Stikkordarkiv: informasjon

Ikke troverdig evaluering fra politiet

Publisert av
1

Politiet presenterte det de kaller en evaluering, men som ikke evaluerer særlig og heller ensidig  konstaterer at det de gjorde 22. juli var det beste de kunne gjøre. Det er visst ingen vits i å se på om det er noe å lære av å muligens gjøre noe annerledes ved senere håndteringer av krisesituasjoner.

Utvalgsleder Olav Sønderland presenterte evalueringsrapporten sammen med fungerende politidirektør Vidar Refvik, og besvarte spørsmål fra pressen på en pressekonferanse som ble direkte sendt av flere norske medier.

Faksimile NRK.

De som ikke så pressekonferansen burde se den, som en studie i hvor galt det kan gå når en pensjonist, med 44 år som polititjenestemann, mange av dem som politimester med ansvar for hovedredningssentralen i sør-Norge, og før det tilsvarende i nord-Norge, skal lede en evaluering av yrkeskolleger. Utvalgsleder Olav Sønderland mottok St. Olavsordenen ridder av første klasse for sin innsats i sitt yrkesembete. Han føler kanskje ennå at han har mye å takke politietaten for?

Under pressekonferansen gikk tankene etter hvert i retning av at dette er en mann som burde takket nei til å evaluere. Han virket totalt uvillig, og kanskje uegnet, til å evaluere noe som helst ved politiet som kan oppfattes annerledes enn at alt er i skjønneste orden. Alle spørsmål som åpnet for å svare hva de hadde lært av evalueringen, om noe kunne gjøres annerledes, ble avvist på en måte som kan oppfattes som en innbitt og ensidig, partisk forsvarstale for etatens ufeilbarlighet.

«Hypoteser … Vi vil ikke se på hypoteser … Det blir bare spekulasjoner om noe kunne vært gjort annerledes … Vi vil ikke spekulere i  om noe kunne vært gjort bedre … Det som ble gjort og de planene som ble lagt var det som polititjenestemennene mente var best der og da … Vi har ikke noe grunnlag for å si at noe kunne vært gjort bedre. Vi forholder oss til det de gjorde, og ikke spekulasjoner om hva de kunne ha gjort.»

En journalist spurte konkret og saklig, med henvisning til kjente lekkasjer, om mulig motstrid. Spørsmålet åpnet for at utvalgslederen kunne både informere og oppklare etter eget ønske. «Du har visst ikke lest rapporten slik vi har gjort», svarte utvalgslederen. Tonen i svaret virket for meg mer enn bare en smule nedlatende. Hvis utvalgslederen ikke mente å virke nedlatende klarte han å skjule det godt.

NRKs politiske kommentator Kyrre Nakkim kommenterte pressekonferansen umiddelbart etterpå. -«Nesten parodisk,» var en av kommentarene. (NRK).

Politiet har selv ansvaret for at de skaper et inntrykk av sitt eget arbeid som leder tankene mot  «komiske Ali».

Skjermbilde fra TV-sending under bombingen av Bagdad. «Slapp av. Vi har full kontroll.»

En slik håndtering fra politiets side av det som hevdes å være en evaluering, men som i form og presentasjon fremstår som et partsinnlegg i samfunnsdebatten der konklusjonen er at politiet ikke har forbedringspotensiale innen krisehåndtering, gir politiet lav troverdighet i evnen til å evaluere seg selv.

Neste gang politiet skal evaluere seg selv kan det være en idè å la politipensjonister slippe sjansen til å avsløre eventuelle slike, men for all del sikkert godt mente, sviktende kritiske evner overfor egen etat.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV2: Politiet mener de ikke gjorde noe galt 22. juli.

Aftenposten: -Flere politidistrikter hadde ikke slått på varslingssystemet.

Dagbladet: Politiet mener de ble 16 minutter forsinka.

Media i skammekroken

Publisert av
1

Media har en viktig samfunnsrolle i å avdekke forhold som personer med makt eller ansvar kanskje ikke vil like omtalt.

