Stormløp styrker Giske

Publisert 12. januar, 2012 av Norske forhold

Noen har lyktes med å få media til å spre en oppfatning av at Trond Giske ikke er i stand til å forvalte en politisk maktposisjon på sømmelig vis.

Opposisjonen og media jakter som så ofte på en statsråds avgang. Dette stormløpet vil Giske ri av. Om nødvendig hadde han nok fått hjelp fra selveste statsminister Jens Stoltenberg til å redde ministerposten om det hadde gått så langt. Slett ikke fordi Giske er en Stoltenberg-disippel internt i AP, men fordi Jens ikke har råd til å kaste Giske nå i forhold til hans standing i AP og fagbevegelsen.

Resultatet kan bli at Giske fremstår som styrket i forhold til intern maktposisjonering i AP. Han tør si åpent det omtrent alle i AP (og de andre regjeringspartiene) samt hovedsponsoren LO egentlig mener i denne saken før pragmatismen tar overhånd.

Maktkamp

Oppslagene om Giskes angivelige uttalelser på puben Lorry om Telenors styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er utslag av en maktkamp på flere plan. Det dreier seg blant annet om makt i AP, makt i Norge og makt tildelt som næringslivsleder utpekt av staten som eier.

Faksimile Dagsavisen

Påstandene noen anonyme kilder har lyktes i å få media til å spre om Trond Giske var egnet til å skape et mer negativt bilde av ham som person:

Han kommer (på pub og i uuttalt ruspåvirket tilstand) med trusler rettet mot en næringslivsleder
Han bedriver statlig eierskapspolitikk på useriøst vis (på nachspiel overfor uvedkommende)
Han uttaler seg om børssensitiv informasjon (som han har mottatt i kraft av sitt embete) og klarer således ikke å holde på fortrolig informasjon
Han er ikke i stand til å ta til seg informasjon han angivelig har fått lang tid i forveien fra Telenor. Eventuelt er han ikke i stand til å innse når et politisk slag er tapt og la saken ligge.
Han må også irettesettes av sjefen sin (statsminister Jens Stoltenberg) på grunn av at rykteflommer om hans oppførsel og væremåte har kommet statsministeren for øre
Til og med «hans egne» i LO har måttet reagere på Giskes oppførsel

Karakterdrapet på Giske er som hentet ut fra en «ABC i drittpakke». Anonyme avsendere klarer å få hjelp av en journalist til å fremstille en person som upålitelig og med moralske karakterbrister basert på en syltynn spikersuppe. Når først en journalist har publisert det kan andre hive seg på og refere til dette som «faktagrunnlaget». Når media har publisert ufordelaktige karakteristikker om personen er det meningen at vedkommendes posisjon skal være så svekket at han er ute av bildet når maktposisjoner skal besettes neste gang. Hvem vil vel ha en politisk representant som ikke oppfører seg skikkelig?

Giske er utvilsomt en dyktig maktstrateg og kommunikator. Hans politiske maktbase er særlig på venstresiden i AP og store deler av LO. Nåværende LO-leder Roar Flåthen er ikke blant Giskes støttespillere, men Flåthen er på oppsigelse. Han kan ikke gjenvelges som LO-leder til våren, tross forsøk på å endre vedtektsbestemmelsen som hindrer gjenvalg etter fylte 60 år.

Neste LO-leder kan være enda lengre til venstre for Jens Stoltenberg, og det er dårlig nytt for Jonas Gahr Støre, men godt nytt for Giske i forhold til hvem som eventuelt blir APs statsministerkandidat den dagen Stoltenberg gir seg. I forhold til LO-delegatene er nok ikke Giskes posisjon svekket av den åpne disputten med Telenor om salg av A-pressens andel i TV2.

At opposisjonspolitikere (for eksempel fra FrP som gjengitt på frp.no) legger anonyme rykter til grunn for sin virksomhet, og til og med erklærer at de ubekreftede og anonyme ryktene som svirrer faktisk sier noe om hvordan Giske bedriver statlig eierskapspolitikk, svekker nok heller ikke Giskes maktposisjon, men gir heller hans støttespillere mer «nachspiel-argumentasjon».

