Tilfeldigheter avgjør helsebehandling

Barn som ikke får rask nok helsebehandling i dette landet er saker som lett engasjerer folk og fenger media. Dagbladet har fortalt om 18 måneder gamle Luna Mortensen, som lider av en kompleks form for epilepsi.

– Vi har vært hos flere nevrologer, og bedt alle om å henvise oss videre til utredning. Men det skjer ikke annet enn møte på møte der det skal snakkes om Lunas situasjon. Gang på gang går nevrologene fra møter uten å være noe nærmere en løsning, sier Maria til Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Oslo universitetssykehus opplyser på sine nettsider at ventetiden for utredning er tre til seks måneder. Etter et år fikk mor Maria Sambor nok av venting, forhørte seg med leger i andre land og fikk bestilt skanning av hjernen til Luna i London.

– Det kostet 30000 av egen lomme. Jeg sendte bildene av Lunas hjerne videre til internasjonale barnenevrologer:
– De så det med én gang: «Hun må opereres umiddelbart», gjengir tobarnsmoren.

Nå har Luna reist til et sykehus i Houston, USA. Etter undersøkelser vil en mulig operasjon finne sted i begynnelsen av oktober. Prisen er 100 000 U.S. dollar, omtrent 635 000 norske kroner, som familien med god hjelp fikk samlet inn fra privatpersoner og firmaer i inn- og utland i løpet av ni dager.

Det hastverket som utenlandske kolleger angivelig så, deles tydeligvis ikke av norske eksperter på området, som tilsynelatende fortsatt så behov for å utrede.

– Alle pasienter gjennomgår grundige utredninger der mange spesialister er involvert før man endelig konkluderer med hva man mener bør gjøres. Dette er svært komplekse og vanskelige saker, og  i flere tilfeller vil det være motstridende oppfatning også blant forskjellige sentre i utlandet om hvordan pasientene bør håndteres, sier avdelingsleder Anette Ramm-Pettersen til Dagbladet.

Det er ikke mulig for oss utenforstående å avgjøre hvorvidt det er de utenlandske eller de norske fagfolkene som har rett når de førstnevnte konkluderer med rask behandling, mens de sistnevnte vil utrede langt på overtid av vanlig ventetid.

Hva avdelingslederen og Dagbladet ikke sier noe om er imidlertid følgende problemstilling: Kirurger trenger å operere en viss mengde pasienter for å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde på sitt område. Eventuelt for å fortsatt kunne holde seg på ekspertnivå. Befolkningstallet i Norge setter naturlige begrensninger for hvor mange eksperter landet klarer å holde faglig høyt oppdatert på plager det er få forekomster av i dette landet.

Innen epilepsikirurgi blir det i Norge ikke operert mer enn ca 10 barn i året. (Voksne pasienter kommer i tillegg.) Kilde: Oslo universitetssykehus, avdeling Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Det er vanlig på flere smale behandlingsområder å sende pasienter til utlandet, fordi det årlig foretas for få operasjoner i Norge til at det nasjonale fagmiljøet klarer å holde seg ajour. Og her ligger en kime til mulige interessekonflikter. Kirurger med ambisjoner om å være blant de ledende på sitt fagområde, kanskje også sammen med kolleger ved det norske sykehuset som har denne ekspertisen behandle nok spesielle tilfeller til at de kan publisere en artikkel, kan komme til å bli påvirket av dette.

De skal selvfølgelig ikke la slike ting komme i veien. Fasiten sier jo at det er medisinsk etisk uforsvarlig. Allikevel har det av og til vært spekulert på om slike ting, som ikke skal skje, faktisk allikevel skjer.

Man kan ikke forvente at kolleger uten videre står åpent frem og forteller om slikt. Da risikerer de å bli brennemerket og utstøtt fra det «gode selskap». Slike historier får man eventuelt kun høre i fortrolighet, fra fagfolk med sjelekvaler om tilstanden, dersom man er i slike kretser. Dette er uansett ikke noe aviser eller TV gidder bruke store ressurser på å grave frem ved godt metodisk arbeid mot kilder og solid innhenting av kunnskap. Og da gidder ikke nasjonale politikere og fagmyndigheter gjøre noe med det heller.

En annen innfallsvinkel er denne:

I dag er nasjonale behandlings- og kompetansesenter for ulike helseplager lagt inn under de lokale helseforetakene. Avdeling for kompleks epilepsi (SSE) er for eksempel en avdeling under Oslo Universitetssykehus. Det har i rundt ti år vært uttrykt bekymring fra ulike hold for at hvert enkelt helseforetaks lokale økonomiske og helsepolitiske forhold kan påvirke hvordan slike nasjonale oppgaver blir ivaretatt.

Kritiske innvendinger kan imidlertid lett feilaktig ha blitt forvekslet med generell kritikk av «foretakifiseringen». Slike feilslutninger, der man er uenig med budbringeren på bakgrunn av tidligere budskaper denne har bragt, kan skje også i departementale hoder.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Foto: Bjørn Stuedal.

Vil helseminister Bent Høie (H) våge å stille spørsmål ved hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hva disse samme norske fagmiljøene skal avgjøre?

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Eller er dette en typisk sak å dytte ned på statssekretærnivå, og løse ved å produsere et notat som lar status quo råde?

Altså at det fortsatt skal være litt tilfeldig hvor god behandling den enkelte får innenlands. Og det er eventuelt opp til lokal dugnadsinnsats og gavmilde givere å finansiere helsebehandling utenlands når norske eksperter vegrer seg for å ta den av og til vanskelige beslutningen om å sende fra seg interessante tilfeller. Hvis norske eksperter bare hadde tatt en avgjørelse og sagt ja til å sende den behandlingstrengende utenlands, hadde norske myndigheter også betalt for behandlingen.

Mer informasjon om epilepsi fra Norsk Helseinformatikk.

Noen tidligere innlegg:

Kommuner overkjører innbyggere

Både ressurssterke og ressurssvake mennesker sliter med å nå frem og få innfridd sine rettigheter i kamp mot kommuner som ofte mangler kompetanse om hvilke rettigheter innbyggerne har krav på og hvordan de skal få det. Flere opplever også å bli behandlet ulikt. Det viser et nylig avsluttet forskningsprosjekt som har pågått i perioden 2006-2011.

– Situasjonen er så alvorlig at den truer rettsstaten vår, sier professor Knut Papendorf ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo i en artikkel som er publisert på blant annet forskning.no.

I rapporten «Rett for alle» har man blant annet sett på hvordan kommuner behandler klagesaker. Mindre enn halvparten av sakene ble behandlet riktig av kommunene. (Riktig betyr her «rettsriktig» = slik gjeldende rett er.)

Professor Knut-Erich Papendorf. Foto: UiO.

Evalueringen viser store problemer i kommunenes rettsanvendelse og rettshåndhevelsen av klager fra ulike grupper mennesker.

Bare 48 prosent av de gjennomgåtte vedtakene innen lovområdene sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesten ble klassifisert som «rettsriktige».

– Det betyr at mer enn halvparten av vedtakene var «noe mangelfullt» eller «svært mangelfulle».

