Kategoriarkiv: Samfunn/politikk

Tilfeldigheter avgjør helsebehandling

Publisert av
Svar

Barn som ikke får rask nok helsebehandling i dette landet er saker som lett engasjerer folk og fenger media. Dagbladet har fortalt om 18 måneder gamle Luna Mortensen, som lider av en kompleks form for epilepsi.

– Vi har vært hos flere nevrologer, og bedt alle om å henvise oss videre til utredning. Men det skjer ikke annet enn møte på møte der det skal snakkes om Lunas situasjon. Gang på gang går nevrologene fra møter uten å være noe nærmere en løsning, sier Maria til Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Oslo universitetssykehus opplyser på sine nettsider at ventetiden for utredning er tre til seks måneder. Etter et år fikk mor Maria Sambor nok av venting, forhørte seg med leger i andre land og fikk bestilt skanning av hjernen til Luna i London.

– Det kostet 30000 av egen lomme. Jeg sendte bildene av Lunas hjerne videre til internasjonale barnenevrologer:
– De så det med én gang: «Hun må opereres umiddelbart», gjengir tobarnsmoren.

Nå har Luna reist til et sykehus i Houston, USA. Etter undersøkelser vil en mulig operasjon finne sted i begynnelsen av oktober. Prisen er 100 000 U.S. dollar, omtrent 635 000 norske kroner, som familien med god hjelp fikk samlet inn fra privatpersoner og firmaer i inn- og utland i løpet av ni dager.

Det hastverket som utenlandske kolleger angivelig så, deles tydeligvis ikke av norske eksperter på området, som tilsynelatende fortsatt så behov for å utrede.

– Alle pasienter gjennomgår grundige utredninger der mange spesialister er involvert før man endelig konkluderer med hva man mener bør gjøres. Dette er svært komplekse og vanskelige saker, og  i flere tilfeller vil det være motstridende oppfatning også blant forskjellige sentre i utlandet om hvordan pasientene bør håndteres, sier avdelingsleder Anette Ramm-Pettersen til Dagbladet.

Det er ikke mulig for oss utenforstående å avgjøre hvorvidt det er de utenlandske eller de norske fagfolkene som har rett når de førstnevnte konkluderer med rask behandling, mens de sistnevnte vil utrede langt på overtid av vanlig ventetid.

Hva avdelingslederen og Dagbladet ikke sier noe om er imidlertid følgende problemstilling: Kirurger trenger å operere en viss mengde pasienter for å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde på sitt område. Eventuelt for å fortsatt kunne holde seg på ekspertnivå. Befolkningstallet i Norge setter naturlige begrensninger for hvor mange eksperter landet klarer å holde faglig høyt oppdatert på plager det er få forekomster av i dette landet.

Innen epilepsikirurgi blir det i Norge ikke operert mer enn ca 10 barn i året. (Voksne pasienter kommer i tillegg.) Kilde: Oslo universitetssykehus, avdeling Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Det er vanlig på flere smale behandlingsområder å sende pasienter til utlandet, fordi det årlig foretas for få operasjoner i Norge til at det nasjonale fagmiljøet klarer å holde seg ajour. Og her ligger en kime til mulige interessekonflikter. Kirurger med ambisjoner om å være blant de ledende på sitt fagområde, kanskje også sammen med kolleger ved det norske sykehuset som har denne ekspertisen behandle nok spesielle tilfeller til at de kan publisere en artikkel, kan komme til å bli påvirket av dette.

De skal selvfølgelig ikke la slike ting komme i veien. Fasiten sier jo at det er medisinsk etisk uforsvarlig. Allikevel har det av og til vært spekulert på om slike ting, som ikke skal skje, faktisk allikevel skjer.

Man kan ikke forvente at kolleger uten videre står åpent frem og forteller om slikt. Da risikerer de å bli brennemerket og utstøtt fra det «gode selskap». Slike historier får man eventuelt kun høre i fortrolighet, fra fagfolk med sjelekvaler om tilstanden, dersom man er i slike kretser. Dette er uansett ikke noe aviser eller TV gidder bruke store ressurser på å grave frem ved godt metodisk arbeid mot kilder og solid innhenting av kunnskap. Og da gidder ikke nasjonale politikere og fagmyndigheter gjøre noe med det heller.

En annen innfallsvinkel er denne:

I dag er nasjonale behandlings- og kompetansesenter for ulike helseplager lagt inn under de lokale helseforetakene. Avdeling for kompleks epilepsi (SSE) er for eksempel en avdeling under Oslo Universitetssykehus. Det har i rundt ti år vært uttrykt bekymring fra ulike hold for at hvert enkelt helseforetaks lokale økonomiske og helsepolitiske forhold kan påvirke hvordan slike nasjonale oppgaver blir ivaretatt.

Kritiske innvendinger kan imidlertid lett feilaktig ha blitt forvekslet med generell kritikk av «foretakifiseringen». Slike feilslutninger, der man er uenig med budbringeren på bakgrunn av tidligere budskaper denne har bragt, kan skje også i departementale hoder.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Foto: Bjørn Stuedal.

Vil helseminister Bent Høie (H) våge å stille spørsmål ved hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hva disse samme norske fagmiljøene skal avgjøre?

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Eller er dette en typisk sak å dytte ned på statssekretærnivå, og løse ved å produsere et notat som lar status quo råde?

Altså at det fortsatt skal være litt tilfeldig hvor god behandling den enkelte får innenlands. Og det er eventuelt opp til lokal dugnadsinnsats og gavmilde givere å finansiere helsebehandling utenlands når norske eksperter vegrer seg for å ta den av og til vanskelige beslutningen om å sende fra seg interessante tilfeller. Hvis norske eksperter bare hadde tatt en avgjørelse og sagt ja til å sende den behandlingstrengende utenlands, hadde norske myndigheter også betalt for behandlingen.

Mer informasjon om epilepsi fra Norsk Helseinformatikk.

Noen tidligere innlegg:

Forbilledlig av VG

Publisert av
3

Avisen VG legger til rette for at deres lesere selv kan bidra til å avsløre uryddighet i forvaltningen. Man får håpe at prosjektet «Hjelp oss å granske statsrådenes pengebruk» blir nominert til neste års SKUP-konkurranse slik at metoderapporten kan tjene som en leksjon for andre redaksjoner.

Faksimile VG.

Avisen nevner selv andre tilfeller der de også har invitert leserne bredt til å bidra med detaljert egen informasjon i store konkrete saker, og laget det man kan kalle «digitale torg med delt informasjon».

Dette prosjektet går imidlertid enda et skritt videre ved at avisen benytter offentlighetsloven til å skaffe avisen innsyn i store mengder dokumenter som redaksjonen vet at avisen selv ikke har ressurser til å undersøke godt nok.

VG åpner derfor for crowdsourcing slik at en udefinerbar, men stor mengde kunnskap, tidsressurser, dugnadsinnsats og metoder med mer som måtte befinne seg «der ute» blant folk kan fokusere på å avdekke mulige feil og kritikkverdige forhold som kan ligge hittil skjult og uavdekket i den dog åpent tilgjengelige informasjonen.

Dersom prosjektet gir resultater man kanskje ikke ville ha fått uten denne fremgangsmåten, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om den erklærte åpenheten i norsk forvaltning egentlig er god nok.

Offentlighetsloven (navnet er formelt offentleglova*) har som hovedregel at alle dokumenter i forvaltningen skal være åpne og alle kan kreve innsyn (§ 3). Man kan også merke seg plikten til å gi innsyn i sammenstillinger fra databaser (§ 9) og plikten til å gi merinnsyn (§ 11), tross diverse bestemmelser om unntak fra innsyn.

Er offentlighetsloven blitt en sovepute for lovmakerne, forvaltningen og det som måtte finnes av kritisk presse?

Folk flest benytter seg ikke av innsyn. Man kan av og til oppfatte at selv forholdsvis oppegående folk, også enkelte som jobber i førstelinjetjenester/skranker/servicetorg i kommuner, tror innsynsretten etter offentlighetsloven er beregnet på og begrenset til pressefolk. Man kan uansett fastslå at dersom dette VG-prosjektet fører til flere avsløringer, er den norske åpenheten i forvaltningen, og praktiseringen av enhvers innsynsrett i ethvert dokument i et hvilket som helst offentlig organ, kanskje ikke godt nok praktisert.

Anders Anundsen. Foto: Stortinget.

Lederen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Anders Anundsen (FrP), knuser muligens noens illusjoner når han avslører at kontrollørene selv ikke har mulighet til å lese alt av dokumenter i forvaltningen.

– Vi er helt avhengige av å få innspill om hvor vi skal lete i de dokumentene som vi skal gjennomgå. Mengden er så stor, at vi ikke har mulighet til å gå like grundig gjennom alle sammen, sier Anundsen. (VG).

Uansett nivå i forvaltningen så har ikke de oppnevnte kontrollørene, kontrollutvalg og revisorer, forutsetning for å avdekke alt av mulige lovbrudd, vennetildelinger og ukultur. De har ikke en gang tid til å skumlese gjennom mer enn en brøkdel av dokumenter. Og langt mindre har de ressurser til å gå bak dokumentene og sjekke realiteter som kan ligge bak et enkelt tall i en kolonne på en side i et omfattende dokument.

Det gjenstår å se om stortingspolitiker og dermed en av lovmakerne, Anders Anundsen (FrP), benytter kunnskapen sin om de formelle kontrollørenes utilstrekkelighet til å forbedre den lovpålagte åpenheten i forvaltningen.

Burde kanskje forvaltningen selv automatisk ha lagt ut visse typer dokumenter, for eksempel tildelingssaker, søkbare for enhver. Uten at en eventuell profesjonell redaksjon først hadde tatt initiativ til å be om innsyn i de konkrete dokumentene?

