Stikkordarkiv: VG

Hvordan få orden på passordene dine

Publisert av
2

Med ujevne mellomrom kommer det oppslag i media om ulike nett-tjenester der brukernes passord er på avveie. Sist var det LinkedIn. Blant tjenesteleverandørene som tidligere har opplevd at uvedkommende har skaffet seg adgang til brukerpassord er e-posttjenester som; G-mail, Hotmail og Yahoo, musikktjenesten Spotify, Nettby og diverse andre sider for kontaktsøkende mennesker.

Faksimile VG.

Tidligere i år har norske medier  meldt om passord på avveie fra diverse spillsider (TV2) og YouPorn.com (VG). Noen jakter stadig på andres passord, både tilfeldig og målrettet. Det blir sikkert ikke lenge til neste sak mot tilfeldige brukere blir kjent.

De målrettede angrepene får uvedkommende (folk flest) gjerne ikke vite om. De som utsettes for det ønsker ofte ikke å avsløre hverken om de har mistet kontroll på sensitiv informasjon eller at de har oppdaget  innbryterens metoder og hva de var ute etter.

De enkleste passordene blir gjerne knekt først. Derfor kan det være lurt å ha noen skikkelig vanskelige passord, men det skaper igjen nye problemer … med å huske dem. Her kommer noen triks.

Overlate jobben til andre

Det finnes en rekke tjenester som tilbyr seg å lagre passordene dine for deg, både gratis og mot betaling. Her gjelder å holde tunga rett i munnen, for ikke å si i rett munn. I tilfelle man vil benytte en «password manager» så vurder først troverdigheten til tjenesten og hva du er villig til å risikere. Uansett må du huske ett passord – til denne tjenesten. Med mange egg i samme kurv er det viktig å sikre denne kurven sterkest mulig.

Hoppe over problemet

Hvis man ikke trenger å huske passordet, kan man skrive hva som helst av tegn i en lang nok kombinasjon. Hvis man allikevel har elendig passordhukommelse og benytter tjenester der det er mulig å klikke «glemt passord» for å få tilsendt et nytt, kan det kanskje være like greit for noen? Man trenger da kun å huske enten passordet til e-postkontoen man får nytt passord sendt til, eller huske hvor man har lagt mobiltelefonen dersom nytt passord skal sendes som SMS.

Et minus ved denne metoden kan være at enkelte tjenester er trege med å sende nytt passord. Da finnes det en annen måte å hoppe over problemet på. Den gir deg ikke sikrere passord, og kan til og med utgjøre en risiko for kompromittering, men om man vurderer risikoen for krenket personlig integritet som lavere enn fordelen med å ha orden på visse passord, kan den brukes.

  • Lagre slike passord i en kontaktliste under navn du, men ikke andre, gjenkjenner som nettstedet. På Wimp kunne passordet da ha vært lagret under navnet: Gitar-Geir, der adressen, yrkestittelen eller første ledd i den fiktive e-postadressen er passordet ditt.
  • En variant kan være å lagre passord til slike lite sensitive tjenester i et dokument på enheten, i e-postboksen eller lignende.

Passordet 123456 på LinkedIn er avslørt i denne hashtagen. LeakedIn lar deg prøve ulike passord.

Slik lager du passord som er lette å huske, men vanskelige å knekke.

Det er mye vanskeligere for de fleste å huske en tilfeldig rekke med tall, store og små bokstaver enn å huske en favorittsang, en hyggelig hendelse eller noe man gleder seg til. Rekken JsgmmC23jpFb er bare på 12 tegn, som er maksimalt antall tegn flere tjenester lar deg ha i et passord, men hvor mange slike klarer du å huske? Hvis tegnene danner en mening for deg kan du klare mange.
Hvis setningen «Jeg skal gifte meg med Cathrine 23. juni» betyr noe for deg, bør det være mulig å huske at du skal bruke første bokstav i hvert av ordene «JsgmmC23j». Man må bestemme seg for hvordan man skal bruke store og små bokstaver i slike setninger. Bryllupsdatoen kan du like gjerne pugge uansett. Det vil du få igjen for senere 🙂
Hvis man tviler såpass på egen hukommelse at man ikke tør prøve mer enn en setning, går det an å ha et tillegg på slutten. Her har jeg satt på de tre bokstavene pFb, som kan bety at dette passordet er til bruk på Facebook.

Hvis man skulle bruke samme setning på en annen konto kunne den se slik ut:
På Hotmail: JsgmmC23jpHm.
På Elghundklubben: JsgmmC23jpEk.

Hvorfor bry seg?

Om man spør mange nok finner man alltids noen som ikke ser noe problem i at hverken deres egne passord er på avveie eller at uvedkommende følger med på deres digitale liv: «De har jo ikke noe å skjule»? For all del, man skal ikke tvinge noen til å skaffe seg bedre passord eller ivareta sin digitale integritet. Derfor er det tips om en del dårlige passord litt lenger ned i artikkelen også. Passord som har vært i bruk på LinkedIn inntil de nylig ble publisert som såkalte «hashtags» på en nettside som brukes en del til slikt.

En «hashtag» kan beskrives som en utregning der passordet gjøres om til en kode på 32 bokstaver og tall. Dette skal tjene som identifiseringskode for nettstedet der passordet brukes slik at de slipper å lagre passord i klartekst. Hvis noen for eksempel har brukt passordet «123» blir det til koden «40bd001563085fc35165329ea1ff5c5ecbdbbeef».

De som av en eller annen grunn ønsker å skaffe seg tilgang til en konto der de kjenner «hashtagen» på passordet kan da få maskinen til å sjekke opp slike lekkede hashtager mot lister på tidligere identifiserte passord.

Kanskje ønsker de som driver med slikt bare å få adgang til e-postkontoen din for å bruke den til utsendelse av spam og få tak i stadig flere bekreftet aktive e-postadresser å selge videre til andre spammere? Kanskje er de ute etter identitetstyveri eller å bruke e-posten eller Facebook-kontoen til å svindle andre.

Hvordan ville kontaktene dine ha reagert dersom de fikk en melding om at du satt fast på flyplassen i Bangkok og måtte betale en avgift (for eksempel tilsvarende 300 kroner) til et oppgitt kontonummer for å komme deg på flyet? En som har tilgang til e-postkontoen kan ha tilgang til reisedetaljer også. Hver av dine hjelpsomme venner som blir lurt vil gi en pen gevinst for svindleren som kan sitte i Nigeria, Brasil, Ukraina  … eller ved siden av deg på toget og se passordene på tjenestene du har logget deg inn til på usikret (eller passordknekket) trådløsnett.

Mange vil kanskje ikke gidde å varsle politiet en gang om noe slikt hvis redselen for å bli konfrontert med sin egen naivitet, eller troen på henleggelse, uansett er høyere enn savnet av de få kronene.

Økonomiske motiver er kanskje det som rammer de fleste, men det er tross alt bare penger. Enkelte vil en eller annen gang også oppleve at uvedkommende tar seg inn i deres passordbeskyttede kontoer av mer personlige grunner: Hevn, sjalusi, posisjonering i en arvestrid, barnefordeling, … eller kanskje for å finne sensitivt materiale som tilhører arbeidsgiver, et utvalg man jobber med eller lignende. De som har noe å beskytte vil nok skjønne det.

 Her er noen dårlige passord

De som bare trenger et enkelt passord kan velge og vrake i følgende passord som blir ledige på LeakedIn nå, men som var i bruk av noen inntil hashtagene ble publisert på nettet av noen som har skaffet seg uautorisert adgang til dem.

Passordet stortinget er avslørt her.

Den som brukte passordet stortinget må finne et nytt et nå. Stortinget (med stor S) var i alle fall ikke blant de avslørte hvis du trenger tips.

Av de andre avslørte passordene på LinkedIn nylig nevnes: mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Ingen hadde tenkt på å skrive ukedagene med stor bokstav, så det får være et tips om nesten like dårlige passord for de som vil ha det.

Fredagspils var ikke blant de avslørte passordene.

Blant de avslørte passordene var pilspils, men fredagspils var ikke blant dem, så tipset er formidlet til de som måtte føle behovet.

Derimot var alle følgende ord i bruk som passord, inntil de altså ble avslørt, slik at brukerne nå må endre fra: Passord, password, Linkedin, Gunnar, 123456, hestkuk, aftenposten, Dagbladet, 17.mai, pupper, KingKong, Netcom, hemmelig, cocacola, Hansen, Jensen, Elizabeth, Bjarne, Ludvig og det ikke lenger helt originale qwerty, selv med stor bokstav først.

Passordet øløløl er blant de lekkede passordene, men var ikke knekket ennå da dette innlegget ble publisert.

De som jobber med å knekke disse passordene sliter ofte med de særnorske bokstavene som æ,ø og å. Det kan være et tips for deg som ikke synes det er veldig viktig å gjøre det enkelt for passordtyver å stjele dine passord.