I den sistnevnte gruppen var manglene av en slik art at klageretten var «nærmest illusorisk», konkluderer Papendorf.

Stadig større deler av samfunnslivet i landet vårt blir regulert gjennom lover, forskrifter og direktiver. De siste tiårene er det vedtatt en rekke lover som rettighetsfester krav til blant annet helsetjenester, velferd og utdanning.

Foto: Flickr

Det er kommunene som skal yte mange av disse tjenestene.

Har de økt sin kompetanse og endret sine praksiser, rutiner og mentalitet overfor innbyggerne tilsvarende endringene i lovverket?

Svaret på det vil variere fra kommune til kommune.

Er det riktig at innbyggere i kongeriket Norge spiller en kommune-lotto der tilfeldigheter i kommunens kompetanse om lovverk og innbyggeres rettigheter har betydning for om man får det man har lovbestemt rett til å få?

Man må ha kunnskap og ressurser for å klare å orientere seg om sine rettigheter i forhold til det offentlige (kommuner og stat). I de fleste tilfeller trenger man også advokathjelp.

– Mange av oss må ha hjelp for å nå frem i rettsapparatet. Så er spørsmålet om du har den hjelpen når du trenger den. Mange har ikke det. Flere grupperinger av mennesker i vårt rike land får ikke den retten de har krav på.

– De samme gruppene mennesker blir også behandlet veldig ulikt fra fylke til fylke. Dette tegner et bilde av at vi ikke lever i et land hvor retten anvendes likt, forteller Papendorf.

Forskningsprosjektets fokus har vært å se på om kommunenes begrensede økonomi og kampen om ressurser i lokaldemokratiet bidrar ytterligere til å vanskeliggjøre ressurssvakes muligheter til å nå frem rettslig.

Rapporten tyder på at de som har størst problemer med å mobilisere retten og nå frem med søksmål er mennesker som gjerne også faller inn under fattigdomsgrensa i Norge, men ikke bare de.

Fra sluttrapporten:

«Den rettslige utviklingen, med mer omfattende og mer komplekse regler, synes å forsterke avmaktssituasjonen for rettsfjerne grupper.

Klageordninger er mangelfulle og dårlig egnet til å rette opp problemer som skapes for rettsfjerne grupper. Behovet for en forbedring av rettshjelpsordninger og generelt bedre muligheter for representasjon (citizen by proxy-perspektivet) er viktige elementer i en utvikling til det bedre for rettsfjerne personer.

At klageordninger er mangelfulle og at rettshjelpstilbudet har store begrensninger (det foreligger generelt ikke rett til rettshjelp i saker mot offentlige myndigheter) kan ikke rokke ved hovedproblemet, som er at regelverk er vanskelig tilgjengelige og har uklart innhold, og at forvaltnings- og serviceapparater ofte har en oppbygging som som vanskeliggjør god service, særlig overfor grupper med ulike former for handicap.»

Også ressurssterke mennesker har problemer med å mobilisere retten fordi samfunnet er blitt mye mer komplekst. Det å ha kunnskap om at mitt problem kan knyttes til en rettslig løsning krever kunnskap. Mangel på kunnskap kan i så måte være hovedgrunnen til at man ikke når frem, uttaler Papendorf.

Statens makt og midler

Rapporten viser også at advokatene som gir juridiske råd og bistand til disse gruppene tidvis også føler seg svak i møte med regjeringsadvokaten, advokater i forsikringsselskaper og lignende, fordi motparten synes å rå over ubegrensede ressurser.

– Det er et asymmetrisk forhold mellom statens makt og midler og hvilke midler enkeltpersoner og advokater har tilgang på.

– I en konflikt med det offentlige vil enkeltindivider og ressurssvake grupper i de fleste tilfeller stå svakere enn sin motpart, sier Papendorf.

Så langt om forskningsrapporten.

"Hvad er lov". Forsiden på ukebladet Allers nr 34, 1924. Foto. Magne G på Flickr.

Nå kommer spørsmålet til landets lovgivere (stortingspolitikere), og dette gjelder dere alle, fra alle partier:

Hva vil du selv konkret gjøre det nærmeste året for å rette opp disse problemene som svært mange kan oppleve i møte med forvaltningen?

Twitre om det?

Kreve at Knut Storberget ordner opp i systemsvakhetene som sløve eller nonchalante stortingspolitikere (fra alle partier) bevisst eller ganske innsiktsløst har lagt opp til?

Hvis stortingspolitikerne (ja, fra alle partier) tar rettsstatstanken på alvor, har de så mye viktig lovarbeid å forberede til neste sesjon at de bør pludre mindre om overfladiske ting og heller jobbe seriøst med å skaffe seg kompetanse om hvordan både innbyggere og ellers ressurssterke advokater kan oppleve møter med forvaltningen.

En offentlig forvaltning som slett ikke alltid har rett, men som ofte tar seg rett.

[polldaddy poll=3949393]

Flere saker:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Ytterligere kilder som det ikke er lenket til i teksten:

Om rettsliggjøringsprosjektet.

Ressurssvake sliter med å nå frem i retten.

 

Er ditt blod andres arkivmateriale?

Det er viktig for alle innbyggere hvordan ansatte i forvaltningen og andre behandler personopplysninger. Jo mer sensitive opplysninger, jo viktigere er det at lovkrav om behandling, sikkerhet, eventuell korrigering og sletting blir etterlevd.

Oppdatert 28. mai. Datatilsynet mener det er svært alvorlig og et grovt tillitsbrudd når Rettsmedisinsk institutt nekter å etterkomme pålegg om å slette tusenvis av DNA-profiler. (VG).

Dette dreier seg om innbyggernes rettigheter. Selv om noen innbyggere ikke bryr seg særlig om eget personvern, og kanskje ikke synes det er så galt om noen i forvaltningen tar seg til rette, så har alle andre krav på at deres rettigheter blir respektert.

Opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en person er personopplysninger. Biologisk materiale som Rettsmedisinsk institutt (RMI) har tatt vare på er dermed også personopplysninger, såfremt det direkte eller indirekte er mulig å knytte det til bestemte personer. (Ved analyse eller identifiserende opplysninger for eksempel.)

DNA-skandalen ved RMI ser ut til å ha elementer av både personlig eller faglig prestisjekamp og et element av å ta seg til rette og unnlate å ta umiddelbar affære når ens egne feilvurderinger kommer frem i lyset. (Oppdatert 6. juni: Feilinformerte Stortinget før lovendring. RMI og justisdepartmentet hevdet i 2009 at det var teknisk umulig å slette. Nå sier daværende direktør at begrunnelsen bare er tull. VG.)

Mer om:

Faksimile VG.

Halmstrået nå er visstnok at arkivlova kan gi grunnlag (hjemmel) for å ta vare på personopplysninger selv om Datatilsynet har pålagt sletting med hjemmel i personopplysningsloven. Det de ikke nevner er at den registrerte også kan kreve sletting på visse vilkår. Da kan Datatilsynet treffe vedtak om sletting som går foran reglene i arkivlova. (Mer: Personvernskolen: §28.) Vedtaket kan klages inn for Personvernnemnda, og i siste instans påklages videre til Kongen. (Arkivverket.no).

