Veien som forsvant

Publisert 7. mars, 2011 av Norske forhold

Stadig lavere krav til velgerne betyr stadig lavere krav også til politikerne. Snart kan kanskje 12-åringer bestemme om mer skattepenger skal gå til veiutbygging, (i lomma på utbygger) eller til ting som 12-åringer forstår eller er opptatt av? Valgforsker Frank Aarebrott mener i VG at stemmerett for 12-åringer er løsningen, men hvem er det som etterlyser enda mer kunnskapsløse og ungdommelig naive politikere?

– – – – –

"Samferdselsmonster" Magnhild Melltveit Kleppa? Foto: Samferdselsdepartementet.

Det finnes en enkel forklaring på at pengene som VG forteller ble bevilget til diverse spesifiserte veiprosjekter i 2010 ikke er brukt innen utgangen av året.

(VGs tekst: «Blant veiprosjektene som er forsinket er den såkalte «Vossapakken», som skulle sikre bedre vei til Voss, utbedring av E6 over Filefjell og vest for Alta, …»)

Faksimile fra VGs artikkel.

Dersom man skal tro VG er visst penger til utbedring av E6 over Filefjell blant de ubrukte midlene? Sist jeg sjekket veikartet gikk faktisk ikke E6 over Filefjell. Der går derimot en annen Europavei.

Samferdselministeren burde kunne klandres for nok om man ikke også skal slurve til medieomtalen slik at deler av kritikken bli misvisende og dermed kan føyses bort som nettopp medieslurv.

Mer om journalister som «jukser»:

Maktmisbruk.

Verre enn VGs skrivefeil er imidlertid det presset som legges mot å bruke opp pengene i budsjettåret heller enn å overføre dem til neste budsjettår hvis behovet skulle oppstå.

Mer om vei:

Dersom journalister hadde sett nærmere på kostnad pr meter vei i ulike, men sammenlignbare prosjekter innenlands og utenlands de siste ti årene burde det dukke opp stoff nok til å kanskje få en bjelle til å ringe i hodet på minst en i bevilgende myndighet (Stortinget). Jeg vet ikke om noen i det hele tatt i Stortinget (uansett parti) er i stand til å ta inn over seg at jo mer penger og støy de kaster etter prosjektene før avtalene er inngått, jo høyere blinde forventninger de skaper om rask veiutbygging innen neste valgkamp, koste hva det koste vil, jo bedre kår gir de for å gi innbyggerne dårlig uttelling for veimidlene. Det er ikke alltid så mye spørsmål om hva det koster å anlegge eller drifte veien. Spørsmålet fra enkelte aktører er heller: Hvor mye ekstra penger klarer vi å presse ut av forventningspressede norske myndigheter på dette prosjektet.

I stedet for å sette søkelys på penger som redelig nok er søkt overført til neste års budsjett, burde de med ansvar for slikt sette søkelys på hvorfor kostnadene til veiutbygging og veivedlikehold pr meter er skutt i været de siste årene. Ett år med over 40 prosent prisstigning innen entreprenørens prisforlangende kan noen kanskje klare å unnskylde, men hva når dette skjer år etter år etter år?

Dessverre ser ikke politikerne i noen partier tilstrekkelig gevinst i å sette seg inn i hvor pengene forsvinner. Stemmer og gjenvalg sikres jo ved å bevilge og få brukt opp penger. Ingen blir valgt eller gjenvalgt på bakgrunn av at de klarte å stanse pengesløseriet som gir innbyggerne kun «vei for 700 millioner» for hver milliard som brukes på prosjektet. Norges pengerikdom og naive politikere av alle slags partitilhørigheter skaper, om de skjønner det eller ei, en selvforsterkende kostnadskarusell som spenner ben under mulighetene til å ta unna det aksellererende vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

Mer om forfall i offentlig eid infrastruktur:

Råtner på rot.

Ikke for å forsvare samferdselsminister Magnhild Melltveit Kleppa og hennes Senterpartifeller som kravler i egen møkkadynge, men det er bedre å overføre bevilgede veimidler til neste år om man ikke klarte å bruke dem, enn å kjøpe seg frihet fra «kritisk VG-journalistikk» ved å bruke opp pengene uten tanke på hva man får igjen.

Adecco-avsløringene kan illustrere at selv om man har ideologiske kjepphester om at private aktører utelukkende er positivt, så er det politikernes (bevilgende myndighets) forbannede ansvar å til enhver tid sørge for tilstrekkelig kontroll av om innbyggerne får levert det som det offentlige faktisk har bestilt og betalt for.

Dessverre har fordummende mediefokus klart å innbille en del norske velgere, politikere og journalister at det viktigste ikke er hva man faktisk får igjen (resultater og kvalitet) av offentlig finansiering og innkjøp, men hvor mye man bruker i kroner. De som klarer å bruke mest penger blir fremstilt som de flinkeste. I en slik kontekst blir ubrukte penger til vei eller innkjøp av andre tjenester utelukkende kritikkverdig.

Jeg stemmer vanligvis ikke på norske politikere, men skal vurdere sterkt å stemme på den første politikeren som viser evne til å ta inn over seg at dette fokuset ikke er formålstjenlig. (En svakhet forøvrig ved det norske valgsystemet er at man ikke kan stemme på kompetente personer som har sin integritet i behold. Man må stemme på en partioppsatt liste der det i praksis ikke er mulig å stryke partiets prioritering av partitaktikere på bekostning av reelt folkevalgte. Da får man et «Donald Duck-demokrati» der den inkompetente som roper høyest at man er flinkest, eller som kan triksene for å vinne sympati via medievinkling, blir fremstilt som flinkest.

Og regningen for at pengene stadig skal brukes opp og ikke være gjenstand for særlig streng kvalitetskontroll av leveransen, er det du og jeg som får, år etter år.

Mer:

VL: Klarte ikke bruke opp pengene.

Taktisk terrortrussel

Publisert 28. februar, 2011 av Norske forhold

Å fremholde islamister som største terrortrussel i Norge er sikkert ikke politisk korrekt.

Mens Norges største papiravis, Aftenposten, informerer om trusselen PST ser i ekstreme islamister, velger Norges største nettavis, VG, å fremstille et bredere trusselbilde med en «cocktail» av aktører. Russiske nynazister med våpen i Norge blir i denne konteksten fremstilt som et like sannsynlig trusselscenario mot rikets sikkerhet som aktører drevet frem av sin islamtolkning.

Når man utarbeider slike trusselvurderinger jobber man langs flere spor, og med flere mål. Blant annet skal man vurdere både for farligste scenario, selv om det ikke er særlig sannsynlig. Man skal også vurdere mest sannsynlige scenarier, selv om det for rikets sikkerhet som sådan kanskje ikke er like farlig. I tillegg kan det være andre sammenfall av potensiell skade som kan oppnås og risikoen for at det skjer.

Journalister burde vite forskjellen og makte å formidle det videre. Her har ikke VG lyktes særlig bra, men målet var kanskje ikke kun å formidle informasjon, men å selge inn et taktisk budskap på vegne av Knut Storberget? Da kan fokuset fungere.

Hvordan få SV og andre skeptikere med på å satse mer på å avdekke og overvåke de som utvikler seg til ekstreme islamister i Norge? Kanskje ved å få dem til å tro at det er den høyreekstreme trusselen som vil kreve storparten av ressursene?

Og vice versa: Hvordan få Frps støtte til å overvåke «høyreekstremister»? Ved å fokusere på at det er islamfascismen som er hovedtrusselen.