Passordet øløløløl var et av de stjålne som ikke var cracket ennå da dette innlegget ble publisert, men det var i tilfelle kun et spørsmål om kort tid før de fikk kjørt gjennom ulike tegnsett.

Lykke til med nytt passord.

Bloggurat

Blogglisten

Mer:

Strafferammen for datainnbrudd er seks måneder fengsel, men inntil to år hvis det er i vinnings hensikt.  Mer om datainnbrudd.

Mer om emnet informasjonssikkerhet kan du finne hos Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS).

På LeakedIn.org og Lastpass.com kan du teste om passord er blant de lekkede fra LinkedIn.

 

Forbilledlig av VG

Publisert av
3

Avisen VG legger til rette for at deres lesere selv kan bidra til å avsløre uryddighet i forvaltningen. Man får håpe at prosjektet «Hjelp oss å granske statsrådenes pengebruk» blir nominert til neste års SKUP-konkurranse slik at metoderapporten kan tjene som en leksjon for andre redaksjoner.

Faksimile VG.

Avisen nevner selv andre tilfeller der de også har invitert leserne bredt til å bidra med detaljert egen informasjon i store konkrete saker, og laget det man kan kalle «digitale torg med delt informasjon».

Dette prosjektet går imidlertid enda et skritt videre ved at avisen benytter offentlighetsloven til å skaffe avisen innsyn i store mengder dokumenter som redaksjonen vet at avisen selv ikke har ressurser til å undersøke godt nok.

VG åpner derfor for crowdsourcing slik at en udefinerbar, men stor mengde kunnskap, tidsressurser, dugnadsinnsats og metoder med mer som måtte befinne seg «der ute» blant folk kan fokusere på å avdekke mulige feil og kritikkverdige forhold som kan ligge hittil skjult og uavdekket i den dog åpent tilgjengelige informasjonen.

Dersom prosjektet gir resultater man kanskje ikke ville ha fått uten denne fremgangsmåten, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om den erklærte åpenheten i norsk forvaltning egentlig er god nok.

Offentlighetsloven (navnet er formelt offentleglova*) har som hovedregel at alle dokumenter i forvaltningen skal være åpne og alle kan kreve innsyn (§ 3). Man kan også merke seg plikten til å gi innsyn i sammenstillinger fra databaser (§ 9) og plikten til å gi merinnsyn (§ 11), tross diverse bestemmelser om unntak fra innsyn.

Er offentlighetsloven blitt en sovepute for lovmakerne, forvaltningen og det som måtte finnes av kritisk presse?

Folk flest benytter seg ikke av innsyn. Man kan av og til oppfatte at selv forholdsvis oppegående folk, også enkelte som jobber i førstelinjetjenester/skranker/servicetorg i kommuner, tror innsynsretten etter offentlighetsloven er beregnet på og begrenset til pressefolk. Man kan uansett fastslå at dersom dette VG-prosjektet fører til flere avsløringer, er den norske åpenheten i forvaltningen, og praktiseringen av enhvers innsynsrett i ethvert dokument i et hvilket som helst offentlig organ, kanskje ikke godt nok praktisert.

Anders Anundsen. Foto: Stortinget.

Lederen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Anders Anundsen (FrP), knuser muligens noens illusjoner når han avslører at kontrollørene selv ikke har mulighet til å lese alt av dokumenter i forvaltningen.

– Vi er helt avhengige av å få innspill om hvor vi skal lete i de dokumentene som vi skal gjennomgå. Mengden er så stor, at vi ikke har mulighet til å gå like grundig gjennom alle sammen, sier Anundsen. (VG).

Uansett nivå i forvaltningen så har ikke de oppnevnte kontrollørene, kontrollutvalg og revisorer, forutsetning for å avdekke alt av mulige lovbrudd, vennetildelinger og ukultur. De har ikke en gang tid til å skumlese gjennom mer enn en brøkdel av dokumenter. Og langt mindre har de ressurser til å gå bak dokumentene og sjekke realiteter som kan ligge bak et enkelt tall i en kolonne på en side i et omfattende dokument.

Det gjenstår å se om stortingspolitiker og dermed en av lovmakerne, Anders Anundsen (FrP), benytter kunnskapen sin om de formelle kontrollørenes utilstrekkelighet til å forbedre den lovpålagte åpenheten i forvaltningen.

Burde kanskje forvaltningen selv automatisk ha lagt ut visse typer dokumenter, for eksempel tildelingssaker, søkbare for enhver. Uten at en eventuell profesjonell redaksjon først hadde tatt initiativ til å be om innsyn i de konkrete dokumentene?

«Mer åpenhet», sa Jens. «Vaktbikkja» i Stortinget har selv erklært at de ikke har tid til å praktisere selv den «mindre åpenheten» som kan ligge bak statsminister Jens Stoltenberg sitt statement.

Hvorfor da ikke legge til rette for mer automatikk med crowdsourcing rundt dokumenter i forvaltningen?

Ballen er hos politikerne.

[polldaddy poll=6089357]


Bloggurat

Blogglisten

Mer:

*) Offentleglova har fått nynorsknavn fordi praksisen i det norske Stortinget har vært slik at målform på loven følger målformen til politikeren som er saksordfører for loven i Stortinget.

VG-redaktør Torry Pedersen: Sammen vet vi mer.

 

Mindre åpenhet – mer kameraderi

Publisert av
4

I den første minnetalen etter terrorhandlingene 22. juli varslet statsminister Jens Stoltenberg mer åpenhet. I høringen på Stortinget i går tok visst PST-sjef Janne Kristiansen ham på ordet. Og timer senere måtte hun si takk for seg.

Mer åpenhet

Det var ikke på denne måten den annonserte åpenheten skulle praktiseres. Hadde det enda vært tomme ord som ramlet ut av Kristiansens hode – løfter uten substans – som fra  en politiker med ambisjoner om makt – så hadde hun kanskje sluppet unna en stund til, men PST-sjefen bablet ikke bare tomme ord. Hun røpet høyt gradert informasjon som det ikke ønskes åpenhet om. Informasjon som det er ulovlig å meddele uvedkommende.

Hadde det ikke vært for kameraderi på høyt plan så hadde nok PST-sjefen risikert straff for å ha røpet høyt klassifiserte militære hemmeligheter. Eller hadde justisministeren reagert like unnlatende overfor for eksempel en forsvarsansatt av lavere grad dersom vedkommende røpet samme type informasjon på direktesendt TV?

Janne Kristiansen valgte å gå av selv som PST-sjef og hennes avskjed ble innvilget av justisministeren med umiddelbar virkning. Om hun ikke hadde valgt å gå av selv ville nok avskjeden allikevel ha vært med like umiddelbar virkning.

Norge kan jo ikke ha en PST-sjef som er så åpen om en samarbeidende tjeneste. I «de hemmelige tjenesters verden» er diskresjon mer enn en dyd. Det er en forutsetning for tillit, informasjonsutveksling og samarbeid.

Å eventuelt glippe ut med hemmelig informasjon om egen tjeneste (PST) i en åpen og på nett-TV direkteoverført høring ville vært ille nok. Å lekke på den måten hun gjorde om at Forsvarets etterretningstjeneste har operativt personell i Pakistan var hakket verre, fordi tilliten fra samarbeidende tjenester kan bli hardere rammet ved slik indiskresjon.

Forsnakkelse – eller med hjernen fullt innkoblet?

Det var heller ikke bare en forsnakkelse, men en kjede av forsnakkelser(?) der PST-sjefen flere ganger antydet og også bombastisk bekreftet at det norske Forsvarets e-tjeneste har folk  i Pakistan. En tungeglipp kan bortforklares, men hva når det skjer gang på gang i høringen, og etter at hun selv flere ganger bombastisk har slått fast at dette bør hun ikke bekrefte?

Janne Kristiansen svarte først at «det (er) ikke riktig av meg å svare på det på det nåværende tidspunkt. Det er ikke et land som vi per dags dato har offisielt samarbeid med.» Så bablet hun videre. Tilsynelatende raskere enn hjernen klarte å tenke ut svaret for sekunder senere hadde hun sagt det som hun sa det ikke ville være riktig av henne å  svare på.

Så kom det et oppfølgingsspørsmål fra Akhtar Chaudry (SV). PST-sjefen innledet igjen svaret sitt med at hun ikke kunne svare spesifikt om dette landet (Pakistan), bablet videre og sekunder senere hadde hun igjen sagt noe hun ikke skulle ha sagt (at E-tjenesten har folk der). Og som hun nettopp hadde sagt at hun ikke kunne si.

Senere i høringen sa hun enda en gang at e-tjenesten har folk i Pakistan.

Sjefen plumper ut med hemmelig informasjon. Nestlederen gremmes. (Bilde fra Stortingets nett-TV-overføring).

Man kunne se at nestleder i PST, Roger Berg, som satt bak Kristiansens høyre side, bøyde hodet og skar en lett grimase da Kristiansen uttalte at e-tjenesten har folk der (ca 57,27 ut i denne videoen fra Stortingets nett-TV).

