Stikkordarkiv: pressefrihet

Mediesirkus rundt rettsmøte

Publisert av
1

Flere timer før rettsmøtet der terroristen Anders Behring Breivik skal fremstilles for nytt fengslingsmøte  er det allerede lange køer utenfor Oslo tinghus.

I tillegg til involverte overlevende, bistandsadvokater, pårørende og skuelystne er det ventet 170 pressefolk til tinghuset i dag.

Kø utenfor Oslo tinghus. Foto: Norske forhold.

Rettsmøtet skal starte klokken 11.00 i hovedsal 828 og ventes å være ferdig i løpet av 30-45 minutter.

I løpet av møtet vil dommer Torkjel Nesheim måtte ta stilling til om det skal være helt eller delvis referatforbud fra møtet. Den avgjørelsen vil være avhengig av hva som eventuelt sies av tiltalte og andre og om dette oppfattes av dommeren å kvalifisere til å kunne være upassende å formidle offentlig fra møtet. (Av personvernhensyn eller hensyn til etterforskningen.) De som bryter et rettslig referatforbud kan bøtelegges.

Uansett vil norsk rettsvesen kunne pådra seg nye erfaringer i dag.

Publisering av eventuelt materiale med referatforbud vil kunne skje av ikke bare norske medier, men også utenlandske. I tillegg kan enhver være sin egen redaktør og publisist i dagens medieverden. Meldingene om hva som skjedde på Utøya 22. juli var blant annet spredd for et stort publikum på twitter og Facebook før noen medlemmer av norsk redaktørforening hadde vurdert innholdet.

En journalist eller hvem som helst annen kan for eksempel twitre om det man ikke skal referere, og dermed har medier med kun et skinn av respekt for referatforbudet, fått sin mulighet til å hive seg på, med eller uten et snev av moralsk indignasjon i det de selv publiserer av eventuell informasjon med referatforbud.

Norske og utenlandske medier stiller med kjøretøy med satelittlinker. Foto Norske forhold.

Om et eventuelt referatforbud fra dagens rettsmøte vil bli respektert er utelukkende avhengig av om de tilstedeværendes oppfatninger av hva som er spredningsuverdig samsvarer fullt ut med tingrettsdommerens syn.

Jeg tipper at et eventuelt referatforbud kun vil få illusorisk virkning.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

NRK: Når vi først har muligheten, så vil vi komme hit.

Ny episode: Hvem er dette?

Publisert av
3

Det er et betinget forbud mot å identifisere siktede i kriminalsaker i Norge. Det betingede forbudet har altså noen unntak. Pressen kan identifisere når det foreligger noen berettiget interesse, men det blir egentlig irrelevant i mange saker der pressen later som om de ikke identifiserer, mens de samtidig gir ut så mange opplysninger at det å ikke trykke selve navnet bare blir et presse-etisk skalkeskjul.

En annen side ved dette er at politifolk selv kan lekke opplysninger til presse og andre, tilsynelatende uten risiko for straff. Det kan virke som om det er en etablert kultur/ukultur innen politiet for å bryte enkelte lovkrav som gir folk utenfor etaten rettigheter, når det måtte passe agendaen til den enkelte tjenestemann.

Mer:

Før politiet bekrefter identiteten til siktede i kriminalsaker, kan media bare spekulere. Media kan gjerne også vite hvem det er, uten å røpe det. Noen ganger gir media så mange opplysninger, for eksempel i et sladdet bilde, at det er lett for enhver å finne ut hvem den avbildede er.

Faksimile Nettavisen.

Jeg siterer litt fra redaktør Ole Petter Pedersens noe over to år gamle blogginnlegg «Identifisering av siktede personer«:

«Problemet er at vi journalister kan gjemme oss bak et presseetisk visnet løvblad når vi hevder at vi ivaretar personens anonymitet, bare fordi vi ikke trykker navnet. I flere artikler står det nemlig så mange detaljer om denne personen, at det er lett for de aller fleste å finne navn og adresse på vedkommende i løpet av få sekunder.

