Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

Annonser

Kom med svartelistene

Om lovfestede rettigheter og overgrep begått av offentlig ansatte mot innbyggere de skal betjene.

– – –

Lovfestede rettigheter og plikter hjelper ikke når saksbehandleren i offentlig sektor ikke kan regelverket. Selvfølgelig kan regelverk av og til oppfattes som vanskelig, uoversiktlig og fullt av juridiske tolkninger som en saksbehandler ikke har kompetanse til å forstå. Det skal imidlertid aldri være noe forsvar for at offentlige saksbehandlere ikke prøver å skaffe seg kunnskap om hvilke regler de har å følge og hvordan disse skal forstås.

(Oppdatert: Personvern er også rettigheter. VG: Du blottlegges av det offentlige.)

Det er en grunn til at rettsapparatet har makt til å veie kolliderende hensyn mot hverandre. Det blir feil når ukyndige saksbehandlere skal bli «dommere».

Enkelte opplever også at saksbehandlere presser dem til å droppe rettigheter. Dette er utslag av den makt saksbehandlere har. Kanskje på tide å stramme inn pliktene og noe skjønnsmakt? (Eventuelt gjøre noe av saksbehandlernes skjønnsbruk overprøvbar av andre instanser, noe den ikke er i dag.)

Det er veldig bra at saksbehandlere kontakter andre, for eksempel brukernes interesseorganisasjoner for å få kunnskap. Dessverre kan noen oppleve at saksbehandleres egen stolthet og forvaltningens innebygde «bedrevitenhet» hindrer at de åpenbarer hva de ikke vet. Og dermed hindrer at de søker ekstern hjelp. Derfor bør de som tross alt innser sine egne begrensninger, og aktivt prøver å gjøre noe med det, heller oppmuntres og roses enn å oppleve det som at de henges ut til spott og spe.

Interesseorganisasjonene burde kanskje heller gi en «stjerne i boka» til de kommuner og statlige kontorer som ber dem om hjelp. Så får heller de som avsløres i feil uten å ha prøvd å innhente hjelp fra brukerorganisasjonene oppleve den kanskje ubehagelige delen av medias oppmerksomhet? Selv om interesseorganisasjonene kjemper en kamp rettet mot lovgiverne (rikspolitikerne) så er det mye viktigere å bevisstgjøre og oppdra de som praktiserer regelverket, i kommuner og etater.

Frontlinjebyråkratene, de saksbehandlerne som brukeren vanligvis kommer i kontakt med, har mye juridisk makt i offentlig sektor. De trenger ikke nødvendigvis å ha juridisk kompetanse for å forvalte den juridiske makten. Dessverre resulterer det i problemer for mange brukere.

Dersom saksbehandlingsfeil, feil lovanvendelse og rettighetsbrudd hadde blitt «straffet»  på en eller annen måte, kunne det være en motivasjon for ellers veldig omdømmeorienterte kommuneledere/etatsledere til å gjøre noe med det. Uten konsekvenser for dem selv, er det lettere å nedprioritere slikt.

Man kan se tester av alle slag når det gjelder for eksempel private tjenesteleverandører. Det finnes muligheter for å gjøre lignende for kommuner/etater også, mye basert på allerede foreliggende offentlig informasjon.

  • Noen eksempler: Fylkesmennenes tilsynsrapporter fra kommunene, Helsetilsynets rapporter, domstolsavgjørelser, saker til Sivilombudsmannen, Riksrevisjonens rapporter om statlige virksomheter, klagesaker til ulike nemder, pasientombudene, Statistisk sentralbyrå/KOSTRA med mer.
  • I tillegg kan den nye Offentleglova gi innsyn i anonymisert informasjon i enkeltsaker, nærmere avgrensede utvalg av lignende saker, og man kan be kommuner og etater lage og gi deg egen statistikk mv.

Interesseorganisasjonene har kanskje også gjort seg noen erfaringer?

Hvis interesseorganisasjoner eller media for eksempel lager en offentlig oversikt der kommuner/etater får minuspoenger i forhold til andel brudd/feil, vil man kanskje se at flere får lyst til å gi brukerne det de har krav på? (Brudd i forhold til antall saker/behandlinger.)

Noen kaller det benchmarking. Det er mange ledere og politikere gjerne for. Kaller man det derimot svartelister så vil de ikke vite av det, og i alle fall ikke havne der.