Pub-rykter blir politikk på frp.no

Som kulturminister var Giske i sitt ess. Han kunne spille på nettverk i kultur-Norge og seilte opp som en stadig sterkere aspirant til å innta enda høyere posisjoner i Arbeiderpartiet. Å plassere ham som næringsminister var kanskje – på papiret – et trekk for å få et dårligere terningkast på ministeren. Og dermed få medias hjelp til å erklære ham såpass upopulær at Giskes interne partikonkurrenter, på en annen fløy av partiet, fikk lettere spillerom i den partiinterne maktkampen? Imidlertid må nok Giske sies å ha overrasket positivt på en ny arena. Tro hvordan partikollega og maktrival Jonas Gahr Støre hadde taklet en ny rolle der han må svare for innenrikspolitiske forhold der det ikke foreligger bred konsensus som i utenrikspolitikken? Den utenrikspolitiske opposisjonen i Norge (SV og SP) sitter jo i regjering med AP.

På statsministerens kontor sitter det personer (politisk ansatte) som heller ikke er å regne blant Giskes partiinterne støttespillere.

Noen der har varslet media om at LO-leder Roar Flåthen har ringt statsminister Jens Stoltenberg og fått utlagt dette som en slags LO-initiert irettesettelse av Trond Giske. Noen på statsministerens kontor, eller alternativt Telenors styreleder Harald Norvik, har også varslet media om at statsminister Stoltenberg ringte Norvik klokka 18.45 fredag kveld, samt om det angivelige innholdet i samtalen. Dette kan antas å være spredd i den hensikt å ramme Giske, men er også egnet til å styrke Norviks posisjon som jo nå har fått en mediepublisert «garanti» fra selveste statsministeren om at han visstnok sitter trygt som statlig oppnevnt styreleder i Telenor.

Når man i media får spredd tilsiktet ufordelaktige rykter eller oppfatninger om noen, selv uten faktisk grunnlag, kan tilstrekkelig mange lett forledes til å tro at det jo må være noe i ryktene fordi «hans egne» jo også reagerer. Hva som er substansen i slike samtaler er ikke alltid viktigst. Det viktigste er å få media til å bidra til spekulasjoner som gavner ens egen situasjon. Når journalisten får en «god sak» (oppsiktsvekkende sak) og kan skjule det svake eller manglende faktagrunnlaget sitt bak ukonkretiserte rykter og en sentralt plassert anonym kilde, blir det gjerne oppslag av det. Omtrent som bestilt.

Ellers: Dersom Trond Giske virkelig har uttalt at Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas «er politisk tonedøv» viser dette at næringsministeren både har grei observasjonsevne og slagferdige kommunikatoriske egenskaper. Det viser også at han er mann til å si ganske rett ut hva han mener, selv om direktørkolleger av Baksaas i Telenor vaker rundt i publokalet på kveldstid på jakt etter slarv eller annet de kan bringe videre til sjefen eller andre på jobben. En aktivitet selv Stasi kunne ha problemer med å gjøre bedre i sin glansperiode.

At NHO-leder og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund, som satt ved samme bord som Giske, svarte «ingen kommentar» når hun ble spurt om hun hadde hørt Giske uttale seg om Telenor-kolleger på Lorry, for dagen etter å måtte innrømme overfor mer pågående media at hun faktisk ikke hadde hørt noe slikt, virker merkelig. Dersom Telenor-direktør Skogen Lund hadde ønsket å bidra til å stanse grunnløse rykter om næringsminister Trond Giske, kunne hun vel ha svart ærlig og åpent første gang media spurte henne. Hvorfor gjorde hun egentlig ikke det?

Oppdatert 13. januar: På Telenors pressekonferanse bekreftet styreleder Harald Norvik at det var NHO-sjef og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund som oppfattet ryktet på Lorry og bragte dette videre til ham. (NA24).

: Fra NA24.