Med dagens teknologi trenger vi en ny presseetisk debatt om offentliggjøring av navn. Skal vi journalister holde en identitet hemmelig, er det en rekke opplysninger som må holdes tilbake fra allmennheten.»

Det han fremholdt er ikke mindre gyldig i dag. Også tekniske opplysninger, metadata og bilder er opplysninger.

Det er selvfølgelig helt greit å ha standpunktet at man vil identifisere i størst mulig grad, eller for den saks skyld i minst mulig grad. Tøffe redaktører bør uansett klare å stå for sitt syn.

Å bare late som om man ikke identifiserer (skriver jo ikke navnet), mens man gjør nesten alt som står i sin makt for å identifisere allikevel, er imidlertid ikke like tøft.

Omtrent enhver kan finne identiteten til den siktede fotballproffen ved hjelp av opplysninger som pressen har offentliggjort. Navnet florerer allerede i ulike fora som styres av norske redaktører, samt i uredigerte fora og sosiale medier. Jeg har allikevel her valgt å sladde bildet nedenfor.

Faksimile der samme bilde er brukt i en tidligere sak i Aftenposten.

Hvis media absolutt ikke vil identifisere, så er det lov til å holde tilbake også andre identifiserende opplysninger enn kun navnet.


[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

En annen sak der media med letthet kunne ha unnlatt å trykke bilde av den i Norge totalt ukjente rumeneren, dersom hensyn til å unngå identifisering var utslagsgivende:

Mer:

Dittoslo lokalavisen.no: Tippeligaspiller fra Groruddalen tatt  på hasjfarm.

Pressemelding fra Sarpsborg 08.

Anonymisering av siktede

Publisert av
4

«Den rumenske fotballspilleren til høyre på bildet er pågrepet for skimming i Oslo. Spilleren til venstre er ikke en del av straffesaken i Norge.» Det skrev VG i bildeteksten til dette bildet.

Faksimile VG.

En usladdet versjon av bildet er tilgjengelig for enhver. Det tok 0,011 sekunder for søkeprogrammet å finne det på Internett.

På dette bildet er den for saken helt uvedkommende spilleren i gul trøye og banemannskapet sladdet.

Faksimile av en annen versjon av samme bilde fra Mediafax.

Har teknologien løpt fra medias ikke lenger så strikse og konsekvente praktisering av identifiseringsspørsmål i kriminalsaker?

I sak etter sak gir media opplysninger som er egnet til å finne identiteten til siktede. Noen ganger kan man spekulere på om det er tilsiktet eller om det faktisk er kunnskapsløshet. Jeg har lite tro på det siste.

[polldaddy poll=4947139]

Mer om:

En sak der en siktet politiker ble navngitt i pressen:

En sak der en dømt politiker ikke ble navngitt i pressen like etter:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Når den anklagede er død og ute av stand til å ta til motmæle, er det greit for VG å publisere usladdet bilde og navn.

VG: Ber om fem og et halvt års fengsel for antatt Hells Angels-leder.

Kanskje ikke så dumt

Publisert av
14

Oppdatert 9. mars. Fremdeles vil noen muslimer drepe på grunn av en tegning. VG, TV 2: Sju arrestert for drapsplaner mot svensk avistegner.

6. mars. Vårt Land, VG: Politiken-journalister tar avstand fra karikatur-forlik.

– – –

Fordømmelsen fra media er ganske unison etter at den danske avisen Politiken har inngått et forlik der de unnskylder at mange ble krenket av en gjenopptrykking av Kurt  Westergaards Muhammedtegning. (Oppdatert: Politiken: Norsk storm.)

Mange av kritikerne har åpenbart ikke fått med seg de faktiske forhold. Kanskje er det slett ikke så dumt det Politiken har gjort?