[polldaddy poll=3258128]

Flere innlegg om forvaltning, makt og ansvar:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 25. mai.

  1. Her er svindleren.
  2. Grenseløse foreldre.
  3. «Drep de som fornærmer Islam».
  4. Står opp for barn og barnebarn.
  5. Slipper lettere unna.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2 må få honnør for å løfte frem dette temaet, selv om TV-seere flest gir blaffen i viktige samfunnsspørsmål og heller vil underholdes, underholdes og underholdes … inntil den urettferdigheten de tidligere ikke har brydd seg om kanskje rammer dem selv. Da vil de at media skal ta saken. …men hva om de fleste ikke bryr seg da heller?

«…det som er galt er at man etter hvert har blitt veldig ensidig fokusert på økonomikontroll. Det finnes ingen tilsvarende effektiv kontroll med at de tjenestene som gis oppfyller de kravene som lovgiver forventer«, sier jusprofessor Jan Fridthjof Bernt til TV 2 Nyhetene.

Artikler om rettigheter og rettighetsbrudd/lovbrudd i offentlig sektor:

VG: Vil kreve vandelsattester i omsorgsyrker.

TV 2: Kommuneansatt Nav-medarbeider mistenkt for underslag av klientmidler. TV 2: Tilbudet ved lokalsykehus i Helse Midt-Norge reduseres. TV 2: Sa fra om feilutbetaling og har prøvd å tilbakebetale i to år, men fikk ikke svar fra NAV før de i brev beskylder ham for trygdemisbruk.  TV 2: Rødgrønt kutt rammer svake elever.  TV 2: Må vente i årevis på slankeoperasjon. TV 2: Politisk opprør mot lovbrudd. TV 2: Hjerterå behandling av døende multihandikappet barn. TV 2: Autistiske Andreas ødelagt av et sviktende hjelpeapparat. TV 2: Hjertesyke Elliot er en kasteball i hjelpeapparatet. TV 2: Nettmøte om rettigheter. TV 2: Høyesterettsavgjørelse: «Huleboer» kan tvangsvaskes. VG: Funksjonshemmede Sander (7) er den eneste på skolen som må bli hjemme. VG: Eldre får ikke stå opp. (Pleietrengendes rettigheter gjelder under streiken også. Oppfordrer alle berørte til å klage til pasientombudet.) VG: Stortingsvedtak åpner for at flere får se mappa si hos Politiets Sikkerhetstjeneste, PST. VG: Strøm-Erichsen overrasket over forslag om «helsehavarikommisjon». VG: Høyre og KrF ber om «havarikommisjon» for helsetabber. VG: Pleier anklaget for seksuelle overgrep mot eldre i kommunal pleie. VG: 5-åring måtte faste i 28 timer i operasjonskø.

Annonser

Syke tilstander

Norge har ikke verdens beste helsevesen, men vi har kanskje verdens dyreste, bortsett fra USA? Og i forhold til våre naboland har vi langt mindre effektive leger.

Når det er systemer, rutiner og dårlig kontroll på ressursbruken som er problemet, er det ingen løsning å bare «kaste mer penger inn i helsesektoren» slik norske politikere av alle partitilhørigheter stadig ser ut til å ha trodd er hele løsningen.

At vi får minst behandling for pengene klarer noen politikere å fremstille positivt som: «Ingen land i verden bruker mer penger enn oss på helse, og vi har økt mye mer enn de som styrte før oss.» (VG: Her er skrekkeksemplene.)

Kunnskap ser ut til å prelle av politikerne. Ingen partier ser ut til å være bedre enn andre. Ingen nevnt ingen glemt. Det viktigste er visst å ikke få skylda for det som avdekkes. Da tjener de som har delansvar for systemet indirekte på at det ikke avdekkes. (Se også: Skandalen vokser, men følges det opp?).

Sykehusene drives med store underskudd, behandlingskøene vokser, vi har dårligere overlevelse for mange kreftsykdommer enn i sammenliknbare land og – kanskje det mest illevarslende – norsk helsevesen sikrer ikke likhet.

Det er lite som tyder på at problemet er mangel på ressurser. Knapt noe europeisk land bruker mer penger på helsevesenet enn Norge, hevder professor Rune J. Sørensen ved Handelshøyskolen BI. Dette ble presentert i en artikkel i 2009. (Forskning.no).

