Stikkordarkiv: helsedirektør

Innfri eller bli sammenslått

Publisert av
2

Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

Faksimile VG.

Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»),  blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

Mer:

–Kompis-Norge.

–Jukser for å ikke bli avslørt.

–DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Usynlige kommuneflyktninger

Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

Mer: Kom med svartelistene.

Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

[polldaddy poll=4046450]

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

Mer om kommuner:

–Hvem styrer best.

–Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

Mer om rettighetsjuks:

–For få straffes for rettighetsjuks.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om de som søker kommune-makt:

VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

En høy pris

Publisert av

Farene ved svineinfluensaen var aldri i nærheten av å være så store som norske helsemyndigheter hevdet at de var.

Allerede «på hoppkanten» gjorde norske helsemyndigheter en stor feil. Det påvirket selvfølgelig hvordan «svevet» utviklet seg. Mange med selvstendig dømmekraft kunne se at håndteringen slett ikke så bra ut, men kritiske spørsmål ble avfeid som useriøst og «konspirasjonsteorier». Fasiten var jo allerede satt. Den hadde de innvidde personene i Folkehelseinstituttet vedtatt. De var urokkelige og sto på sitt … til de fant ut at det kunne være greit å skylde på media.

Mer i innlegget: En håpløs kamp.

Muligens kunne myndighetene ha hentet seg inn og endret kursen ved å ta selvkritikk da bommen ble åpenbar også for dem, for det ble den vel? Problemet er kanskje at evnen til å ta konstruktiv selvkritikk ikke virker særlig utbredt hos de som bommet. Dette blir kanskje ikke farlig før slike sitter med makt og myndighet over befolkningens helse, men bør slike folk få sitte med en slik makt?

Det var Helse- og omsorgsdepartementet som i januar 2010 ga Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap oppdraget å foreta en evaluering av den nasjonale håndteringen av pandemien, virus A H1N1.

Hva vil departementet gjøre med evalueringen der en av konklusjonene altså er at myndighetene overdrev faren allerede fra første dag? Sørge for at fokus rettes mot andre konklusjoner?

Faksimile VG.

Bildet viser daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (AP, til venstre),  overlege ved Folkehelseinstituttet Bjørn Iversen (i midten) og helsedirektør Bjørn Inge Larsen (til høyre) på vei inn til pressekonferansen 29. april 2009, der de skremte innbyggere og media med at 13 000 kunne dø av svineinfluensa det neste halvåret.

Det er den ene konklusjonen som er viktigst for innbyggerne og offentligheten. De andre konklusjonene er mer rettet mot myndighetenes eventuelle endringer i fremtidig planverk og rutiner.

Det er forholdsvis grunnleggende i all risikovurdering at man ikke bare tar høyde for et verstefallsscenario, men også i det minste planlegger for et mest sannsynlig scenario.

Det hadde ikke nasjonale helsemyndigheter gjort. Hos dem forelå kun ett  handlingsalternativ: FULL ALARM. Noe som naturlig nok ledet til et hysteri blant mange av de som stolte på Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Hysteri blant enkelte som skal håndtere kriseberedskap er slett ikke betryggende. Media kunne blant annet fortelle om en rådmann som mistet dømmekraften fullstendig da han forsynte seg av vaksinene til prioriterte pasientgrupper og valgte å gi dem til seg selv og flere kommunale ledere som reellt sett slett ikke var i faresonen.

Mer: Ledelse uten gangsyn.

Hva skjer neste gang slike ledere gjør noe tilsvarende?

I en uvitenskapelig undersøkelse i et innlegg som ble publisert på denne bloggen 22. oktober 2009, har drøyt 80 prosent svart at de ikke har tillit til Folkehelseinstituttets håndtering.

Mer i innlegget: Folkehelseinstituttets troverdighet.

Kan nasjonale helsemyndigheter leve med at de har personer i ansvarlige posisjoner som har stelt seg slik at de har rotet bort en tillit som må antas å være ytterst nødvendig i tilfelle en virkelig krise skulle oppstå?

Og hva med media? Med ytterst få unntak satte journalister seg ikke så godt inn i saken at de kunne stille viktige spørsmål om premissene til hysterisprederne. Dermed ble det overfladisk dill og mer spredning av hysteri, men media har tross alt ingen særlig tillit å snakke om å ta vare på.

Mer om media og svineinfluensaen:

Til sist sitter vi igjen med helsemyndigheter som ser ut til å ha «gamblet på ett eneste  tall» (les ett scenario), og tapt hele innsatsen. For innbyggerne er det en høy pris. Allikevel kan prisen bli enda høyere hvis inkompetanse og manglende evne til å ta selvkritikk skal belønnes med fortsatt lederstillinger hos de samme helsemyndighetene.

Derimot kan man tildels bygge opp tillit igjen dersom man på en troverdig måte ser ut til å forstå at man virkelig har dummet seg ut.

Mer om svineinfluensa:

[polldaddy poll=3917788]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: 300 alvorlig syke etter svineinfluansavaksinering i Norge.

Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Publisert av
29

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.