Faksimile politiken.dk

Den danske avisen Politiken opplyser at de har trykket Westergaards «Muhammed med bombe i turbanen» første gang 15. oktober 2005, og senere ni ganger.

Forliket de nå har inngått er med advokaten til åtte organisasjoner som hevdes å representere 94 923 etterkommere av profeten Muhammed.

Den saudi-arabiske advokaten Faisal Yamani krevde overfor 11 av de 17 danske avisene som trykket tegningene 13. februar 2008 at:

  • tegningene ble fjernet fra internettsidene,
  • at avisene bragte en unnskyldning og
  • at de lovte å ikke trykke hverken disse eller lignende tegninger av Muhammed igjen.

Hvis ikke ville etterkommerne anlegge rettssaker.

Hva sitter advokaten og etterkommerne igjen med? En usedvanlig tynn suppe av en unnskyldning som må selges inn som mye mer enn hva det egentlig er. Dette punktet vil de kanskje overdrive?

I tillegg har Muhammeds etterkommere inngått et forlik der de aksepterer at den danske avisen har presse- og ytringsfrihet og selv må få bestemme hva de vil trykke. Vil de snakke like mye om det?

  • Avisen beklager slett ikke at de har trykket karikaturene, men det kan være nyttig om imamer og andre muslimer som sprer hatefull propaganda får tro nettopp det.

Enkelte har jo lettere for å forholde seg til tro og oppdiktede hendelser enn fakta. Mange av de som har vært hardest i angrepene mot publiseringene er jo allikevel analfabeter. I tillegg har noen norske og danske imamer reist rundt og vist frem falske tegninger for å hisse opp en stemning og styrke sin egen posisjon som dialogpartner for myndighetene. Det lyktes ekstremist-imamene og Islamsk Råd godt med, i alle fall i Norge. (Mer: Ekstreme muslimer styrer debatten.)

  • Avisen forklarer at formålet med å trykke tegningene ikke var å krenke noen, og at dette ikke er et uttrykk for at de liker å krenke muslimer, men at de utelukkende gjorde det som et ledd i sin nyhetsdekning.

Det er kanskje mye å forvente, men man kan ikke se bort i fra at enkelte i muslimske land kan begynne å reflektere over at det er mulig å skille nyhetsdekning og religion dersom erklæringen blir kommunisert på en redelig måte.

  • Avisen fraskriver seg heller ikke retten til å trykke slike tegninger igjen.

Faktisk beklager eller unnskylder heller ikke avisen at de har trykket tegningene mange ganger. Unnskyldningen gjelder kun en eneste av deres mange publiseringer av disse tegningene, nemlig det som sto på trykk i 17 danske aviser den  13. februar 2008. Det var dagen etter at dansk politi arresterte tre muslimske menn for å ha planlagt mord på tegneren Kurt Westergaard.

Signalet, som nå kan sendes til muslimer, er at trusler og vold fra deres side har provosert frem flere publiseringer av tegningene og ikke er til noen nytte. Det som hjelper er å respektere de lover og normer som avisene forholder seg til.

I tillegg kan man i Norge håpe at myndighetene kutter all dialog som har skjedd på islamistenes premisser med underliggende frykt og trusler om at Islamsk Råd Norge har makt til å hindre eller iverksette imamers opprørshissende virksomhet blant tildels dårlig opplyste muslimer. Tidligere har de gjort det med falske Muhammedtegninger som er langt mer krenkende enn de som noen norske og danske aviser noen gang har trykket. Foreløpig.

Vil imam Mehboob ur-Rehman hisse opp til mer konflikt eller vil han akseptere at Europa ikke trenger hans fatwaråd?

Dersom islamistene i Islamsk Råd Norge, og imamene, får ha makt til å trekke dette videre, kan derimot tegneren Kurt Westergaards frykt bli en realitet.

Nå er det kanskje de konflikthissende imamenes tur til å beklage konsekvensene av sin oppførsel? Eller vil liberale muslimer få «dialogmakten»?