Mens justisminister Knut Storberget åpent uttaler at han ikke har interesse av at en russisk nynazist vaser rundt i Oslos gater, er han betydelig mer stille om den grupperingen som har krevd storparten av ressursene i PST de siste årene. Velgerne Storberget ønsker å nå i denne omgang vil kanskje ikke høre om virkeligheten, men om en taktisk trussel? Eller avslører justisministeren svak evne til å skille mellom et potensielt voldelig ordensproblem og en potensiell blodig samfunnsomveltning?

Jo flere elementer man fokuserer på, jo lettere er det å miste fokus fra det som er vurdert som den største trusselen for samfunnet. Noe kan være en trussel for samfunnet som helhet, andre scenarier kan være en mer begrenset trussel, muligens også begrenset til hypotetiske aktører.

Faksimile Aftenposten.

Mer: Aftenposten: PST: Sosiale medier en viktig arena for å spre ekstrem islam.

Fra artikkelen i Aftenposten:

PST fokuserer særlig på hvordan radikalisering vil prege trusselbildet. PST opplyser at det i hovedsak er tre utviklingstrekk som preger trusselbildet i året som kommer:

Radikalisering er i større grad kommet til uttrykk i det offentlige rom og i sosiale medier.
Det pågår fortsatt reisevirksomhet til konfliktområder, for trening eller deltakelse i kamp.
Ekstreme islamister i Norge fremstår som mer globalt orienterte.

– Selv om det er få personer i Norge som støtter opp om ekstrem islamisme, pågår det i dag aktiviteter i visse miljøer som kan bidra til en skjerping av trusselsituasjonen i 2011, opplyser PST.

– – – – –

Dette må ikke misforstås som bagatellisering av forbrytelser «Røde-Tarzan» og andre i miljøet hans måtte stå bak. Det må heller ikke tolkes som «islamfobi». Trusselen må imidlertid sees i rett kontekst. På samme måte som man må forstå at ikke alle PST-folk nødvendigvis må være horekunder, og potensielle sikkerhetsrisikoer, selv om en av deres kolleger nylig ble tatt for sexkjøp.

[polldaddy poll=4632383]

Tidligere innlegg om:

Terror:

Krekar:

Flere blogger om trusselvurdering:

Gutta på skauen: 11-årig jente gruppevoldtatt i badebasseng.
Utforsk.com: Norske trusselvurderinger.

Mer:

VG: Høyreekstreme knyttes til kriminelle – PST slår våpenalarm. VG: Lena Andreassen vil lede Norwegian Defence League.

VG: Al-Qaida får flere tilhengere i Norge.

VL: Naivt å tro at terroraksjoner ikke vil skje i Norge. VG: PST sjefen ved presentasjon av trusselvurderingen 2011: -Iran vil skaffe utstyr til produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Norge. VG: Frykter terrorrekruttering på Facebook. VG: 20-åring siktet for Krekar-skuddene utleveres til Norge.

Innfri eller bli sammenslått

Publisert 11. februar, 2011 av Norske forhold

Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

Faksimile VG.

Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»), blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

Mer:

–Kompis-Norge.

–Jukser for å ikke bli avslørt.

–DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Usynlige kommuneflyktninger

Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

Mer: Kom med svartelistene.

Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

[polldaddy poll=4046450]

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

Mer om kommuner:

–Hvem styrer best.

–Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

Mer om rettighetsjuks:

–For få straffes for rettighetsjuks.

Mer om de som søker kommune-makt:

VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

Over grensen

Publisert 8. februar, 2011 av Norske forhold

Det ligger symbolikk i denne russiske diplomatbilen som benytter Løvebakken, utenfor vår nasjonalforsamling, som parkeringsplass mens delelinjeavtalen mellom Norge og Russland i Barentshavet godkjennes inne i nasjonalforsamlingen.

Løvebakken 8. februar 2011. Foto: Norske forhold.

Skulle en vanlig samfunnsinteressert nordmann (eller for den saks skyld utenlandsk borger) finne på å parkere sin sykkel utenfor Stortinget, mens man fulgte seansen innenfor veggene, ville derimot sykkelen ha blitt fjernet. Det forkynner et skilt som står plassert like ovenfor den hensatte diplomatbilen.

Det kunne imidlertid vært verre. Det kunne vært en gammel Lada, vårt nabolands ironiske svar på bilen. En feilparkert/hensatt tanks ville nok også virket symbolsk, også overfor verdens mest godtroende innbyggere.

Foto: Norske forhold.

Muligens hadde diplomatene fått en parkeringstillatelse, men bare ikke satt den synlig i frontruta. (I andre enden av Løvebakken sto forøvrig en sivil politibil med godt synlig bevis for at den hensatte folketomme bilen var i politiets tjeneste. De som har særskilt tillatelse kan jo lovlig parkere foran stortingsbygningen.)

Har man ikke tillatelse er det ens egen eventuelle respekt for vertslandets regler, og eventuelle respekt for Stortinget, som avgjør. Ikke det at parkeringsvakter burde bli «de nye soldatene», med parkeringsbøter og borttauing som våpen, mens vernepliktige krøker seg og siviltjeneste for militærnektere blir en saga blott. Dette har noe med en grunnleggende respekt overfor vår nasjonalforsamling, også som et visuelt symbol, å gjøre.

For balansens skyld tar jeg med at Strömstad-handlende nordmenn og andre med norskregistrert bil på handletur over svenskegrensen også tar seg til rette og feilparkerer eller parkerer uten å betale for seg. Problemet er så stort for Strömstad kommune at de har tatt det opp med egen regjering å finne en egnet reaksjonsform mot sine ellers vennligsinnede naboer (?) i vest. (Aftenposten: Strömstad forbannet på norske feilparkeringer.)

Jeg ser det som urealistisk at utenriksminister Jonas Gahr Støre eventuelt møter den russiske bjørn, president Dmitrij Medvedev (Medvedev betyr bjørn på russisk), med krav om å innordne seg norske regler og krav på noen som helst måte. Da er det nok heller Støres til enhver tid ulike motparter som blir Alfa-hannen og inntar den dominante posisjonen, mens vår utenriksminister i kjent stil faller ned som en skinnfell og lirer av seg noen uttalelser i norske media rettet mot å ivareta sitt eget omdømme her til lands, mens kjernen i diverse saker forbigås.

PS: Med grenseavtalen på plass gjenstår fortsatt forhandlinger og krav overfor Russland i forhold til ulovlige og uønskede innvandrere fra russisk side både til lands og under vann. Bilen utenfor Løvebakken symboliserer at det blir slik vi vil. Punktum.

Oppdatert 11. februar: Russland advarer et annet naboland, Japan, i strid om øygruppe. (VG.) Norge og Russland skal gjennomføre felles flåteøvelse. (VG.)

Mer om grenser:

VG: Grensepoliti og tollere arrestert i Romania.

Ikke høy i hatten

Publisert 2. februar, 2011 av Norske forhold

En travhest testet positivt på kokain. TV2 illustrerer oppslaget med bilde av en helt uskyldig annen hest.

Faksimile TV2.

Spørsmål man kan stille seg er: Blir man høy av å spise høy? Eller må man kanskje være det for å i det hele tatt spise det? Var det kun rent mel i posen eller så det bare slik ut?

Ansvarlig trener, Pål Buer, uttaler i alle fall til Trav og galopp-nytt at «jeg vet bare at jeg har rent mel i posen selv».

Faksimile Trav og Galopp-Nytt.

Da sitter vi igjen med en hest som sannsynligvis ikke har spist av posen med det rene melet, som ansvarlig trener har? Og noen som kanskje vet har ikke nok høy i hatten til å si fra?

PS: Det lokalbedøvende og smertedempende stoffet procain, et kokainderivat, benyttes i flere typer medisiner til blant annet hester. Om det kan være benyttet i hensikt å ødelegge for en konkurrent er imidlertid vanskelig for oss utenforstående å fastslå.