En annen rapport fra 2008 som så på sammenlignbare tall fra Norge, Danmark, Finland, Tyskland og Skottland viste blant annet at:

  • Norge har høyest ressursbruk og dekningsgrad, men lavest antall
    utskrevne pasienter
    per 1.000 innbyggere
  • Norge har nest høyest legedekning, men lavest legeproduktivitet
  • Finland har lavest legedekning, høyest legeproduktivitet og lavest
    andel leger av totale årsverk

Problemene i helsesektoren kan ha mange sider.

  • Dårlig kommunikasjon,
  • hvert sykehus eller helseregion er et kongerike,
  • profesjonskamper og
  • for mye makt til legen til å styre pasienten slik at mest kroner faller i legens lommer er noen.

Andre sider av problemene er at lovfestede pasientrettigheter kan manipuleres av sykehusene selv. (Mer: Spillet er i gang.)

Og overordnet alt dette er for dårlig kontroll ressursbruk, for dårlig kontroll på overholdelse av pasientrettigheter og kanskje for dårlig kunnskap om viktige forhold.

I den grad juks forekommer så er selvfølgelig også lav risiko for å bli avslørt og lite avskrekkende straffesanksjoner medvirkende til å holde liv i jukset. (Mer: Systemet oppmuntrer til juks.)

Allikevel er det ingen løsning å hodeløst innføre fri flyt av pasientinformasjon for alle innen «helsesektoren». Fra helsesøstre, sosionomer, tannleger, hjelpepleiere, fastlege og alskens spesialister til en «tilfeldig vikarlege i Tromsø». For ikke å glemme alle som passerer i korridorene der utskriftene med sensitive personopplysninger stadig er gjenglemt i en printer.

Det kan gjøre problemene enda større. (Personvern: Respekten for deg.)

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 23. februar.

1. Enda en ekstremist.

2. Morsomme overskrifter.

3. Snøproblemer.

4. Ekstreme muslimer styrer debatten.

5. Svenskekrig – igjen.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Frykter flere korridorpasienter på Ahus.

VG: Vurderer diarèvaksine til alle barn.

VG: 350 000 norske dødsfall viser enorme helseforskjeller.

VG: Sykehusskandalen: Henter inn eksterne granskere.

VG: Fortviler over datarot.

VG: Pasienter kan ikke være trygge på sykehusenes datasystemer.

VG: 50 000 behandlingsrutiner skaper kaos. Uforutsigbart hvilken behandling man får.

 

Annonser

Skandalen vokser, men følges det opp?

Oppdatert 6. februar. VG: Nytt krisemøte i Vestre Viken HF.

3. februar. VG: Mener regjeringen kan ha oversett alvorlige helsealarmer.

VG: Interngransking viser at skandalen vokser i omfang. 486 av de kontrollerte  journalene er endret.

29. januar. Sykehusledelsen brøt Lov om offentlige anskaffelser da de leide inn konsulenten til 100 000,- pr mnd. Nå må den innleide gå, mens de som begikk lovbruddet, og har ansvaret for at det er foretatt ulovlige anskaffelser, i tillegg til juks med lister, blir sittende?

– – –

Omfanget av mulig juks i sykehusskandalen vokser for hver dag.

Hvis det ikke er bevisst juks er det meget omfattende tilfeldige endringer av datoer til sykehusledelsens gunst. At ledelsen ikke skal ha visst om jukset, og heller ikke oppdaget de omfattende avvikene, kan ikke under noen omstendig oppfattes som tillitvekkende. Uansett om det er bevisst eller tilfeldig, er det avdekket noe som må karakteriseres som en systemsvikt.

Den systemsvikten gjelder ikke kun ett sykehus, men omfatter alle sykehus i hele helse-Norge som driver etter de samme rammebetingelsene.

Sykehuset Asker og Bærum ble til alt overmål kvalitetsgodkjent etter at de var varslet om jukset som nå opprulles. Det kan si noe om hvor lite tillitvekkende kvalitetsgodkjenningen er, at den er sårbar for manipulasjon eller at kvalitetsgodkjenningen ikke er i stand til å fange opp det som kreves.

ISO 9001 er et spesielt godt verktøy for å redusere feil. Systemet hindrer at feil gjentar seg og identifiserer mulige feil før de oppstår. (DNV)

Dersom sertifiseringen viser den reelle tilstanden, at sykehuset faktisk har et godt og betryggende kvalitetsstyringssystem som identifiserer mulige feil før de oppstår og hindrer at de gjentar seg, så er det vanskelig å se annet enn at sykehusledelsen ikke har gjort jobben sin ved å bruke verktøyet riktig.