[polldaddy poll=2762502]


Mest lest på Norske forhold siste sju dager, pr 26. februar.

1. Svenskekrig – igjen.

2. Snøproblemer.

3. Enda en ekstremist.

4. Pinglepolitikk.

5. Ekstreme muslimer styrer debatten .


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

2. mars. Vårt Land: Etterkommernes advokat vil saksøke 15 andre aviser.

TV 2: Politiken-ansatte tar avstand fra Muhammed-forlik.

SvD: Danmark takker nei til ledende NATO-oppdrag i Afghanistan.

TV 2: Selbekk angrer på egen karikatur-beklagelse.

TV 2: Politiken beklager krenkelse av muslimer.

Noen utenlandske avisers dekning: De Telegraaf, Aftonbladet, Skånskan, DN.se,

Dagen, GP.

 

Støtter norske muslimer denne mannen?

Publisert av
91

Oppdatert 17. februar. Diffus imam og frontfigur Basim Ghozlan i VG om sharia.

Dagbladet: Drapstrusler mot journalister.

– – –

Dagbladet ble brukt av Arfan Bhatti og flere for å få et grunnlag å demonstrere mot.

Demonstrasjonene har vært rettet mot norsk ytringsfrihet, mot PST, mot Dagbladet og mot nordmenns generaliserte påståtte trakassering og hets av islam. I tillegg var de for å innføre blasfemiparagrafen som skal sensurere kritiske uttalelser og meninger om religion.

Det spørs om ikke akkurat dette siste kravet egentlig var det viktigste for noen av de som sto bak hendelsene å presse norske myndigheter med. Den tilsynelatende konfliktsky justisministeren Knut Storberget, var målet for presset. Og kanskje vil en sharialærd Mohyeldeen Mohammad bli den som dømmer eventuelle norske redaktører som om noen år trykker noe som enkelte muslimer ikke liker?

Gruppen «De frivillige» med Mohyeldeen Mohammad som talsmann og ansvarlig søker, tok etter hvert på seg å stå som arrangør av demonstrasjonen på Universitetsplassen i Oslo.

Hvem «de frivillige» er og hva de har meldt seg som frivillige til å gjøre er ikke godt å vite. De selv, eller noen de står under kommando av, har av en eller annen grunn pålagt dem munnkurv inntil videre.

– Vi har munnkurv, men skal komme med en felles uttalelse senere, sier Mohammad til ØP.

Man kan gjøre seg noen tanker når deres talsmann fremsetter det som oppfattes som dårlig skjulte trusler om terror på norsk jord hvis norsk politikk ikke endres. Finnes det frivillige jihadister, eller noen som oppfordrer eller medvirker til det, i gruppen? (Les mer om Mohyeldeen Mohammad i innlegget «Jihadist frå Larvik» i Bergens Tidende.)

Det kunne vært interessant med en vurdering av «De frivilliges» virksomhet opp mot for eksempel straffelovens § 98 og 104a (jf også § 99 og «bløtkaketerroristen»), men da hadde vel demonstrantene fått vann på mølla. Særlig hvis PST om to uker forteller i sin nye trusselvurdering at det faktisk finnes norske jihadister og islamister som kan være en trussel.

Faksimile NRK.

Selv vil ikke «De frivillige» bli kalt radikale eller ekstremister. Selv om et flertall av norske muslimer syntes slike demonstrasjoner er å gå for langt, så synes ikke de selverklærte talsmennene for «muslimene i Norge» det. Generalsekretæren i Islamsk Råd Shoaib Sultan uttalte til NRK at han ikke var enig i det syn at disse var ekstremister.

Mange nordmenn vil kanskje undres over hvor langt islamistene i paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge trekker grensene mot ekstremisme når det å motarbeide norsk ytringsfrihet med trusler om terror ikke er nok. Lederne i Islamsk Råd synes kanskje ikke at sharia (islamsk lov) heller er ekstremisme da kanskje?