Mer:

VG: Travhest testet positivt på kokain.

Media i skammekroken

Publisert 2. februar, 2011 av Norske forhold

Media har en viktig samfunnsrolle i å avdekke forhold som personer med makt eller ansvar kanskje ikke vil like omtalt.

[Oppdatert 1. mars 2011: Noen lykkes. VG: Fritt Ords pressepriser. (Alle til vinnere i Russland og tidligere sovjetrepublikker.)]

Av og til er det imidlertid mer behagelig for folk i media å kjøre frem sin egen agenda, og ikke bry seg like hardt om den delen av det journalistiske håndverket som dreier seg om å sjekke fakta, grave bak glansbildet, … sjekke motivene til de som vil presentere historien på en bestemt måte. Unndrar de noe informasjon som offentligheten burde få vite?

Faksimile Journalisten.no

At onkelen til Madina Salamova («Maria Amelie«) har vært forsvarsminister og viseforsvarsminister er i det minste en opplysning som det kan tenkes at en del lesere hadde funnet interessant og informativ, selv om enkelte i pressen kanskje ikke finner særlig informasjon i den opplysningen. At hennes kjæreste, Eivind Trædal, er redaksjonssekretær i avisen Klassekampen, er kanskje også en opplysning som mange i media har kjent til lenge, uten å skrive det før VG nå gjorde det.

I et fritt samfunn må det forutsettes at journalister informerer fritt og uhindret også om ting de selv og enkelte av deres kolleger kanskje ikke synes passer i forhold til sin egen agenda.

[polldaddy poll=4487823]

I en leserkommentar til innlegget «Feige politikere» skriver innsenderen Roy Vega følgende:

Bernt Olufsen går av som redaktør i VG, og da føler han seg fri til å si det han egentlig mener. Det er mitt bestemte inntrykk at flere journalister mener nøyaktig det samme, men at de synes å være fanget i en usunn form for politisk kampanje-journalistikk og tilhørende medienettverk som gir et betydelig demokratisk underskudd. Media underslo det faktum at onkelen til denne ikoniserte russiske jenta var tidligere sjef for de væpnede styrker i Russland, tidligere forsvarsminister og før det – forsvars-viseminister. Vi fikk aldri vite noe om konteksten rundt hennes foreldre, som jo også befinner seg ulovlig i Norge, ut over den versjon som ble gitt avisene fra denne ene parten. Hele tiden. Hele pakken ble “kjøpt”, og det er naturligvis riktig som avgående VG-redaktør Olufsen bekrefter, saken ble veldig unyansert kjørt etter påtrykk utenfra, hjulpet av alt for mange journalister “innenfra”. Men det blir vel for følsomt til at Olufsen kan si noe om det.

Her har det sviktet i mange ledd, på mange plan og atter en gang stilles et rungende spørsmålstegn ved norske mediers integritet. Hva med de 7900 artiklene som i løpet av 2 1/2 måned ble skrevet ut om sikkerhetsforhold rundt den amerikanske ambassaden? Hadde det ikke holdt med 10 artikler, kritisk sett? Eller hva med Wikileaks som også skal forties, enda så mye mye fenomenet utfordrer media-integriteten. Vi må forutsette at det ikke var Stalin som var julenisse i Aftenposten, da vi må tro han døde allerede i 1953. Omstendighetene rundt den kraftige serveren som er plassert midt i Aftenposten-bygget i en parallell struktur med en annen server knyttet til den russiske KGB-oligarken Alexander Lebedevs avis “Novaja Gazeta” – er nok en bauta over en forkleinet, enøyd politisk journalistikk som i maktperspektiv bare bekrefter inntrykket av tankefengsler som nå må brytes. Og da er det flere enn Bernt Olufsen som må kjenne sin besøkelsestid. Og den tiden den er nå.

Roy Vega

Hadde det ikke vært for at det finnes folk som gjør sin research bedre enn journalistene, hadde de sluppet å havne i skammekroken. Spørsmålet er kanskje om leserne lærer før journalistene.

Mer om media:

Mer fra skammekroken:

Mer:

VG: Her er VGs nye sjefer.

VL: Mediene tar selvkritikk etter Maria Amelie-saken.

VG: Kritikk og selvkritikk av mediene i Maria Amelie-saken.

Feige politikere

Publisert 17. januar, 2011 av Norske forhold

Hvis man skal tro media, løslot politiet en narkosiktet afghansk mann som ble vedtatt utvist i 2008, men har holdt seg skjult i flere år, for å fengsle Maria Amelie.

Faksimile VG.

Visstnok jobber enkelte etter regelen om å aldri sjekke en god historie. Faktasjekk kan ødelegge mange sensasjonelle oppslag, og oppslag som ikke er sensasjonelle er det visst en del journalister og redaktører som ikke ønsker å publisere?

På den annen side kan slike oppslag, dersom de ikke stemmer med den virkelighetsoppfatning ansvarlige tjenestemenn og politikere måtte ha, lede debatten over på ting som det faktisk er lettere for de ansvarlige å tilbakevise. Journalistisk slurv og lettvinthet blir dermed til gunst for makthaverne, da omtalen og debatten ikke ledes inn på de faktiske prioriteringene og ansvaret til de ansvarlige, men heller blir lettvinte påstander som faller til jorden som tilbakeviste og kanskje strengt tatt faktisk feil slik de er fremstilt.

Selv om man ikke setter de to faktum i direkte årsakssammenheng med hverandre så burde media ha stoff til å skrive om prioriteringer:

En narkosiktet mann med utvisningsvedtak, som har holdt seg skjult, ble pågrepet av politiet og sluppet fri fordi det angivelig ikke var plass til ham.
Den godt integrerte, norsktalende og utdannede Maria Amelie, (med fersk arbeidskontrakt som journalist i Teknisk Ukeblad) som har stått åpent frem og hadde kjent tilholdssted ble pågrepet og satt i arrest samme sted, mens hun venter i uvisshet på når utsendelse skal skje.

Disse sakene er resultater av politiske prioriteringer og valg. Man kan forsøke å kamuflere det bak så mangt: Skille mellom politikk og forvaltning, delegering, forvaltningspraksis etc, men til sist er handlingene uansett resultater av en villet politikk. Forvaltningen kan jo ikke bare gjøre som de vil, stikk i strid med politiske vedtak!

Politisk feighet

Jovisst kan det være ubehagelig å være yrkespolitiker når man må fronte det man frykter kan oppfattes som negative konsekvenser av den politikk man har ansvaret for, men det hører med til voksenlivet å ta ansvar for sine handlinger, også konsekvenser man ikke liker. (VL: Biskop: Politikerne toer sine hender.

KrF-leder på oppsigelse, Dagfinn Høybråten, har et poeng når han omtaler regjeringen som en tafatt tilskuer til konsekvensene av egen politikk. De tier, mens byråkratene på mange områder driver frem en politikk enkelte politikere helst ikke snakker om, men lar skje. Han kaller det å drive politikk etter «Doris Day-metoden»: (Que sera – sera: Det som skjer – det skjer.)

Jeg kaller det politiske feighet. Det dreier seg ikke om å være enig eller uenig i politiske standpunkt. Det dreier seg om hvorvidt politikerne våger å stå for sine egne meninger når det blåser, ikke bare på godværsdager. (Tidligere justisminister Anne Holt slakter eget parti: AP får ikke min stemme. VG.)