[Oppdatert 1. mars 2011: Noen lykkes. VG: Fritt Ords pressepriser. (Alle til vinnere i Russland og tidligere sovjetrepublikker.)]

Av og til er det imidlertid mer behagelig for folk i media å kjøre frem sin egen agenda, og ikke bry seg like hardt om den delen av det journalistiske håndverket som dreier seg om å sjekke fakta, grave bak glansbildet, … sjekke motivene til de som vil presentere historien på en bestemt måte. Unndrar de noe informasjon som offentligheten burde få vite?

Faksimile Journalisten.no

At onkelen til Madina Salamova («Maria Amelie«) har vært forsvarsminister og viseforsvarsminister er i det minste en opplysning som det kan tenkes at en del lesere hadde funnet interessant og informativ, selv om enkelte i pressen kanskje ikke finner særlig informasjon i den opplysningen. At hennes kjæreste, Eivind Trædal, er redaksjonssekretær i avisen Klassekampen, er kanskje også en opplysning som mange i media har kjent til lenge, uten å skrive det før VG nå gjorde det.

I et fritt samfunn må det forutsettes at journalister informerer fritt og uhindret også om ting de selv og enkelte av deres kolleger kanskje ikke synes passer i forhold til sin egen agenda.

[polldaddy poll=4487823]

I en leserkommentar til innlegget «Feige politikere» skriver innsenderen Roy Vega følgende:

Bernt Olufsen går av som redaktør i VG, og da føler han seg fri til å si det han egentlig mener. Det er mitt bestemte inntrykk at flere journalister mener nøyaktig det samme, men at de synes å være fanget i en usunn form for politisk kampanje-journalistikk og tilhørende medienettverk som gir et betydelig demokratisk underskudd. Media underslo det faktum at onkelen til denne ikoniserte russiske jenta var tidligere sjef for de væpnede styrker i Russland, tidligere forsvarsminister og før det – forsvars-viseminister. Vi fikk aldri vite noe om konteksten rundt hennes foreldre, som jo også befinner seg ulovlig i Norge, ut over den versjon som ble gitt avisene fra denne ene parten. Hele tiden. Hele pakken ble “kjøpt”, og det er naturligvis riktig som avgående VG-redaktør Olufsen bekrefter, saken ble veldig unyansert kjørt etter påtrykk utenfra, hjulpet av alt for mange journalister “innenfra”. Men det blir vel for følsomt til at Olufsen kan si noe om det.

Her har det sviktet i mange ledd, på mange plan og atter en gang stilles et rungende spørsmålstegn ved norske mediers integritet. Hva med de 7900 artiklene som i løpet av 2 1/2 måned ble skrevet ut om sikkerhetsforhold rundt den amerikanske ambassaden? Hadde det ikke holdt med 10 artikler, kritisk sett? Eller hva med Wikileaks som også skal forties, enda så mye mye fenomenet utfordrer media-integriteten. Vi må forutsette at det ikke var Stalin som var julenisse i Aftenposten, da vi må tro han døde allerede i 1953. Omstendighetene rundt den kraftige serveren som er plassert midt i Aftenposten-bygget i en parallell struktur med en annen server knyttet til den russiske KGB-oligarken Alexander Lebedevs avis “Novaja Gazeta” – er nok en bauta over en forkleinet, enøyd politisk journalistikk som i maktperspektiv bare bekrefter inntrykket av tankefengsler som nå må brytes. Og da er det flere enn Bernt Olufsen som må kjenne sin besøkelsestid. Og den tiden den er nå.

Roy Vega

Hadde det ikke vært for at det finnes folk som gjør sin research bedre enn journalistene, hadde de sluppet å havne i skammekroken. Spørsmålet er kanskje om leserne lærer før journalistene.

Mer om media:

Mer fra skammekroken:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Her er VGs nye sjefer.

VL: Mediene tar selvkritikk etter Maria Amelie-saken.

VG: Kritikk og selvkritikk av mediene i Maria Amelie-saken.

Sin egen motstander

Publisert av
22

Er åpenhetsforkjemperne i WikiLeaks, frontet av Julian Assange, egentlig sin egen motstander uten at de vet det selv? Tvinger de frem en strengere arkiv- og innsynspraksis? I tilfelle er de ikke de eneste som biter seg selv i halen.