I tilfelle vet man hva man har i vente fra Islamsk Råd inntil Norge har gitt etter for krav om å la imamer få bestemme mer av samfunnslivet for muslimer.

Den innflytelsesrike Oslo-imamen Mehboob ur-Rehman praktiserer selv Islamsk lov via sin rolle i det Europeiske fatwarådet. Hva synes Oslo-imamen og fatwarådet forresten om fatwaen (og attentatet) mot William Nygaard etter utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers»?

Mohyeldeen Mohammad studerer islamsk lov (sharia) ved Det islamske Universitetet i Medina, Saudi-Arabia.

Fra nettsidene til universitetet.

Via oversettelser av studentsider ser det ut til at minst fire nordmenn er tatt opp som studenter ved universitetet årlig de siste to år, men en som kaller seg Mohyeldeen Mohammad advarer i en  kommentar mot å legge listene ut på nettet da noen overvåker dem.

Ekstremister som jobber i det skjulte for å omvelte det norske samfunnet og eventuelt innføre sharia (som i Bradford, England, Aftenposten) er selvfølgelig vanskelig å få oversikt over. Når en av dem nå er kommet frem i offentligheten, bør han og hans likesinnede islamister møtes med saklig argumentasjon og klar og konsekvent oppdragende grensesetting fra de som synes pressefrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og skille mellom politisk lovmakt og religion er noe å kjempe for. Det gjelder både muslimer og alle andre.

Man kan kanskje spørre hvilken misjonsmark Mohyeldeen Mohammad har tenkt å praktisere Islamsk  lov på når han er utlært i Saudi-Arabia?

Tidligere innlegg om saken: «Skadd i kulturkollisjon.»

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 12. februar.

1. Skritt for skritt.

2. Avslørt.

3. Strengere straffer.

4. Morsom overskrift.

5. En dyr pupp.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG, Vårt Land: Skal ha truet med skyting av journalister.

16. februar. Vårt Land: Islamister ber muslimske land bryte med Norge.

Vårt Land: Mohyeldeen Mohammad anmeldt for homohets.

VG: (Støtte til steining av homofile splitter demonstranter.)

15. februar. Vårt Land: Muslimsk kvinne ber demonstrerende norske muslimer feie for egen dør. -Reager på forfølgelse og krenkelse i muslimske land.

TV 2: Harme over uttalelser.

VG: (Flere muslimer i Norge vil dømme etter sharialov.)

(Oppdatert: Vinden og kappa til Shoaib Sultan har snudd.)

TV 2: Shariastudent Mohyeldeen Mohammad politianmeldes for homohat.

(«De frivillige» protesterte også mot norske soldaters deltagelse i det de kaller korstog mot islam i Afghanistan.

VG: NUPI-forsker: -Mange tviler på USAs intensjoner. Konspirasjonsteorier florerer.)

 

Kamp på to fronter

Publisert av
6

De tiltalte i Kongo-saken kjemper en kamp på flere fronter. Den ene er kampen for å berge livet i Kongo. Den andre kampen er mot media, og antagelig primært rettet mot opinionen her hjemme i Norge. (VG: French raser mot norske medier. TV 2: French tilbakeviser beskyldninger i åpent brev.)

Joshua French sin reaksjon på mulig utfall i ankesaken kan kanskje si oss noe.

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

«Jeg begynner å bli litt lei av å bli dømt til døden.»

Joshua French (VG).

I mangel av egen erfaring må jeg utelukkende synse om denne uttalelsen. Jeg synes den signaliserer sterkt livsmot og en vilje til å stå på for å komme seg gjennom også sakens neste faser.

At Joshua French også skal ha skrevet et manus, signaliserer at han ønsker å kjempe en kamp overfor opinionen i Norge.

Med VG som kilde, kan man lese flere steder på nettet at Joshua French skal ha  skrevet «over 40 sider i en A5 bok» som skal publiseres på nettet. Angivelig fordi det har oppstått en del misforståelser i samtaler med norske journalister. I følge Aftenposten er notatboken full av mediekritikk.