Uansett har ledelsen ved RMI i lang tid unnlatt å ta affære. Loven pålegger dem å rådføre seg med fagmyndigheten, i dette tilfellet Riksarkivaren. Man kan ikke bare gå rundt og tro at den ene myndigheten (Riksarkivaren) sikkert kan overstyre et pålegg fra en annen (Datatilsynet).

Har de ikke en gang satt seg inn i enkelt forklarte og tilgjengelige krav til slik behandling?

I tilfelle de mener arkivlova gir hjemmel for å ta vare på opplysninger i stedet for å slette dem, skal de også avleveres til Riksarkivaren. De skal altså i utgangspunktet uansett ikke oppbevares hos RMI.

Justisdepartementet er tilbakeholdne med å kommentere.

Det skal bli interessant å se hvordan de eventuelt vurderer arkivlova i forhold til personopplysningsloven og om de har en annen vurdering nå enn da de uttalte seg om samme problemstilling i forbindelse med politiregisterloven, Ot.prp. 108 (2008-2009).

Arkivlova har som formål (§1) å ta vare på arkiv som har betydelig kulturelt eller forskningsmessig verdi eller som inneholder rettslig eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon.

Definisjonene i §2 er interessante for å avgrense lovens virkeområde.

  • «Arkiv er dokumenter som blir til som ledd i en virksomhet.» Et arkiv består altså av dokumenter.
  • «Dokument er en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, fremvisning eller overføring.» Da er et spørsmål om materialet RMI ønsker å ta vare på, tross pålegg om sletting, er dokumenter.

Er biologisk materiale (hår, blod, hudrester, urin, deler av organer …) dokumenter som arkivlova har som formål å ta vare på?

Har i tilfelle Arkivverket magasinkapasitet til å oppbevare avlevert biologisk materiale i et evighetsperspektiv?

 

Mer:

[polldaddy poll=4040707]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Justisdepartementet åpner for at DNA-lagring av uskyldige er lov. Stortingspolitikere og Datatilsynet mener Stortinget ikke har behandlet en slik lovendring.

Oppdatert 15. mai: Å utvikle datasystemer som ivaretar både funksjonalitet og sikkerheten ved utveksling av sensitive personopplysninger blir for dyrt. VG: Datasamkjøring avblåst på sykehusene i Oslo.

Dårlig datasikkerhet gjør det enkelt å få tilgang til andres personopplysninger. Eksempel: Enkelt å få tilgang til blodgiverdatabase og finne blant annet 125 000 personnumre. (TV2).

Dine rettigheter krenkes av offentlig ukultur

Det var ikke den lovpålagte internkontrollen i helsevesenet eller myndighetenes tilfeldige tilsyn som avslørte alvorlige krenkelser av pasienters lovfestede rettigheter, sensitiv informasjon på avveie og potensielt helsefarlig slurv. Det var media.

VG og avisa Nordland avslørte sykehus-skandalene ved Nordlandssykehuset. Etter at media avslørte, foretok Helsetilsynet sitt tilsyn (gransking).

I en annen sak som blir kjent samme dag som Helsetilsynet offentliggjør sin rapport om Nordlandssykehuset, får man vite at tusenvis av elektroniske legehenvisninger til Oslo Universitetssykehus (OUS) har ligget ubehandlet i inntil seks år. Til neste år skal elektroniske henvisninger være en permanent ordning, men er internkontrollen til å stole på?

Faksimile VG.

Det var NRK som avslørte den siste saken. I debatten på deres artikkel skriver innsenderen Anna Stein følgende:

«Det kan se ut som det er svikt i rutinene både når det gjelder elektroniske og papirhenvisninger. Jeg har nå holdt på i 5 måneder for å få vite oppsatt time. Etter ca 15 telefoner har jeg fått følgende beskjeder: Ja, henvisning mottatt men ingen kunne sette opp time. Vedkommende som hadde registrert meg inn var nemlig på ferie.

Nei, har ikke mottatt henvisning. Jo, men du har jo allerede vært her flere ganger. (Nei, det er derfor jeg ringer!)

Du skal få en time innen seks måneder.

Dessverre, saken din har visst blitt lukket.

Saken åpnet igjen, men vi kan ikke gi deg noen time, vi har jo god tid på oss.

Og til slutt: Ser hvilken undersøkelse du skal ha, den er skikkelig ubehagelig, altså, så det hadde du husket hvis du har tatt den før! Nei, vi vet ikke når du kan få time.

Hvis en avdeling har så dårlige rutiner og uskolerte ansatte, er det definitivt et ledelsesproblem!»

Det er viktig at de ansvarlige i norsk helsevesen tar innover seg slike historier om hvordan pasienter opplever å bli møtt. Det er ikke alltid kun enkelthistorier. Det kan dessverre også være puslespillbiter som viser en ukultur.

Det er meget mulig at noen klarer å unnskylde og forklare bort slike opplevelser med at «det er ikke mitt bord».

Noen med ansvar kan kanskje finne på å si: Slike saker har jeg delegert ansvaret for nedover i systemet. Og der sitter igjen noen som peker nedover og til slutt sier: «Det var en menneskelig feil i førstelinjetjenesten.»

Det er visst ofte lettere for de lenger opp i systemet å skylde på den som møter pasienten i fremste linje, den som svarer i telefonen. Eller skylde på legen når sykehuset foretar inngrep de ikke har lov til. Eller skylde på legesekretæren når det har foregått systematiske manipulasjoner i journaler etter instruks ovenfra for å pynte på ventelistestatistikker.

Opphavet til feil, og kanskje den egentlige ukulturen kan sitte lenger oppe. Hva med de som har ansvaret for rutinene, for opplæringen, for internkontrollen, for at det er tilstrekkelig kompetanse og ressurser i førstelinjetjenesten til å møte den enkelte pasient med respekt og ivareta deres rettigheter? Har det vært for lett å neglisjere pasienters rettigheter fordi uavhengig kontroll og tilsyn foregår i så liten grad, og i tilfelle det foregår så får den kontrollerte forhåndsvarsel (brev) i god tid om hvilke dokumenter som skal kontrolleres og hvem som skal intervjues, at pasientrettigheter blir en salderingspost?

Dersom helseministeren og øvrige med politisk ansvar (lovgiving, bevilgninger, kontroll) er fornøyd med hvordan innbyggernes rettigheter blir forvaltet i helse-Norge, er det bare å slå seg på brystet og si: Ingen bruker så mye penger som oss på å drifte helsevesen. Så da må alt være i skjønneste orden.

Hvis politikerne er misfornøyd med tilstanden går det an å gjøre noe med den systematiske ansvarspulveriseringen som er blitt institusjonalisert ikke bare i helsevesenet, men også på andre områder av offentlig sektor der enkeltmenneskers rettigheter møter den offentlig ansatte.

[polldaddy poll=3949393]

Mer om:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Leger fjernet friske organer.

VG: Svak kvalitetssikring ved Nordlandssykehuset.