Amazon og Mastercard støtter fortsatt WikiLeaks

Selv om internettgiganten Amazon kastet ut WikiLeaks fra sine servere, ifølge media etter press fra USA, så er det fortsatt mulig å støtte WikiLeaks via Amazon.

Og selv om betalingskortselskaper som Mastercard og VISA har stanset overføringer til WikiLeaks er det fortsatt å mulig å bruke disse kortselskapene til å betale for å støtte WikiLeaks.

Forundret? Det er kanskje både Amazon og kortselskapene også.

Siden flere av de som sprer støtte til WikiLeaks kastes ut av både twitter og Facebook om dagen, er det et åpent spørsmål hvor lenge denne støtten forblir mulig, men klarte jeg å finne det uten deres hjelp så klarer nok de det også uten min hjelp 🙂 Derfor ingen lenke til siden.

Julian Assange - Fører han til mer åpenhet? Faksimile WikiLeaks

Islendingen Herbert Snorrason har hoppet av og vil starte et alternativt lekkasjenettsted fordi WikiLeaks etter hans syn styrte mot å bli et kommunistparti der lederen Julian Assange ikke tålte motforestillinger.

Han får ha lykke til. (Oppdatert: DN: «Nytt Wikileaks» gör revolt mot Assange.)

Inntil videre er det Wikileaks som får overskriftene og er i strid.

Det sentrale for WikiLeaks som organisasjon er nå å få besøk på sine sider og gjennom det hjelp til spredning av informasjon og økonomisk støtte.

For å oppnå dette er de avhengige av å spre nettadressen sin.

IP-adressene til WikiLeaks

Adresser i formatet «wikileaks.org» kan enkelt sperres ved å få DNS-leverandøren til å stanse trafikken fra domenenavnet til IP-adressen kunden har. Nevnte adresse er da også sperret. Foreløpig ligger sidene på wikileaks.ch (i Sveits), men landet er under press fra USA og Frankrike for å kutte tjenesten.

IP-adressen til WikiLeaks. Du kan betale for den med Mastercard på Amazon.

Uansett hvor mye sidene må flyttes rundt omkring på servere med ulike domenenavn så finnes det en adresse som er den samme hele tiden – IP-adressen, en tallkode i fire deler.

Vi kan sammenligne det med et telefonnummer. Man kan si at i stedet for å huske og bruke telefonnummeret til Julian Assange så bruker man heller navnet. Og navnet peker til telefonnummeret.

WikiLeaks har en IP-adresse i Sverige og en i Frankrike. Uansett hvor mange DNS-leverandører som stenger av navnetjenestene slik at de må flytte rundt og få stadig nye navn, så kommer man til WikiLeaks ved å skrive inn IP-adressen i nettleserens adressevindu.

Via en tjeneste fra Amazon kan man spre denne IP-adressen, og dermed spre støtte til WikiLeaks. For å spre denne støtten kan man betale med kortene fra selskapene som ikke ville støtte WikiLeaks!

IP-adressen 88.80.13.160 (som Sveits-adressen peker til) er levert av firmaet PeRiQuito AB i Sverige.

Den andre IP-adressen er 213.251.145.96 . Der står OVH Systems i Frankrike som tjenesteleverandør.

Ikke det snille geniet mot den slemme idioten

Jeg har i et tidligere innlegg stilt spørsmål ved blant annet kildekritikken overfor WikiLeaks i innlegget WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Det står jeg fortsatt ved. I mitt hode er det plass til flere tanker samtidig. Derfor er det greit både å vite hva WikiLeaks sprer og stille spørsmål ved hva dette kan føre til med tanke på åpenhet.

I en strid trenger ikke noen av aktørene ha alt rett, mens deres motstandere har alt feil.

Faksimile av nettsidene på de to IP-adressene

Selv om WikiLeaks sprer informasjon som både stater og bedrifter synes er pinlige, og som media boltrer seg i, betyr det ikke at de skal være immune for kritisk ettergåelse av metoder, utvalg og mulige konsekvenser for de som rammes.