«Mer åpenhet», sa Jens. «Vaktbikkja» i Stortinget har selv erklært at de ikke har tid til å praktisere selv den «mindre åpenheten» som kan ligge bak statsminister Jens Stoltenberg sitt statement.

Hvorfor da ikke legge til rette for mer automatikk med crowdsourcing rundt dokumenter i forvaltningen?

Ballen er hos politikerne.

[polldaddy poll=6089357]


Bloggurat

Blogglisten

Mer:

*) Offentleglova har fått nynorsknavn fordi praksisen i det norske Stortinget har vært slik at målform på loven følger målformen til politikeren som er saksordfører for loven i Stortinget.

VG-redaktør Torry Pedersen: Sammen vet vi mer.

 

SV: Klar til splid

Publisert av
Svar

Audun Lysbakkens avgang som statsråd har allerede fått enkelte i hans eget parti til å ta til orde for at han dermed ikke kan være SV-leder. Dette er trolig ikke nyvunnet erkjennelse av hvor viktig det er å støtte en lederkandidat som sitter i regjering. Det kan heller virke som om alle midler nå er blitt tillatt for å diskreditere Audun Lysbakken frem mot ledervalget på SVs landsmøte. Kanskje mens noen jobber i kulissene for å få en lederkandidat som har trukket seg til å tre inn på arenaen igjen?

Faksimile Dagbladet.

Man kan ha sine tanker om hva årsaken kan være når valgkomitémedlem i SV, Kjersti Markusson, nå mener det vil være problematisk å ha en SV-leder som ikke sitter i regjering. Hun tilhørte mindretallet i SVs valgkomité som ikke ville ha statsråd Lysbakken som SV-leder. (Markusson fra Nordland SV og Andreas Behring fra Oslo SV.) Derimot støttet de Heikki Holmås sitt kandidatur som partileder. Og han sitter som kjent ikke i regjering. Det var altså uproblematisk å støtte stortingsrepresentant Holmås som SV-leder. Problematisk ble det først å ha en leder som ikke sitter i regjering når Lysbakken går av som statsråd. Dette mer enn lukter personstrid.

Audun Lysbakken kalte seg revolusjonær og marxist tidligere. Det gjør han ikke lenger. I september 2011 skrev han på sin egen blogg, Rettvenstre, at han har sagt og skrevet mye som 23-åring som han ikke lenger sto for ti år senere, som 33-åring.

I kampanjen for å markedsføre seg selv som kandidat til ledervervet i SV er det imidlertid mot venstre han vil legge partiets nye kurs. Og gjøre det til et sosialistisk folkeparti. Organisasjonsbygging, tilbake til noen av røttene, men samtidig også satsing på nye områder der partiet står svakt. Det, i tillegg til alliansebygging mot LO og interesseorganisasjoner, er Lysbakkens oppskrift på å revitaliserer SV som politisk verksted for venstresiden i norsk politikk.

Lysbakkens e-pamflett.

Lysbakkens publiserte visjoner er mer egnet til å reise splid internt i SV enn å fenge brede lag av nye velgere. Pamfletten til nestlederen kan bidra til å forklare hvorfor SV kunne smuldre sakte bort i regjering og miste kontakt med partiets «grasrot». SV har hatt en så svak organisasjon, for få dedikerte tillitsmenn og for dårlig skolerte medlemmer og tillitsmenn, om man skal tro Audun Lysbakkens skriverier. Dette kan forklare hvordan partiets ledelse kunne seile avsted i politisk dans til musikk som ikke behaget partiets grunnplan, så og si uten korrektiv. Dersom Lysbakken lykkes med å bygge opp partiorganisasjonen når han blir ny SV-leder, vil organisasjonen kunne bli en aktiv lyttepost for de i partiledelsen som måtte bry seg. En partileder med base på stortinget, og altså utenfor regjering, kan komme til å oppfatte signalene fra en vitalisert organisasjon med tillitsmenn som kanskje også driver organisasjonen utenom valgårene.

SV vil ikke gå ut av regjeringen Stoltenberg uten videre. De vil eventuelt gå på en sak de mener er viktigere enn regjeringsdeltakelse. Det er det offisielle standpunktet blant partiets «regjeringsopposisjonelle». Spørsmålet er om den saken i det hele tatt finnes. Når NATO-ledet Libya-bombing, rekordkjøp av kampfly og EUs vikardirektiv ikke er mer enn nok for SV. Et parti som en gang var tuftet på dyp NATO-motstand, antimilitarisme og EU-skepsis.

Dersom de som støtter Lysbakken mener alvor med signalene i e-pamfletten, kan det bli splid rundt flere saker regjeringen bærer frem. Det spørs om spliden blir sterkest internt i SV. Partiets politikere, for de har i selvransakelsens lys knapt med aktive tillitsvalgte, kan komme til å kappes om å målbære kolliderende budskaper myntet på å tilfredsstille henholdsvis velgergrupper og nettverkspartnere eller den politiske «ansvarligheten».

Dersom det virkelig var innhold bak formuleringene om at Lysbakken vil at SV skal gjøre seg mer lekker for fagbevegelsen og vinne tilbake tapt oppslutning blant fagorganiserte, kunne de kanskje valgt å gå på vikarbyrådirektivet. Det gjør de trolig ikke, men de tar dissens (stemmer mot regjeringen) i voteringen i Stortinget.

Spørsmålet mange SV-ere sikkert stiller seg er om det er mer behagelig å være et lite parti, men ha maktposisjoner, enn å være et stort parti uten makt.

Lysbakken kan kanskje spørre tidligere SV-politiker og en av sine forgjengere som leder i Sosialistisk Ungdom, partisekretær i AP, Raymond Johansen om råd? Han valgte å gå ut av SV på grunn av EU-saken … og kanskje fordi makt i AP var mer behagelig enn avmakt i SV?


Bloggurat

Blogglisten

PS:

Organisasjonen «Reform – ressurssenter for menn», der mange SV-ere er og har vært sentrale, har ikke bare mottatt 13,5 millioner i støtte fra Lysbakkens departement. De har også mottatt en million kroner tilsammen fra Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet de siste årene, i følge årsberetninger fra 2009 og 2010. I sistnevnte departement er sittende SV-leder Kristin Halvorsen ansvarlig statsråd. Hvorvidt hennes departement har holdt pinlig nøyaktig orden i papirene og overholdt lovkrav om journalføring og utlysing vet vel bare de som har gransket journalene og etterlyst ikke-journalførte SMS-er og e-poster.

(Er man på SV- jakt, eller for den saks skyld på politikerjakt, kan man kanskje også granske noen kommuners journaler. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at SMS-er og e-poster journalføres i den kommunale forvaltningen. I parlamentarisk styrte kommuner/fylker er det politikerne i byrådet/fylkesrådet som sitter med ansvaret og eventuelt må gå. I kommuner styrt etter tradisjonell rådmannsmodell er det den ansatte rådmannens ansvar å sørge for å overholde reglene.

Mer:

NRK: Ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt.

Engasjement nytter

Publisert av
2

Jeg setter alltid pris på personer som viser engasjement heller enn apati. Personer som bruker noe av sin tid for å jobbe for noe uegennyttig heller enn å bare dyrke seg selv.

Derfor publiserer jeg dette innlegget i dag, som en respons på en henvendelse fra Kaja:

«Hei.

Jeg er med i ICAN, en kampanje som vil sette atomvåpenproblemet på dagsorden. Bare én atombombe er én for mye. Men i dag finnes det over 20 000 av dem. Vi jobber for å forby atomvåpen, slik som verden har forbudt andre inhumane våpen som klasevåpen og landminer. Skal vi klare det, trenger saken mer synlighet, mer bevegelse, mer bråk. Vi har laget denne tegnefilmen. Hvis du liker den – har du lyst til å hjelpe oss å vise den fram? Nettpremieren er 10. oktober kl. 10. (10/10/10.) Altså på mandag! Supert hvis du vil poste filmen da, enten kl. 10 eller senere på mandag. Slik kan vi vise at vi er mange i hele Norge som vil avskaffe atomvåpen.»

– – – – – – – – – –

Lenke til videoen her: ICAN-film

Fra ICANs video.

Det er ikke skrevet mye om «krig og fred og sånn» på bloggen Norske forhold tidligere. Mye av bloggens fokus har vært på innbyggeres rettigheter, myndigheters maktmisbruk, medias overfladiskhet og enkelte tilfeller av maktpersoners dobbeltmoral/falske fasader. Videre en del om frivillighet, ansvar og engasjement i ulike former.

Jeg lurte nettopp på om jeg bare skulle gå og hente meg en kopp kaffe. Nå ble det slik at jeg heller så videoen, leste litt om saken og tok stilling til ICANs krav i stedet: Støtte til kampen om et juridisk bindende forbud mot atomvåpen.

Jeg ser imidlertid enkelte innvendinger mot håndhevelsen av et slikt forbud, at det kan være utfordringer, men i denne sammenheng blir de av underordnet betydning.

Om organisasjonen ICAN kan man lese blant annet dette på deres nettsider:

ICAN Norge er resultat av et mangeårig samarbeid mellom Nei til atomvåpen (NTA), Norske Leger mot Atomvåpen (NLA) og den norske Pugwashkommitteen. Sammen jobber disse organisasjonene for å legge til rette for et bredt nettverk av humanitære og andre frivillige organisasjoner for å kreve et juridisk bindende forbud mot utvikling, produksjon, lagring, transport, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. En slik avtale vil være et skritt videre fra dagens ikke-spredningsavtale, og representerer en offensiv mot de mest inhumane våpen verden noen gang har sett.
I kraft av å være en landsomfattende og partipolitisk uavhengig kampanje, ønsker ICAN Norge å samle alle individer og aktører som støtter organisasjonens formål. Vi tar initiativ til holdningsendrende informasjonsarbeid rettet mot politikere, fagforeninger, organisasjoner og den norske befolkningen som helhet. Vårt arbeid utgjør en del av den internasjonale kampanjen ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons), som er en global grasrotbevegelse for total avskaffelse av atomvåpen gjennom en juridisk bindende og etterprøvbar atomvåpenkonvensjon.  Med mer enn 200 partnerorganisasjoner i 60 land, gir vi en stemme til det store flertallet som ønsker total avskaffelse av atomvåpen. (Kilde: ICANW Norway: Om oss.)