Livet ditt er lite verdt

Uaktsomhet og grove feilvurderinger foretatt av offentlig ansatte skal fremdeles få foregå uten at de offentlig ansatte eller etaten kan straffes og uten at det skal foreligge erstatningsansvar.

Når kravet til skyld er definert som grovt uaktsomt, skal det mye mer til enn om skyldkravet bare er å ha vært uaktsom.

Vil vi kunne få flere saker med grove feilvurderinger der noen mister livet, men uten at den offentlige etaten som hadde ansvaret kan stilles til ansvar?

Faksimile VG.

Staten kan spare mye penger på å skyve krevende oppgaver over på etater og kommuner uten ansvarsfølelse nok og uten kompetanse eller prioriteringsevne nok til å skjøtte sine plikter så godt at vanlige kvinner og menn ikke dør mens de tror det offentlige ordner opp.

Det skal fortsatt kunne være dødstraff for å stole på at offentlig ansatte gjør jobben sin på forsvarlig vis. Og fortsatt skal det være straffefritt for offentlig ansatte og offentlige organer å ikke bry seg tilstrekkelig om sine plikter og innbyggernes rettigheter.

Det har politikerne bestemt. Det er de som gir rammene retten forholder seg innenfor. (Med forbehold om at rettens utfall blir stående.) Inntil Stortinget bestemmer annerledes, vil dine rettigheter og i verste fall livet ditt være like lite verdt målt opp mot enkelte tilfeller av grove feilvurderinger foretatt av skjermede offentlig ansatte.

PS: Skulle en administrasjonssjef/rådmann i en kommune frykte for at det kan bli avslørt grove feilvurderinger som han har ansvar for, så har rådmenn et trumfkort. De bestemmer selv både hvordan de vil ta vare på dokumentasjonen/arkivene og hvordan de vil kontrollere seg selv.

PS: De som tror at tilsyn fra statlige Riksarkivaren og Helsetilsynet er en garanti mot dokumentasjonstap og rettighetsbrudd i kommunene, burde heller tro på julenissen. Han kommer i det minste en gang i året!

Mer: Feil på feil i kommuner.

[polldaddy poll=3949393]

Mer om rettighetsbrudd:

Mer om:

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Feil på feil i kommuner

Oppdatert 8. april:

  • VG: Kommunene får større ansvar for helsetjenestene.

    Hvordan skal pasienter dokumentere feil eller mangler ved mottatte kommunale helsetjenester. Hvordan skal elever dokumentere eventuelt dårlig opplæringstilbud hvis de går til sak mot sin kommune om 5 eller 20 år? Vil kommunearkivet være en rettssikkerhetsgarantist eller kan kommunale ledere skalte og valte som de vil med arkivdokumenter?

    – – – – –

    Spiller det noen rolle om en kommune ødelegger deler av arkivmaterialet som var bestemt bevart for ettertiden?

    Ja, det er en grunn til at visse typer arkivmateriale skal bevares i henhold til gjeldende lover, mens andre deler av arkivmaterialet faktisk skal (eller kan) kasseres i medhold av samme lov.

    Kommuner synes nok det er stas å kunne vise frem gamle kommunestyreprotokoller i spesielle sammenhenger. Uttalelsene fra kommunene som har oppbevart sitt arkivmateriale slik at det ble utsatt for omfattende vannskader, viser også at de synes det er synd at kommunens «stasprotokoller» fikk litt vann på seg. Heldigvis har de gulvvarme og klesklyper, så da er det jo greit og ingen skade skjedd?

    Faksimile Helgelands blad. Foto: Kari-Ann Dragland Stangen

    La det være sagt. Svært mye papir skal kasseres og blir kassert hos offentlige arkivskapere.  Derimot skal alt som har vært gjenstand for saksbehandling og som kan dokumentere rettslige krav, tas vare på. (Det samme prinsippet gjelder også om informasjonen er født digitalt, for eksempel SMS-er eller e-post til eller fra en saksbehandler i kommunen som kan dokumentere at du for eksempel har bedt om innsyn eller fått informasjon.)

    Står det kanskje noe i protokollene om at kommunestyret en gang på 1950-tallet vedtok å sende barn under kommunens omsorg til et sted de senere ble utsatt for behandling som ikke kom frem i lyset før nå nylig på 2000-tallet? Eller er det dokumentert  i noen gamle utvalgsdokumenter at noen ble oppnevnt som verge, og lenge i ettertid avdekkes det at vedkommende har foretatt eiendomsoverdragelser fra den umyndige til sin senere svigersønn? Gamle kommunedokumenter kan dokumentere slikt.

    Derfor har noen valgt å brenne eller på andre måter destruere, bortsette eller «glemme» å ta vare på gamle kommunedokumenter som kommuneledelsen mener er skadelig for kommunens omdømme, kanskje med en påtatt, men kunstig, unnskyldning om hensynet til de som ble skadelidende?

    Det er flere historier om kommunalt arkivmateriale av svært sensitiv og bevaringsverdig karakter som er funnet i hjemmene til tidligere ledere, i gamle skolelokaler, på låver og andre ikke-kommunale lokaler eller som er havnet på bålet. «Dette har ingen godt av å se«, skal en kommuneleder ha uttalt foran bålet. Tro om bålet er dokumentert for ettertiden?

     

    Faksimile Helgelands blad.

     

    Kommunene på Helgeland som har hatt vannskader i sine arkiver har, i likhet med svært mange små og mellomstore kommuner, manglende kompetanse om arkiv. Her nevner jeg kun to: De vet ikke hvordan de skal oppbevare materialet (fysisk) og de vet ikke hvordan de kan redde det på best mulig måte om skade skjer.

    Forskrift om offentlige arkiv sier i § 4-6 blant annet: «Arkivlokala skal vere sikra slik at vatn og fukt ikkje trengjer inn. Ein må ikkje ta i bruk arkivlokale ein veit kan vere truga av flaum eller overfløyming.»

    Dette har åpenbart ikke vært tilfelle hos kommunene Træna og Dønna.

    I tilfelle vannskader på verdifullt papir av historisk eller rettighetsdokumenterende verdi, er det beste rådet å fryse dem ned og levere dem til frysetørring.

    Kommuner sparer en del på å ikke ha arkivkompetanse. Kanskje flere titusener i året på å sette en overtallig saksbehandler til å arkivere. Og å melde seg inn i interkommunale arkivordninger for å spille på deres kompetanse og tjenester? Det har vært tilfeller der kommuner har sagt nei til å gå inn i kompetente arkivmiljø, fordi de så større fordeler ved å la ting være som de var og spare flere titusener i innmeldingskostnad. I tillegg kan de spare millioner på å ikke kunne levere dokumentasjon på andres rettslige krav mot kommunen, det være seg en urettmessig ekspropriasjon, feilaktige tomtegrenser på et kart eller overgrep mot enkeltmenneskers rettigheter som en gang i ettertiden kommer frem i dagens lys.

    (Oppdatert, tillegg: Digitale arkiv er fremtiden for det som skapes i dagens kommunale sakssystemer. Bevaring av papirarkiv er på samme måte som bevaring av digitale arkiv underlagt rådmannens styring. Bevaring av digitale arkiv krever mye mer kompetanse, krever mye mer tid til periodiske og helt nødvendige overføringer til nye medier og krever også betydelige investeringer for kommunene. Kan man tro at kommuner som velger å ikke ta godt nok vare på papirarkivene sine, vil ta godt nok vare på digital informasjon?)