Man kan stille spørsmålet: Var Janne Kristiansen så sliten og stresset at hjernen ikke klarte å holde følge med tunge og stemmebånd? Hun sa jo at hun visste at hun ikke skulle røpe det som hun sekunder senere røpet. Og hun røpet det allikevel gang på gang før den endelige bombastiske bekreftelsen kom.

Forsøket på «brannslukking» etter høringen, når Kristiansen overfor VG prøver å fremstille det som VGs oppegående journalist oppfattet at hun sa som en feil – at hun mente politiets sambandsmann og ikke e-tjenesten – gjør ikke dagen bedre for den altså langt i overkant åpne eks PST-sjefen.

Mer kameraderi?

Dersom PST-sjefen slipper straff for å ha røpet høyt graderte militære hemmeligheter kan det bli vanskelig å straffe andre, mens mantraet i bakgrunnen lyder «mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet».

Loven bør gjelde likt for Jørgen Hattemaker (eventuelt kaptein «Kristiansen») og AP-oppnevnt PST-sjef Janne Kristiansen. … men noen glemte kanskje å si at de egentlig setter kameraderi høyere enn det som er ment som honnørord i fest- og minnetaler. Noe folk bare skal tro, og som man skal late som om man mener, men ikke noe man trenger å gjøre når det virkelig gjelder? Som for eksempel nå?

[polldaddy poll=5856012]

Bloggurat

Blogglisten


Mer:

Aftenposten: Magnus Ranstorp: -Janne Kristiansen begår en kardinalfeil.

Stormløp styrker Giske

Publisert av
2

Noen har lyktes med å få media til å spre en oppfatning av at Trond Giske ikke er i stand til å forvalte en politisk maktposisjon på sømmelig vis.

Opposisjonen og media jakter som så ofte på en statsråds avgang. Dette stormløpet vil Giske ri av. Om nødvendig hadde han nok fått hjelp fra selveste statsminister Jens Stoltenberg til å redde ministerposten om det hadde gått så langt. Slett ikke fordi Giske er en Stoltenberg-disippel internt i AP, men fordi Jens ikke har råd til å kaste Giske nå i forhold til hans standing i AP og fagbevegelsen.

Resultatet kan bli at Giske fremstår som styrket i forhold til intern maktposisjonering i AP. Han tør si åpent det omtrent alle i AP (og de andre regjeringspartiene) samt hovedsponsoren LO egentlig mener i denne saken før pragmatismen tar overhånd.

Maktkamp

Oppslagene om Giskes angivelige uttalelser på puben Lorry om Telenors styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er utslag av en maktkamp på flere plan. Det dreier seg blant annet om makt i AP, makt i Norge og makt tildelt som næringslivsleder utpekt av staten som eier.

Faksimile Dagsavisen

Påstandene noen anonyme kilder har lyktes i å få media til å spre om Trond Giske var egnet til å skape et mer negativt bilde av ham som person:

    • Han kommer (på pub og i uuttalt ruspåvirket tilstand) med trusler rettet mot en næringslivsleder
    • Han bedriver statlig eierskapspolitikk på useriøst vis (på nachspiel overfor uvedkommende)
    • Han uttaler seg om børssensitiv informasjon (som han har mottatt i kraft av sitt embete) og klarer således ikke å holde på fortrolig informasjon
    • Han er ikke i stand til å ta til seg informasjon han angivelig har fått lang tid i forveien fra Telenor. Eventuelt er han ikke i stand til å innse når et politisk slag er tapt og la saken ligge.
    • Han må også irettesettes av sjefen sin (statsminister Jens Stoltenberg) på grunn av at rykteflommer om hans oppførsel og væremåte har kommet statsministeren for øre
    • Til og med «hans egne» i LO har måttet reagere på Giskes oppførsel

Karakterdrapet på Giske er som hentet ut fra en «ABC i drittpakke». Anonyme avsendere klarer å få hjelp av en journalist til å fremstille en person som upålitelig og med moralske karakterbrister basert på en syltynn spikersuppe. Når først en journalist har publisert det kan andre hive seg på og refere til dette som «faktagrunnlaget». Når media har publisert ufordelaktige karakteristikker om personen er det meningen at vedkommendes posisjon skal være så svekket at han er ute av bildet når maktposisjoner skal besettes neste gang. Hvem vil vel ha en politisk representant som ikke oppfører seg skikkelig?

Giske er utvilsomt en dyktig maktstrateg og kommunikator. Hans politiske maktbase er særlig på venstresiden i AP og store deler av LO. Nåværende LO-leder Roar Flåthen er ikke blant Giskes støttespillere, men Flåthen er på oppsigelse. Han kan ikke gjenvelges som LO-leder til våren, tross forsøk på å endre vedtektsbestemmelsen som hindrer gjenvalg etter fylte 60 år.

Neste LO-leder kan være enda lengre til venstre for Jens Stoltenberg, og det er dårlig nytt for Jonas Gahr Støre, men  godt nytt for Giske i forhold til hvem som eventuelt blir APs statsministerkandidat den dagen Stoltenberg gir seg. I forhold til LO-delegatene er nok ikke Giskes posisjon svekket av den åpne disputten med Telenor om salg av A-pressens andel i TV2.

At opposisjonspolitikere (for eksempel fra FrP som gjengitt på frp.no) legger anonyme rykter til grunn for sin virksomhet, og til og med erklærer at de ubekreftede og anonyme ryktene som svirrer faktisk sier noe om hvordan Giske bedriver statlig eierskapspolitikk, svekker nok heller ikke Giskes maktposisjon, men gir heller hans støttespillere mer «nachspiel-argumentasjon».

Pub-rykter blir politikk på frp.no

Som kulturminister var Giske i sitt ess. Han kunne spille på nettverk i kultur-Norge og seilte opp som en stadig sterkere aspirant til å innta enda høyere posisjoner i Arbeiderpartiet. Å plassere ham som næringsminister var kanskje – på papiret – et trekk for å få et dårligere terningkast på ministeren. Og dermed få medias hjelp til å erklære ham såpass upopulær at Giskes interne partikonkurrenter, på en annen fløy av partiet, fikk lettere spillerom i den partiinterne maktkampen? Imidlertid må nok Giske sies å ha overrasket positivt på en ny arena. Tro hvordan partikollega og maktrival Jonas Gahr Støre hadde taklet en ny rolle der han må svare for innenrikspolitiske forhold der det ikke foreligger bred konsensus som i utenrikspolitikken? Den utenrikspolitiske opposisjonen i Norge (SV og SP) sitter jo i regjering med AP.

På statsministerens kontor sitter det personer (politisk ansatte) som heller ikke er å regne blant Giskes partiinterne støttespillere.

Noen der har varslet media om at LO-leder Roar Flåthen har ringt statsminister Jens Stoltenberg og fått utlagt dette som en slags LO-initiert irettesettelse av Trond Giske. Noen  på statsministerens kontor, eller alternativt Telenors styreleder Harald Norvik, har også varslet media om at statsminister Stoltenberg ringte Norvik klokka 18.45 fredag kveld, samt om det angivelige innholdet i samtalen. Dette kan antas å være spredd i den hensikt å ramme Giske, men er også egnet til å styrke Norviks posisjon som jo nå har fått en mediepublisert «garanti» fra selveste statsministeren om at han visstnok sitter trygt som statlig oppnevnt styreleder i Telenor.

Når man i media får spredd tilsiktet ufordelaktige rykter eller oppfatninger om noen, selv uten faktisk grunnlag, kan tilstrekkelig mange lett forledes til å tro at det jo må være noe i ryktene fordi «hans egne» jo også reagerer. Hva som er substansen i slike samtaler er ikke alltid viktigst. Det viktigste er å få media til å bidra til spekulasjoner som gavner ens egen situasjon. Når journalisten får en «god sak» (oppsiktsvekkende sak) og kan skjule det svake eller manglende faktagrunnlaget sitt bak ukonkretiserte rykter og en sentralt plassert anonym kilde, blir det gjerne oppslag av det. Omtrent som bestilt.

Ellers: Dersom Trond Giske virkelig har uttalt at Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas «er politisk tonedøv» viser dette at næringsministeren både har grei observasjonsevne og slagferdige kommunikatoriske egenskaper. Det viser også at han er mann til å si ganske rett ut hva han mener, selv om direktørkolleger av Baksaas i Telenor vaker rundt i publokalet på kveldstid på jakt etter slarv eller annet de kan bringe videre til sjefen eller andre på jobben. En aktivitet selv Stasi kunne ha problemer med å gjøre bedre i sin glansperiode.

At NHO-leder og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund, som satt ved samme bord som Giske, svarte «ingen kommentar» når hun ble spurt om hun hadde hørt Giske uttale seg om Telenor-kolleger på Lorry, for dagen etter å måtte innrømme overfor mer pågående media at hun faktisk ikke hadde hørt noe slikt, virker merkelig. Dersom Telenor-direktør Skogen Lund hadde ønsket å bidra til å stanse grunnløse rykter om næringsminister Trond Giske, kunne hun vel ha svart ærlig og åpent første gang media spurte henne. Hvorfor gjorde hun egentlig ikke det?