I noen sammenhenger benyttes begrepet «å være en nyttig idiot» om noen som uten å forstå det selv løper politiske ærend for noen med skjulte interesser i bakgrunnen.

Jeg har selv tjenestegjort og jobbet i mange år i et forsvar der man ikke akkurat gikk med «Nei til atomvåpen-buttons» på sivilklærne. Det bør ikke være omstridt å fremholde at kulturen vi og jeg var en del av i alle fall har hatt bred aksept for å se på deler av fredsbevegelsen som «nyttige idioter» for «fi».

Om enkelte eks-kolleger jeg stadig omgås skulle se på meg som en av de «nyttige idiotene» nå må jeg bare replisere at det tross alt er bedre å være nyttig til noe enn unyttig, eller bare idiot – hele tiden.

Jeg ønsker et internasjonalt juridisk bindende forbud mot atomvåpen velkommen.

[polldaddy poll=5571998]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

Kampanjeorganisasjonens internasjonale sider: icanw.org

Innbrudd i blogg og e-post

Publisert av
3

Like etter midnatt søndag 25. september 2011 har noen foretatt datainnbrudd i bloggen Norske forhold. Samme natt er det foretatt datainnbrudd i diverse e-postkontoer og nettjenester tilknyttet driften av bloggen (med mer).

Når uvedkommende tar seg inn i andres e-postkontoer eller brukerkontoer som er beskyttet med et passord, er dette straffbart etter straffelovens § 145, andre ledd (uthevet). Medvirkning straffes på samme måte:

Den som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller på liknende måte skaffer seg adgang til innholdet, eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Det samme gjelder den som uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske hjelpemidler.

Voldes skade ved erverv eller bruk av slik uberettiget kunnskap, eller er forbrytelsen forøvet i hensikt å skaffe noen en uberettiget vinning, kan fengsel inntil 2 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

Offentlig påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.

Foreløpig ser det ut til at de som foretok innbruddet hadde til hensikt å dempe besøket på bloggen og hindre at den kommer høyt på besøkslister som Bloggurat og Blogglisten for tiden. Noen har i alle fall manipulert med scriptkodene i bloggen slik at besøk ikke lenger telles på blant annet disse listene.

I tillegg har noen funnet seg behag i å stanse automatisk e-postvarsling om nye innkommende kommentarer og slettet tre e-postvarsler.

Det førte til at tre kommentarer som ble innsendt på formiddagen 24. september til innlegget «Kampen om makt: Hvem varslet TV2», dessverre ikke ble oppdaget og publisert før to døgn etter at de ble postet.

Jeg registrerer at den/de som foretok innbruddene ikke slettet hele bloggen, men bare påførte en del tidkrevende ekstraarbeid som de måtte vite ville bli oppdaget, men kanskje ikke før det hadde gått et par dager.

Da er det naturlig å anta at noen for noen dager (?) ville dempe trafikken på bloggen og samtidig varsle bloggeier om hva de er kapable til.

Jeg kommer ikke til å politianmelde disse datainnbruddene. Årsaken er tidligere erfaring.

Jeg har tidligere, for to år siden, anmeldt innbrudd i blogg og e-postkontoer, men da fordi de var ledsaget av trusler/varsel om å «ikke skrive om (en navngitt FrP-politiker som i dag er vararepresentant til Stortinget)» og av hensyn til familiemedlemmers sikkerhet.

Sammen med blant annet hendelser overfor et nært familiemedlem, der en identifisert mannsperson flere ganger viste seg frem ved vedkommendes skole og tydeligvis ønsket å fortelle at «vi er her», pekte de sporene i retning av en person med bakgrunn fra militære utenlandsoppdrag som drev innen det som så diffust kalles «privat sikkerhetsbransje».

Vi fant det påfallende at vedkommende viste seg å selv ha en forbindelse til FrP-politikeren som man altså ikke skulle ha lyst til skrive om. I tillegg viste det seg at mannen i «sikkerhetsbransjen» selv hadde et folkevalgt verv i FrP i perioden 2007-2011. Firmaet hans var registret som enkeltmannsforetak i  Brønnøysundregistrene, men ble av en eller annen grunn nedlagt kort tid etter vår kontakt med politiet om saken. (Mannen er forøvrig i følge åpent tilgjengelig informasjon ansatt i et helt annet firma.)

Den gang opplevde vi at politiet var svært motvillige til å motta en slik anmeldelse da det etter deres utsagn ikke var noen vits i å anmelde slikt.

Disse siste innbruddene vil derfor ikke bli politianmeldt.

Jeg antar det som vil irritere de som står bak innbruddene mest er om linker til innlegget «Kampen om makt: Hvem varslet TV2» allikevel sprer seg de nærmeste dagene.

 

PS: For to år siden, like før stortingsvalget i 2009, var det en FrP-politiker som kontaktet WordPress.com skriftlig med varsel om søksmål med summer i henhold til delstaten Californias lov dersom de ikke umiddelbart fjernet bloggen min, som da var der. WordPress.com slettet da uten videre varsel eller forsøk på kommunikasjon hele bloggen, som den gang var en av Norges mest leste innen samfunnsdebatt.

Derfor begynte jeg i september 2009 å blogge hos Bloggnorge, en leverandør som forhåpentligvis også i fremtiden respekterer norsk lov og ikke gir etter for press om å fjerne lovlige ytringer og søkelys på enkelte maktpersoner med ambisjoner om å få plass i landets nasjonalforsamling.

Dersom bloggen allikevel skulle forsvinne, får dere ha takk for følget. Og skriv gjerne i vei om lignende ting.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

I ny straffelov (ikke i kraft pr 26. september 2011) er det nye bestemmelser om vern av informasjon og informasjonsutveksling.

Mer om det i Ot.prp 22 (2008-2009), kapittel 2.

 

Kampen om makt: Hvem varslet TV2?

Publisert av
11

FrP-ledelsen er i en drømmeposisjon. Nå kan de igjen skylde på at media forfølger partiet. Og samtidig kan de kvitte seg med brysom intern opposisjon pluss få flyttet fokus bort fra ledelsen.

Det har lenge vært bebudet at FrP på et landsstyremøte i oktober skal behandle partiledelsens håndtering av sex-saker i partiet, fra brudd på partiets interne regler om seksuell trakassering til lovbrudd.

Faksimile Sunnmørsposten.

Nå er Bård Hoksrud ferdig.

Betyr det at andre i FrP, som sto i fare for å bli kritisert for sin håndtering av sex-skandaler i partiet, har berget seg?

(Oppdatert: Noen har antydet at det kan være en «drittpakke» eller felle, sier Bård Hoksrud til VG.)

 

TV2 hadde fått tips om at stortingsrepresentant for FrP, Bård Hoksrud, skulle på tur til Riga for å kose seg på en måte som innebærer brudd på gjeldende norsk lov, og som er straffbart i Norge selv om det gjøres i utlandet.

Fra han og reisefølget landet i Riga og i minst to dager fulgte TV2s utsendte folk med på deres bevegelser.

Tre andre mannlige FrP/FPU-politikere var i reisefølget. TV2 navngir ikke de tre andre, men forteller at i løpet av den første kvelden besøkte minst to FpU-ere nattklubben «Brilliant Gentlemens Club».

De andre «minst to» politikerkundene er forsåvidt ikke interessante for TV2. I forhold til en debatt der noen hevder at politikere fra andre partier ikke navngis når de gjør noe ulovlig, men at FrP-ere alltid navngis, kan det være et moment. Her var det ikke noe poeng å navngi dem, selv om de også var politikere (lokalpolitikere).

Mer: Tidligere profilert lokalpolitiker i SV hallikdømt.

En av lokalpolitikerne i FrP har selv valgt å stå frem med navn i lokalavisa Varden der han benekter å selv ha kjøpt sex i Riga. Bystyrerepresentant for FrP i Porsgrunn, Adrian Næss Løvsjø, forteller imidlertid noe interessant, at Bård Hoksrud har sagt noe annet til ham enn til TV2.

– Bård sier til meg at han ikke har hatt sex med den dama, og jeg velger å stole på Bård inntil det motsatte er bevist, sier Næss Løvsjø.

(Oppdatert: En annen i reisefølget har også valgt å stå frem. Kommunepolitiker i Porsgrunn, Freddy Etland Stave, avviser i PD at noen av de tre yngste kjøpte sex, og hevder også at Hoksrud på direkte spørsmål fra dem før de kom hjem benektet å ha gjort det.

Forøvrig har Freddy Stave gjort sin Facebookside utilgjengelig i dag.)

Målet

Det var stortingsrepresentant, andre nestleder i stortingets samferdselskomitè og sentralstyremedlem i FrP Bård Hoksrud som var målet.

Hvem vil tjene på at han henges ut i TV2 akkurat nå?

Hadde det vært før valget ville det vært nærliggende å tenke i retning av politiske motstandere. Noen som vil FrP vondt. Selv om valgforskere avviser teorien om at velgerne til FrP reagerer på slikt.

Siden det er like etter et elendig FrP-valg, og siden FrP snart skal diskutere Geir Mo og partiledelsens også internt kritiserte håndtering av sex-saker, og siden Bård Hoksrud har vært en av de som har vært åpent kritiske til ledelsens maktstrategi, trenger ikke svaret være like opplagt.

En kilde i FrP-toppen?

Geir Almåsvold Mo. Foto: Frp.no

FrPs mektige generalsekretær Geir Mo har møtt krav om å gå av og partiets maktstrategi har i en tid vært under press fra en del av partiet der Bård Hoksrud står sterkt.