    Kommunene vil som oftest heller ikke bli straffet for «arkivslurv». Det straffes kun hvis det kan bevises at de gjorde det med vilje. Og i tilfelle blir det kun med lave bøter. Og det kan jo kommunen betale.

    Mer:

    De som sitter med det fremtidige tapet når kommuner velger å ikke ha god nok arkivkompetanse, er kanskje de som er mest avhengige av kommunene i dag: Pleietrengende som ikke får tilstrekkelig helsehjelp. Eller de som har å gjøre med barnevern, skole/PPT, … De som på ulike måter er avhengige av  at kommunen ivaretar deres rettigheter på vegne av dem selv.

    Så lenge kommunene styrer eget arkiv, er det lett å sørge for at egne feil ikke arkiveres, eller at de utsettes for hendelige uhell og må kasseres. En rådmann (kommunens administrasjonssjef) kan nok ikke klandres for en oversvømmelse, men det er rådmannen som er ansvarlig for lovbruddet å plassere arkivmaterialet i ikke godkjent lokale.

    Mer:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    «Arkivforskriften«: Forskrift om offentlege arkiv.

    «Arkivlova». Lov om arkiv.

    Flyttet:

    31. mars:

    • VL: Store forskjeller mellom kommunene i skole-Norge.
    • VG: Ikke like godt skoletilbud i hele landet.

     

    Innfri eller bli sammenslått

    Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

    Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

    Faksimile VG.

    Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

    Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

    Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

    For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»),  blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

    Mer:

    Kompis-Norge.

    Jukser for å ikke bli avslørt.

    DU får regninga for offentlig ansattes feil.

    Usynlige kommuneflyktninger

    Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

    Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

    Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

    Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

    Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

    Mer: Kom med svartelistene.

    Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

    [polldaddy poll=4046450]

    Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

    Mer om kommuner:

    Hvem styrer best.

    Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

    Mer om rettighetsjuks:

    For få straffes for rettighetsjuks.

     

     

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Mer om de som søker kommune-makt:

    VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

    VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

    Det politikerne ikke vil fortelle deg

    Etter snart 20 år med løfter om enerom fra ulike politiske flertall, viser tall Aftenposten har innhentet at det fremdeles er mange som ikke får det. Det er slik fordi politikere heller vil ha det slik enn å miste makt fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjon til innbyggere med rettigheter.

    Mer: Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv.

    I den grad man kan stole på innrapporterte tall fra kommunene selv til Statistisk sentralbyrås KOSTRA, er det 2500, eller 6,3 prosent av sykehjemsbeboerne som mangler enerom. (Det er et beklagelig faktum at enkelte kommuner jukser med rapportering av enkelte opplysninger for å fremstille situasjonen i egen kommune bedre enn de i virkeligheten har klart å stelle det til. Det kan også illustreres ved at i offisielle rapporter har mange kommuner rapportert at de ikke har ventelister, mens de i realiteten har manipulert informasjonen for å fremstå ufortjent bedre.)

    Faksimile TV2.

    Hvorfor er det fremdeles ikke enerom til alle som ønsker det, hvis det har vært et mål for ulike rikspolitiske flertall under de siste ni helseministrene å skaffe enerom til alle som vil ha?

    Hovedårsaken kan være politikerne selv, men trolig vil de ikke fortelle det, selv de som eventuelt har evne til å innse at deres ønske om politisk prioriteringsmakt lokalt er proppen i systemet.

    Dersom det hadde vært innført lovfestede rettigheter for pleietrengende til å få plass på enerom, og tilstrekkelige sanksjoner overfor den myndigheten (kommunen) som ikke innfrir rettighetene, ville det vært en automatikk i at de som trenger ytelsen fikk den. Kommunen hadde i alle fall ikke hatt noe å spare på å neglisjere pleietrengendes behov og rettigheter for å bruke de frigjorte midlene på ting de prioriterer. Kroner spart på å ikke innfri ønsker om enerom kan bli mange små summer å bruke på lokale tiltak, med bilde av en smilende og stolt ordfører i lokalavisa.

    Slik (lovfestede rettigheter til innbyggerne og straff/sanksjoner overfor kommuner) er det ikke. Kommunene velger om de vil gi pleie. De definerer for eksempel om en person er pleietrengende og står i sykehjemskø, eller om sykehjemskøen ikke eksisterer, hvilken pleie som er tilstrekkelig for å dekke det de definerer som behovet og hvordan de vil gi den pleien.

    Dersom noen lokalpolitikere ser mulighet til å bruke skattepenger på ordførerens eller andre politikeres  private kjepphester, kanskje ikke-lovpålagte oppgaver som de i utgangspunktet ikke har midler til å realisere uten å ta en liten bit fra sektorene pleie og skole der det meste av kommunens utgifter ligger, så kan man ikke se bort i fra at nettopp det skjer.

    Samtidig som politikere på riksplan vedtar mål om verdighet i pleien, enerom til alle som ønsker det, og bevilger penger til kommunene, så har kommunene (lokalpolitikerne) makt til å prioritere selv. Det er heller ikke umulig for i overkant kreative lokalpolitikere eller rådmenn som ønsker det å flytte kostnader fra ikke- lovpålagte områder over til å bli dekket av for eksempel øremerkede midler til pleie. Slik kan det på papiret og i KOSTRA-tall man argumenterer med, virke som om kommunen prioriterer pleie høyere enn de faktiske realiteter. Vanlig årsrevisjon og kontroll overfor kommunene er ikke dimensjonert for å avdekke slike former for kreativ regnskapsføring.

    I festtaler kan dette bli kalt kommunalt selvstyre eller lokaldemokrati. For de som rammes blir det kommunale selvstyret heller lokalpolitikeres maktmisbruk overfor de som sitter med udekkede pleiebehov.

    Mer: «Narvestad-kommuner».

    Den korte løsningen på problemet er å frata lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen makten som kan misbrukes. Hvis pleietrengende Olga er utstyrt med lovfestede rettigheter som innebærer (også) økonomisk straff overfor kommuner som ikke innfrir rettighetene, vil man ha et virkemiddel som gjør det mindre økonomisk interessant for lokalpolitikere og kommuner å stadig nedprioritere noen av de pleietrengende som klager minst.

    Så lenge kommunene har makt til å omprioritere mellom ulike statlige mål og egne ønsker, eller bedrive kreativ regnskapsføring over egen ressursbruk, bør man ikke bli forundret over at noen av de som er mest avhengige av kommunens tjenester blir de lidende.

    Selv om noen skulle finne på å grave i tallene og skrive om realitetene, at 2500 mangler enerom på sykehjem, så er det de 2500 sykehjemsbeboerne som bærer «straffen», og ikke kommunene. Og som ris bak speilet har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon trusselen om at uten å pakke to på samme rom, måtte den ene vente på plass, til en med plass dør og frigjør en plass.