Og bare for å klarlegge det: Min forakt for slik feighet gjelder politikere av alle slags partitilhørigheter. Når FrPs Per Willy Amundsen sier at mullah Krekar burde vært sendt ut først, men at også Maria Amelie burde vært utsendt, kan man være enig eller uenig i budskapet, men han fortjener i alle fall respekt for å våge å si slikt akkurat nå, og ikke snu kappa etter den sterke sympativinden som blåser. Hadde han sagt at Krekar skal ut og Maria Amelie skal få bli, hadde dette vært uærlig og feigt i forhold til at hans parti faktisk vil ha en strengere praksis.

En helt annen side av saken er at man ( i alle fall jeg) kan ha respekt for folk man er uenige med, så lenge de oppfører seg redelig.

På samme måte kan de som også i andre saker ønsker en helt annen innvandringspolitikk, og står for det samme også i denne saken, som KrFs Høybråten som vil gi henne opphold, få samme respekt.

Innvandringsdebatter har lett for å havne i grøftene, eller skyttergraver, der man beskyldes for å enten ønske seg åpne grenser og fri flyt eller lukkede grenser og inhumanitet. Det går an å debattere forvaltningspraksis og prioritering av utsendelser uten å ta hele innvandringsdebatten om og om igjen.

Hvis media vil, og hvis politikerne vil, kan man gjerne debattere prioriteringer: Hvem skal ut først. Hvor skal ressursene settes inn. Hvem er farligst for landet og hvem kan stå lenger bak i køen og vente til verstingene er ekspedert.

Maria Amelie skriver selv på sin blogg i åpent brev til statsminister Jens Stoltenberg:

«Jeg føler meg forskjellsbehandlet. Det er mange andre her som har ventet både to, tre, ti og 16 uker før de blir sendt ut. Mens jeg plutselig havner først i køen. Kun to dager etter at jeg ankom her fikk jeg vite at jeg blir sendt ut om noen dager. Hvor er likheten for loven med dette?»

Slikt burde de ansvarlige fått besvare og klarlegge. Dersom dette er en forvaltningspraksis som strider mot hva et politisk flertall ønsker, er det politikerne som har makt til å endre på det.

Du må gjerne mene, at narkosmuglere og andre grove kriminelle fortjener opphold mer enn Maria Amelie, Jens Stoltenberg. Eller du må gjerne mene det motsatte. … men å flykte unna debatten uten å klarlegge ditt syn på prioriteringene som utføres av en forvaltning som styrer etter din regjerings (og eventuelt ulike stortingsflertalls) politiske styringssignaler er bare feigt.

Jeg tar heller i mot 1000 nye «Marie Amelier» enn å måtte fø på en ryggradløs yrkespolitiker som ikke våger stå opp når det blåser.

Mer:

VL: Retten: Maria Amelie kan løslates.

VG: Borgarting lagmannsrett om pågripelsen: – Uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Løslates mot meldeplikt og betingelse av å fortsatt oppholde seg på kjent sted. VG: Vil ikke gifte seg bare for å få oppholdstillatelse. VG: Justisminister Knut Storberget sendte Marie Amelie julekort, angivelig uten å vite om utvisning.

Det politikerne ikke vil fortelle deg

Publisert 8. januar, 2011 av Norske forhold

Etter snart 20 år med løfter om enerom fra ulike politiske flertall, viser tall Aftenposten har innhentet at det fremdeles er mange som ikke får det. Det er slik fordi politikere heller vil ha det slik enn å miste makt fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjon til innbyggere med rettigheter.

Mer: Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv.

I den grad man kan stole på innrapporterte tall fra kommunene selv til Statistisk sentralbyrås KOSTRA, er det 2500, eller 6,3 prosent av sykehjemsbeboerne som mangler enerom. (Det er et beklagelig faktum at enkelte kommuner jukser med rapportering av enkelte opplysninger for å fremstille situasjonen i egen kommune bedre enn de i virkeligheten har klart å stelle det til. Det kan også illustreres ved at i offisielle rapporter har mange kommuner rapportert at de ikke har ventelister, mens de i realiteten har manipulert informasjonen for å fremstå ufortjent bedre.)

Faksimile TV2.

Hvorfor er det fremdeles ikke enerom til alle som ønsker det, hvis det har vært et mål for ulike rikspolitiske flertall under de siste ni helseministrene å skaffe enerom til alle som vil ha?

Hovedårsaken kan være politikerne selv, men trolig vil de ikke fortelle det, selv de som eventuelt har evne til å innse at deres ønske om politisk prioriteringsmakt lokalt er proppen i systemet.

Dersom det hadde vært innført lovfestede rettigheter for pleietrengende til å få plass på enerom, og tilstrekkelige sanksjoner overfor den myndigheten (kommunen) som ikke innfrir rettighetene, ville det vært en automatikk i at de som trenger ytelsen fikk den. Kommunen hadde i alle fall ikke hatt noe å spare på å neglisjere pleietrengendes behov og rettigheter for å bruke de frigjorte midlene på ting de prioriterer. Kroner spart på å ikke innfri ønsker om enerom kan bli mange små summer å bruke på lokale tiltak, med bilde av en smilende og stolt ordfører i lokalavisa.

Slik (lovfestede rettigheter til innbyggerne og straff/sanksjoner overfor kommuner) er det ikke. Kommunene velger om de vil gi pleie. De definerer for eksempel om en person er pleietrengende og står i sykehjemskø, eller om sykehjemskøen ikke eksisterer, hvilken pleie som er tilstrekkelig for å dekke det de definerer som behovet og hvordan de vil gi den pleien.

Dersom noen lokalpolitikere ser mulighet til å bruke skattepenger på ordførerens eller andre politikeres private kjepphester, kanskje ikke-lovpålagte oppgaver som de i utgangspunktet ikke har midler til å realisere uten å ta en liten bit fra sektorene pleie og skole der det meste av kommunens utgifter ligger, så kan man ikke se bort i fra at nettopp det skjer.

Samtidig som politikere på riksplan vedtar mål om verdighet i pleien, enerom til alle som ønsker det, og bevilger penger til kommunene, så har kommunene (lokalpolitikerne) makt til å prioritere selv. Det er heller ikke umulig for i overkant kreative lokalpolitikere eller rådmenn som ønsker det å flytte kostnader fra ikke- lovpålagte områder over til å bli dekket av for eksempel øremerkede midler til pleie. Slik kan det på papiret og i KOSTRA-tall man argumenterer med, virke som om kommunen prioriterer pleie høyere enn de faktiske realiteter. Vanlig årsrevisjon og kontroll overfor kommunene er ikke dimensjonert for å avdekke slike former for kreativ regnskapsføring.

I festtaler kan dette bli kalt kommunalt selvstyre eller lokaldemokrati. For de som rammes blir det kommunale selvstyret heller lokalpolitikeres maktmisbruk overfor de som sitter med udekkede pleiebehov.

Mer: «Narvestad-kommuner».

Den korte løsningen på problemet er å frata lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen makten som kan misbrukes. Hvis pleietrengende Olga er utstyrt med lovfestede rettigheter som innebærer (også) økonomisk straff overfor kommuner som ikke innfrir rettighetene, vil man ha et virkemiddel som gjør det mindre økonomisk interessant for lokalpolitikere og kommuner å stadig nedprioritere noen av de pleietrengende som klager minst.

Så lenge kommunene har makt til å omprioritere mellom ulike statlige mål og egne ønsker, eller bedrive kreativ regnskapsføring over egen ressursbruk, bør man ikke bli forundret over at noen av de som er mest avhengige av kommunens tjenester blir de lidende.

Selv om noen skulle finne på å grave i tallene og skrive om realitetene, at 2500 mangler enerom på sykehjem, så er det de 2500 sykehjemsbeboerne som bærer «straffen», og ikke kommunene. Og som ris bak speilet har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon trusselen om at uten å pakke to på samme rom, måtte den ene vente på plass, til en med plass dør og frigjør en plass.