Selv om en person har skrevet noe oppsiktsvekkende i et internt notat om en annen person, så er det ikke nødvendigvis slik at alle som offentliggjør slikt, mot informasjonseierens vilje, fortjener tilbedelse og logrende honnør.

En kanskje utilsiktet effekt av stadige informasjonstyverier kan bli at det enkelte steder utvikles en motvilje overfor å dokumentere i klartekst, arkivere og eventuelt praktisere et visst innsyn for offentligheten.

Media og åpenhetstilhengere ser ikke ut til å ha overskuet mulige innstramminger i praksis for virksomheter som tilpasser seg WikiLeaks-trusselen.

  • Hva har åpenhetstilhengere tjent den dagen byråkratene i enkelte tilfeller heller bruker koder, egne ordforståelser eller et for utenforstående lite tilgjengelig «stammespråk» i dokumenter som arkiveres?
  • Eller hva om makulerings- og kassasjonspraksisen gjør at visse dokumenter som arkiveres i dag ikke havner i arkivet for ettertiden,  av frykt for at noen skal stjele og lekke dem?

Da har WikiLeaks sin praksis gitt de som ønsker hemmelighold hjelp til å stramme inn rutinene. Av hensyn til rikets sikkerhet, forholdet til andre nasjoner eller selskapers økonomiske interesser er det kanskje bedre å makulere dokumentene, eller privatisere arkivene?

Makt til å ødelegge

Jens Christian Hauge

Praksisen bør ikke være ukjent i Norge der etterkrigstidens mektigste nordmann, Jens Christian Hauge, tok i privat eie/forvaring en enorm mengde dokumenter som således ble holdt utenfor både offentlig innsyn i samtiden og i ettertid.

Flere år etter hans død var dokumenter tilhørende offentlige arkivskapere og bedrifter, som noen kanskje delvis stjal eller underslo (?), fortsatt kun tilgjengelige for de han hadde bestemt skulle ha eksklusiv tilgang.

(Dette er nå endret. Arkivverket har åpnet for alle med «gyldig interesse»!)

Foto fra oevrebotten.com.

Mer om arkiv hos: Depotdrengen: Okkupasjonshistoria og arkiva.

Under trusselen om offentlig innsyn og lekkasjer ble store mengder mulig kompromitterende dokumenter i både offentlig og privat eie om offentlig maktmisbruk brent i Norge, selv i en tid uten internett og der politikerne hadde grei kontroll med rikskringkastingen og pressen. Er det dit Julian Assange og medløperne tvinger de som ikke kan leve med å få dokumentene smurt utover på nettsider?

Det er ikke alltid åpenbart hvem som er på vennenes og på vennenes fienders side.
Det er ikke alltid åpenbart at åpenhetsforkjemperens metoder og praksis betyr mer åpenhet i det lange løp.

  • Hva om frykten for massivt informasjonstyveri og ukontrollert spredning skaper flere «Jens Christian Hauger» rundt omkring som gjemmer unna … eller makulerer for sikkerhets skyld?

 

En annen side av dette er jakten på Julian Assange. Skyldig eller ikke skyldig i voldtekter får det bli opp til svensk rettsvesen å dømme.

Selv om han for noen er en åpenhetshelt kan han samtidig være å klandre for andre ting. Og motsatt: Selv om man misliker hans «åpenhetskamp» har han selv krav på den samme grad av taushet og åpenhet om egne forhold som myndigheten gir også andre.

(Oppdatert: Lekket politirapport i VG: Assange rev av meg klærne.)

Selv om han måtte mislike visse lover, normer og taushetsplikt betyr ikke det at de som skal praktisere lovene kan se bort fra dem.

Og en helt annen side igjen er at hendelser i kjølvannet av lekkasjene kan sette fokus på IT-sikkerhet og forsvar mot cyber-angrep hos både myndigheter og bedrifter. Som, igjen vil være en utilsiktet konsekvens av slike angrep og trusler?