    I Norge er det 430 kommuner. Noen har flaks med hvilken kommune de bor i. Noen er så ressurssterke og fri at de kan flytte til kommuner med bedre tilbud («kommunale velferdsflyktninger»). Landsdekkende like rettigheter, med tilhørende sanksjoner, ville gjort slutt på kommunalt selvstyre/ kommunalt vanstyre, men prisen å betale for det er altså at lokalpolitikere må miste noe makt. Og den prisen synes politikerne er for høy.

    [polldaddy poll=4113812]


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd

    Oppdatert 25. oktober. Mer NAV: VG: 104 arbeidsledige har fått ta med dagpengene til Spania. Skal søke jobb i landet med Europas høyeste ledighet.

    – – – – –

    NAV forvalter omtrent en tredel av statsbudsjettet. De har i flere år hatt for dårlig kontroll med om de bruker pengene riktig, hvordan penger brukes og om regnskapene deres er fullstendige, nøyaktige og pålitelige. Også i år får offentligheten vite hvor begredelig våre skattepenger og innbyggernes rettigheter forvaltes i arbeids- og velferdsetaten (NAV) takket være Riksrevisjonen.

    Faksimile Aftenposten.

    (Mer: VG: Mange pensjonister har fått for lite penger fra NAV.

    Dine Penger: Sjekk om din pensjon er feil.)

    Det er i den årlige publikasjonen med navnet Dokument 1, «Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret ….» man kan finne slike ting og mye mer interessant og lærerikt om statsforvaltningen. Det aller meste av systemfeil og slurv som omtales i rapporten blir ikke omtalt i media. Det kan være nyttig for samfunnsengasjerte mennesker å lese litt i slike rapporter.

    Her er årets rapport: Dokument 1, (2010-2011).

    Riksrevisjonen ledes av et kollegium på fem politikeroppnevnte personer, alle med politisk bakgrunn. Disse fem personene har alle tittelen riksrevisorer, men det er lederen av kollegiet, Jørgen Kosmo, som i praksis er kjent som riksrevisor.

    For valgperioden 2009-2013 er det disse fem personene som er riksrevisorer: Jørgen Kosmo (AP), Arve Lønnum (FrP), Annelise Høegh (H), Per Jordal (SP) og Synnøve Brenden (AP).

    Disse fem politikeroppnevnte politikerene utfører selvfølgelig ikke kontrollen selv. Riksrevisjonen har ca 500 ansatte, og spør du meg så er det slett ikke for mange, heller for få.

    Riksrevisjonen skal bidra til at fellesskapets midler og verdier blir brukt og forvaltet slik Stortinget har bestemt. Dette gjør vi gjennom revisjon, kontroll og veiledning.

    Kilde: Riksrevisjonen.no

    Å benytte noe mer av det offentliges midler til å få en kompetent og uavhengig kontroll med hvordan penger forvaltes, hvordan vedtak følges opp og hvordan rettigheter ivaretas, gir en nytte  som er langt høyere enn kostnaden.

    Akkurat det er det visst ikke så mange politikere som er interessert i. De er mest interessert i å bevilge penger og hevde at bevilgningen løste problemet, men for lite interessert i hvordan de bevilgede pengene egentlig ble benyttet og om de ga de resultater som ble forutsatt ved bevilgningen. Når politikere er mer opptatt av å snakke om hva de vil gjøre, er det viktig at våkne velgere og andre setter seg inn i hva de faktisk får utrettet med pengene våre.

    Jeg våger påstanden at alle sittende riksrevisorer har gjort mer nytte for seg for innbyggere og velgere som riksrevisorer enn i alle sine øvrige mangeårige politiske karrierer.

    Så får man håpe at media også gidder lese og formidle noe mer fra Riksrevisjonens rapporter. For eksempel også en rapport om noe som faktisk er svært viktig for dokumentasjon og ivaretakelse av innbyggernes rettigheter, men som ble forbigått i stillhet da den ble lagt frem forrige måned:

    Kommunene og fylkeskommunene har store utfordringer med å sikre og gjøre tilgjengelig bevaringsverdig dokumentasjon. Svakheter ved elektroniske og papirbaserte arkiv gir høy risiko for dokumentasjonstap av stor rettslig, forvaltningsmessig og historisk betydning. – Uerstattelig materiale har gått tapt og står i fare for å gå tapt, og dette svekker innbyggernes rettssikkerhet. Det er behov for en styrket oppfølging fra Kulturdepartementet, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

    Dokument 3:13 (2009–2010) Riksrevisjonens undersøkelse av arbeidet med å sikre og tilgjengeliggjøre arkivene i kommunal sektor.

    Om noen år har kanskje en mor, en far eller et barn behov for dokumentasjon fra sin kommune, men når arkivkompetanse og arkivkvalitet nedprioriteres er det slett ikke sikkert at de får det de har behov for. Kommunal forvaltning er lokalpolitikernes ansvar. De velger selv hva de vil kontrollere, men uvitenhet eller slurv fritar dem fremdeles ikke fra ansvaret.

    Mer om kontroll og rettigheter:

    Bukken og havresekken.

    For få straffes for rettighetsjuks.

    Kom med svartelistene.

    Ulikhet for loven.


    [polldaddy poll=3949393]

    Mer om NAV:

    NAV i blinde.

    NAV-ansatt svindlet klienter.

     

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    TV 2: Snylter-uthengt ikke overrasket over NAV-rot. VL: Opposisjonen på Stortinget krever at arbeidsminister Hanne Bjurstrøm rydder opp. VG: FrP: -Bjurstrøm må skjerpe seg. VG: Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm: -Ingen grunn til bekymring. VG: Pensjonistforbundet raser etter ny NAV-tabbe. TV 2: Knusende rapport om NAV.

    Nav i blinde

    Mer NAV, oppdatert 26. oktober: VG: Føler meg rik i Spania på penger fra NAV.

    19. oktober: VG: NAV-regnskapet ikke godkjent i år heller.

    18. oktober: TV 2: Hvorfor får ikke Filip (8) rullestolbil?

    – – – – – – – – – –

    En drapssiktet asylsøker nekter utlevering til Tyskland, melder VG. Han kan i teorien få penger fra NAV både mens han er på flukt fra tysk politi her i Norge, og han kan heve NAV-utbetalinger umiddelbart før han eventuelt setter seg på flyet.

    Ukjente summer i stønader går og har gått fra NAV til personer uten lovlig opphold i Norge og personer som er uttransporterte. Slike skal som hovedregel ikke ha rett til stønader fra NAV.

    (Mer: Rekordmange forsvinner fra asylmottak. TV 2.)

    Det virker ikke som om NAV i det hele tatt har vært klar over problemstillingen.

    Nesten like ille kan det være at Politidirektoratet ikke har reagert kjapt da de fikk brev om hva Politiets utlendingsenhet (PU) har avdekket av mulig systemsvikt i ukjent omfang. Tre uker etter at de mottok brevet, med konkret forslag til handling, har Politidirektoratet gjort … ingenting.

    Faksimile Dagsavisen.

