige personers roller er så viktig, hvorfor spanderer ikke media da mer arbeidstid på offentlige maktpersoners mulige dobbeltroller? Eller mulig korrupsjon med offentlige midler? Mye av informasjonen er offentlig tilgjengelig, men journalistikk gir kanskje ikke like mange klikk på artikkelen som tanketomt kjendisslarv?

[polldaddy poll=2146812]

Nettavisen synes dette er viktig journalistikk: «Det vil si at du kan søke på samboeren, naboen, sjefen og alle kjendisene du kan komme på.»

Nettavisen kaller det kontroll av maktpersonene i samfunnet.

Flere som har skrevet om temaet:

Iskwew: Klikkhorer gir kikkere nye muligheter.

Vox Populi: Grafsing vs samfunnsnytte.

Dine Penger: Har ingen oversikt om innsyn gir tips om skattesnyteri, som delvis skal begrunne ordningen.

Dine Penger: Stadig færre betaler formueskatt. TV 2: Journalister i USA sjokkert over norske skattelister.

TV 2: Ordfører: -Stapp skattelistene langt opp i ræva. (Befriende at en ordfører tør snakke rett fra levra. Selv om jeg er enig i premisset; at skattelistene ikke har noe på internett å gjøre, så er jeg ikke enig i ordførerens konklusjon, at det er bedre å stappe dem opp i ræva. Selv en harddisk som tar kun en brøkdel av opplysningene kan forvolde stor skade =0 Før journalistene ble avhengige av internett, den gangen de klarte å bla i papirer og besøke kommunehus/ ligningskontor, ble skattelistene kun lagt ut i papirform til gjennomsyn på stedet. Ingen redaktører mente det var udemokratisk at de ikke fikk hver sin versjon tilkjørt med lastebil i søkbar elektronisk form.)

VG klarer å koble det klikkskapende ordet «sex» til skattetallene. Imponerende av journalisten å klare å manøvrere alt inn på det sporet. Men hva har dette med demokrati og viktig med åpenhet om skattetall å gjøre? Tullejournalistene fornekter seg ikke.

VGs innsats for det de gjerne vil kalle viktig journalistisk arbeid her, her, her, her, her, her, her, her,

TV 2s latterlige definisjon av viktig journalistisk arbeid ser du her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her,

TV 2 oppfordrer til å spionere på dine venner og har ordnet et system for automatisert snoking her. Kall det viktig journalistikk overfor samfunnstopper, det høres bedre ut enn snoking i vanlige folks privatliv. TV 2: Hva synes du om at skattelistene offentliggjøres på internett? TV 2: Advarer mot offentliggjøring av skattelister. VG, TV 2: Regjeringens ligninger. TV 2: TV 2 sjefen tjente ni ganger mer enn NRK-sjefen. (Hildrums lønn er ingen nyhet for andre enn TV 2s nyhetsjournalister). TU: Dette tjener byggtoppene. Dette tjener kristenredaktører og biskoper ifølge Vårt Land.

Norske forhold

Denne bloggen omtaler norske forhold

Stikkordarkiv: journalist