[polldaddy poll=4221508]

WikiLeaks på twitter finner du her.
Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Utenriksminister Jonas Gahr Støre fascinert av WikiLeaks-lekkasjer. VG: Norsk selskap stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VG: Bank of America stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VL: USA dyrket kontakt med FrP. VG: Bekymret ambassadør. Jødehatet øker i Norge. VG: Ali Israilov fryktet snikmord i Norge – fikk trygghetsalarm. Ført i sikkerhet til USA. VG: SVs ungdomsparti, Sosialistisk ungdom, speiler WikiLeaks-side. FrPs ungdomsparti, Fpu, vurderer å anmelde politisk motstander. VG: Assange i isolasjon. VG: Pave Benedict XVI hjalp til med å få frigitt 15 britiske marinegaster som ble tatt til fange i Iran. VG: Pakistanske aviser trykket falskt WikiLeaks-dokument.  SvD: Riksdagsrepresentanter fra Moderaterna (søsterparti av norske Høyre): Sverige bør fördöma USAs övertramp.  VG: Christine Assange tar sønnen i forsvar: -Julian ville aldri voldtatt noen. VG: Advokat: -USA forbereder spionsiktelse mot Assange. DN: Russlands statsminister Vladimir Putin kritiserar Assange gripande. VG: Australias utenriksminister mener lekkasjene er USAs egen feil. SvD: Överbelastningsattacker- vapen för aktivism på nätet. VG: 16-årig gutt fra Nederland pågrepet i Wikikrigen. SvD: Nya attacker att venta. DN: Malmöföretaget Flattr hjälper Wikileaks.

Streiken snart over

Publisert av
12

Fagforbundets leder Jan Davidsen hadde nok høye forventninger til årets lønnsoppgjør. Dette skulle være året for det store spranget, med lønnsløft og store klyv i retning likelønn i kommunesektoren. Med massiv støtte, både i form av fagforeningsmillioner og uttalelser, til de rødgrønne før de siste valgene, kunne sikkert noen og enhver se frem til «payback-time». Eller å få avkastning på investeringen.

Regnestykket som, i følge VG 4. juni 2010, tenner Davidsen er imidlertid lønnsutviklingen i kommunene der Kommunenes Sentralforbund (KS) er forhandlingsmotpart, og ikke Jens.

Faksimile VG

At ledere i kommunal sektor har gitt seg selv mye høyere lønnsøkninger enn medlemmene i Fagforbundet har fått, er selvfølgelig et faktum Fagforbundet med rette kan påpeke. Det har de gjort allerede siden streiken startet. (Pressemelding fra Fagforbundet 27. mai 2010.)

Imidlertid spørs det om ikke Fagforbundet selv indirekte har medvirket til noe av det lønnsøkningsgapet de nå reagerer på.

I den grad forskjellen skyldes lokale tillegg, og forhold der lokalpolitikere har innvirkning, så kan mange av de som er innvalgt med Fagforbundets støtte, ha sin del av skylda for å ha gitt sine egne kommuneledere slike lønnsøkninger. Mange kommunepolitikere får jo selv også mer i lommeboka når rådmannen i egen kommune får høyere lønn, fordi de har vedtatt å låse utviklingen i sin egen godtgjørelse til hva rådmannen,   kommunens øverste administrative leder, får. (Dette gjelder forøvrig både politikere som selv er medlemmer i Fagforbundet og alle andre.)

Fra kommune-Norge: Enkelte kommuneledere beholder lederlønn og tillegg, selv om de får annen jobb.

Jeg regner med at informasjonsavdelingen til Fagforbundet har full kontroll og kan briefe forbundsleder Davidsen om dette.

Om de ikke har det, så sett rett mann på saken.

I informasjonsavdelingen til Fagforbundet finner man nemlig Geirmund Jor, som blant annet har en offisiell fanklubb på Facebook. Der kan man blant annet lese:

(Faksimiler fra Facebook.)

Så da må vel streiken snart være over, bare rett mann får slippe til?

PS: Geirmund Jor er forøvrig SV-politiker i Oslo kommune. Og der er forresten kommuneforhandlingene i boks. 🙂

PPS: At det foregår en del snusk og ting som ikke tåler dagens lys blant enkelte ledere i kommunene vet forresten Fagforbundet. I noen sammenhenger forteller de også om det.