Muligens har VG korrigert prøvd å korrigere den lille, forholdsvis uskadelige faktafeilen med sidetall. De skriver at det er 26 sider.

Denne bagatellen illustrerer at når medier sprer feil, så sprer feilen seg veldig raskt i den digitale medieverden. Mye raskere enn ringer i vannet. Og i motsetning til ringer i vannet, som gradvis svekkes og forsvinner, så blir digitale kopier like «sterke» som originalen. Og slike feil blir liggende, selv om den opprinnelige kilden korrigerer eller fjerner ting de har lagt ut.

Det er «lett» å få medier til å innrømme og endre konkret påvisbare faktafeil. Derimot er det «umulig», å få medier til å innrømme og korrigere feil som ikke så lett kan henføres til fakta, men som kan være medienes tolkninger. Herunder journalistens oppfatning, meninger og følelser som påvirker alle mennesker, også journalister.

Den objektive journalisten finnes ikke.

Hensynet til en fri presse gjør at det tillates en viss terskel for overgrep og feil begått av media. Denne terskelen er ulik fra land til land og endres over tid.

I Norge har lovgiverne lagt terskelen etter en vesteuropeisk standard vi er vant til for å tillate ytringer. Også ytringer som noen måtte mislike sterkt eller synes er belastende. (Kort og ufullstendig så har enkelte grupper fått styrket sitt rettsvern, mens enkeltpersoner har fått svekket sitt de siste årene. Ytringer om de tiltaltes etnisitet og religion vil ha en lavere terskel for å bli straffet i Norge enn ytringer om de tiltaltes påståtte handlinger og uttalelser.)

Det er lite grunn til å tro at dette lovverket vil bli dramatisk endret i overskuelig fremtid. (Med forbehold om hvem som klarer å påvirke lovgiverne på Stortinget. De siste endringene skjedde etter en debatt hvor noen ville tillate mindre ytringsfrihet.)

De som måtte føle seg krenket av medienes ytringer har derfor i hovedsak tre valg:

  1. Fremsette sin egen versjon.
  2. Holde kjeft og vente til saken har lagt seg. (Normalt er tabloidenes interesse død etter en uke dersom saken ikke er langvarig.)
  3. Engasjere for eksempel advokat Per Danielsen og kjøre en sak som vil medføre i alle fall mediedekning og regning. Noe mer usikkert om saken vinnes.

Joshua French velger alternativ 1. Forsåvidt det eneste fornuftige han kan gjøre i denne saken.

At det er det eneste fornuftige han kan gjøre, er min konklusjon og mening. Selv om, i dette tilfellet, et eksempel på en advokat, kanskje kan komme til å hevde seg krenket av det jeg skriver, så tillater norsk lov det.

Noe annet er det i enkelte andre land. Dette innlegget førte til at en norsk advokat kontaktet wordpress.com (serveren står i California, USA) med påstand om å være veldig (les $$$)  krenket og at de  kunne risikere svært høye erstatningskrav dersom bloggen ikke umiddelbart ble fjernet. Alle ca 150 innlegg, hele bloggen, ble  fjernet av en operatør i wordpress.com uten varsel fire dager før valget hvor den omtalte kjempet om stortingsplass.

Enkelte vil kanskje ha slike tilstander også her til lands? Til orientering så er advokat Siv Aida Rui Skattem (som var omtalt i innlegget) nå første vararepresentant for FrPs Per Sandberg og Tord Lien til Stortinget, Norges lovgivende forsamling.

Per Sandberg er leder i Justiskomiteen og kanskje lett påvirkelig av det han har forsvart som en dyktig partikollega som ikke er ekstrem. Om han eller Lien er syk eller bortreist, kan representanten som er blitt knyttet til nasjonalistiske miljøer, og som omfavnes av Vigrid, ta sete på Stortinget.