Oppdatert 13. januar: På Telenors pressekonferanse bekreftet styreleder Harald Norvik at det var NHO-sjef og Telenor-direktør Kristin Skogen Lund som oppfattet ryktet på Lorry og bragte dette videre til ham. (NA24).

Fra NA24.

At noen direktører i NHO/Telenor opptrer som om de var Stasi-agenter og sprer slarv de overhører på pub, og ellers bidrar til å sette i gang et stormløp i media basert på en «drittpakke» om statsråd Trond Giske, svekker slett ikke Giskes posisjon som politiker. De som etterhvert er avslørt som omtrent «Stasi-agenter» og med tenkelig ondskapsfulle hensikter bak kommentarer til media i sakens startfase, i stedet for å snakke helt sant og dermed punktere boblen, kan derimot være svekket hos flere enn politikere.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Dugnad: Steinlegg Slottsplassen

Publisert av
2
La oss invitere til en dugnad for å få steinlagt Slottsplassen. Ikke bare blir det penere, mer praktisk og i tråd med slottsarkitektens planer, men det kan også bli billigere enn hva kalkylene for drenering og ny grus viser.

Faksimile Aftenposten.

Slottsplassen er dekket av en rødaktig grus som ved kraftig regnvær blir skyllet nedover mot Karl Johans gate i krysset med Frederiks gate. Om man derimot går fra Slottsplassen, krysser Frederiks gate og fortsetter til Karl Johans gate 47, står man på en flott steinlagt plass foran universitetsbygninger (1841-1851) bygget i samme periode som slottet (1825-1849). Burde ikke også Slottsplassen se lignende ut?

Universitetsplassen. Foto: morgueFile.

Grunnen til at det opprinnelig ligger grus på Slottsplassen er pengemangel da slottet ble bygget.

Grunnen til at grusen havner øverst i Karl Johans gate når det regner ligger også i grunnen.

Under grusen ligger det asfalt fra krigens dager. (Gammel nazi-asfalt kalte TV2 det.)

Asfalten hindrer at regnvann dreneres videre nedover i grunnen og gir i stedet en «vannsklie-effekt» på grusen som til enhver tid måtte ligge oppå, og da får man plager med grusavrenning. Mellom 30 og 70 tonn grus renner bort fra Slottsplassen hver gang det regner kraftig i Oslo, forteller kommunikasjonssjef ved slottet, Marianne Hagen til Aftenposten.

Faksimile VG.

Ingen vil ha det slik.

Det er i skrivende stund over to år og tre måneder siden VG meldte at «Slottet har nå bestemt at asfalten skal fjernes.»

Vel, VG får svare for sin formulering.

Kongeparet, via slottsforvalteren, kan legge frem ønsker, og det har de gjort. Så er det opp til regulerende og bevilgende myndigheter å eventuelt gi klarsignal eller sette ned foten.

Det Slottet egentlig ganske ydmykt tok initiativ til for over to år siden var vel å i første omgang få på bordet en kalkyle på hvor mye det vil koste å få ordnet med drenering av Slottsplassen slik at grusen holder seg der den skal, selv når det regner i hovedstaden.

Drenering og ny grus – 100 millioner kroner

Statsbygg har deretter utarbeidet et kostnadsoverslag på 100 millioner kroner for oppgraving, drenering og ny gruslegging av Slottsplassen. Denne gang med en grus som støver noe mindre.

Min magefølelse sier at kongen er redd for å fremstå som sløsende og ekstravagant når Statsbygg allerede før byggestart signaliserer 100 millioner kroner. Statsbygg er liksom ikke kjent for å treffe «innertier» med alle kalkyler.

Og da sitter man fremdeles igjen med en gruslagt plass. Og kanskje opptil flere opphissede samfunnsborgere som mener dette er pengesløseri, kulturell vandalisme og estetisk forkastelig? Kanskje også noen som selv kunne tenke seg å få en del av disse 100 millionene. Uansett hva man ved flertallsvedtak bevilger offentlige midler til, vil det kunne finnes noen som har alternative forslag.

Hva så med gaver?

I 1995 sto Gerhard Heiberg som styreformann i spissen for «Stiftelsen folkegave til Det kongelige slott». De ville steinlegge Slottsplassen som gave til kongeparets 60-årsdager i 1997. Den gang var kostnadskalkylen på steinlegging 45 millioner kroner. Justert for prisstigning vil det bli rundt 62 millioner kroner i år. Langt under kalkylen for å erstatte grusen med – grus, men kostnadene er bare ett moment.

Ideen om folkegave skapte konflikt om estetikk og kostnader, og ble lagt død av kongen.

– På grunn av den store uenigheten som er kommet fram etter at prosjektet ble kjent, har jeg funnet å måtte si nei til videre arbeid med Slottsplassen i denne omgang. Jeg er heller ikke sikker på om prosjektet egner seg som en folkegave, ettersom prosjektet ser ut til å virke mer splittende enn samlende på folket, sa kong Harald til NTB etter å ha orientert Heiberg om sin beslutning i 1995. (Aftenposten).

I oktober 2006 var det stortingsrepresentant Hans Olav Syversen fra KrF som trodde saken var moden til å nevnes igjen. Nå som folkegave til kongeparet i forbindelse med deres forestående 70-årsdager året etter. (Saken burde selvfølgelig ikke være partiavhengig, men er det et KrF i medvind snart fem år senere eller et annet parti som først tør løfte frem saken i tide til å lage en gave til 75-årsdagene?)

Faksimile ABC Nyheter.

Årene går, men grusen ligger der, eller ligger ikke der den skal, fremdeles.

Neste år vil både kong Harald og dronning Sonja fylle 75 år. Hva med en folkegave? Gi dem stein.

Kanskje også politikerne på Stortinget tør bevilge en liten sum til steinlegging av Slottsplassen hvis de lukter at dette faktisk er et ønske fra folket. Ikke bare som en gave til sin kjære konge og dronning, men også en gave til hovedstaden og alle innbyggere og turister som ferdes over plassen.

Hva med å bruke en del av plassen til lokale steingaver fra norske kommuner? Larvikitt kan  for eksempel være en opplagt gave fra Larvik.

Man kan kanskje også legge ned stein fra Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den førstes øy og norske besittelser i  Antarktis, for eksempel Prins Harald kyst?

Kanskje man også kunne invitere utenlandske turister og statsoverhoder til å bli med på dugnaden å steinlegge Slottsplassen?

«Visit Norway – bring your stone.»

Faksimile Nettavisen.

Steingale turister?

Ved Frihetsgudinnen i New York står en stein gitt i gave fra innbyggere i Karmøy kommune for å markere at kobberet som er brukt i Statue of Liberty (Frihetsgudinnen) stammer fra Visnes kobbergruve på Karmøy. Jeg fotograferte selv den steinen. Tenk det. Reise halve jordkloden og fotografere en stein «hjemmefra». Nå var det ikke akkurat kun derfor jeg dro til Liberty Island da, men i den grad stein kan fremkalle glede så opplevde jeg visst noe slikt.

På Karmøy tjener de penger på å selge stein med den historien.

En steingave fra kommuner koster lite, og kan være en gimmick å spinne videre på. Folk samler på stein, kjøper stein – de trenger ikke være steingale. Her ligger et inntektspotensiale for kommuner som har gråstein eller annen stein de kunne tenke seg å selge i små biter til turister og samlere. «Denne steinen finner du også på selveste Slottsplassen.»

Tiden er inne

Dersom slottet skulle invitere til dugnad på Slottsplassen, stiller jeg og helt sikkert mange med meg gledelig opp, med redskap, stein og kopp. Imidlertid har jeg sans for at fagfolk skal gjøre arbeidet, og da skikkelig, slik at man slipper å gjøre steinleggingen på nytt etter en vinter.

Om noen skulle trenge bedre tid eller et annet påskudd for å planlegge en gave så er det 200-årsjubileum for Grunnloven i 2014. I 2017 vil kongeparet fylle 80 år. I 2018 vil de eventuelt feire gullbryllup.

Jeg krysser fingrene for at Kong Harald den femte og dronning Sonja, med folkets støtte og god samvittighet, får gå på den steinlagte Slottsplassen.

[polldaddy poll=5469389]

Ting tar tid: Byggingen av slottet

Historien om byggingen av slottet med Slottsplassen er langtekkelig og kronglete nok. Slottsarkitekt Hans Ditlef Frants Linstow måtte endre planene flere ganger underveis i prosessen.

Grunnsteinen ble lagt ned 1. oktober 1825 av kong Carl Johan. Han døde fire år før slottet sto ferdig.