I Norge er det 430 kommuner. Noen har flaks med hvilken kommune de bor i. Noen er så ressurssterke og fri at de kan flytte til kommuner med bedre tilbud («kommunale velferdsflyktninger»). Landsdekkende like rettigheter, med tilhørende sanksjoner, ville gjort slutt på kommunalt selvstyre/ kommunalt vanstyre, men prisen å betale for det er altså at lokalpolitikere må miste noe makt. Og den prisen synes politikerne er for høy.

[polldaddy poll=4113812]

En kvise på religionsfrihetens rumpe

Publisert 5. januar, 2011 av Norske forhold

Guvernøren ble drept fordi han fornærmet Islam. Eller rettere sagt: En muslim oppfattet det som en fornærmelse av profeten Muhammed når guvernøren var motstander av en streng blasfemilov.

Burde slikt gjøre inntrykk på personer som ønsker å leve i et land med ytringsfrihet og forholdsvis fritt for makt i religiøse lederes hender? Når fem hundre moderate lærde muslimer støtter slike drap, burde i alle fall noen våge å stille spørsmålet: Hvor moderate er egentlig muslimer i Norge som kaller seg moderate?

Faksimile Vårt Land.

Også i Norge har vi sett krav om å innføre en streng blasfemilov og rop om å fordømme de som fra muslimske troendes ståsted oppfattes å være krenkelser mot profeten Muhammed. 12. februar 2010 demonstrerte, i følge VG, 3000 muslimer ulovlig i Oslo. De protesterte mot den norske ytringsfriheten og krevde strengere blasfemilov og fordømmelser av de som etter deres oppfatning krenker Islam. Burde man gi etter for kravene om å beskytte Islam mot det talsmenn for muslimene i Norge oppfatter som kritikk og upassende ytringer om deres religion?

Med en streng blasfemilov som redskap ønsker noen å forfølge det de oppfatter som blasfemi. Kristne er den mest forfulgte religiøse gruppen i verden i dag. I åtte av de ti landene med mest religionsforfølgelse er Islam den dominerende religionen. Mange av landene har strenge blasfemilover, som i alle fall internt brukes for å legitimere avstraffelse og forfølgelse av de som oppfattes som fiender av det deres imam preker som den rette Islam.

Faksimile NRK (2004).

Ikke bare muslimer, men også politikere av svært ulik partitilhørighet, som prøver å vinne velgere, har støttet krav om strengere blasfemiparagraf i Norge. Opposisjonspolitiker Carl I. Hagen (FrP), Senterpartileder Liv Signe Navarsete og utenriksminister Jonas Gahr Støre (AP) har alle støttet krav om å vekke til live og praktisere mye strengere den sovende norske blasfemiparagrafen.

De får selv vurdere om drapet på guvernøren i Pakistan er i deres ånd, eller om blasfemiparagrafen de vil ha i Norge ikke skal få tolkes slik muslimer synes den skal. Uansett er politikeres synsing i ettertid lite verdt den dagen de har gitt lovtolkere en blasfemilov å praktisere. Noen politikere vet muligens også at i blant annet Islam er det opp til religiøst lærde å tolke lover.

Krav om mer makt til og respekt for imamene i Islamsk Råd Norge er også satt frem en rekke ganger. Blant annet av Venstre-politiker Abid Q. Raja, som egentlig ville melde seg inn i forholdsvis konservative KrF, men siden de ikke ville la muslimer ta tillitsverv den gangen Raja ønsket politisk makt (Aftenposten, 2002), valgte han heller det liberale partiet Venstre. Gjør det for eksempel ham til liberal (eller moderat)? Ville den samme Raja vært sett mer på som en religiøs fanatiker og mørkemann dersom han heller hadde fått verv i KrF? Man burde kanskje bedømme moderat i forhold til de verdier man knytter til dette i Norge, og ikke i forhold til en «stammetolkning» av en religion som noen har tatt med seg fra Pakistan?

Etter mitt syn er blasfemiparagrafer å betrakte som kviser på religionsfrihetens rumpe. Det blir også feil å kalle alle ytringer man ikke liker om egen religion for blasfemi – religionsbespottelse som må straffes.

Siden religionsfrihet kun er en side av pluralismen i et mangfoldig, fritt samfunn, der også ytringsfrihet må veie meget tungt, må blasfemiparagrafer veies ikke bare i forhold til en tenkt eller subjektivt følt undertrykkelse av Islam (undertrykkelse i form av for eksempel å tegne en som kalles Muhammed). Om kristne, katolikker, jøder, buddhister, sikher, taoister og tilhengere av andre religoner enn Islam også måtte se blasfemiparagrafer som sin reddende engel, for å beskytte egen tro mot andres tvil, er blasfemiparagrafer for meg fremdeles en kvise det er mulig å slippe.

Nei til blasfemiparagraf i Norge.

Mer:

–«Drep de som fornærmer Islam».

–Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.

[polldaddy poll=4342063]

Se også Thomas Lægreids blogg: Er det Islam som er problemet?

Mer:

VL: Islamsk skriftlærd med oppsiktsvekkende uttalelse: Fordømmer muslimers terror mot kristne i Egypt. VL: Tre muslimer arrestert etter drap på julefeirende kristne i Egypt. VL: Kristne verdens mest forfulgte trosgruppe. VL: Prest: – Angrep på kristne i Egypt skyldes rasisme. -Muslimene som har gjort dette hater kristne, sier Fader Markos. VL: (Den viktigste grunnen til integrasjonsproblemene mener både tyskere og franskmenn er muslimenes egen motstand mot integrering.)

Ronny og Roger går mest konkurs

Publisert 3. januar, 2011 av Norske forhold

Svar

Det ble registrert 5593 konkurser og tvangsavviklinger i Norge i 2010. Året før var det 6466. I følge en undersøkelse fra Proff forvalt var enkelte fornavn i større grad enn andre innblandet i konkurser.

Faksimile E24.

Selskaper med Ronny, Tommy og Roger som daglig leder hadde høyest andel konkurser sett i forhold til alle selskaper der daglig leder hadde dette fornavnet.

Ser man kun på navn der minst tusen daglige ledere hadde fornavnet, for å luke bort noen flere mulige tilfeldigheter, står Roger igjen som hyppigste konkursaktør.

Faksimile E24.

Ved vurdering av næringsdrivendes kredittverdighet er det visst mange hensyn å ta 🙂

PS: Selv kjøpte jeg dekk av Tommy og varmepumpe av Roger i høst.

Mer:

E24: Ronny går mest konkurs.

Manglende evne til redelig informasjon?

Publisert 3. januar, 2011 av Norske forhold

Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

Faksimile VG.

VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

–Forsvaret svikter.

– Alt for Norge.

Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

Mer:

–Jukser for å ikke bli avslørt.

– … men på overflaten ser det bra ut.

– Bukken og havresekken igjen og igjen.

[polldaddy poll=4330395]

Mer:

VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.

Strategien må endres

Publisert 18. desember, 2010 av Norske forhold

Det var usedvanlig labert engasjement blant norske muslimer i forbindelse med markeringen mot terror lørdag 18. desember. Det var Islamsk Råd Norge som sto bak det tilsynelatende lite appellerende arrangementet.

Fra nettsiden til IRN.

Har noen overdrevet hvilken rolle Islamsk Råd Norge skal og kan spille i forhold til å få muslimer til å ta avstand fra handlinger enkelte blant dem begrunner i sin Islam-tolkning?

(Oppdatert: Wahabismen er en voksende retning innen Islam også i Norge. Blant annet terrororganisasjonen al Shabaab, som har flere norsk-somaliere i sitt nettverk, og støttes av enda flere, tilhører den retningen.)

Vil ikke adlyde Islamsk Råd Norge?