Mer om kommune:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om streik:

TV 2: Uklart når jobben starter igjen ved streikeslutt.

TV 2: Bergenserne må tåle søppelstank til torsdag. TV 2: Kommunestreiken er over. vl.no: KS melder at streiken er over.

VG: Lærerdrama i formiddag.

VG: Får 7100 kroner. Partene i kommunestreiken sier trolig ja onsdag. VG: Ingen streikeløsning i kveld. vl.no: Varsler opptrapping med streik i 37 nye kommuner fra mandag. VG: KS skal ha gitt etter. Gjennombrudd i streiken. vl.no: Ingen løsning i kommunestreiken. TV 2: Ingen løsning i kommunestreiken. TV 2: Meklingsmannen er ankommet Oslo for å få slutt på streiken. TV 2: Unio avviser ryktene: – Ingen nye signaler. VG: Forbrukerrådet mener streikerammede foreldre kan ha krav på erstatning. TV 2: Nærmer seg løsning i kommunestreiken. VG: Kan gå mot en løsning i kommunestreiken. vl.no: Streik rammer operaen.    VG: Streik ved operaen.  TV 2: Unio vurderer opptrapping av streiken. VG: Unio vurderer opptrapping av streiken. VG: Kommunestreiken hindrer boligsalg. VG: Godsstreiken avblåses. TV 2: Intense sluttsamtaler i transportstreiken. VG: Fagforbundet snur og gir dispensasjon fra streiken. Nå får Sander (7) gå på skolen igjen. TV 2: Helsedirektøren om kommunestreiken: Ingen fare for liv og helse. VG: Elektrikere kan gå ut i streik i morgen. VG: Mot enighet i godsstreiken. VG: Streiken stanser kommunens regningsbetalinger. VG: UNIO har brukt 83,8 millioner på streikebidrag. VG: Sander (7) er den eneste på skolen som må bli hjemme. VG: Transportstreiken: Vi har tro på en løsning.

Medievaner i positiv endring

Publisert av
1

Norsk Mediebarometer 2009 er muligens dårlig nytt for papiravisene, men bør ikke være overraskende. Utviklingen over tid har vært og er at stadig flere går over fra papir til nettbruk, blant annet.

En konsekvens av mer nettbruk er at flere enn eliten engasjerer seg i samfunnsdebatten. I så måte kan internett være et steg i demokratiserende retning.

(Om kildekritikk er gått i glemmeboken både hos enkelte journalister
og lesere er en annen historie. Mer: Notater fra glemmeboken.)

Terskelen for å delta i en debatt på nettmedier er langt lavere enn terskelen for å delta, og ikke minst slippe til i papiravisene. Sistnevnte kan karakteriseres som elitenes debattarena, mens nettdebatter til sammenligning blir alles arena.

Ved papiravislesing er leseren en passiv mottaker av avisens utvalgte og begrensede informasjon, mens på nett kan mange lettere bli deltagere og søke alternativ, supplerende og oppdatert informasjon.

Når boklesing også er i vekst kan man med positive briller se at flere nordmenn selv søker informasjon.

At flere leser bøker og færre leser papiraviser, samtidig som flere bruker nett fremfor papiraviser, kan tolkes som at folk vil bestemme mer selv over hvilken informasjon de får. Det er heller ingen uventet utvikling.

– – – –

Ser man på utviklingen de siste 15 år, så er det følgende tendenser:

  • TV er fortsatt størst, men svakt fallende.
  • Internett er sterkt økende og har passert papiraviser. Snart kan internettbruken være høyere enn TV-tallene.
  • Papiraviser er sterkt fallende. Særlig de to siste årene. Fra å være størst midt på 90-tallet er de nå tredje størst.
  • Radio har vært svakt fallende, men har stabilisert seg.
  • Bøker har hatt en markert økning.

Her følger et utdrag av hovedkonklusjonene i Norsk mediebarometer 2009. (Klikk deg inn for å lese detaljer.)