Et skuffende valg for FrP kan ha styrket «populist-fløyen» og svekket lojaliteten hos de som til nå har stolt på at maktstrategene tror best.

Det er uansett naturlig å tenke at blant de få som måtte ha mulighet til å vite at stortingsrepresentant Bård Hoksrud skulle på «guttetur» til Riga, og kanskje i en avslappet privat og sosial setting kunne ha oppfattet en bemerkning om hva som sto på programmet, er de i partiet som omgås ham til daglig. Har han gjort det før? Selv sier han til NRK at han ikke vet om han har kjøpt sex tidligere, men han har flere ganger vært på strippeklubb på «gutteturer».

(Oppdatert: En tipser gir detaljerte opplysninger om hvem av de FrP-ansatte som var med på strippeklubb i Oslo, og flere av dem som hadde sex, etter en sommeravslutning for FrP-ansatte nasjonalt i juni 2004. Navn er ikke relevant her. Derimot kan det illustrere en del av en i alle fall den gang akseptert partikultur/subkultur.)

De i partiet som drømmer om regjeringsmakt i 2013 hadde uansett ikke tålt at en eventuell sex-kjøper i sentralstyret ble avslørt like før neste valg. Da ville det vært bedre å få hjelp fra media til å sette ut av spill en tydeligvis internt populær representant i god tid før nominasjonen til neste stortingsvalg.

Om ikke Geir Mo selv måtte gjøre det, vil det ofte i den slags makthierarkier finnes noen som både bruker ørene og forteller videre oppover til det nivå de vil bli anerkjent av, dersom det kan gavne dem selv. Kan en person internt i FrP være kilden, direkte eller indirekte, for tipset til TV2?

Dagbladet har forøvrig prøvd, men ikke lyktes å komme i kontakt med generalsekretær Geir Mo. Det er nestleder Per Sandberg, en annen Geir Mo-skeptiker (light-versjonen?) som har fått jobben å vise fjeset sitt og bli assosiert med denne ubehagelige saken akkurat nå. Kort tid før landsstyremøtet der blant annet ledelsens håndtering av sex-saker er tema. En ansettelse av ny generalsekretær etter valget har også vært bebudet lenge, og da har noen kanskje også tenkt at rollen til partiansatte Geir Mo er i spill?

Hva med politiske motstandere?

Politiske motstandere kan sverge til andre partier, men også innad i enkelte partier kan politisk maktkamp og strategistrid til tider være hard. Les bare om Arbeiderbevegelsens historie på 1920-tallet.

Eventuelle politiske motstandere i andre partier ville hatt langt større utbytte av å plassere slike «drittpakker» før valg.

Omtrent alle som gjennom tid har levd i en symbiose med politikere (for eksempel gjennom jobb i interesseorganisasjoner/lobby, rådgiving, media eller offentlig administrasjon), eller som i det minste har omgang med noen som stadig forteller slike anekdoter, vet om flere lignende historier som ikke publiseres. (Oppdatert: «Jeg vet om slike saker i alle partier». Dagbladet.)

Bård Hoksrud var formann i FPU og som sådan medlem i FrPs sentralstyre da Søviknes-saken og en bølge av sex-anklager i partiet falt ut av skapet. Etter ham overtok Trond Birkedal som FPU-leder og sentralstyremedlem i FrP.

Gruppekulturer påvirkes av gruppemedlemmene og kan også påvirke eller forme de som kommer inn i gruppekulturen. At FrPs sentralstyre eventuelt er en «mannsjåvinistisk-kultur» som skal ha noe slappere personlig moral og færre dydssperrer enn andre partier er imidlertid ikke noe poeng her, selv om det kan være noe i det, sett i lys av et liberalt moralsyn.

Dette er ikke bare en FrP-kultur, men en flik av en maktkultur der empatiske evner ikke fremelskes og der personlig moral og dyder erstattes av «det andre ikke vet har de ikke vondt av».

Mer: Det andre ikke vet.

Politikere (og journalister) har også privatliv og et rettsvern for sin private sfære. Hvor stor denne sfæren er vil selvfølgelig variere.

Nå mente TV2s tipser at Bård Hoksruds navn burde blåses, og siden beslutningen ble tatt om å sende et team for å jobbe et par dager med saken, syntes også redaktøren i TV2 det var plausibelt å begrunne dette med rollen som stortingsrepresentant.

Ny rollebesetning

Bård Hoksrud sin rolle i FrP har vært å spille samferdselspopulist. Det har alltid vært en behagelig rolle å spille for en opposisjonspolitiker i stortinget, uansett parti, men selvfølgelig har ulike partier også ulike replikker å markedsføre.

Noen skal snakke mye om sitt partis tro på tog, noen om hvor viktig det er å bygge bedre veier i distriktene «der folk bur» og noen om sykkelveier i byene. Noen har snakket mye om effektivisering, om systemene, kvalitetskontrollen og ansvarsplasseringen innen samferdselssektoren. Viktige tema, men knapt noen med stemmerett, ikke en gang erfarne politiske journalister virker interessert i det. Det selger ikke.

Faksimile ANB.

Bård Hoksrud og FrP har et mye bredere register å spille på.

Han skal blant annet kritisere regjeringen for samferdselspolitikken, kreve redegjørelser for skandaler, kreve bedre og bredere veier, fronte FrPs stemmeviktige motstand mot bompenger («moderne landeveisrøveri»), kritisere lave fartsgrenser og av og til -men ikke så ofte at folk blir lei maset – kreve at den til enhver tid sittende samferdselsminister må gå av.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP), noen i hennes parti eller i den rødgrønne regjeringsalliansen har ingen ting å tjene på at Bård Hoksrud blir borte fra TV-skjermen og avisspaltene fremover. Det vil bare komme en ny en og overta rollen. Replikkene og manuset ligger jo der. Det er bare rollebesetningen som skifter.

Intern tautrekking i FrP

Bloggeren Indregard har skrevet et kort og lesverdig innlegg om det han kaller tautrekkingen, men som man også mellom landsmøtene der politikken vedtas kan kalle rollefordelingen, innad i FrP:

I Fremskrittspartiet foregår det en kontinuerlig tautrekking mellom høyrepopulister (big spenders og streng mot innvandrere)  og liberalister (liten stat og frihet til enkeltmennesket, herunder også utlendinger). Etter det såkalte Dolkesjø-landsmøtet har høyrepopulistene hatt hegemoniet, og det har hersket en slags husfred der de forskjellige «fagpolitiske talsmennene» har fått dyrke sitt eget felt, helt uten å koordinere og samle trådene. Frp har dermed kunnet høste velgere på sak, uten å bli avkrevd noen strategi for hvordan de skal avstemme disse gigantiske statlige prosjektene med frihetsprinsippene, og samtidig har de kunnet skyve frem noen liberalister når prinsipper stod på spill (f.eks. i forbindelse med Datalagringsdirektivet).

I innlegget lanserer han muligheter for at noen internt i partiet, i liberalistfløyen, kan stå bak tipset til TV2. Dette som ledd i en intern maktkamp i partiet. (Han nevner også muligheten for at noen i partiet personlig kan ha hatt en høne å plukke med Hoksrud.)

Antagelsen om en maktkamp og eller personlig hevn kan ha mye for seg.

Ofte er det maktkamp, posisjonskamp og/eller hevn som ligger bak når politikere tipser media om kolleger i eget parti for å få media til å lage oppslag som setter den politikeren ut av spill. Noe som igjen åpner muligheter for andre til å ta posisjoner i partiet eller vinne strategiske slag om hvordan de vil at partiet skal profilere seg.

I tilfelle noen i andre partier står bak, er det nok kampen om velgerne som er motivasjonen. Men hvem tenker på valgkamp en uke etter valget?

AP-representant støtter Hoksrud – FrP-kolleger tier

Bård Hoksrud ble sist valgt inn i sentralstyret i Frp i 2010. Det skjedde etter benkeforslag.

Han var ikke ledelsens mann, men «partigrasrotas mann». Hadde han ikke den gang finlest papirene og reagert mot en formell glipp fra administrasjonens side så ville han ikke kunne bli valgt. Partiets administrative ledelse hadde på et eller annet vis glemt eller «glemt» å fortelle valgkomiteen at Hoksrud også var kandidat til sentralstyret. Dermed kunne glippen fra FrPs administrasjon ha lagt føringer for hvem valgkomiteen kom til å foreslå. (Mer om det her.)

Hoksrud har, ifølge biografien hans på stortinget.no, blant annet vært ansatt i FrP i sju år. Han har 20 års bakgrunn som folkevalgt i Telemark.

Han har i ganske mange år vært tett på generalsekretær Geir Mo, som også har FrP-bakgrunn fra Telemark. Om han kjenner Geir Mo så godt at han rutinemessig også leser antatte formalia for å luke ut slike «forglemmelser», eller om han alltid leser alt han ikke er nødt til å lese, er ikke godt å si. Det kan jo også være sammenfallende tilfeldigheter.

Bård Hoksrud representerer den fløyen av partiet som har raslet med sablene for å gjøre FrP mer populistiske og satse mer på rent velgerfrieri uten å legge så mye vekt på hvordan dette kan påvirke posisjoneringen overfor mulige samarbeidspartnere i en fremtidig flertallskonstellasjon.

En annen fløy har ivret for å søke makt, inngå kompromisser og luke ut de som man mener ikke passer til den nye fasaden. Selv om han har vært ansatt og som sådan trolig har som instruks å iverksette flertallsvedtak i partiet, oppfattes Geir Mo å være en pådriver for dette synet.

Etter at TV2 fortalte om Bård Hoksruds sex-kjøp i Riga har førstnevnte fløy mistet en av sin tunge talsmenn, mens sistnevnte fløy kan vise til at de jo tar slike saker alvorlig og kaster ut slike personer i henhold til partiets reglement.