I 1827 var grunnmuren ferdig, og den bevilgede summen for bygget nesten oppbrukt. I 1827 og 1830 avslo Stortinget å bevilge ytterligere penger, som en politisk demonstrasjon mot kong Carl Johan. I 1833 bevilget Stortinget imidlertid penger til et endret, enklere og rimeligere, men like stort slott. Slottet var under tak i 1936.

Planen var brostein

Slottsplassen. Foto morgueFiles.

Slottsarkitekt Linstow har i en perspektivtegning fra 1838 markert at det skulle være brostein. I et brev noen år senere, og altså flere år før slottet sto ferdig i 1849, skrev han også at Slottsplassen nå hadde fått den hellingen som skulle til for å steinsette plassen.

Når det allikevel ikke ble slik arkitekten hadde planlagt så skyldtes dette pengemangel hos bevilgende myndighet på midten av attenhundretallet.

Det argumentet burde ikke gjelde lenger. Selv 100 millioner kroner blir en tjuekroning (eller tjue små tomflasker) fra hver nordmann.

Alternativet til steinlegging er uansett ikke å spare pengene. Alternativet er at noen bruker pengene på drenering og fortsatt grusing.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Kilder utover de det er lenket til i teksten:

Lars Elton: Slottsplassen – grus i maskineriet. Kronikk i Dagbladet (1995), Det kongelige slott/nettsiden kongehuset.no: Bygginga av slottet, artikler i NRK: Skal grave opp Slottsplassen (26. mai 2009), Nettavisen: Ups – der forsvant kongens grus (29. august 2011), Einar Berg, Universitetet for Miljø og biovitenskap, Wikipedia: Det kongelige slott.

Mener begge deler

Publisert av
2

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet. …

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

Min mening – ikke partiets mening

Publisert av
2

En lokalpolitiker falt for fristelsen til å rakke ned på Arbeiderpartiet og oppfordret folk til å heller stemme på FrP kort tid etter at bombeattentatet i regjeringskvartalet var kjent. (NRK).

Dette er ikke bare en hvilken som helst lokalpolitiker, som ikke evner å overskue rekkevidden av sine egne utsagn, men en mann med erfaring fra roller der han burde ha lært et og annet om at man av og til må legge bånd på personlige lyster og meninger og heller opptre så profesjonelt som rollen tilsier.

Faksimile BANett.

Kjell Ivar Vestå er lensmann i Lurøy.

Der er han også varaordfører, leder i det lokale FrP-laget og ordførerkandidat ved høstens valg.

Imidlertid har han aldri tidligere stått på en valgliste for FrP før i år.

Vestå ble innvalgt i kommunestyret i Lurøy i 2007, for Kystpartiet, som fikk 21,5 prosent av stemmene og varaordførervervet, mens Senterpartiet fikk ordføreren.

Ved siste stortingsvalg, i 2009, var Kjell Ivar Vestå nasjonal leder i Kystpartiet og førstekandidat for Kystpartiet i Nordland. Han var samtidig fylkesleder i Kystpartiet Nordland.

Han har som leder i Kystpartiet blant annet stått frem i VG med et personlig politisk ønske/krav om å flytte hovedstaden fra Oslo til Trondheim og målbært en forakt overfor hvordan rikspolitikere og regjering husholderer med landet.

Faksimile VG.

Eventuelt sammenfall med terrorarresterte Anders Behring Breiviks forakt overfor de samme er sikkert like upassende å spille på som hans oppfordring på Facebook.

Etter et skuffende valgresultat i 2009 valgte Vestå i oktober 2009 å trekke seg som leder i Kystpartiet på nasjonalt plan.

I følge en pressemelding fra partiet gjorde han dette «etter en nøye vurdering etter å ha brukt store ressurser i valgkampen».

Samtidig varslet han at han ville fortsette som leder i Kystpartiets fylkeslag i Nordland og bruke kreftene der.

I juni 2010 sendte Kystpartiet ut en pressemelding der de opplyste at Kjell Ivar Vestå måtte trekke seg som leder i Kystpartiet i Nordland av helsemessige årsaker. (BANett).

De eventuelle helsemessige årsakene var imidlertid ikke til hinder for å fortsette i sitt folkevalgte verv som kommunestyrerepresentant og varaordfører i Lurøy. På kommunens nettsider står han pr 1. august 2011 oppført som formelt uavhengig representant. Det vil si en representant som har brutt med den partilisten han er innvalgt for (i dette tilfellet Kystpartiet).

Formelt (i protokoller etc) er representanter som melder seg ut av partiet de er innvalgt for å anse som uavhengige, selv om de måtte finne på å melde seg inn i et annet parti.

Faksimile FrP.no

1. april 2011 publiserte Fremskrittspartiet en artikkel på sine nettsider om at samme Kjell Ivar Vestå nå er valgt som leder og førstekandidat i nystartede Lurøy FrP.

FrPs stortings-representant fra Nordland og fylkesleder i Nordland FrP, Kenneth Svendsen, uttaler i den forbindelse at det er kjempepositivt og at Lurøy FrP har en god forutsetning for å gjøre et godt valg.

På mindre enn ett år har altså Kjell Ivar Vestå gått fra å være politisk uenig med FrP i mange viktige saker til å plutselig være ordførerkandidat for partiet. Fra å være en som ved de siste valg har konkurrert mot Kenneth Svendsen og FrP om de samme stemmene, til å plutselig bli en kandidat med nye meninger?

Eller er meningene og partilisten man til enhver tid stiller for underordnet et ønske om personlige politiske posisjoner i det partiet man slipper til på førsteplass?

På en VGblogg før valget i 2009 argumenterte Vestå for at velgerne ikke måtte la seg lure til å stemme på «Siv og Jens».

Faksimile, Kjell Ivar Vestå på Kystpartiets VGBlogg.

Fremdeles advarer han mot å stemme på «Jens» og AP, men ser nå, i motsetning til ved forrige valg, gjerne at hans Facebookvenner og andre stemmer FrP.

Faksimile fra NRKs nettmøte med toppkandidat Kjell Ivar Vestå i 2009.

Velgerne som tidligere har stemt på Kystpartiet og nåværende varaordfører Vestå, på bakgrunn av standpunkter som bryter fundamentalt med FrPs grunnprinsipper, må kanskje være i villrede.

Stemmer de på en politiker som for eksempel står for nei til EØS-avtalen, nei til liberalisering av kraftforsyning, nei til markedspris på fisk, og ja til en mer liberal innvandringspolitikk enn FrP står for (av hensyn til bosettingen i distriktene)?

Stemmer de for en radikal sosialisme («folket skal eie naturressursene») slik listekandidat og lensmann Vestå forkynte ved forrige valg, eller stemmer de for en liberalisering, konkurranseutsetting og privatisering som samme person ikke står for.

Faksimile fra nettmøte på NRK.

Eller i alle fall ikke sto for da han svarte velgerne på nettmøte i NRK i 2009.

Eller stemmer de på en kandidat som til enhver tid har kun sine egne personlige meninger, og de meningene og ytringene må ikke partiet hans tas til inntekt for?

I tilfelle bør vel ikke overbeviste FrP-velgere stemme på den listen Kjell Ivar Vestå står på, og de som er enige med Vestå bør ikke stemme FrP?

Eller er det kun stemmetall som teller for partiet, og hva den enkelte kvalitetssikrede og internt skolerte toppkandidat måtte love eller uttale for å lokke til seg stemmer skal ikke partiets ledelse svare for?

Kanskje er det slik også at enkelte lokale toppkandidater kan suspendere partiprogrammet etter eget forgodtbefinnende og si at «de punktene i programmet gjelder bare i Oslo og større byer, men selvfølgelig ikke her»?

[polldaddy poll=3776594]

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Brukte bomben til å promotere Frp

«En drøy time etter bomben gikk av utenfor regjeringskvartalet skrev Kjell Ivar Vestå «Huff-stem Frp!!! Naive Ap må ut snarest!» på sin åpne Facebook- profil.

I den videre diskusjonen på Vestås tavle på Facebook sier den lokale Frp-toppen at han er forbannet og at han må ha lov til å uttrykke seg.

– At dere som stemmer Ap føler dere truffet kan jeg leve med. Typisk å rette oppmerksomheten mot alt annet enn årsaken til det som skjer. Skal naiviteten fortsette? Tankene mine går i høyeste grad til ofrene. Jeg frykter flere anslag og det må takes tak i snarest!!, skriver han bare tre timer etter bomben gikk av.

Fjernet meldingen

Litt før klokka 20.30 om fredagskvelden hadde Vestå moderert seg. Bildene og historiene fra Utøya hadde da begynt å tikke inn for alvor. Han skrev da «Ok alle sammen, vi er vel alle sjokkert på en dag som denne og følelsene kan ta overhånd. Nå må man stå sammen mot dette anslaget mot demokratiet og uskyldige mennesker».

Likevel ble den opprinnelige lenke liggende på Vestås profil til pressekonferansen der justisminister Knut Storberget fortalte at den pågrepne gjerningsmannen var etnisk norsk.