At noen direktører i NHO/Telenor opptrer som om de var Stasi-agenter og sprer slarv de overhører på pub, og ellers bidrar til å sette i gang et stormløp i media basert på en «drittpakke» om statsråd Trond Giske, svekker slett ikke Giskes posisjon som politiker. De som etterhvert er avslørt som omtrent «Stasi-agenter» og med tenkelig ondskapsfulle hensikter bak kommentarer til media i sakens startfase, i stedet for å snakke helt sant og dermed punktere boblen, kan derimot være svekket hos flere enn politikere.

Fra Lerkendal til kongens slott

Publisert 14. september, 2011 av Norske forhold

Svar

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).

Mer:

DU får regninga etter askeproblemene

Publisert 20. april, 2010 av Norske forhold

Det sies på spøk at da den islandske økonomien lå for døden, var det siste ønsket at asken skulle spres over Europa.

Nå får i alle fall flere føle hvordan det er å plutselig bli rammet av hendelser langt utenfor ens egen kontroll.

Jordskjelvaktivitet de siste 48 timene. Fra islands meteorologiske kontor.

Flyselskaper og reiselivsnæringen ber om offentlig hjelp til å tjene penger og redusere sine utgifter etter askeskyene.

Reiselivsbedrifter på vestlandet har allerede oppfordret kommunene til å bruke mer penger på kurs- og konferanser, for å hjelpe de lokale hotellene.

Selv om hotellkongen Petter Stordalen gjør sitt for å bruke penger og spre glede, så er ikke alle fornøyde med det heller. Det er visst bare vanlige folk som skal bruke penger. Uten å bli beruset. Og uten å danse på bordene.

Norwegian-direktør Bjørn Kjos ber om at flyselskapene slipper å betale avgifter til staten. (Oppdatert: Flygerforbund mener luftfartsmyndigheter har ofret sikkerhet for kommersielt press, TV 2.)

Forsikringsbransjen forventer høyere priser og har varslet slutt på ekstraservice. Norsk flygerforbund mener passasjerene har for gode rettigheter.

I dag (skrevet tirsdag 20. april) skal representanter for reiselivsnæringen møte næringsminister Trond Giske.

Til slutt er det DU som sitter igjen med regninga for at reiselivsnæringen skal ha sine regnskapstall på plussiden.

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 18. april.

Mer om konsekvenser av vulkanasken:

TV 2: Sverige gir flyselskapene avgiftsutsettelse.

VG: Du slipper askeregningen (i hvert fall i form av dyrere flybilletter).

VG: Kan ikke love at flyene er i rute igjen før helgen.

TV 2: Onsdag blir trolig askefri.

vl.no: Bill.mrk: Vulkanutbrudd ingen hindring.

VG: Luftrommet er åpent … men her flyr nesten ingen.

TV 2: Frykter askekrise i næringslivet.

TV 2: Norwegian og SAS kansellerer tross åpent luftrom.

VG: Vurderer å fly i asken.

VG: Svalbard en uke uten melk og egg.

TV 2: 600 bakkeansatte i Widerøe har fått permitteringsvarsel.

vl.no: Jobber med flyregler for aske.

TV 2: Nå kommer nye flyregler.

TV 2: Sola og Kjevik stengt – Flesland åpen.

VG: Luftrommet over sørvestlandet stengt – igjen.

Dårlig grasrotfølelse

Publisert 2. mars, 2010 av Norske forhold

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

På dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer».»

KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)

Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.

Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

[polldaddy poll=2780863]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

Kuler for kvinner og mot korrupsjon

Publisert 10. november, 2009 av Norske forhold

Norge har kjempet for å utvide soldatenes mandat for tilstedeværelse i Afghanistan. Det kan være nyttig for å få regjeringens indre opposisjon til å forsvare fortsatt militært nærvær. Det er også et grunnlag for å holde soldater der selv etter at Taliban eventuelt er tilstrekkelig nedkjempet.