Ifølge VGs artikkel var det i underkant av 200 oppmøtte, og rundt halvparten av dem var ifølge Abid Q. Raja etniske nordmenn.

Mens islam-misjonær Abid Q. Raja skylder på været og at muslimer allikevel tar avstand fra terror slik at de ikke trenger vise det, trekker VG en sammenligning med da norske muslimer demonstrerte mot ytringsfrihet og for strengere blasfemistraffer i februar. (Oppdatert. Pakistansk guvernør drept. Antatt fordi han ville moderere landets strenge blasfemilov. VL.)

Da var det 3000 tildels meget engasjerte muslimer som viste sin avsky. Og det var i en demonstrasjon som Islamsk Råd Norge offentlig advarte muslimer mot å delta i.

Faksimile VG.

Kanskje norske myndigheter burde stikke fingeren i jorda og endre strategi dersom målet er å få muslimer til å tilpasse seg det norske samfunnet, et samfunn der rekordmange melder seg ut av statskirken og færre går i kirken?

(Oppdatert 1: I kontrast til økende Islam-makt blir kristne skolelag kastet ut av offentlig skole. -Vi ønsker ikke et splittende tilbud på skolene våre, uttaler enhetsleder oppvekst i Larvik kommune, Sissel Gro Johnson. VL.

Oppdatert 2: Og i fravær av ultimate krav overfor muslimer i Norge praktiseres deres kjønnsfascistiske regler også her: Unge muslimer mener det strider mot Koranen å håndhilse på det motsatte kjønn. VG.)

Hvis målet er å frigjøre norske muslimer fra prestediktatur, og la dem tilpasses et sekulært Norge der de må tenke selv, er det kanskje greit å velge andre dialogpartnere enn presteforeningen Islamsk Råd Norge og deres konservative mørkemenn symbolisert ved en av talerne de hadde valgt ut, Mohammad Usman Rana. Ironisk nok var det han som i en sammenheng påpekte at Norge er mer islamsk enn mange islamske land.

Et apropos til det: Muhammedbilder vanlig i muslimske land.

Å tenke selv og ta ansvar må læres på godt og vondt.

Hvordan hadde det norske samfunnet utviklet seg dersom alle til enhver tid skulle spørre presten hvordan de skulle innrette seg i praktiske gjøremål i hverdagen, mat, klesdrakt, jus, politikk, familieråd OG en religion som er mer enn bare en religion i stedet for å ta ansvar og tenke selv?

Kanskje er det ikke slik at mange norske muslimer har så veldig lyst til å stadig høre på hvordan Islamsk Råd Norge og uoppnevnte dobbelttalende muslimtalsmenn som Mohammad Usman Rana mener de må oppføre seg for å behage Allah fra morgen til kveld?

Mer:

Islamkrigerne.

Vil ikke integrere seg.

Kanskje mange muslimer som velger å leve i Norge ønsker mindre religiøs makt i sine liv her? Mindre makt til imamer og deres forening Islamsk Råd Norge og mer personlig frihet og ansvar for både kvinner og menn?

Norske myndigheter ser ikke ut til å ønske å tilby det alternativet. Integrering av muslimer i Norge er visst utenrikspolitikk. Utenriksminister og dialogpraktikant Jonas Gahr Støre har valgt å gi dialogmakten til imamene i Islamsk Råd, mens sekulære muslimer som Walid al-Kubaisi og Sarah Azmeh Rasmussen med flere marginaliseres av norske myndigheter.

Hvis man virkelig ønsker mindre makt til religionsforvalterne, er det underlig at man stadig velger å gi dem makt ved handling. Jonas Gahr Støre bør derfor forklare offentligheten hvorfor han heller vil opptre sammen med konservative Islam-misjonærer som Mohammad Usman Rana enn muslimer med et mer vestlig og avslappet syn på hvor mye makt religion (Islam) og imamer skal ha.

[polldaddy poll=4135122]

Mer:

VL: 40 prosent ser på Islam som en fare mot egen nasjonal identitet. Den viktigste grunnen til integrasjonsproblemene mener både tyskere og franskmenn er muslimenes egen motstand mot integrering. Som de neste to viktige grunnene anfører de spurte i begge land kulturforskjeller og gettoisering. VL: Stormufti Ali Gooma går ut mot terroren i Egypt. VG: Ber niqab-kvinner stå frem i den offentlige debatten. VG: Mener niqabtreff er en kjempeidè.

Her er de verste ulykkesfylkene

Publisert 18. desember, 2010 av Norske forhold

Vi kan forvente i overkant av 200 trafikkdrepte og rundt 9000 trafikkskadde et «vanlig» år i Norge. Ser man på ulykkestallene for 2009 og hittil i 2010 (skrevet 18. desember) er det enkelte fylker som skiller seg ut med både høyere og lavere forekomst av ulykker i forhold til folketall.

[polldaddy poll=4267162]

Mange måter å måle på

Når man måler hyppighet av trafikkulykker, -skadde og -døde er det mange ulike måter å måle på. I Statistisk sentralbyrå kan du se dødstall i forhold til antall registrerte motorkjøretøyer, i forhold til antall innbyggere og i forhold til antall kjørte kilometer. I sammenligning med andre land er det jo greit å ha felles referanserammer. Allikevel kan det være greit å se litt på tall som ikke er sammenlignbare med andre land også.

I en sammenligning mellom ulykkestall i norske fylker ser man at det er enkelte fylker som har betydelig større forekomst av trafikkskadde og trafikkdrepte i forhold til innbyggertall. Dette sier selvfølgelig lite om hvorvidt det er innbyggerne i akkurat det fylket som er mest ulykkesutsatt, da de som trafikkerer ikke nødvendigvis trenger være bosatt i fylket.

Går man i dybden kan man muligens finne at mange av de verste ulykkene skjer på typiske gjennomfartsveier med høyt fartsnivå som E6, E18, E39, RV3 … Kanskje finner man også holdepunkter for å bygge opp under sammenhenger mellom høy fart og ulykker, eller mellom tungtrafikk og alvorlige ulykker eller mellom bedre veier og færre ulykker?

Faksimile Nettavisen.

Bil, vei, fører

Hvis man går ut i fra at bilenes alder/ sikkerhetsnivå og trafikkulturen er omtrent lik i fylkene, gjenstår forhold ved vei og veimiljø. Dette er de enkleste forholdene å endre, og kan spenne fra tiltak som bedre skilting til fysisk utbedring av ulykkespunkt eller standardheving av en strekning.

Fylkestallene kan være nyttige i forhold til en debatt der mange hensyn veies mot hverandre når politikerne krangler om hvilke strekninger/fylker som skal få og ikke få midler til utbedring i gjeldende planperiode.

Uavhengig av partitilhørighet er det gjerne fylkestilhørighet som avgjør hva stortingspolitikere mener om hvilke veier som bør prioriteres. Egne velgere er visst mye viktigere for de med prioriterings- og bevilgningsmakt enn velgere som ikke tilhører stemmekretsen?

Fylkene med flest trafikkoffer i forhold til innbyggertall

I 2009 var det følgende fylker som hadde flest trafikkdøde og trafikkskadde i forhold til fylkets innbyggertall:

Telemark. 2,94 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Aust-Agder. 2,93 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Hedmark. 2,78 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Østfold. 2,50 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.

Hittil i 2010 er det faktisk også de samme fire fylkene som inntar de øverste plassene, og rekkefølgen er den samme. (Tallene etter 11 av årets måneder: Telemark 2,73, Aust-Agder 2,24, Hedmark 2,12, Østfold 2,09. NB: Alle disse verdiene er over standardavviket, 2,39 i 2009 og 2,05 i 2010.)