Tre av fire på Internett i løpet av en dag
I 2009 var det 73 prosent av befolkningen i alderen 9-79 år som hadde brukt Internett
en gjennomsnittsdag, en økning fra 71 prosent i 2008. Tiden vi bruker på Internett
økte i samme periode fra 65 minutter til 73 minutter per dag.

Stabil TV og radiobruk
80 prosent så på fjernsyn en gjennomsnittsdag i 2009, det samme som året før. Hver nordmann i alderen 9-79 år så i gjennomsnitt 2 timer og 28 minutter på fjernsyn per dag i 2009, 3 minutter mer enn året før.

Andelen radiolyttere var 53 prosent per dag i 2009. Året før var andelen 54 prosent. Gjennomsnittlig tid til radiolytting var 1 time og 22 minutter per dag i 2009, 2 minutter mer enn året før.

Stadig færre leser papiraviser
I 2009 var andelen papiravislesere i befolkningen på 65 prosent per dag, medregnet søndager.
I 2008 var andelen 68 prosent. I 1997 var andelen på 84 prosent, som viser at det har
vært en betydelig nedgang de seinere åra.

Økende boklesing
I løpet av ei uke var det 46 prosent av befolkningen som leste bøker
i 2009. I 1997 var andelen på 35 prosent.

Lite endring for tidsskrifter

Synkende bruk av papirmedier

Harddiskmottakeren har liten innvirkning på folks medievaner

Flere går på kino, særlig blant de eldre

Kvinner leser mest bøker, menn bruker Internett mest

Blant 20-24-åringer sender 92 prosent en tekstmelding per dag

Mindre oppslutning om de store TV-kanalene

39 prosent av nettbrukerne har besøkt et nettsamfunn en gjennomsnittsdag

Åtte av ti har Internett via bredbånd

– – –

Mer om nettbruk og medier:


[polldaddy poll=3042196]

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 9. april.

  1. Maktmisbruk
  2. Rimer ikke.
  3. Et skritt tilbake.
  4. Nulltoleranse mot overgrep.
  5. Morsomme overskrifter, episode 2.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om medier:

TV 2: Ledere leser nyhetene på papir.

VG Nett kåret til årets nyhetsnettsted.

TV 2: Menneskerettspris til TV 2-journalistene Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden.

Journalisten: Lokalaviser skremmer leserne. …Og riksavisene gjør en fjær til fem høns, sier generalsekretær for lokalavisene.

 

Big business

Publisert av
7

Informasjon kan være gull verdt. En idrettskjendis bidrar til at media gir et lite gløtt av hva som skjer i den private sikkerhetsbransjen når det gjelder informasjonstyveri.

VG, TV 2: Arrestordre på Landis. (Forhistorien i Dagbladet: Slik ble Tour de France-skandalen spiondrama.)

Datainnbrudd, informasjonstyveri og informasjon på avveie er ikke mindre utbredt i Norge enn i andre land. Kanskje heller mer utbredt i Norge, i takt med mer utbredt teknologi og digital forvaltning.

Norge har «noen av verdens beste miljøer» på datainnbrudd/datasikkerhet i Forsvaret. De er til salgs eller gratis tilgjengelig for kjente, om man tolker manglende reaksjoner i Skah-saken. (Mer: Alvor bak farsen, og: Forsvar til salgs.)

– – –

Basert på svarene norske bedrifter selv ga i 2007 sto like gjerne norske virksomheter som utenlandske bak industrispionasjen mot dem. Uavhengig av det kan de som utøver datainnbruddet sitte i et helt annet land enn oppdragsgiveren.

Fra rapporten FoU og innovasjon, NHO Norsk Industri, 2007.

Sensitiv informasjon på avveie har vært et økende problem de siste årene. Bevisstheten om det, og innsatsen for å begrense det, ser ikke ut til å ha økt tilsvarende. Det meste av oppmerksomheten er rettet mot næringslivet og informasjonstyveri eller  industrispionasje.

– Vi er litt for umodne. Vi er ikke bevisste nok på hvor lett det er å få tak i informasjon, sier daglig leder i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) Erland Løkken til Aftenposten.