FrPs Siv Skattem omfavnes av Vigridtvedt.net

FrPs Siv Skattem omfavnes av Vigridtvedt.net

I motsetning til andre i FrP som får en helt annen omtale av Vigrid, men de har kanskje vist et annet syn på Quisling, landssvikoppgjøret og sterke symbolske verdier for nasjonalistiske miljøer?

Resten av FrP omfavnes slett ikke av Vigrid.

Resten av FrP omfavnes slett ikke av Vigrid.

Etter Californsk lov ville kanskje også mye av norske mediers dekning av Kongosaken kunne blitt stoppet av advokatkrav.

Hva kunne stortingskandidater og andre samfunnstopper ha stanset med trusler om skyhøye erstatningskrav dersom VGs server hadde stått i California?

Hvor står forresten serveren til freemolandandfrench.com, siden der familiene skal legge ut Joshua French’ mediekritikk og historie? IP-adressen forteller at den står i USA. Så da kan de som føler seg krenket av mediekritikken og ytringer bare true med skyhøye erstatningskrav etter amerikansk lov, dersom de ønsker at ytringene skal fjernes.

Det kan også tenkes at impliserte i Kongo kan rette vanvittige pengekrav etter lovgivningen i landet der serveren står. Og med en «bordet-fanger-teori» kan lederen i Justiskomiteen måtte forsvare også det, eller møte seg selv i døra?

Ytringsfrihet er en rettighet som ikke alle liker like godt når andre enn de selv bruker den.

Mer om nettsiden i innlegget «Fra den andre siden«.

PS: Nettsiden freemolandandfrench.com skal, ifølge informasjon på nettsiden, ikke lenger brukes. Samtidig lover de å komme med nytt og ønsker velkommen tilbake.

Fra nettsiden freemolandandfrench.com 21. november.

Fra nettsiden freemolandandfrench.com 21. november.

Oppdatert 22. november. De har fått ny side. Den nye siden til familiene heter freefrenchandmoland.com og er på en server som står i Amsterdam, Nederland.

– – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 21. november.

Om svineinfluensa:

1. Første modige norske journalist i saken.

2. H1N1 – Ikke så ille allikevel i Norge?

3. Når pengene bestemmer.

Om andre tema:

1. Angrende syndere i media.

2. Avslørt.

3. Ikke tilliten verdig.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: French: -Tror vi har gjort inntrykk på retten.

VG: French utsatt for nok et malaria-angrep.

VG: Dommen er ferdigskrevet. VG: En av de fem dommerne kritiserer etterforskningen. VG: Dom faller tirsdag. TV 2: Nettmøte med Fredrik Græsvik. TV 2: Planla Tjostolvs begravelse. TV 2: Fredrik Græsvik svarer om Moland og French. VG: Frykter liv som økonomisk gisler. Vårt Land: Ikke drept av Molands våpen. TV 2: Kongodommen klar neste lørdag. VG: Forsvarer ber om full frifinnelse.VG: De er spesialagenter. De kan ha en rekke identiteter. VG: Viktig brev skjules i retten. VG: Støre avviser erstatningskrav fra Kongo.

Fra den andre siden

Publisert av
6

Oppdatert 8. november: Avdødes enke hevder Moland knelte og ba om tilgivelse for drapet. Det er feil, sier forsvarer Morten Furuholmen, med forbehold om at han selv ikke var tilstede (VG).

«Mye av det som står i media er løgn. Mye er også halv-sannheter som de vrir og vender, slik at det skal skape mest mulig mystikk og mistanke. Ofte skriver de en sak, uten å engang vurdere å intervjue motparten, slik at den kan forsvare seg. Dermed ender det som står i avisene opp med å være ”sant” for det norske folk.»