Det er interessant å se at en stortingsrepresentant fra AP går ut med både politisk støtte til saken og menneskelig støtte til FrP-eren Bård Hoksrud. (NRK).

Min gjetning er at man ikke kan forvente offentlig uttrykt støtte til Bård Hoksrud og kritikk av denne loven fra FrP-ere på Stortinget på samme måte som denne stortingsrepresentanten fra AP. Selv om alle FrP-representanter på Stortinget stemte mot denne loven.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Aftenposten: Professor dr. juris Geir Woxholth: -Hva slags samfunn vil vi ha?

Dagbladet: – Jeg stod for presten og sa ja til å støtte ham i gode og onde dager. Det løftet har jeg tenkt å holde, sier Ingunn Lundin Jensen, kona til Bård Hoksrud.

Liberaleren: Hoksrud er motstander av sexkjøpforbudet.

Mener begge deler

Publisert av
2

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet. …

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

Min mening – ikke partiets mening

Publisert av
2

En lokalpolitiker falt for fristelsen til å rakke ned på Arbeiderpartiet og oppfordret folk til å heller stemme på FrP kort tid etter at bombeattentatet i regjeringskvartalet var kjent. (NRK).

Dette er ikke bare en hvilken som helst lokalpolitiker, som ikke evner å overskue rekkevidden av sine egne utsagn, men en mann med erfaring fra roller der han burde ha lært et og annet om at man av og til må legge bånd på personlige lyster og meninger og heller opptre så profesjonelt som rollen tilsier.

Faksimile BANett.

Kjell Ivar Vestå er lensmann i Lurøy.

Der er han også varaordfører, leder i det lokale FrP-laget og ordførerkandidat ved høstens valg.

Imidlertid har han aldri tidligere stått på en valgliste for FrP før i år.

Vestå ble innvalgt i kommunestyret i Lurøy i 2007, for Kystpartiet, som fikk 21,5 prosent av stemmene og varaordførervervet, mens Senterpartiet fikk ordføreren.

Ved siste stortingsvalg, i 2009, var Kjell Ivar Vestå nasjonal leder i Kystpartiet og førstekandidat for Kystpartiet i Nordland. Han var samtidig fylkesleder i Kystpartiet Nordland.

Han har som leder i Kystpartiet blant annet stått frem i VG med et personlig politisk ønske/krav om å flytte hovedstaden fra Oslo til Trondheim og målbært en forakt overfor hvordan rikspolitikere og regjering husholderer med landet.

Faksimile VG.

Eventuelt sammenfall med terrorarresterte Anders Behring Breiviks forakt overfor de samme er sikkert like upassende å spille på som hans oppfordring på Facebook.

Etter et skuffende valgresultat i 2009 valgte Vestå i oktober 2009 å trekke seg som leder i Kystpartiet på nasjonalt plan.

I følge en pressemelding fra partiet gjorde han dette «etter en nøye vurdering etter å ha brukt store ressurser i valgkampen».

Samtidig varslet han at han ville fortsette som leder i Kystpartiets fylkeslag i Nordland og bruke kreftene der.

I juni 2010 sendte Kystpartiet ut en pressemelding der de opplyste at Kjell Ivar Vestå måtte trekke seg som leder i Kystpartiet i Nordland av helsemessige årsaker. (BANett).

De eventuelle helsemessige årsakene var imidlertid ikke til hinder for å fortsette i sitt folkevalgte verv som kommunestyrerepresentant og varaordfører i Lurøy. På kommunens nettsider står han pr 1. august 2011 oppført som formelt uavhengig representant. Det vil si en representant som har brutt med den partilisten han er innvalgt for (i dette tilfellet Kystpartiet).

Formelt (i protokoller etc) er representanter som melder seg ut av partiet de er innvalgt for å anse som uavhengige, selv om de måtte finne på å melde seg inn i et annet parti.

Faksimile FrP.no

1. april 2011 publiserte Fremskrittspartiet en artikkel på sine nettsider om at samme Kjell Ivar Vestå nå er valgt som leder og førstekandidat i nystartede Lurøy FrP.

FrPs stortings-representant fra Nordland og fylkesleder i Nordland FrP, Kenneth Svendsen, uttaler i den forbindelse at det er kjempepositivt og at Lurøy FrP har en god forutsetning for å gjøre et godt valg.

På mindre enn ett år har altså Kjell Ivar Vestå gått fra å være politisk uenig med FrP i mange viktige saker til å plutselig være ordførerkandidat for partiet. Fra å være en som ved de siste valg har konkurrert mot Kenneth Svendsen og FrP om de samme stemmene, til å plutselig bli en kandidat med nye meninger?

Eller er meningene og partilisten man til enhver tid stiller for underordnet et ønske om personlige politiske posisjoner i det partiet man slipper til på førsteplass?

På en VGblogg før valget i 2009 argumenterte Vestå for at velgerne ikke måtte la seg lure til å stemme på «Siv og Jens».

Faksimile, Kjell Ivar Vestå på Kystpartiets VGBlogg.

Fremdeles advarer han mot å stemme på «Jens» og AP, men ser nå, i motsetning til ved forrige valg, gjerne at hans Facebookvenner og andre stemmer FrP.

Faksimile fra NRKs nettmøte med toppkandidat Kjell Ivar Vestå i 2009.

Velgerne som tidligere har stemt på Kystpartiet og nåværende varaordfører Vestå, på bakgrunn av standpunkter som bryter fundamentalt med FrPs grunnprinsipper, må kanskje være i villrede.

Stemmer de på en politiker som for eksempel står for nei til EØS-avtalen, nei til liberalisering av kraftforsyning, nei til markedspris på fisk, og ja til en mer liberal innvandringspolitikk enn FrP står for (av hensyn til bosettingen i distriktene)?

Stemmer de for en radikal sosialisme («folket skal eie naturressursene») slik listekandidat og lensmann Vestå forkynte ved forrige valg, eller stemmer de for en liberalisering, konkurranseutsetting og privatisering som samme person ikke står for.

Faksimile fra nettmøte på NRK.

Eller i alle fall ikke sto for da han svarte velgerne på nettmøte i NRK i 2009.

Eller stemmer de på en kandidat som til enhver tid har kun sine egne personlige meninger, og de meningene og ytringene må ikke partiet hans tas til inntekt for?

I tilfelle bør vel ikke overbeviste FrP-velgere stemme på den listen Kjell Ivar Vestå står på, og de som er enige med Vestå bør ikke stemme FrP?

Eller er det kun stemmetall som teller for partiet, og hva den enkelte kvalitetssikrede og internt skolerte toppkandidat måtte love eller uttale for å lokke til seg stemmer skal ikke partiets ledelse svare for?

Kanskje er det slik også at enkelte lokale toppkandidater kan suspendere partiprogrammet etter eget forgodtbefinnende og si at «de punktene i programmet gjelder bare i Oslo og større byer, men selvfølgelig ikke her»?

[polldaddy poll=3776594]

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Brukte bomben til å promotere Frp

«En drøy time etter bomben gikk av utenfor regjeringskvartalet skrev Kjell Ivar Vestå «Huff-stem Frp!!! Naive Ap må ut snarest!» på sin åpne Facebook- profil.

I den videre diskusjonen på Vestås tavle på Facebook sier den lokale Frp-toppen at han er forbannet og at han må ha lov til å uttrykke seg.

– At dere som stemmer Ap føler dere truffet kan jeg leve med. Typisk å rette oppmerksomheten mot alt annet enn årsaken til det som skjer. Skal naiviteten fortsette? Tankene mine går i høyeste grad til ofrene. Jeg frykter flere anslag og det må takes tak i snarest!!, skriver han bare tre timer etter bomben gikk av.

Fjernet meldingen

Litt før klokka 20.30 om fredagskvelden hadde Vestå moderert seg. Bildene og historiene fra Utøya hadde da begynt å tikke inn for alvor. Han skrev da «Ok alle sammen, vi er vel alle sjokkert på en dag som denne og følelsene kan ta overhånd. Nå må man stå sammen mot dette anslaget mot demokratiet og uskyldige mennesker».

Likevel ble den opprinnelige lenke liggende på Vestås profil til pressekonferansen der justisminister Knut Storberget fortalte at den pågrepne gjerningsmannen var etnisk norsk.

Tidlig lørdag morgen var den opprinnelige meldingen med kritikken mot Arbeiderpartiet fjernet.»

(Rana blad.)

Ord har makt

Publisert av
2

Noen har tatt til orde for boikott av attentatmannen Anders Behring Breivik ved å unnlate å skrive om hans manifest, tanker og eventuelle ideologisk begrunnelse for sine handlinger. Dette med tanke på å hindre spredning av ideene og unngå at andre følger i hans fotspor.

Andre vil knuse hans forvirrede tanker med ord.

Faksimile VL.no

«Manifestet til Breivik må leses i filler», skriver Dagbladets kommentator Andreas Wiese. Han argumenterer for at attentatmannens skriftlige etterlatenskap ikke må forties og mystifiseres, men heller leses, analyseres og diskuteres.

Om vi fortier manifestet «risikerer vi at verdien og betydningen av papirbunken øker i nettopp de miljøer den kan gjøre mest skade, de miljøer som ikke selv holder seg med motforestillinger,» skriver han.

Jeg støtter denne åpenheten. I fri debatt kan ytringer møtes med motforestillinger. Eventuelle feilslutninger, misforståelser, faktafeil med mer kan, i alle fall i teorien, bli oppklart.

Samtidig kan åpen debatt muligens også bringe frem momenter som kan forfølges i rettsstatens demokratiske kanaler.

I de blindes rike er den enøyde konge.

Opplyste mennesker i et fritt samfunn med fri debatt og meningsbrytning er det beste våpen for å unngå ensretting der hellig overbevisning i et submiljø kan få vokse til det går over i katastrofale handlinger fra ekstremt ensrettede personer.