Tidlig lørdag morgen var den opprinnelige meldingen med kritikken mot Arbeiderpartiet fjernet.»

(Rana blad.)

Dine rettigheter krenkes av offentlig ukultur

Publisert av
4

Det var ikke den lovpålagte internkontrollen i helsevesenet eller myndighetenes tilfeldige tilsyn som avslørte alvorlige krenkelser av pasienters lovfestede rettigheter, sensitiv informasjon på avveie og potensielt helsefarlig slurv. Det var media.

VG og avisa Nordland avslørte sykehus-skandalene ved Nordlandssykehuset. Etter at media avslørte, foretok Helsetilsynet sitt tilsyn (gransking).

I en annen sak som blir kjent samme dag som Helsetilsynet offentliggjør sin rapport om Nordlandssykehuset, får man vite at tusenvis av elektroniske legehenvisninger til Oslo Universitetssykehus (OUS) har ligget ubehandlet i inntil seks år. Til neste år skal elektroniske henvisninger være en permanent ordning, men er internkontrollen til å stole på?

Faksimile VG.

Det var NRK som avslørte den siste saken. I debatten på deres artikkel skriver innsenderen Anna Stein følgende:

«Det kan se ut som det er svikt i rutinene både når det gjelder elektroniske og papirhenvisninger. Jeg har nå holdt på i 5 måneder for å få vite oppsatt time. Etter ca 15 telefoner har jeg fått følgende beskjeder: Ja, henvisning mottatt men ingen kunne sette opp time. Vedkommende som hadde registrert meg inn var nemlig på ferie.

Nei, har ikke mottatt henvisning. Jo, men du har jo allerede vært her flere ganger. (Nei, det er derfor jeg ringer!)

Du skal få en time innen seks måneder.

Dessverre, saken din har visst blitt lukket.

Saken åpnet igjen, men vi kan ikke gi deg noen time, vi har jo god tid på oss.

Og til slutt: Ser hvilken undersøkelse du skal ha, den er skikkelig ubehagelig, altså, så det hadde du husket hvis du har tatt den før! Nei, vi vet ikke når du kan få time.

Hvis en avdeling har så dårlige rutiner og uskolerte ansatte, er det definitivt et ledelsesproblem!»

Det er viktig at de ansvarlige i norsk helsevesen tar innover seg slike historier om hvordan pasienter opplever å bli møtt. Det er ikke alltid kun enkelthistorier. Det kan dessverre også være puslespillbiter som viser en ukultur.

Det er meget mulig at noen klarer å unnskylde og forklare bort slike opplevelser med at «det er ikke mitt bord».

Noen med ansvar kan kanskje finne på å si: Slike saker har jeg delegert ansvaret for nedover i systemet. Og der sitter igjen noen som peker nedover og til slutt sier: «Det var en menneskelig feil i førstelinjetjenesten.»

Det er visst ofte lettere for de lenger opp i systemet å skylde på den som møter pasienten i fremste linje, den som svarer i telefonen. Eller skylde på legen når sykehuset foretar inngrep de ikke har lov til. Eller skylde på legesekretæren når det har foregått systematiske manipulasjoner i journaler etter instruks ovenfra for å pynte på ventelistestatistikker.

Opphavet til feil, og kanskje den egentlige ukulturen kan sitte lenger oppe. Hva med de som har ansvaret for rutinene, for opplæringen, for internkontrollen, for at det er tilstrekkelig kompetanse og ressurser i førstelinjetjenesten til å møte den enkelte pasient med respekt og ivareta deres rettigheter? Har det vært for lett å neglisjere pasienters rettigheter fordi uavhengig kontroll og tilsyn foregår i så liten grad, og i tilfelle det foregår så får den kontrollerte forhåndsvarsel (brev) i god tid om hvilke dokumenter som skal kontrolleres og hvem som skal intervjues, at pasientrettigheter blir en salderingspost?

Dersom helseministeren og øvrige med politisk ansvar (lovgiving, bevilgninger, kontroll) er fornøyd med hvordan innbyggernes rettigheter blir forvaltet i helse-Norge, er det bare å slå seg på brystet og si: Ingen bruker så mye penger som oss på å drifte helsevesen. Så da må alt være i skjønneste orden.

Hvis politikerne er misfornøyd med tilstanden går det an å gjøre noe med den systematiske ansvarspulveriseringen som er blitt institusjonalisert ikke bare i helsevesenet, men også på andre områder av offentlig sektor der enkeltmenneskers rettigheter møter den offentlig ansatte.

[polldaddy poll=3949393]

Mer om:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Leger fjernet friske organer.

VG: Svak kvalitetssikring ved Nordlandssykehuset.

VG vet ikke når frigjøringsdagen er

Publisert av
2

VG skulle fortelle at Stortinget ikke flagget på selveste frigjøringsdagen. De bommet med to måneder.

«8. mars 1945 var den dagen da tyske militære styrker kapitulerte etter fem års okkupasjon av Norge. Dagen blir av mange sett på som en av de viktigste flaggdagene for nasjonen vår», skrev Norges mest leste nettavis, VG.

Faksimile VG.

Dagen er tydeligvis ikke godt nok kjent i VGs redaksjon. Frigjøringsdagen er 8. mai, kjære VG. Mai, ikke mars!

PS: Til redaksjonen: Til neste år er den også 8. mai. Lykke til med jakten på de som eventuelt har gått glipp av det 🙂

Mer om flagg:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Ny episode: Hvem er dette?

Publisert av
3

Det er et betinget forbud mot å identifisere siktede i kriminalsaker i Norge. Det betingede forbudet har altså noen unntak. Pressen kan identifisere når det foreligger noen berettiget interesse, men det blir egentlig irrelevant i mange saker der pressen later som om de ikke identifiserer, mens de samtidig gir ut så mange opplysninger at det å ikke trykke selve navnet bare blir et presse-etisk skalkeskjul.

En annen side ved dette er at politifolk selv kan lekke opplysninger til presse og andre, tilsynelatende uten risiko for straff. Det kan virke som om det er en etablert kultur/ukultur innen politiet for å bryte enkelte lovkrav som gir folk utenfor etaten rettigheter, når det måtte passe agendaen til den enkelte tjenestemann.

Mer:

Før politiet bekrefter identiteten til siktede i kriminalsaker, kan media bare spekulere. Media kan gjerne også vite hvem det er, uten å røpe det. Noen ganger gir media så mange opplysninger, for eksempel i et sladdet bilde, at det er lett for enhver å finne ut hvem den avbildede er.

Faksimile Nettavisen.

Jeg siterer litt fra redaktør Ole Petter Pedersens noe over to år gamle blogginnlegg «Identifisering av siktede personer«:

«Problemet er at vi journalister kan gjemme oss bak et presseetisk visnet løvblad når vi hevder at vi ivaretar personens anonymitet, bare fordi vi ikke trykker navnet. I flere artikler står det nemlig så mange detaljer om denne personen, at det er lett for de aller fleste å finne navn og adresse på vedkommende i løpet av få sekunder.

Med dagens teknologi trenger vi en ny presseetisk debatt om offentliggjøring av navn. Skal vi journalister holde en identitet hemmelig, er det en rekke opplysninger som må holdes tilbake fra allmennheten.»

Det han fremholdt er ikke mindre gyldig i dag. Også tekniske opplysninger, metadata og bilder er opplysninger.

Det er selvfølgelig helt greit å ha standpunktet at man vil identifisere i størst mulig grad, eller for den saks skyld i minst mulig grad. Tøffe redaktører bør uansett klare å stå for sitt syn.

Å bare late som om man ikke identifiserer (skriver jo ikke navnet), mens man gjør nesten alt som står i sin makt for å identifisere allikevel, er imidlertid ikke like tøft.

Omtrent enhver kan finne identiteten til den siktede fotballproffen ved hjelp av opplysninger som pressen har offentliggjort. Navnet florerer allerede i ulike fora som styres av norske redaktører, samt i uredigerte fora og sosiale medier. Jeg har allikevel her valgt å sladde bildet nedenfor.

Faksimile der samme bilde er brukt i en tidligere sak i Aftenposten.

Hvis media absolutt ikke vil identifisere, så er det lov til å holde tilbake også andre identifiserende opplysninger enn kun navnet.


[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

En annen sak der media med letthet kunne ha unnlatt å trykke bilde av den i Norge totalt ukjente rumeneren, dersom hensyn til å unngå identifisering var utslagsgivende:

Mer:

Dittoslo lokalavisen.no: Tippeligaspiller fra Groruddalen tatt  på hasjfarm.

Pressemelding fra Sarpsborg 08.

Is Inglish 2 diffikølt for VG?

Publisert av
7

«Dine er flotte.» Du verden for en overraskende uttalelse til bruden fra en antatt dannet engelskmann i kirken når verdens søkelys og horder av journalister følger med.

Jeg har ikke sett Kate sine, men det har vel William, så vi får tro ham på hans ord. I følge VG skal han altså ha sagt: «Your are beautiful».