 

At systemet er svakt for manipulasjon betyr ikke nødvendigvis at alle sykehus har gjort det. Tidligere undersøkelser av for eksempel sykehusenes praksis med koding av diagnoser for å få refusjon for behandling fra staten har vist at det er betydelig forskjell mellom sykehusene i viljen til å jukse og omfanget av juks.

Det kan si noe om i hvilken grad det er akseptert med en juksekultur. Noen holder sin sti ren, og får kanskje ikke like «gode tall å skryte av» i forhold til kolleger som jukser. Muligens vil enkeltes karrierer påvirkes av dette?

Det er kanskje ikke nødvendigvis slik at det bare er alle de dyktigste sykehuslederne som er blitt og blir forfremmet, men noen av de som er flinkest til å manipulere omgivelsene og jukse med informasjon? Skremmende å tenke på?

Er det ikke verdt å ettergå noen av de gode resultatene rundt omkring, enten for at andre kan lære av det de har gjort bra, eller for å se hvor reelle og troverdige resultatene egentlig er?

Ballen ligger hos politikerne, men det mest behagelige er kanskje å ikke la grasrota og pasientene få vite hvor svak kontrollen og pasientenes rettssikkerhet egentlig er?

(Oppdatert: VG: Helse Sør-Øst skiller seg markant ut fra resten av landet med langt færre klager mens ventelistene er like lange.) Kun tilfeldig, usedvanlig mye dyktigere ledere eller noe annet som enkelte kanskje ikke vil du skal vite?

PS: Benchmarking bør ikke være en ideologi, men et verktøy som må brukes med forstand for å ha god nytte av det.

PPS: Politikerne ville ikke tro at noen kunne finne på å jukse i helse-Norge. Når det gjelder elektronisk stemmegiving til neste valg er de også sikre. De tar da sine forholdsregler, … og tar sjansen. For ingen vil vel finne på å jukse … i selveste Norge?

Mer om sykehussaken: Systemet oppmuntrer til juks.

[polldaddy poll=2580717]

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 28. januar.

1. Fortjener de førerkort?

2. Hvem er bakspillerne?

3. De er så glad i rompa mi

4. Systemet oppmuntrer til juks.

5. Manglende respekt for deg som databruker. Delt med: Advarer mot nødhjelpsvindel.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

2. februar. VG: Avsatt sjef ble engasjert for å redusere ventelistene.

31. januar. VG: Erna Solberg: Helseministeren var varslet flere ganger, og kunne ha stanset lovbruddene.

30. januar. VG: Innleid ulovlig også i Østfold.

VG: (De ansvarlige for ulovlighetene nekter å svare.)

VG: Kritikk av sykehuset i Kongsvinger.

Sykehusene i Helse Vest har svart at de ikke systematisk bryter pasientrettighetene (VG).

VG: Lege fjernet, fødeavdeling stengt. (Så får man spekulere på om det egentlig var medieoppslag som påvirket de ansvarlige til å ta denne avgjørelsen nå, selv om tre tidligere har dødd uten at det ble reagert.)

VG, TV 2: (Spedbarn døde mens lege var under gransking. Saken illustrerer ansvarsfraskrivelse, svak kontroll og svake straffesanksjonsmuligheter mot sykehus som ikke følger opp pasienters sikkerhet.)

VG: (Ansattrepresentant har hørt det skal ha pågått siden 2004. Ansvaret er høyere oppe i sykehusledelsen.)

Vårt Land, VG: Politiet etterforsker fødeavdeling.

VG: Ingen avhørt. VG: Sjef for skandaleavdelingen må gå av.

VG: Avdelingssjefen er innleid. (Sykehuset har betalt avdelingssjefen 100 000,- pr mnd siden september 2008.)

VG: Bent Høie (H) om fall i klagetall: -Dette er mistenkelig.

VG: Mener motivet er økonomisk.

TV 2: Professor Jens-Ivar Nergård ga ut bok om uverdig sykehusbehandling. «Leger er en privilegert yrkesgruppe når det gjelder mulighetene til å skjule sine egne spor i feildiagnoser, feilslått behandling og grove krenkelser av pasientene», skriver Nergård i boken

VG: Syke forskjeller. Bosted kan avgjøre om du får dine lovbestemte pasientrettigheter.