Det er lov til å mene både det ene og det andre her i landet.

Det er lov til å tro både på ulike guder, julenissen og sin egen fortreffelighet som menneskenes reddende engel.

Det er også lov til å ytre seg, søke likesinnede, demonstrere, organisere seg …

Å gi fysisk uttrykk for en mening, for eksempel tråkke på et flagg eller en bok man ikke liker, er også lovlige ytringer i Norge. Selv de som ikke er flinke til å sette ord på det, har altså rom for å ytre seg.

Avgrensingene for når en ytring blir ulovlig går mot blant annet oppfordringer til lovbrudd, lovens definisjon av hatefulle ytringer, andre menneskers vern mot krenkelse, personvern og åndsverkbeskyttelse.

Her har både media og debattanter mulighet til å bidra i en åpen debatt. Hvis meninger, påstander og tro som ikke er «politisk korrekt» eller «mainstream» gjemmes unna i miljøer som ikke holder seg med motforestillinger, blir det verre å avkle bløffmakere og sjarlataner som kanskje heller får heltestatus i et miljø der ingen byr på motforestillinger.

Kanskje vil ikke tradisjonelle media og mange «profesjonelle» debattanter vie særlig ressurser til tidkrevende arbeid når det er så mye enklere å bare publisere overfladiske, lettvinte saker som stadig erstattes av nye overfladiske saker slik mediehverdagen fremstår?

I verste fall blir det kanskje ingen kritisk debatt om kontroversielle ytringer, selv om man får dem servert i åpenhet. Det er i tilfelle allikevel bedre enn alternativet – å hindre den frie debatten – som i noen miljø kan fungere som «bevis» på at den enøyde jo må ha rett.

De som ble ofre for bomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya var blant demokratiets forsvarere. Man kan si at de, med ord og rettsstatens virkemidler som våpen, sto for noe av det samme som den franske 1700-tallsfilosofen Voltaire ofte er blitt tillagt å ha sagt:

“Jeg er uenig i det du sier, men skal kjempe til min død for at du skal ha lov til å si det.”

Mer om det sitatet og ytringsfrihet i dette innlegget.

Den i egne øyne frontkjempende tempelridder, Anders Behring Breivik, kjempet faktisk mot demokrati. Han fabler i manifestet sitt («2083») om et idealsamfunn der en utpekt elite skal styre. Der det ikke skal være hverken religionsfrihet eller demokratiske valg. Der du som leser dette, dine venner, foreldre og barn skal reduseres til en umælende dott som ikke skal få velge selv hva du skal tro på, hvem du skal stemme på og hvordan du vil at samfunnet skal være.

Derfor sprengte han bomben i regjeringskvartalet. Derfor skjøt han ungdomspolitikerne i AUF.

Ord med makt.

Nordahl Griegs dikt, «Til ungdommen», har fått fornyet aktualitet i dagene etter terrorhandlingene. Ulike kilder opererer med ulike angivelser av diktets opprinnelse. Det ble riktignok utgitt i en diktsamling etter krigen. Ifølge en og samme artikkel i Dagbladet, som har fått stå ukorrigert siden 2002, kom det i  diktsamlingen «Håbet» i 1945, men i bibliografien opplyser de 1946.

En historiker som har god greie på nordmenn i den spanske borgerkrigen, og forøvrig AUF-veteran Jo Stein Moen, skriver at «Til ungdommen» ble skrevet i september 1936, inspirert av den spanske borgerkrigen, kort tid før han selv reiste til Madrid.

Freelance-skribent og oversetter Lene Johansen har lagt ut en engelsk oversettelse av Nordahl Griegs dikt her.

(Kjersti Løvåsdal Halvorsen, selv deltaker på Utøya i 2010, fremfører engelsk versjon av «Til ungdommen» med tekst fra 2004 av Rod Sinclair.)

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)
Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen
- - - - - - -

English translation, by Rod Sinclair (2004)

Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand

Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
What is my weapon?

Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal

For all our children’s sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it

Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know

War is contempt for life,
Peace is creation
Death’s march is halted
By determination

We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed

Don’t turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers

Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants’ hand

Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.
Kilde: Lillebjørn Nilsen.

–

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Kim Larsens versjon.

Wikipedia, english: «Til ungdommen».

VL: Uffe Ellemann Jensen: Hard debatt fremmer hatefull vold.

VL: Utøya-prest tydde til tårer og trening.

 

I salaten

Publisert av
Svar

Det er agurktid, og statsminister Jens Stoltenberg ser ut til å ligge i salaten.

VGs sak om båtgaven i forbindelse med statsministerens 50-årsdag er en avissak mest basert på Jens Stoltenbergs egne tidligere uttalelser om registrering av statsråders gaver.

Faksimile VG.

Strengt tatt kunne både statsministeren og statsrådene ha unnlatt å registrere sine gaver i dette registeret.

Stortinget har vedtatt at kun stortingsrepresentanter skal ha plikt til å registrere sine økonomiske interesser (herunder enkelte gaver). Stortinget selv skriver på sine nettsider: «Regjeringsmedlemmene har også mulighet til å bli inkludert i registeret, men dette er frivillig.»

Når statsminister Jens Stoltenberg allikevel har valgt å frivillig la seg registrere, gjelder imidlertid bestemmelsene om hva som skal registreres fullt ut også for ham.

Som regel er politikere (fra alle partier) vant til å slippe unna med ullen og diffus tale i media. Jens Stoltenberg var kanskje ullen og diffus da han meldte inn «diverse gaver» uten å spesifisere nærmere hva, fra hvem og til hvilken verdi i stortingsregisteret. Mediasaken fokuserer på disse momentene, men faktisk har ikke Stortinget vedtatt at politikerne skal spesifisere det veldig heller.

Leser man litt i registeret er det mange politikere (fra alle partier) som er like diffuse som Jens i innrapporteringen av «diverse gaver». Og slik har politikerne selv enstemmig bestemt at de vil ha det.

I det gjeldende reglementet, senest endret 10. mars 2011, heter det:

Ǥ 11.

Gave eller annen økonomisk fordel, verd mer enn 2 000 kroner, mottatt fra innenlandsk eller utenlandsk giver, når gaven/fordelen har tilknytning til vedkommendes virksomhet som representant. Giverens navn, fordelens art og tidspunktet for ytelsen oppgis.»

Politikerne har altså ikke bestemt at for eksempel statsminister Jens Stoltenberg, eller for den saks skyld en hvilken som helst stortingsrepresentant, må opplyse om de har mottatt en båt i sin 50-årsdag.

Kun hvis de mottar gaven «i tilknytning til sin virksomhet som representant» er de pliktige til å registrere den. Og da er det tilstrekkelig å opplyse hvem som ga den, hva det var og når de fikk den. Verdien på sine gaver har ikke politikerne spesifisert at offentligheten skal få vite.

Når det er nevnt: Politikere lever av å selge tillit.

De har full mulighet til å alltid være åpne og helt redelige om sine egne interesser, selv om de bokstavtolket ikke har vedtatt at de skal ha noen formell plikt til det.

[polldaddy poll=5256274]

Mer om politikere og gaver:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Nedprioriterer lovbrudd mot private

Publisert av
5

Det såkalte prioriteringsdirektivet, som VG har fått tak i, lister opp en rekke sakstyper hvor politiet oppfordres til å henlegge sakene av kapasitetshensyn.

Felles for mange av de sakstypene politiet ikke vil prioritere å etterforske er at de gjennomgående gjelder forbrytelser mot private. Å stikke fra regninger fra bensinstasjoner, hoteller, restauranter og drosjer, mindre bedragerier mot finansinstitusjoner, mindre bedragerier ved kjøp/salg over internett samt mislighold av leasing/leieavtaler er saker som raskt kan strykes fra listen over saker politiet skal etterforske.

Faksimile VG.


Riktignok er det også nevnt sakstyper der staten blir snytt, som tollovertredelser med mindre og ikke gjentatt innførsel, men hovedinntrykket er at det er mindre politisak om man begår tyveri fra private enn fra staten, politiets egen arbeidsgiver.

Et interessant aspekt ved politidistriktenes (hemmelige) lister over saker de de facto anbefaler å henlegge med begrunnelse i manglende kapasitet, er at politiet med dette ikke bare utøver politikk, men også skaper den.

Burde det ikke være politikernes oppgave å rangere hvilke typer forbrytelser politiet eventuelt kan henlegge ved ressursmangel?

Kanskje kommer politikerne til den konklusjon at en rekke sakstyper kan overføres fra politiets bord til andre instanser?

Skal for eksempel private bedrifter innen servicenæringen få opprette egne registre over personer de mener/tror er involvert i diverse lovbrudd, og skal de få lov til å bøtelegge, utelukke, svarteliste eller på andre måter straffe disse?

Svaret på spørsmålet er nok at politikerne ikke ønsker privat rettshåndhevelse. Og spør man politiet så svarer nok også de offisielt at de er motstandere av privat rettshåndhevelse.

Imidlertid foregår det. Strengt tatt kjenner nok også politiet til det, men det prioriteres ikke å reagere mot det.

Når politiet stadig nedprioriterer lovbrudd mot private, vil de økonomiske interessene jobbe for alternative måter å ivareta interessene til de som lider tap. Og politikerne vil etterhvert ikke ha annet valg enn å akseptere private ordninger som presser seg frem, delvis på grunn av politiets nedprioritering av å forfølge lovbryterne og delvis på grunn av de private interessenes egne økonomiske interesser.

Dermed skapes ny politikk. Av politiet.

Siden politikerne (regjeringen pluss de lovgivende og bevilgende i stortinget) må forventes å være kjent med politiets prioriteringer, skapes politikken med politikernes stilltiende aksept. I det minste burde stortingspolitikerne kunne forstå at summen av arbeidsoppgaver som politikerne pålegger politiet ved lover ikke samsvarer med ressursene de samme politikerne i stortinget bevilger.