«Det nye mandatet innholder noen sentrale elementer som er forsterket siden forrige resolusjon. Resolusjonen har et økt fokus på menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og beskyttelse av sivile. Behovet for å styrke respekten for menneskerettigheter, herunder kvinners rettigheter, blir fremhevet. Det legges spesielt vekt på at afghanske myndigheter må styrke sin innsats for å bekjempe korrupsjon. Norge har fått gjennomslag for økt vektlegging av menneskerettigheter, herunder kvinners rettigheter, og korrupsjonsbekjempelse.»

Kilde Regjeringen.no

Snart kommer Obama til Oslo for å motta Nobels fredspris. I tillegg skal han ta en prat med statsminister Jens Stoltenberg.

Uansett hva som sies, så vil vi nok få høre fra kommentatorene hvor viktig akkurat dette er for freden. At Obama og Stoltenberg er uenige på flere måter, vil vi kanskje ikke få høre så mye om.

USA og Norge har kanalisert sin pengehjelp i Afghanistan på helt ulike måter. Norge har sendt sin pengehjelp gjennom myndighetene, som de samtidig mener er korrupte. USA har ikke sendt sin hjelp gjennom myndighetene. Fordi de er korrupte.

(Oppdatert: VG: Kabuls borgermester dømt for korrupsjon.)

Norges FN-diplomat Kai Eide har fått gjennomgå for å ha slikket Karzai oppover ryggen når det gjelder anklager om valgfusk. Deretter tok han nylig en finte og krevde at Karzai gjorde noe med korrupsjonen, hvis ikke … så stanser kanskje Eide den internasjonale pengestrømmen.

Selv om man sikkert mener å være snill, så er den norske og norskledede hjelpen i praksis drivstoff i et korrupt system. Mer penger inn i et korrupt system vil øke korrupsjonen og senke tilliten til myndighetene. Kanskje kan Taliban få økt sympati fordi myndighetene er stadig mer korrupte og ikke har folks tillit?

Norske diplomaters tilkjempede ord på et papir hjelper lite når praksisen er slik.

Vil Obama fortelle Stoltenberg at det er handling som teller, og ikke ord? Nei, det kan han ikke. Han får jo fredsprisen for ord, og ikke handlinger.

Kanskje Næringsminister Trond Giske kan lokke med norsk våpenteknologi som knuser Taliban og korrupsjon og fremmer kvinners rettigheter?

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 10. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

VG: Obamas strategi for ambisiøs.

VG: Opptrappingen begynner før jul.

VG: Ekspert om Obamas strategi: -Kan føre til borgerkrig. VG: Stoltenberg positiv til Obamas strategi. Vårt Land: Trapper opp og ned i Afghanistan.

VG: Obama nær kunngjøring av strategi. TV 2: Faremo vil ikke trekke styrker ut. VG: Taliban-topp roser Obama. VG: Karzai lover kamp mot korrupsjon og (kamp mot) narkotika. TV 2: Solhjell vil ha norske styrker ut av Afghanistan. VG: Afghanere mener krigen skyldes fattigdom. TV 2: Ny enhet skal bekjempe korrupsjon. TV 2: Norge har brukt 9,5 milliarder i Afghanistan. TV 2: Tysklands forsvarsminister beskutt i Afghanistan.

VG: Refsdal slipper unna regningen for redningsaksjonen. Var redd for å dø. Vårt Land, VG: Afghanistangissel glad for å være hjemme. VG: Til Norge i løpet av helgen. Taliban kidnappet norsk journalist, VG, TV 2. Kidnapperne krevde 500 000 dollar, Vårt Land.

VG: Tyskland sender flere soldater. VG: Afghanistans ambassadør vil ha flere norske tropper. VG: Støre advarer mot ensidig militært fokus. TV 2, VG: Fem svenske soldater såret i Afhganistan. VG: Avviser rykter om nye tropper. klikk: Jakter på terrorbomber i Afghanistan. TU: Norges operative evne svekkes. 11 av 25 prosjekter er kraftig forsinket. TV 2, VG: Taliban håner norske soldater. VG: NATO-soldater suspenderes for å ha brukt nazisymboler.

Historiske overskridelser

Publisert 14. oktober, 2009 av Norske forhold

Husker dere Holmenkollsprekken. Nei, det er ikke Anette Wiig-Bryn jeg tenker på. Hun bor på Nedre Blindern. Det var utbyggingsprosjektet jeg mente.