Faksimile VG.

Kunne han ikke ha ventet noen timer til journalistene var gått da?

Jeg tror ikke jeg vil lese mer om dette bryllupet. Hva blir det neste VG serverer av broken english.

Her har han visst løftet blikket. Faksimile VG.

PS: Jeg har prøvd ut et nytt statistikkverktøy for bloggbesøk noen dager. Kommer ikke til å kjøpe det, men tilfeldigvis gløttet jeg nettopp på hva en besøkende fra det kongelige slott i Abu Dhabi, i De forente arabiske emirater, fant interessant på denne bloggen: Alt jeg har skrevet med emneord (tag) pupper!

Mitt bidrag til folkeopplysning i Midt-Østen 🙂

Mer om nordmenn som har prøvd seg på engelsk i dette innlegget.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 29. april 2011:

  1. To saker – ulik praksis.
  2. Anonymisering av siktede.
  3. Feil om Muhammed-tegninger.

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Biskop: Ber Gud velsigne dere i livet dere har valgt. VG: Beckham om bryllupet: -En historisk dag. VG: Britene elsker Kates søster. Hylles for tettsittende kjole. VG: Kronprinsesse Victoria mest sexy på bryllup.

Feil om Muhammed-tegninger

Publisert av
5

Det er lov til å lage bilder, tegninger og andre typer gjengivelser av Islam-profeten Muhammed. Det har vært gjort i mange hundre år i muslimske land, og gjøres fortsatt.

Mer: Muhammedbilder vanlig i muslimske land.

Ekstremistversjoner innen Islam har de siste tiårene jobbet for å endre historien og fremstille sin versjon, med blant annet lavere toleranse for ytringer, som den eneste rette versjonen av Islam, men det står ikke noe sted i Koranen at det er forbudt å avbilde Muhammed. (Mer om ekstremistversjonen som støttes av ledende muslimer i Norge: VL: Dødssjeiken flytter til Norge.)

En dansk imam har uttalt at selv om det er tradisjon i deler av islam for et bildeforbud, så gjelder forbudene selvfølgelig ikke for alle de som ikke er muslimer.

«Tradisjonen stammer fra enkelte haditer, men spesielt innen sjia-islam har det vært vanlig å tegne Muhammed. Det har utkommet en rekke bøker i Danmark, Norge og andre europeiske land det siste århundret med Muhammed-tegninger, uten protester.

Imam Fatih Alev forklarer at bildeforbudet av Muhammed selvfølgelig ikke gjelder for dansker flest: «Det her er en regel for muslimer. Ikke-muslimer må gjøre som de vil, på samme måte som jeg ikke kan bli forarget over at en ikke-muslim drikker, spiser svinekjøtt og har et seksualliv utenfor ekteskapet» (Information 17.09.05). Mer: Ny Tid: Muhammed og røverhistoriene.

VG slurver med fakta når de i en usignert NTB-artikkel hevder i en faktaboks at det var den norske avisen Magazinet som først trykket Jyllands-Postens Muhammedkarikaturer i Norge. Både Aftenposten, eid av Schibstedt, samme mediekonsern som eier VG, og Dagbladet var tidligere ute, men da ble det ikke bråk.

Det ble heller ikke bråk da en egyptisk avis (El Fagr) trykket Jyllands-Postens Muhammedkarikaturer 17. oktober 2005.

Mer i bloggen: Borgeren – VG: Feil om Muhammed-karikaturene i Aftenposten.

Bråk ble det først etter at noen danske imamer reiste til Egypt, viste frem både ekte og falske bilder og fortalte usannheter om hvorfor bildene var trykket i etterhvert mange aviser, til og med i enkelte muslimske land. Analfabeter er imidlertid lette å manipulere med løgn om at dette var et dansk og norskledet korstog mot muslimer. Korsformen i flaggene våre var jo liksom også bevis på at vi er korsfarere i evig kamp mot Islam. (Mer: Aftenposten: Imamer manipulerte tegning-saken. Aftenbladet: Dansk imam forsvarer bruk av falske tegninger.)

En av de i reisefølget med formål å provosere frem bråk blant muslimer var daværende fengselsimam Abu Bashar, som også bruker navnet Mohamad al-Khaled Samha. (Han ble senere sparket som fengselsimam og er senere blitt knyttet til pågrepne terrorister som hadde hans telefonnummer, men han er aldri stilt for retten eller dømt for terrorforbindelser.)

Uansett: Noen imamer og andre med ledende posisjoner i islamske råd i skandinaviske land har benyttet løgn for å piske opp et hat mot vesten og fremprovosere vold og uro i løpet av flere turneer i Midt-Østen før saken eksploderte. (VG: USAs ambassadør ville stoppe ny publisering av tegninger i frykt for ekstremister.)

Rettssakene i Jordan er et interessant signal overfor ikke-muslimer i frie og vestlige land om hvorvidt ekstremversjonen av Islam også skal være bestemmende for hva de får lov til å gjøre.

[polldaddy poll=2667556]

Mer: Islamkrigerne.

 

Bloggurat


Mer om ytringsredsel og Islams hevn mot vestlig ytringsfrihet og religionskritikk:

VL: Pakistansk etterretning mistenkt i dansk terrorsak. VL: Morten Høglund (FrP): Gahr Støre legitimerer ytterliggående islam. VL: Støre: «Mange morsomme tegninger av meg og ordet dialog». VG: Adresseavisen kastet 90 000 aviser på grunn av JanO tegning. VG: Aftenposten har ikke fått reaksjoner etter Muhammed-faksimile. VL: Minerva publiserer Muhammed-karikatur.

VL: Cappelen Damm trykker faksimile av Muhammed-karikaturene samt helt andre Muhammed-bilder. VL: Basim Ghozlan i Det islamske forbundet vil ha mange muslimlederes idol, dødssjeiken Yusuf al-Quaradawi fra det muslimske brorskap, og leder av det europeiske fatwarådet, til Norge.

Anonymisering av siktede

Publisert av
4

«Den rumenske fotballspilleren til høyre på bildet er pågrepet for skimming i Oslo. Spilleren til venstre er ikke en del av straffesaken i Norge.» Det skrev VG i bildeteksten til dette bildet.

Faksimile VG.

En usladdet versjon av bildet er tilgjengelig for enhver. Det tok 0,011 sekunder for søkeprogrammet å finne det på Internett.

På dette bildet er den for saken helt uvedkommende spilleren i gul trøye og banemannskapet sladdet.

Faksimile av en annen versjon av samme bilde fra Mediafax.

Har teknologien løpt fra medias ikke lenger så strikse og konsekvente praktisering av identifiseringsspørsmål i kriminalsaker?

I sak etter sak gir media opplysninger som er egnet til å finne identiteten til siktede. Noen ganger kan man spekulere på om det er tilsiktet eller om det faktisk er kunnskapsløshet. Jeg har lite tro på det siste.

[polldaddy poll=4947139]

Mer om:

En sak der en siktet politiker ble navngitt i pressen:

En sak der en dømt politiker ikke ble navngitt i pressen like etter:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Når den anklagede er død og ute av stand til å ta til motmæle, er det greit for VG å publisere usladdet bilde og navn.

VG: Ber om fem og et halvt års fengsel for antatt Hells Angels-leder.

Tidligere svært medieprofilert SV-topp hallikdømt

Publisert av
1

Med medias friske personfokus på FrPs lokalpolitiker Trond Birkedal nylig, kommer den innledende omtalen av den nå hallikdømte kommunepolitikeren fra SV i skyggen, for å si det mildt. SV-politikeren er omtalt 55 ganger i mediesøkedatabasen Atekst. Enkelte vil kanskje finne det morsomt å se hans engasjement for nakenstrand i sin kommune, eller når han som valgkampsekretær i SV uttalte at de skal vinne valget ved å «være der folk er».

Faksimile VG.

På en så tidlig fase i saken vil jeg allikevel påpeke at også saken med lokalpolitikeren fra FrP i Stavanger startet slik. Anonymisert omtale med Google-kart i Dagbladet som plottet politikeren til et sted, slik at det bare var å vente på at første mediebedrift blåste navnet.

Faksimile Dagbladet.

I Birkedal-saken var regionavisen Stavanger Aftenblad første tradisjonelle medieorgan som kunngjorde navnet. Da hadde det vært spredd og kjent på nettet slik at mange som ville vite det, visste det.

Slik er det med den tidligere svært medieprofilerte SV-politikeren også. Jeg vet navnet, men vet ikke hvor relevant navnet er i den offentlige debatten enda.

Vi får se om regionavisen Adresseavisen er like raske med å navngi en av sine lokale politikere, som da de fulgte på regionavisen i Stavanger for noen uker siden.

SV-politikeren må få innvilget fritak fra sine folkevalgte kommunale verv gjennom et vedtak i kommunestyret. Offentlige dokumenter, offentlige møter og en offentlig person.