    «PU har ved en rekke tilfeller erfart at asylsøkere som skal uttransporteres krever å få utbetalt penger de mener de har rett på fra NAV. Dette gjelder både utlendinger som er bortvist og utvist. Utlendingene mener de har rett på disse pengene og føler seg urettferdig behandlet ved at politiet ikke gir dem mulighet til å ta disse med seg», heter det i brevet. Dermed oppstår pengekrangler om NAV-støtte mellom politi og utlendinger.
    – Pågrepne utagerer
    «Det brukes mye energi og krefter på slike diskusjoner mellom deporterer og ansatte i PU, diskusjoner som også kan føre til utagering fra den pågrepne», skriver PU til Politidirektoratet, i følge Dagsavisen.

    Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har nylig bedt NAV styrke arbeidsinnsatsen mot urettmessige utbetalinger av stønader og trygd med fem millioner kroner. Da er det bare å brette opp ermene og stanse den eventuelt urettmessige pengeflommen til alle som har fått avslag på søknader om asyl og opphold. Eller har NAV andre planer?

     

    Mer om Nav:

    Mer om slurv i offentlig forvaltning:

    [polldaddy poll=3846417]

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

     

    Mer om NAV og trygd:

    14. oktober: VG: NAV nekter for knebling av ansatte.

    Hagen mener Nav skal ha ansvar for eldreomsorgen, men er NAV på skinner eller er forvaltningsenheten i for stor grad preget av rot og tildels dårlig oversikt? TV 2: Marsdal: -600 000 på trygd skyldes ikke mangler ved systemet. TV 2: Trygd og sosialhjelp kamuflerer arbeidsledighet. Dine Penger: Hver tiende innbygger i arbeidsfør alder (mellom 18 og 67 år) er på uføretrygd. TV 2: Nesten en tredel av statsbudsjettet går til trygder. Dine Penger: Kraftig nedgang i sykefraværet. Dine Penger: Tall fra NAV viser at kvinner velger kortere permisjon. TV 2: Trygdesvindler for milliarder. TV 2: Stadig flere anmeldt for trygdemisbruk.

    DU får regninga etter askeproblemene

    Det sies på spøk at da den islandske økonomien lå for døden, var det siste ønsket at asken skulle spres over Europa.

    Nå får i alle fall flere føle hvordan det er å plutselig bli rammet av hendelser langt utenfor ens egen kontroll.

    Jordskjelvaktivitet de siste 48 timene. Fra islands meteorologiske kontor.

    Flyselskaper og reiselivsnæringen ber om offentlig hjelp til å tjene penger og redusere sine utgifter etter askeskyene.

    Reiselivsbedrifter på vestlandet har allerede oppfordret kommunene til å bruke mer penger på kurs- og konferanser, for å hjelpe de lokale hotellene.

    Selv om hotellkongen Petter Stordalen gjør sitt for å bruke penger og spre glede, så er ikke alle fornøyde med det heller. Det er visst bare vanlige folk som skal bruke penger. Uten å bli beruset. Og uten å danse på bordene.

    Norwegian-direktør Bjørn Kjos ber om at flyselskapene slipper å betale avgifter til staten. (Oppdatert: Flygerforbund mener luftfartsmyndigheter har ofret sikkerhet for kommersielt press, TV 2.)

    Forsikringsbransjen forventer høyere priser og har varslet slutt på ekstraservice.  Norsk flygerforbund mener passasjerene har for gode rettigheter.

    I dag (skrevet tirsdag 20. april) skal representanter for reiselivsnæringen møte næringsminister Trond Giske.

    Til slutt er det DU som sitter igjen med regninga for at reiselivsnæringen skal ha sine regnskapstall på plussiden.

    Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 18. april.

    1. Tips for å sikre deg mot gassuhell.
    2. De som gir alt.
    3. Maktmisbruk.
    4. Ikke til å tro på.
    5. Et skritt tilbake.

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Mer om konsekvenser av vulkanasken:

    TV 2: Sverige gir flyselskapene avgiftsutsettelse.

    VG: Du slipper askeregningen (i hvert fall i form av dyrere flybilletter).

    VG: Kan ikke love at flyene er i rute igjen før helgen.

    TV 2:  Onsdag blir trolig askefri.

    vl.no: Bill.mrk: Vulkanutbrudd ingen hindring.

    VG: Luftrommet er åpent … men her flyr nesten ingen.

    TV 2: Frykter askekrise i næringslivet.

    TV 2: Norwegian og SAS kansellerer tross åpent luftrom.

    VG: Vurderer å fly i asken.

    VG: Svalbard en uke uten melk og egg.

    TV 2: 600 bakkeansatte i Widerøe har fått permitteringsvarsel.

    vl.no: Jobber med flyregler for aske.

    TV 2: Nå kommer nye flyregler.

    TV 2: Sola og Kjevik stengt – Flesland åpen.

    VG: Luftrommet over sørvestlandet stengt – igjen.

    Bukken og havresekken, igjen og igjen

    Foreldrene ved Hammer skole gjør en god jobb med å synliggjøre realitetene for skolebarn i Norge.

    En konkret sammenligning som viser at en grisebonde har strengere krav til ventilasjon i fjøset enn en kommune har på en skole, er en sammenligning som gjør inntrykk. I alle fall på andre enn de som selv er kommunepolitikere og stadig gir seg selv lignende dispensasjoner eller lukker øynene for egne lov- og forskriftsbrudd.

    Grisens rettigheter blir ivaretatt av andre enn kommunen, det statlige Mattilsynet.

    I det som kalles verdens rikeste land, i en forholdsvis velstående kommune, er det helt andre ting enn elevenes helse og innemiljø som prioriteres.

    I mange andre sammenhenger dukker også samme problem opp: Kommuner som bryter lover og unnlater å oppfylle rettigheter og krav overfor sine innbyggere.

    (Mer: Ting du ikke skal få vite om kommunesnusk.)

    Jan Vilhelm Bakke påpeker et poeng som gjelder langt utenfor fagområdet innemiljø:

    – I prinsippet er det kommunestyret som skal kontrollere dette, og da får du fort en «bukken og havresekken»-situasjon. Regelverket for skolene blir rett og slett ikke overholdt, sier Jan Vilhelm Bakke, overlege ved Arbeidstilsynet og førsteamanuensis i miljømedisin på NTNU.

    Dette gjelder også på mange andre områder der kommunene kontrollerer, eller lar være å kontrollere sine egne lovbrudd og hvordan de oppfyller rettighetene til sine innbyggere.

    For mange kommuner har forsømt seg for lenge. Man kan ikke ha tillit til systemet med kommunal egenkontroll når bukken skal passe havresekken og unnlater å gripe tak i kommunenes egne overgrep, lovbrudd og forsømmelser.

    Tiden har løpt fra den kommunale egenkontrollen, som bør erstattes av uavhengig kontroll fra noen som står utenfor kommunens kontroll.

    Det har med respekt for innbyggerne å gjøre.

    Dagens system beskytter kommuneledelsen og kommunepolitikerne, i stedet for å sørge for å ivareta innbyggernes rettigheter og norsk lov på mange områder.

     

    Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. mars:

    1. … fordi jenter er jo mindre verdt.
    2. TV-sex, fyll og medias eiendom.
    3. Fornuftig prioritering?
    4. Spare seg til fant.
    5. En jobb å gjøre.