Forøvrig er det gjerne en del tidligere politifolk som jobber som privat politi.

De som i politiet henlegger saker i henhold til politiets prioriteringsliste kan få høyere lønn når de senere jobber for private selskaper og bransjeforeninger med å nettopp etterforske og forebygge samme type saker.

Mer om:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank
Mer:

TV2: Disse lovbruddene nedprioriteres av politiet.

VG: Synes 100 000 var i meste laget.

Overrasket over flom og ras

Publisert av
1

Oppdatert 23. juni: VL: Flomofre i Veikledalen i Kvam må forlate hjemmene sine for godt.

– – – – –

Det mest overraskende i forhold til forsommerens flom og ras som rammer folk og fe og gir mange stengte veier er at ansvarlige myndigheter er så overrasket over at det skjer. Dette kan bli verste flom på 50 år, meldte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) 11. juni.

Faksimile VG.

Det er bare en drøy måned siden NVE, som har fagmyndighet innen forebygging av ras og flom, kunngjorde at det var mindre sannsynlig enn normalt at vi fikk stor vårflom i år.

Flommen inntraff i voldsomt omfang tross myndighetenes prognoser (eller spådom?) om det motsatte.

Verre blir det når planverket for sikring ikke engang tar høyde for at flom kunne inntreffe der det skjedde. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa opplyste i forbindelse med mange ras som stengte veier at nå raser det til og med på steder myndighetene ikke forventet at det skulle komme ras.

De ble altså overrasket over hvor rasutsatt vei- og jernbanenettet i Norge er.

Det vil de ikke like lett kunne være i fremtiden. Samferdselsminister Kleppa fratar selv politikere muligheten til å late som om de er overrasket ved å påpeke at «det viser at vi hele tiden må styrke oppmerksomheten på det forebyggende arbeidet, også langs veiene våre».

Da er ballen og ansvaret solid plassert hos politikerne som er ansvarlige for overordnet planlegging, sikkerhetstiltak og finansiering.

Faksimile fra VG-artikkel.

Kleppas uttalelse må kunne oppfattes som at politikerne ikke har forstått hvor mye de må bevilge til rasforebygging og vedlikehold langs veier og jernbane. Kanskje også at rådene om omfang av sikring fra fagmyndigheter har vært i underkant av hva man må anse som nødvendig i dette landet?

Da blir det kanskje mer satsing på forebygging i forkant enn frempressede krisemøter i etterkant?

Ansvarlige politikere må nå bevise handlekraft ved konkrete handlinger og forebygging, ikke bare ved å fremstå som handlekraftig og klartalende etter at skaden er skjedd og flommen kom og veien forsvant som «julekvelden på kjerringa».

[polldaddy poll=5133345]

Mer om infrastruktur:

Mer om veibygging:

Mer om veivedlikehold:

Tidligere innlegg om ras:

–Her finner du NVEs varsler og meldinger om flom.

–Her finner du NVEs vannføringsprognoser i elver og vassdrag.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Vikingskipet i Hamar fylles med vann. VG: Lavere vannstigning i Mjøsa enn prognosene. Steg 29 centimeter i går. VG: Savnet 82-åring i Gausdal funnet omkommet i flomstor elv. VG: Justisminister Storberget om flommen: -Det verste er over. VL: Fikk hele juninedbøren på to døgn. VG: I fjor trodde de flommarerittet var over – nå står campingplassen under vann igjen. VG: Gudbrandsdalslågen fortsetter å stige. VG: Statens vegvesen advarer folk mot å kjøre inn i flomrammede områder. VL: Isolert av flomvann og ras.

Ofres for medieoppslag

Publisert av
2

Pasientskjebnene som formidles i VGs serie burde ikke overraske politikerne, uansett parti. De har alle vært med på å lage systemet slik. (Oppdatert: Siv Jensens parti også.)

Mens de som varsler om feil innen et kvalitetsstyrt system som oljesektoren blir sett på som dyktige og lojale folk som gjør jobben sin, blir inntrykket lett motsatt når det gjelder et politisk styrt system som offentlig forvaltning. De som sier fra om feil og lovbrudd blir fremstilt som illojale. Ansatte eller politikere skal helst ikke stilles til ansvar for feil og lovbrudd i forvaltningen. Da teller hensyn til kolleger, fagforeninger og parti høyere enn innbyggernes rettigheter og krav til forsvarlig drift.

Mer:


Selv det mest høylytte opposisjonspartiet har unnlatt å prioritere innføring og gjennomføring av systematisk uavhengig kontroll, tilsyn og represalier mot forvaltningens brudd på innbyggeres lovfestede rettigheter. Målet er jo å selv få makt til å fraskrive seg ansvaret og peke på underordnede og at andre har skylda. Helsedirektør Lars E. Hanssen innrømmer at dagens sanksjoner ikke holder.

Det er imidlertid politikerne som vil ha systemet slik som burde stilles til ansvar, ikke den enkelte lege eller sykepleier.

Når politikernes vedtatte system lar en kirurg jobbe 100 timers arbeidsuke i to måneder vil de måtte ha kalkulert med at resultatet kan bli feilbehandlinger og noen ofre, men det er mindre viktig enn at de samme politikerne kan stille til valg med løsningen på å unngå ventelister eller vise til at mens jeg har hatt makt har ventelistene gått ned.

Faksimile VG.

Når politikere uttrykker at de er overrasket, sjokkert eller plutselig har funnet løsningen for å unngå slike hendelser (eller slike enkeltoppslag) er det grunn til å spørre seg: Hvorfor har du ikke gjort noe med dette tidligere?

Det er ikke noen unnskyldning at du som politiker ikke har visst det når du selv og dine kolleger, uansett parti, har medvirket til at det ikke skal vites, kontrolleres, ansvarliggjøres eller straffes tilstrekkelig.

(Oppdatert 2. juni: Transport-topp: Yrkessjåfører ville mistet lappen om de jobbet like mye som slike kirurger. VG.)

Norske politikere er veldig mediestyrte.

Hva de prioriterer og hvordan de jobber blir i stor grad påvirket av hva de vet eller forventer at media vil gi dem et positivt oppslag på.

I et land der politikeres dyktighet måles i hva tilfeldig spurte med overfladisk kunnskap og ukjent grad av interesse synes om innsatsen (popularitetsbarometer) eller i form av antall medieoppslag de har levert for partiet sitt, er det ikke til å undres over at politikere kappes om å få oppslag der de assosieres med positive saker og vinnere, mens de skygger unna oppslag de tror blir for teknisk eller for lite individfokusert til at velgerne deres forstår at det er viktig.

Eller politikerne forstår ikke selv hva som er viktigst fordi seleksjonen av politikere favoriserer trynefaktor, medietekke og neglisjerer evne til å forstå «tekniske ting» som velgerne ikke nødvendigvis forstår eller individuelt er opptatt av.

Folk flest er ikke opptatt av om systemet kan ramme en annens enkeltskjebne. Folk flest er opptatt av om de selv får rett behandling, og får de det er de fornøyd med systemet.

Selv om fem dør hver dag som følge av legefeil, så gikk det jo bra med de aller, aller fleste.

Politikere som tenker som folk flest vil være for lite opptatt av å jobbe seriøst med systemer som sikrer kvalitet i tjenestene, ivaretakelse av lovfestede pasientrettigheter og kraftige represalier mot de som har ansvaret for at pasienter utsettes for feilbehandling og rettighetsbrudd.

Et tilsvarende systematisk fokus kan etterlyses også i andre møter mellom innbygger og forvaltning der innbyggerne har lovfestede rettigheter og forvaltningen har makt til å ha rett uansett om de mangler kompetanse.

Lovbrudd og feil blir uansett som oftest ikke avdekket. I tilfelle måtte det være ved tilfeldigheter eller en og annen standhaftig innbygger som ofrer tid på å få politikere (systemeierne) til å forstå og endre sitt system.

For hver stortingsrepresentant og hvert regjeringsmedlem som har sin posisjon på bakgrunn av at folket har stemt ved valg, er det omtrent tilsvarende mange rådgivere i partienes offentlig finansierte stortingsgrupper samt i regjeringskontorene som har langt mer innflytelse over hva som prioriteres, menes og kommuniseres. Hvis rådgiverne ikke synes det er verdt å prioritere «vanskelige og tekniske saker» som systemkontroll, reellt uavhengig og tilstrekkelig kontroll og klagebehandling samt ansvarliggjøring av de med avgjørelsesmyndighet i forvaltningen så mener politikerne deres det også. «Javel, rådgiver» er nok mer brukt av folkevalgte enn «javel, velger».

Mer: Glattere politikere.

Rådgiveren er på sin side igjen gjerne rekruttert fra partiorganisasjonen og har et nettverk som kan støtte eller la være å støtte den enkelte lydige eller ulydige folkevalgte i neste nominasjonskamp som er en partiintern affære der velgerne ikke har noen innflytelse på hvem som får lov til å stille på «sikre plasser».

Slik belønnes politikere med lavere dømmekraft og som skygger unna sitt eget ansvar, ved å overlate strategiske valg til folk som aldri er valgt av folket, men lønnet av innbyggernes penger for å skape og utøve politikken.

I Norge har flere som ikke er folkevalgte, som aldri stilles til ansvar overfor velgerne og som ikke kan avsettes dersom de ikke overholder rettigheter innbyggerne har i møte med forvaltningen, fått makt til å hindre eller sabotere effektiv håndhevelse av innbyggeres rettigheter.

Ansatte i forvaltningen med ansvar i den enkelte sak eller overordnet beskyttes bak en politisk bestemt ansvarspulverisering. Den som lettest kan stilles til ansvar, er den ene personen som media eller partirådgivere velger å fremstille i media som den ansvarlige.

Dersom de selv vet at det er flere ansvarlige, og at det involverer en rekke politikere som har bestemt at systemet skal være slik, er det uredelig journalistikk og uredelig politikk.