Fylkene med færrest

Også i den andre enden av oversikten er det mange fylker som går igjen.

I 2009 var det lavest forekomst av trafikkdrepte og – skadde i forhold til innbyggertallet i:

Troms 1,48 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Rogaland 1,53 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Akershus 1,74 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Buskerud 1,83 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Nord-Trøndelag 1,88 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.

(NB: Nedre grense for standardavviket var 1,75 for året 2009 og 1,50 for 2010.)

For 2010 ser det slik ut:

Nord-Trøndelag 1,31 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Rogaland 1,31 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Buskerud 1,37 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.
Akershus 1,44 døde eller skadde pr 1000 innbyggere.

Hva gjør man eventuelt annerledes og bedre i Rogaland og Akershus i forhold til Telemark, Aust-Agder og Hedmark?

Hemmelige ulykkesveier

I hvilken grad enkelte veistrekninger spiller noen rolle i positiv eller negativ betydning, er ikke umiddelbart lett å si. Dessverre fører ikke Statens vegvesen offentlig tilgjengelig ulykkesstatistikk på veinivå. Det innebærer at offentligheten ikke har statistikk på Norges mest ulykkesutsatte veier. Nettavisen har imidlertid gjort et forbilledlig journalistisk arbeid for å få frem dette.

(Mer: Nettavisen: Dette er Norges farligste veier.)

Det er å håpe at politikere tar ballen og sørger for å få rapportert statistikk som viser på hvilke veier ulykkene skjer. Det kan være viktig voksenopplæring for politikerne selv. Og der ligger mye av det eventuelle problemet med prioriteringer og fordeling av de til enhver tid tilgjengelige ressurser til trafikksikkerhet og utbedring av veier.

Mest lest på Norske forhold sist uke pr 18. desember 2010 –

(Målt med Wibstats som Bloggnorge dessverre har gått over til fra den etter min erfaring mye bedre og mer pålitelige CyStats):

Mer:

VG: Arne Sortevik (FrP) i Stortingets transport og kommunikasjonskomitè krever uavhengig transporttilsyn. VL: Far og sønn omkom i busstragedie i Lavangsdalen. E8, Balsfjord, Troms. TV2: Trafikkulykken ved Tromsø. Havarikommisjonen på plass lørdag. VG: Tromsøs ordfører Arild Hausberg: Mest tragiske ulykke i vår historie. VG: Mads Gilbert etter dødsulykken: -Et hardt slag. VG: Bil fikk sleng og kolliderte med buss. VG: Bussjåføren. -Det verste jeg har vært med på. VG: Lege og rødt-politiker Mads Gilbert slakter politikernes innsats i forhold til å legge til rette for sikker ferdsel på dødsveien. VG: Håndballjenter i sjokk etter dødsulykke. VG: Kvinne i 20-årene omkom i frontkollisjon med tre biler innblandet. E6, Verdal, Nord-Trøndelag. VG: Mann alvorlig skadet i kollisjon mellom personbil og vogntog. Slemmestadveien, Asker, Akershus. VG: Skadet i kollisjon med vogntog. Slemmestadveien, Asker, Akershus. TV2: Mann i midten av førtiårene alvorlig skadd i utforkjøring. Riksvei 7, Nes kommune i Hallingdal, Buskerud. VG: Færre dødsulykker i trafikken i Norden i 2010. VG: Fotgjenger alvorlig skadd etter å ha blitt påkjørt i gangfelt av mann i 70-årene. VG: Søppelkjører døde etter å ha blitt påkjørt. Riksvei 172, Sørum, Akershus. VG: Alvorlig skadd i kollisjon mellom personbil og buss. Riksvei 283, Nedre Eiker, Buskerud. VG: Tysk turist truffet av pick-up med henger ved Rauland høgfjellshotell. Vinje kommune i Telemark. VG: Politimann alvorlig skadd i trafikkulykke i Oslo. VG: Varsler dødsføre de neste dagene. Bilister i Norge uerfarne med vinterføre etter mange milde vintre. TV2, VG: Fire til sykehus etter ulykke i Skien. Riksvei 36, Dolva i Skien, Telemark.

Sin egen motstander

Publisert 9. desember, 2010 av Norske forhold

Er åpenhetsforkjemperne i WikiLeaks, frontet av Julian Assange, egentlig sin egen motstander uten at de vet det selv? Tvinger de frem en strengere arkiv- og innsynspraksis? I tilfelle er de ikke de eneste som biter seg selv i halen.

Amazon og Mastercard støtter fortsatt WikiLeaks

Selv om internettgiganten Amazon kastet ut WikiLeaks fra sine servere, ifølge media etter press fra USA, så er det fortsatt mulig å støtte WikiLeaks via Amazon.

Og selv om betalingskortselskaper som Mastercard og VISA har stanset overføringer til WikiLeaks er det fortsatt å mulig å bruke disse kortselskapene til å betale for å støtte WikiLeaks.

Forundret? Det er kanskje både Amazon og kortselskapene også.

Siden flere av de som sprer støtte til WikiLeaks kastes ut av både twitter og Facebook om dagen, er det et åpent spørsmål hvor lenge denne støtten forblir mulig, men klarte jeg å finne det uten deres hjelp så klarer nok de det også uten min hjelp 🙂 Derfor ingen lenke til siden.

Julian Assange - Fører han til mer åpenhet? Faksimile WikiLeaks

Islendingen Herbert Snorrason har hoppet av og vil starte et alternativt lekkasjenettsted fordi WikiLeaks etter hans syn styrte mot å bli et kommunistparti der lederen Julian Assange ikke tålte motforestillinger.

Han får ha lykke til. (Oppdatert: DN: «Nytt Wikileaks» gör revolt mot Assange.)

Inntil videre er det Wikileaks som får overskriftene og er i strid.

Det sentrale for WikiLeaks som organisasjon er nå å få besøk på sine sider og gjennom det hjelp til spredning av informasjon og økonomisk støtte.

For å oppnå dette er de avhengige av å spre nettadressen sin.

IP-adressene til WikiLeaks

Adresser i formatet «wikileaks.org» kan enkelt sperres ved å få DNS-leverandøren til å stanse trafikken fra domenenavnet til IP-adressen kunden har. Nevnte adresse er da også sperret. Foreløpig ligger sidene på wikileaks.ch (i Sveits), men landet er under press fra USA og Frankrike for å kutte tjenesten.

IP-adressen til WikiLeaks. Du kan betale for den med Mastercard på Amazon.

Uansett hvor mye sidene må flyttes rundt omkring på servere med ulike domenenavn så finnes det en adresse som er den samme hele tiden – IP-adressen, en tallkode i fire deler.

Vi kan sammenligne det med et telefonnummer. Man kan si at i stedet for å huske og bruke telefonnummeret til Julian Assange så bruker man heller navnet. Og navnet peker til telefonnummeret.

WikiLeaks har en IP-adresse i Sverige og en i Frankrike. Uansett hvor mange DNS-leverandører som stenger av navnetjenestene slik at de må flytte rundt og få stadig nye navn, så kommer man til WikiLeaks ved å skrive inn IP-adressen i nettleserens adressevindu.

Via en tjeneste fra Amazon kan man spre denne IP-adressen, og dermed spre støtte til WikiLeaks. For å spre denne støtten kan man betale med kortene fra selskapene som ikke ville støtte WikiLeaks!

IP-adressen 88.80.13.160 (som Sveits-adressen peker til) er levert av firmaet PeRiQuito AB i Sverige.

Den andre IP-adressen er 213.251.145.96 . Der står OVH Systems i Frankrike som tjenesteleverandør.