Dette skriver familiene til Kongofangene Moland og French om bakgrunnen for at de nå har opprettet nettsiden freemolandandfrench.com

Fra freemolandandfrench.com

Fra freemolandandfrench.com

På nettsiden påpeker de i tillegg at media på et vis sannsynligvis også reddet livet til de to ved å komme raskt på banen og dekke den. Familiene viser med det at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig om samme sak. Media kan både trygge  rettssikkerheten og forhåndsdømme slik at de svekker den. Det gjelder ikke bare i eksempelet «Kongo-saken».

Generelt: De aller fleste nordmenn kommer kanskje aldri i en situasjon der de har fakta som beviser hvordan en uredelig journalist kan opptre for å få «en sak». Andre journalister kan deretter vise til hva den journalisten skrev eller sa, som om det er en sannhet og et ubestridelig faktum. Det trengs dermed bare én «slurvete» journalist for at flokken skal kunne gjøre en ikke-sak til en sak.

Ingen klarer å vaske seg ren i trykksverte, og flokkmentaliteten og den stadige kollektive beskyttelsen av «den uredelige journalisten» hindrer opprydding i journalistenes rekker, der det nok er like mange sorte får som ellers. Enkelte redaksjoner som har sitt eksistensgrunnlag på overdimensjonerte oppslag som gir inntekter og sikker lønn har kanskje også en større tendens og mektigere muligheter til å omgå sannheten på en kreativ måte enn folk flest, «hun som sitter i kassa på Rema»?

Det er nok en grunn til at mange journalister ikke har større troverdighet enn en bruktbilselger med dårlig rykte, eller stadig konkurrerer med politikere om å hevde seg nederst på troverdighetsoversikter. Uansett så melder ikke media at «journalist Torbjørn Jagland i VG påstår at …»

Media bruker heller hele mediet som sannhetskilde «VG har tidligere avslørt at …«. Sannheten blir på en måte til på denne måten: «Fakta er slik og sånn, fordi det melder VG«.

Det skal bli spennende å se om familiene klarer å bringe ny informasjon på denne nettsiden. Eventuelt før de vanlige mediene, eller om de heller blir en baktung dementikanal som stadig påpeker at det media melder ikke er sant.

Kanskje bra å ta et forbehold selv også, i tilfelle man skulle råke ut for «Pippi-syndromet«.

Fra nettsiden.

Fra nettsiden.

Uansett ønsker jeg familiene lykke til med å bringe frem til offentligheten det de måtte ha på hjertet i denne saken. Så får vi ta med i vurderingen at det fremdeles finnes en annen side, men det vet aktørene i Kongo mer om.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 4. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Folkehelseinstituttets troverdighet.

3. Respekten for deg.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Brevveksler med små lapper.

VG: Norsk lege nektes adgang. VG: Moland får hjelp av kjent norsk lege. TV 2: Moland og French kan benådes. TV 2: Furuholmen: -Dette er interessant. VG: Hemmelig brevskriver hevder Moland og French er uskyldige. TV 2: Kongo-drapet utført av militære.

Vårt Land, VG: Misjonær Olav Hodne er død. (Morfar til Joshua Olav Daniel Hodne French.)

VG: French alene i retten: Moland truet meg. TV 2: Retten satt uten Moland. VG: Anbefaler psykiater-hjelp til Moland. TV 2: Moland og French noe bedre. VG, TV 2: Angivelig drapsvåpen, en softgun, er oppsporet i Oslo. VG: Malariasyk French: Det toppet seg i natt. Klikk.no: Eventyrer Rune Monstad forteller om sitt Kongo-mareritt. VG, TV 2: Linda selger klærne sine for Moland og French. VG: (Molands mor reiser nedover med norske leger og misjonær Edvardsen 12. november. Furuholmen lite fornøyd med UDs innsats.) Vårt Land: French har malaria. TV 2: French nektet mor å reise nedover av sikkerhetshensyn. TV 2: Kjemper på nett for sine dødsdømte sønner. VG: Malariasyke French stumper røyken. VG: Antyder forbud mot norske leiesoldater. VG: French: Det er malariaepidemi i fengselet.