Mange prøver seg. Hvem har ikke mottatt meldinger fra banken, Finn.no, diverse nettsamfunn eller nettbutikker om svindelforsøk og enkelte tyveri av informasjon?

Fra offentlig virksomhet er det verre å få slike erkjennelser. Man kan ikke se bort fra at en kommune eller et sykehus som roter bort en minnepinne med sensitiv informasjon,  eller der uvedkommende har fått tilgang, kanskje ikke har oppdaget det, eller ikke bryr seg om å varsle de som er eller kan være rammet.

Noen som har oppdaget det gir ansatte munnkurv om hendelsen. Av hensyn til kommunens eller sykehusets omdømme, som da altså veier tyngre enn hensynet til alle mulig rammede.

Med økt digitalisering av informasjon og ny teknologi kan en minnepinne lagre like mye informasjon som en lastebil med dokumenter. Hvis uvedkommende hadde fylt opp en lastebil med pasientinformasjon eller klientinformasjon fra ditt sykehus eller kommunens rådhus, så hadde kanskje noen reagert?

Ikke bare er det lettere å finne lastebilen enn en forsvunnet minnepinne, men innsatsen som settes inn for å finne minnepinnen synes ofte å være bagatellmessig i forhold til om samme informasjon hadde forsvunnet i en lastebil. Dette til tross for at digital informasjon lett kan kopieres og spres ytterligere. I motsetning til gamle papirmapper som ikke like lett kan spres.

Mange tusen, kanskje mange hundre tusen kan rammes.

Jeg har selv vært på kurs der mange offentlig ansatte hadde med seg minnepinner de ikke en gang visste at det var sensitiv informasjon på. Selv etter at de fikk vite det, lot de minnepinnene ligge usikret i hotellets konferanselokaler mens de hadde pauser. Dette er resultater av en kultur i forvaltningen.

Ingen reagerer når offentlig ansatte tar med seg en digital kopi av store mengder sensitiv informasjon på en minnepinne. Noen ganger for å bruke minnepinnen på en datamaskin med lavere sikkerhetsnivå, eller kanskje en maskin som uvedkommende har skaffet seg tilgang til?

Fire av ti datamaskiner kan brukes av kriminelle uten at eieren vet det. De kan være infisert av alt fra programmer som leter etter passord, fødselsnummer og identitetsopplysninger til målrettede angrep på en bestemt maskin.

Den gjennomsnittlige lærer bryr seg ikke om å varsle når en minnepinne som også inneholder sensitiv informasjon er på avveie. (Det aller meste som forsvant med minnepinnen er jo ikke sensitivt, så da er det vel ikke så farlig?)

Et inntrykk flere har delt med meg er at offentlige virksomheter som opplever at sensitiv informasjon om elever, pleietrengende eller andre kommer på avveie,  gjennomgående ofrer mindre ressurser på å skaffe det tilbake, eller informere de berørte, enn hva private virksomheter gjør.

Dette kan forklares med at for de private virksomhetene representerer informasjon på avveie mulig tapte inntekter. Og å ikke informere kan bety et omdømmetap de ikke aksepterer.

Når offentlig ansatte mister sensitiv informasjon er det gjerne andre enn de selv som rammes. Og offentlige ledere vurderer det som et omdømmetap å innrømme realiteter innen nivået på informasjonssikkerhet, og i noen tilfeller dårlig tilgangskontroll, innen sitt ansvarområde.

Derfor er det lettere å fnyse foraktelig over syklisten Landis og tenke: Slikt skjer i alle fall ikke her.

 

– – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. februar.

1. Skritt for skritt.

2. Avslørt.

3. Strengere straffer.

4. Hysj, vi kan ikke snakke høyt om det.

5. Støtter norske muslimer denne mannen?


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Forsvarsministeren vil gi offiserer yrkesforbud (VG). Offiserenes fagforening reagerer, ikke uventet. Hvem vinner krigen? Den med lovlig politisk makt, eller de som tar seg til rette i mangel av strengere reguleringer og sanksjoner?