Da saken sprakk i media var enkelte politiske motstandere raskt ute med utsagn som enten demonstrerte dårlig hukommelse, eller at det snart var valg. De visste kanskje at det de sa ikke var riktig, men den etiske standarden deres strakk ikke til?

– Jeg kan ikke huske en større prosentvis sprekk noen gang. Dette er norsk rekord i budsjettoverskridelser, fastslo gruppeleder for Ap i Oslo bystyre, Rune Gerhardsen, til Dagbladet.no.

–Dette er den største overskridelsen på et offentlig byggeprosjekt noensinne, sa kulturminister Trond Giske på TV2-nyhetene kl 21.

Vet ikke om dette er til hjelp for politikere av alle partitilhørigheter, som er kjent for å lide av langt fremskreden selektiv hukommelse, der de husker og ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget. Her er i alle fall noen andre overskridelser som politikere burde huske og lære av:

Norges Banks nybygg (før nettavisenes tid) kostet 2,8 milliarder etter store overskridelser.

Gardermobanen: Kostnadsberegnet til 4,6 milliarder, kostet 10 milliarder.

Mongstad ble overskredet med 6 milliarder, noe som ga opphav til måleenheten “en mong”. (Etter valget, eller når journalistene ikke er tilstede, så er jeg sikker på at Gerhardsen og andre politikere husker både “mong” og mangt annet.)

Operaen i Bjørvika var kostnadsberegnet til 1,8 milliarder. Den kostet 4 milliarder.

Et av mange veiprosjekter med store overskridelser er ny E6 fra Gardermoen til Kolomoen. Bare måneder etter at politikerne vedtok Nasjonal Transportplan, så blir det 1,35 milliarder dyrere enn planlagt. Og fremdeles er det 6 år til veibiten skal stå ferdig.

Og som om ikke det var nok. Siden Gerhardsen uvørent nok brukte betegnelsen “største prosentvise sprekk“ så må man også sammenligne med alle prosjekter i kommune-Norge der selv små prosjekter kan ha større prosentvise overskridelser enn Holmenkollsprekken. Det er mange. Ingen nevnt, ingen glemt.

Politikeres stadige demonstrasjoner av naivitet eller manglende kunnskap innen planlegging, risiko og kostnadskontroll, kan ikke bortforklares ved å alltid skylde på andre enn seg selv, hverken når det gjelder Holmenkollen eller andre. Når politikere skal finne de skyldige for dårlig kontroll, så er det ikke alltid nødvendig å lete lenge, det holder å finne et speil.

Anette Wiig Bryn fortjener imidlertid respekt for at hun gjorde noe så uvanlig for en politiker som å ta ansvar og gå.

Statsbygg har vært assosiert med enkelte overskridelser uten at innrømmelse av ansvar har vært det tydeligste de har kommunisert i ettertid. Derimot føler de ansvar for hele næringen når det gjelder politiske miljø- og klimamål. Mer i TU.

VG: Det var et sjokkerende høyt tall.

VG: Tiet om sprekk.

VG: Bryn holdt tett om Kollenrapport fra 1. juli

VG: Eks-byråd dropper høring

Konge

Publisert 2. oktober, 2009 av Norske forhold

Svar

Man kan bli matt av å spille mot Magnus Carlsen.

(Faksimile fra Dagbladet.)

VG: Landslagsstjernene omtaler Carlsen som superstjerne.

VG: Magnus har vunnet turneringen, selv om en kamp gjenstår.

Flere gode sjakkspillere og en spillminister.

(Bilde fra Bård Vegar Solhjells flickr.)

VG: Carlsen: Vi har store utgifter med Kasparov.

Tidligere i turneringen:

VG: Planlegger daglig med Kasparov. VG: På vei til å skrive verdenshistorie.

Mot turneringsseier. VG, TV 2.

VG, TV 2, VG, TV2.

Norske forhold

Denne bloggen omtaler norske forhold

Stikkordarkiv: Trond Giske