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

     

    Uredelig praksis

    Saker fra helt ulike deler av offentlig forvaltning avdekker et felles problem: Noen i maktposisjon har gitt uriktig eller holdt tilbake informasjon de er lovpålagt å gi.

    I både Forsvaret og ved sykehus er det således mennesker i betrodde stillinger som har misbrukt sin maktposisjon og tillit og begått lovbrudd overfor offentligheten, kontrollorganer og enkeltmenneskers rettigheter.

    Legg merke til hvilke konsekvenser slike saker pleier å få for de involverte. Eller rettere sagt: At det ikke får alvorlige konsekvenser for de ansvarlige i maktposisjoner. (Oppdatert: FOST-sjefen beholder sikkerhetsklarering og får internasjonal militærstilling til tross for å ha ført Stortingets kontrollorgan bak lyset og begått alvorlige tillits- og lovbrudd. TV 2.)

    Så kan du jo sammenligne med hvilke konsekvenser du ville ha fått dersom du glemte å opplyse noe på selvangivelsen, eller på andre måter som kunne ha falt ut til myndighetenes ugunst.

    Selv om maktpersoner i Forsvaret og norske sykehus foretar langt alvorligere lovbrudd og tillitsbrudd enn en ussel glemsk eller uredelig skatteyter, så prioriterer myndighetene i stor grad å straffe nedover og ikke oppover.

    PS: I denne bloggen påpeker jeg av og til gjerne maktmisbruk og uredelighet av myndigheter, maktpersoner og media.

    (Og stiller spørsmål ved om skremsler og ressursbruk rundt for eksempel svineinfluensaen står i stil til enkelte andre prioriteringer.)

    Vet ikke om det hjelper, men om bare èn setter pris på det så er det nok 🙂

    Og forresten: Jeg er aldri blitt ilagt straffeskatt eller lignende, så dette er ingen vendetta, men jeg brenner for å sette søkelys på lovbrudd og uredelighet blant  mennesker som forvalter maktposisjoner i samfunnet.


    Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. mars:

    1. … fordi jenter er jo mindre verdt.
    2. TV-sex, fyll og medias eiendom.
    3. Fornuftig prioritering?
    4. Spare seg til fant.
    5. En jobb å gjøre.


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    VG: Bernt Høie (H) mener styret og ledelsen bør vurdere sine stillinger. – Jeg syns det er provoserende og direkte usmakelig av direktør Erik Omland å skyve ansvaret nedover på de ansatte, slik han gjør i gårsdagens VG.

    VG: Elisabeth Kaasa har hatt ledende stillinger ved det skandalerammede sykehuset siden 2003.

    Vårt Land,

    TV 2, VG: Tre spedbarn døde i løpet av kort tid på Drammen sykehus.

    VG, TV 2: Mistenker at 27 pasienter har fått alvorlige konsekvenser av datotriksing.

    VG: Sekretæropprør mot ledelsens rapport der ansvar og skyld ble forsøkt dyttet nedover. VG: Etikkrådet: -Dette skal ikke skje. VG: Helseministeren: Det finnes ingen unnskyldning. VG: Øverste ansvarlige, adm. dir Erik Omland, åpner for å sparke underordnede. VG: Sykehusledelsen har ansvaret for jukset. Bent Høie (H) ber helseministeren vurdere stillingen til ansvarlige. VG: Sykehusdirektør: -Jeg har til syvende og sist et ansvar. TV 2: Minst tre av 42 undersøkte har fått forkortet levetid på grunn av sykehusjuks. VG: Knusende sykehusrapport offentliggjort.

    TV 2: Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) løy i informasjon til Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene.

    Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet

    Flere arbeidsgivere forbyr sine ansatte å bruke Facebook i arbeidstiden, mens andre tillater det og oppfordrer til aktiv bruk. Det kommer an på hva det brukes til og om det gir fordeler for arbeidet.

    Bruk av Facebook og andre sosiale medier, for ansatte som jobber med barn, syke og pleietrengende, kommer nok til å bli gjenstand for flere medieoppslag og debatter i kommunene. Det er opp til hver enkelt kommune å eventuelt løse utfordringene før det kommer tragiske oppslag. (VG: Pasient frøs i hjel mens ansatte var på Facebook. TV 2: Nattevaktene surfet på nettet mens kvinne døde.)

    At ansatte dropper enkelte vaktrutiner for å gjøre noe annet, «underholde seg», er ikke noe nytt. Det nye er at mulighetene til å gjøre noe annet enn å utføre de pålagte rutineoppgavene er til stede hele tiden.

    For noen ti-år siden kunne noe spennende på TV kanskje bli prioritert foran en og annen inspeksjonsrunde, men det ble ikke noe stort problem fordi det sjelden var noe spennende på TV og kun en kanal.

    For 15 år siden var ikke en gang bruk av mobiltelefon noe stort problem, fordi det ofte var bare «kjedelige folk» som hadde mobil. Dessuten satte batterikapasiteten naturlige begrensninger i hvor lenge man kunne prate. (Dette var på prate-telefonenes tid.)

    Når mange har muligheter til å gjøre noe annet hele tiden, blir det også flere som gjør det. Og da kan det som tidligere var en bagatell bli et problem.

    Søk på Facebook og arbeidstid viser at i alle fall et parti sier ja til Facebook også på jobb. Kanskje pipa får en annen lyd når «ja til Facebook» blir årsak til en tragisk hendelse der regjeringen kan få skylda?

    Ofte er det den ansattes egne behov og bekvemmelighet som dominerer når man bruker sosiale medier i arbeidstiden. Tanker om arbeidsgivers datasikkerhet og andres personvern kan lett få lavere prioritet. (En annen side av dette er for eksempel barn under barnevernets omsorg som utsettes for nettovergrep.)

    Ansatte som jobber med sensitiv informasjon kan komme til å røpe ting, kanskje uten å være bevisst hva de egentlig gjør. I tilfelle er det ikke bare bruk av sosiale medier, men en generelt dårlig bevissthet om farene ved dette som er problemet.

    Opplysninger fra helsepersonell (faglært/ufaglært) som «skiftet bleie på Olga» eller en kommentar om at «Kåre hyler som en gal på rommet sitt igjen» er ikke like uskyldige som uvanlige.

    I et lite lokalsamfunn kan det også være behov for strengere grenser for hva som er akseptabelt. Da mange allikevel vet hvem som omtales, selv uten at navn nevnes.

    [polldaddy poll=2796997]

     

    Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

    1. Politi og GPS-sporing.

    2. Oppvask.

    3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

    4. Dårlig grasrotfølelse.

    5. Kanskje ikke så dumt.

     


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Mer:

    TV 2: Ansatte i helsesektoren mest misfornøyde med arbeidsgiveren.

    TV 2: Alex Rosèn til krig mot skrytemeldinger på Facebook.

    Vårt Land: Lærer suspendert etter å ha kritisert elever på Facebook.

    E24: Kan jeg forby Facebook i arbeidstiden.

    TV 2: Facebook får skylden for en av fem skilsmisser.