… men de vet kanskje ikke bedre?

[polldaddy poll=3949393]

Mer om politisk vedtatte grunnlag for systematiske rettighetsbrudd:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Mann (70) døde etter datatrøbbel på sykehus. Legen fikk ikke sjekket pasientjournalen.

VG: Per Arne Olsen: -Situasjonen er ute av kontroll. VG: Sykehus overså hundrevis av røntgensvar. Fylkeslegen ble varslet via bekymringsmelding. VG: Dødssyke Peters siste ønske: -Hør på meg! La meg dø med fred i sinnet! VG: Irene Pettersen, fotballkeeper for Alta i kvinnenes førstedivisjon operert i feil kne. VG: OUS-direktør Siri Hatlen trekker seg. -Veldig vemodig. VG: Mange pasienter snytes for informasjon. VG: Slakter Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) i ny undersøkelse. VL: Storberget slår Stoltenberg i popularitet. VG: 7000 sykehusdødsfall kan ikke forklares.

Og dyrere blir det

Publisert av
5

Det begynte med en ekstrakostnad på skarve 105 millioner da miljøvernminister Erik Solheim (SV) besluttet å legge om traseen til en fylkesvei på grunn av innsigelser om hekkende hubro. Som ofte er når politikere bruker en sum for å få et vedtak om utbygging, så var det ingen som ante ugler i mosen.

Når samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP) velsigner prosjektet to år senere er regningen på 240 millioner kroner, og halvparten av dette måker hun over på bilistene i form av utvidet bominnkreving på veien.

Uglen har i en folkelig fortellertradisjon ofte vært fremstilt som en klokere skapning som forstår mer enn mange andre. Uglen er også brukt som symbol i forbindelse med det å studere eller være belest.

Man får håpe dette hubroparet setter seg godt inn i det som nå er tredje trasévalg for denne veien, og ikke finner på hekke i en del av den nyvalgte traseen neste år.

Faksimile VG.

Er det for å unngå forveksling mellom ugla og samferdselsministeren VG skriver i billedteksten «Magnhild Meltveit Kleppa til venstre»?

Samferdselsministeren virker noe redd for å etablere en presedens med sitt vedtak. Skal man dømme etter hennes uttalelse til VG mener hun at departementet med hubro-vedtaket ikke skaper noen presedens.

-Jeg har sjekket denne saken på kryss og tvers for å sikre at vi ikke danner en presedens. Jeg kjenner ikke til noen andre saker som denne, hverken tidligere eller saker i fremtiden som vil ha samme utfordring, sier Kleppa.

Tiden vil vise om hun tar feil. Og kanskje at hun tar feil. Presedens er det som tidligere er gjort, ikke hva de vil at andre skal gjøre i lignende saker i fremtiden.

Det som danner presedens for fremtidige utbygginger i Norge avgjøres slett ikke av hva samferdselsminister Kleppa måtte vite, eller si til en avis at hun vet, om fremtidige saker. Det avgjøres av hva de faktisk gjør.

For å si det slik: Kleppas avgjørelse kan danne presedens for både rødgrønne etterfølgere og for eventuelle «blåfugl» som inntar kontoret. Hun kan dermed sammenlignes med en gjøk som legger sine egg i andres reir, og stikker av fra arbeidet og regninga. Om kallesignalet for gjøken er et ko-ko man hører på stien mens man søker skogens ro eller et «jeg vet ikke» i VG, får være opp til den enkeltes assosiasjoner.

Det finnes flere hubroer i Norge. Hubroen er heller slett ikke eneste art på den norske rødlisten som myndighetene er pålagt å gi et særskilt vern. I følge artsdatabankens rødliste år 2010 er 4599 arter i Norge rødlistet. 2398 av disse er klassifisert som truet og 1284 som nær truet.

Da forrige utgave av rødlisten ble utgitt (2006) var 3886 arter rødlistet i Norge. I tillegg var 1988 vurdert å være truet.

Mellom Fjøsanger og Os i Hordaland må Statens vegvesen trolig omregulere traseen for E39 og bygge en bro over myra Endelausmarka på grunn av at en biolog hos fylkesmannen har sett en sjelden øyenstikker der. Etter som planleggingstiden har gått er øyenstikkeren blitt fredet. Det går nok bra med et års ekstra utsettelse på den veien. Neste år har kan de feire 50-årsjubileum på planleggingen av veien. Rødlisten har endret seg mye på den tiden.

Det er vanskelig å si sikkert hva en samferdselsminister måtte tro, eller bare ønske å få andre til å tro, om hva som blir fremtidig forvaltningspraksis og hva som blir oppfattet som presedens om noen år.

Det man med stor grad av sikkerhet kan si er imidlertid at det pleier å bli dyrere enn hva politikerne tror. Eller dyrere enn de vil ha oss til å tro at de tror.

Mer:

[polldaddy poll=5070449]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

For landet – i tiden

Publisert av
4

Tittelen er en liten omskriving av valgspråket til Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte. Eller Carl XVI (den sekstende) Gustaf, til daglig kjent som svenskekongen. Han endret valgspråk fra «För Sverige – i tiden» til å praktisere «Ikke i Sverige – for tiden» da det stormet som verst rundt utgivelsen av boken «Den motvillige monarken».

Norske politikere kjemper også en stadig kamp – for å overbevise velgere om at akkurat de er mest for landet, og mest i tiden.

Svarene på om de lykkes med å få velgerne til å tro det, får de i valgene. Indikasjoner på hvordan velgerne oppfatter kursen, fra varselrop om mulig havari til kraftig vind i seilene, får de ved hyppige meningsmålinger fra byråer som lever av å levere stadig nye målinger til medier som gjerne trekker ut store overskrifter selv om det ikke er stort å konkludere ut fra.

Faksimile Nationen.

Avisa Nationen er talerør for Senterpartiet. De mener SP til enhver tid er best og «mest for landet», om ikke mest i tiden.

Når Nationen har stort førstesideoppslag om velger-ras for Senterpartiet, blir det lagt merke til også utenom Felleskjøpets kundekrets. (Nationen: SP kan gjøre sitt dårligste kommunevalg på 60 år.)

Partileder Liv Signe Navarsete har imidlertid forklaringen rede på dårlige Senterpartimålinger om våren.

-«På den tiden av året har våre velgere mye annet å gjøre enn å svare i telefonen,» sier hun.

Visstnok noe hun har lært av Johan J. Jakobsen, en forgjenger i partilederstolen. Eller rettere sagt: En forgjengers forgjengers forgjengers forgjenger … hvis man ser bort fra det korte vikariatet Lars Peder Brekk var fungerende leder før Navarsete ble valgt.

Johan Jakob Jakobsen, eller JJJ, var leder i SP fra 1979. Tre år etter at svenskekungen giftet seg med Silvia Sommerlath.

Da var gårdbruker omtrent synonymt med Senterpartimann. Og gårdbrukerkjerring var omtrent synonymt med medlem i Senterpartikvinnene.

Mobiltelefon fra 1980-tallet. Foto: Wikimedia commons.

Når en Senterpartivelger satt i traktoren på den tiden – for å pløye, slodde, harve, så, rulle, gjødsle eller sprøyte på denne tiden av året, måtte han eventuelt ha investert i noe slikt (bildet til venstre) for å bli nådd av meningsmålere.

Slike var det ikke mange av i traktorene eller i lomma på Felleskjøp-bunaden rundt omkring i SP-land. Gårdbrukerkjerringene som passet på lamming i fjøsene hadde gjerne heller ikke med dette svære apparatet det gikk an å ringe med. (Eller varme kaffekoppen på om den sto fastmontert på strømnettet.)

Nå har tidene endret seg. Til og med småbrukere har råd til, og har investert i moderne kommunikasjonsmidler som er absolutt bærbare.

Det er til og med mulig å snakke i mobiltelefonen via en teknisk innretning som på merkelig vis og helt uten ledninger overfører lyden ved hjelp av en liten dings man henger på øret, hvis man er i tiden, for å bruke det uttrykket.

Det skal ikke forundre meg om til og med Senterpartiets wonderboy, Ola Borten Moe, kunne snakke i noe slikt da han durte rundt på veiene i Trondheim i sin traktor, og uten førerkort for et par år siden (VG).

Det er mer som har endret seg siden Johan J. Jakobsens svar ga en god forklaring på hvorfor SP-velgere ofte ikke kunne svare når meningsmålerne ringte på våren.

Partileder Liv Signe Navarsete ser ikke ut til å ha fulgt med i tiden hvis hun tror at SP-velger i 2011 er synonymt med å sitte på traktoren på denne tiden av året. Eller når hun konkluderer som hun gjør om målingen.

Hun er på jordet, for å holde oss til hennes assosiasjoner.

Alle som er interessert i mer innsiktsfulle kommentarer om meningsmålinger enn hva pressen ofte slår opp anbefales på det varmeste å besøke nettsiden Poll of polls. Deres konklusjon er forøvrig at det ikke ser ut til å være dekning for å påstå noe velger-ras for SP.

For tiden.

Mer om SP:

Mer om kommuner:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Meningsmåling: SV under sperregrensen. SP best av småpartiene.

VG: Nå får kungen støtte av venner: -Vi var aldri på strippeklubben.  VG: Den norske kongen kunne aldri ha satt sin fot på en nattklubb. VL: Velgerne flykter fra FrP. VL: Øyvind Håbrekke (KrF): Moderne menn vil ikke være sæddonorer. VL: Peter Gitmark (Høyre) ber politiet etterforske skattefrie pengegaver fra Norge til israelske bosettinger. VG: Hareide om bunnmåling. -Skuffende for oss i KrF. VL: Høyre fester grepet. KrF under sperregrensen. VG: SP mest tilbake på ny meningsmåling. VG: Bøndene får 1,42 milliarder i landbruksoppgjøret med staten.