FrPs ledelse kom nylig på bakbeina ved at de taklet Birkedal-saken dårlig i media, med uriktige opplysninger om hvem som visste hva og når, i tillegg til at de innledningsvis nok kunne bli oppfattet som å ikke ta tilstrekkelig avstand fra handlingen. Senere kunne de bli oppfattet som om de begikk anonyme karakterdrap  på ham via media, fratok den anklagede all integritet og skjøv ham ut i det ytterste mørket. «Hold kjeft, tenk på partiet» var mantraet.

Mer:

SVs ledelse opptrer litt annerledes når de innledningsvis tar klar avstand fra handlingen.

Partisekretær i Sosialistisk Venstreparti, Silje Schei Tveitdal, har følgende kommentar:

– Vi tar avstand fra den type virksomhet, og støtter vedkommendes avgjørelse om å trekke seg fra alle partiverv, sier Schei Tveitdal til VG.

VG har dermed ikke fått samme anledning til å «bite seg fast i leggen» på partiledelsen, og holde seg der mens uttalelser faller … enda. Tro om de vil prøve å få det?

En ting å gripe fatt i kunne vært SV-politikerens egen bagatellisering av forholdene overfor media, der han skjuler lovbruddene han er dømt for bak et primitivt angrep på Trond Birkedal.

Faksimile VG.

Eller de kunne gripe tak i hvorfor SV mener denne mannen vil trekke flere stemmer. Det er kun få måneder siden lederen i nominasjonskomiteen i SV-laget uttalte at

«Vi hadde gjerne sett at …  kunne stått på ukumulert plass, og dermed bidratt til å trekke ekstra stemmer til listen, men slik ble det ikke …»

Tror du navnet på SV-politikeren blir avslørt i media (avis,radio,TV, nettavis) de nærmeste dagene?

Har forresten offentligheten behov for å få vite navnene på ulike politikere som sikkert med rette og urette kan anklages, anmeldes og noen ganger dømmes for både det ene og det andre?

Bør det gå en grense mellom at når de kun er anklaget og anmeldt (som Birkedal) er det greit å navngi, men om saken ikke blir kjent før de dømmes (som SV-politikeren i Sør-Trøndelag) er det greit å holde igjen navnet?

I pressens «Vær varsom-plakat» heter det i punkt 4.7:

Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Hvis Trond Birkedal ble navngitt for å unngå uberettiget mistanke mot andre, blir kanskje SV-politikeren snart navngitt også?

Forskjellen dem i mellom? I motsetning til Birkedal er han dømt og har erkjent de gjentatte lovbruddene. Og så var det partitilhørigheten da.

[polldaddy poll=4875849]

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: SV-er dømt for hallikvirksomhet.

Lettere å slippe unna

Publisert av
6

Politikere slipper lettere unna en bløff enn før. Det var budskapet politiker Erna Solberg hadde til deltakerne på journalistkonferansen SKUP i Tønsberg i går. (Aftenposten). Hun ønsket seg visst mer faktasjekkende journalister.

Journalister har ikke tid, eller de har ikke kunnskap eller de velger å ikke prioritere tidkrevende og sikkert kjedelig faktasjekk. Dagen etter demonstreres dette tydelig i en annen avis.

Justisminister Knut Storberget presenteres i VG under tittelen «mindre kriminalitet enn på 20 år».

Faksimile VG.

Saken er ikke så enkel som de som stoler på NTB-artikkelen måtte tro. Selv om politikere slipper lettere unna journalisters kritiske faktasjekk og heller blir del i deres felles underholdningsleveranser, bør ikke journalister slippe like billig unna sitt opplysningsansvar.

Informasjon er hentet fra politiets tidsskrift Norsk politi nr 1/2011. (Mine uthevinger.) Samme kilde som journalisten og Knut Storberget bruker for å fremstille saken utelukkende positivt for Storberget.

Der fortelles ikke helt det samme som Knut Storberget/NTB/VG forteller. Noen har underslått viktige opplysninger.

I artikkelen i Norsk politi uttaler en av SSB-forskerne: «Det er ingen tvil om at det er betydelige mørketall i politiets anmeldt-statistikk, sier Stian Lid.»

Tallet på innleverte anmeldelser sier altså ikke hele sannheten om antall lovbrudd. Når det er så stor nedgang i anmeldte vinningslovbrudd kan dette også skyldes faktorer som:

  • Folk gidder ikke anmelde tyveri fordi de ikke forventer at politiet klarer oppklare det allikevel.
  • Politiet oppfordrer folk til å ikke anmelde vinningsforbrytelser fordi de uansett ikke kommer til å prioritere det foran saker om liv og helse. (Oppfordringene kommer muntlig i telefonsamtaler eller ved oppmøte på politikammeret, og er vanskelig dokumenterbart for de som leser kun statistikker på leverte anmeldelser).

En indikasjon på dette kan man tolke seg til mellom linjene i originalartikkelen. Lav oppklaringsprosent på vinning i forhold til verre kriminalitet kan si noe om prioritering:

«Fordi vinning utgjør halvparten av alle anmeldte lovbrudd, har nedgangen stor betydning for landets samlede kriminalstatistikk. Samtidig er det verdt å merke seg at vinning er den kategorien anmeldte saker hvor politiet har dårligst oppklaringsprosent, 16,6 prosent i 2010. Til sammenlikning har voldssaker en oppklaringsprosent på 58.»

Mer om prioritering: VG: Valen fikk politiet på døren etter fartsbot.

Artikkelen i polititidsskriftet forteller videre:

«Mange unnlater å anmelde

Noe av nedgangen i antall vinningsforbrytelser skyldes liten tiltro til at politiet vil etterforske. Ifølge Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse i 2010 er mangel på tiltro til at politiet vil etterforske, den klart viktigste grunnen til at folk ikke anmelder vinningsforbrytelser. Ifølge SSBs Levekårsundersøkelse blir halvparten (53 prosent) av alle tyverier og skadeverk anmeldt. Andelen ser ut til å være synkende.»

Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010 viser at hele 77 prosent har inntrykk av at det er blitt mer kriminalitet i Norge det siste året. Det sier noe om hvordan publikum opplever det. Hvordan publikum opplever situasjonen avviker altså sterkt fra det bildet journalisten fortegner. Vinner den forøvrig ikke navngitte NTB- journalisten tillit på det viset?

Voldsforbrytelser opp 21 prosent

Statistikken justisminister Knut Storberget heller ikke presenterer i VG viser at voldsforbrytelser har gått opp med 21 %.

Også her er det store mørketall. Fra polititidskriftet:

«Beregninger gjort med grunnlag i SSBs levekårsundersøkelse, anslår at det i Norge forekommer ca. 165 000 voldsepisoderi året. Det er fem ganger mer enn antall anmeldte tilfeller. Politiets nasjonale innbyggerundersøkelsefra 2009 viser også at det er svært mange voldsepisoder som politiet ikke får kjennskap til. Omtrent tre av fem som oppga å ha vært utsatt for vold eller trusler om vold siste år, hadde ikke anmeldt det til politiet.»

Seksualforbrytelser opp 38 prosent

Anmeldte seksualforbrytelser har gått opp 38 prosent. Politidirektoratet forventer at fokuset på særlig seksuelle overgrep mot barn vil medføre en ytterligere økning i anmeldte saker, ifølge kilden NTB/VG/Storberget av en eller annen grunn ikke gjengir noe fra på dette temaet.

Ulik narkotikapolitikk fra politidistrikt til politidistrikt?

Mens statistikken viser 4 prosent nedgang i antall anmeldte narkotikalovbrudd, stiller SSBs statistikere spørsmål ved om politiet opptrer ulikt i politidistriktene når det gjelder hva de lar passere og hva de gidder anmelde.

«SSBs analytikere har merket seg at det registreres relativt få tilfeller av narkotikabruk i kommuner med mer enn 50 000 innbyggere. I de største byene ser det ut til å være en noe annen registrering og rettslig straffeforfølging av narkotikabruk, skriver SSB, som har sett på anmeldtstatistikken for 2005–2008.»

For de som ønsker å vite mer enn hva justisminister Knut Storberget og en ikke navngitt journalist plukker ut, finnes hele artikkelen i tidsskriftet Norsk politi nr 1/2011, side 6-23.

[polldaddy poll=4487823]

Mer om politi:

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om kriminalitet:

VG: SV-topp krever politibeskyttelse til Amal Aden.

VL: Amal Aden trekker seg fra debatt. Truet etter å ha skrevet bok om kvinneundertrykking i norsk-somaliske miljø. Aftenposten: Drapstruet av somaliske menn. VG: Bevæpnede og maskerte menn ranet familie. Ble slått og påsatt strips. VG: Innbruddstallene stuper. 65 prosent færre boliginnbrudd i Oslo siden 2008. VG: Politiet: -Vi er blitt usynlige. VG: 22-åring tatt 41 ganger for kjøring uten førerkort. Nå tar politiet bilen. VL: Mindre kriminalitet enn på 20 år.