Ikke det snille geniet mot den slemme idioten

Jeg har i et tidligere innlegg stilt spørsmål ved blant annet kildekritikken overfor WikiLeaks i innlegget WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Det står jeg fortsatt ved. I mitt hode er det plass til flere tanker samtidig. Derfor er det greit både å vite hva WikiLeaks sprer og stille spørsmål ved hva dette kan føre til med tanke på åpenhet.

I en strid trenger ikke noen av aktørene ha alt rett, mens deres motstandere har alt feil.

Faksimile av nettsidene på de to IP-adressene

Selv om WikiLeaks sprer informasjon som både stater og bedrifter synes er pinlige, og som media boltrer seg i, betyr det ikke at de skal være immune for kritisk ettergåelse av metoder, utvalg og mulige konsekvenser for de som rammes.

Selv om en person har skrevet noe oppsiktsvekkende i et internt notat om en annen person, så er det ikke nødvendigvis slik at alle som offentliggjør slikt, mot informasjonseierens vilje, fortjener tilbedelse og logrende honnør.

En kanskje utilsiktet effekt av stadige informasjonstyverier kan bli at det enkelte steder utvikles en motvilje overfor å dokumentere i klartekst, arkivere og eventuelt praktisere et visst innsyn for offentligheten.

Media og åpenhetstilhengere ser ikke ut til å ha overskuet mulige innstramminger i praksis for virksomheter som tilpasser seg WikiLeaks-trusselen.

Hva har åpenhetstilhengere tjent den dagen byråkratene i enkelte tilfeller heller bruker koder, egne ordforståelser eller et for utenforstående lite tilgjengelig «stammespråk» i dokumenter som arkiveres?

Eller hva om makulerings- og kassasjonspraksisen gjør at visse dokumenter som arkiveres i dag ikke havner i arkivet for ettertiden, av frykt for at noen skal stjele og lekke dem?

Da har WikiLeaks sin praksis gitt de som ønsker hemmelighold hjelp til å stramme inn rutinene. Av hensyn til rikets sikkerhet, forholdet til andre nasjoner eller selskapers økonomiske interesser er det kanskje bedre å makulere dokumentene, eller privatisere arkivene?

Makt til å ødelegge

Jens Christian Hauge

Praksisen bør ikke være ukjent i Norge der etterkrigstidens mektigste nordmann, Jens Christian Hauge, tok i privat eie/forvaring en enorm mengde dokumenter som således ble holdt utenfor både offentlig innsyn i samtiden og i ettertid.

Flere år etter hans død var dokumenter tilhørende offentlige arkivskapere og bedrifter, som noen kanskje delvis stjal eller underslo (?), fortsatt kun tilgjengelige for de han hadde bestemt skulle ha eksklusiv tilgang.

(Dette er nå endret. Arkivverket har åpnet for alle med «gyldig interesse»!)

Foto fra oevrebotten.com.

Mer om arkiv hos: Depotdrengen: Okkupasjonshistoria og arkiva.

Under trusselen om offentlig innsyn og lekkasjer ble store mengder mulig kompromitterende dokumenter i både offentlig og privat eie om offentlig maktmisbruk brent i Norge, selv i en tid uten internett og der politikerne hadde grei kontroll med rikskringkastingen og pressen. Er det dit Julian Assange og medløperne tvinger de som ikke kan leve med å få dokumentene smurt utover på nettsider?

Det er ikke alltid åpenbart hvem som er på vennenes og på vennenes fienders side.
Det er ikke alltid åpenbart at åpenhetsforkjemperens metoder og praksis betyr mer åpenhet i det lange løp.

Hva om frykten for massivt informasjonstyveri og ukontrollert spredning skaper flere «Jens Christian Hauger» rundt omkring som gjemmer unna … eller makulerer for sikkerhets skyld?

En annen side av dette er jakten på Julian Assange. Skyldig eller ikke skyldig i voldtekter får det bli opp til svensk rettsvesen å dømme.

Selv om han for noen er en åpenhetshelt kan han samtidig være å klandre for andre ting. Og motsatt: Selv om man misliker hans «åpenhetskamp» har han selv krav på den samme grad av taushet og åpenhet om egne forhold som myndigheten gir også andre.

(Oppdatert: Lekket politirapport i VG: Assange rev av meg klærne.)

Selv om han måtte mislike visse lover, normer og taushetsplikt betyr ikke det at de som skal praktisere lovene kan se bort fra dem.

Og en helt annen side igjen er at hendelser i kjølvannet av lekkasjene kan sette fokus på IT-sikkerhet og forsvar mot cyber-angrep hos både myndigheter og bedrifter. Som, igjen vil være en utilsiktet konsekvens av slike angrep og trusler?

[polldaddy poll=4221508]

WikiLeaks på twitter finner du her.

Mer:

VG: Utenriksminister Jonas Gahr Støre fascinert av WikiLeaks-lekkasjer. VG: Norsk selskap stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VG: Bank of America stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VL: USA dyrket kontakt med FrP. VG: Bekymret ambassadør. Jødehatet øker i Norge. VG: Ali Israilov fryktet snikmord i Norge – fikk trygghetsalarm. Ført i sikkerhet til USA. VG: SVs ungdomsparti, Sosialistisk ungdom, speiler WikiLeaks-side. FrPs ungdomsparti, Fpu, vurderer å anmelde politisk motstander. VG: Assange i isolasjon. VG: Pave Benedict XVI hjalp til med å få frigitt 15 britiske marinegaster som ble tatt til fange i Iran. VG: Pakistanske aviser trykket falskt WikiLeaks-dokument. SvD: Riksdagsrepresentanter fra Moderaterna (søsterparti av norske Høyre): Sverige bør fördöma USAs övertramp. VG: Christine Assange tar sønnen i forsvar: -Julian ville aldri voldtatt noen. VG: Advokat: -USA forbereder spionsiktelse mot Assange. DN: Russlands statsminister Vladimir Putin kritiserar Assange gripande. VG: Australias utenriksminister mener lekkasjene er USAs egen feil. SvD: Överbelastningsattacker- vapen för aktivism på nätet. VG: 16-årig gutt fra Nederland pågrepet i Wikikrigen. SvD: Nya attacker att venta. DN: Malmöföretaget Flattr hjälper Wikileaks.

Inspirert av Diktatoren

Publisert 8. desember, 2010 av Norske forhold

Både Knut Storberget, politifagforeningsleder og AP-mann Arne Johannessen og PST fortsetter sin ensidige propaganda for at datalagringsdirektivet (DLD) må innføres.

(Oppdatert 22. desember: Jens Stoltenberg trår også til med skremselspropaganda i VG: Utrygt i Norge uten datalagringsdirektivet. Advarer mot mer terror.)

Man kan undres om de selv er klar over at argumentasjonen er enten uredelig eller kunnskapsløs. PST-sjefens bekymringer for personvernet til terrorister virker å være større enn bekymringene hun eventuelt måtte ha for personvernet til de mer enn 99,9 prosent uskyldige hun ønsker å registrere kommunikasjonen fra når hun stanser målrettet terrorsamarbeid, men ivrer for å heller overvåke alle. Hykleri er ikke pent å se på. (VG: Fullt lovlig å utlevere informasjon om nordmenn.)

Skurkene kan utnytte uskyldige

Bilde fra Justisdepartementets flickrbilder, lovlig manipulert iht lisens. Fotograf Berit Roald, Scanpix/Statsministerens kontor.

Skurkene er som kjent de som i størst grad vil være forberedt på å unngå å bli registrert når myndighetene innfører EUs datalagringsdirektiv.

Via kommunikasjonsmetoder som ikke omfattes av direktivet og ved bruk av kryptering vil skurkene enkelt unngå å bli registrert.

USA skal ifølge Cablegate-lekkede dokumenter være skuffet over at Norge ikke klarer å stanse terrorhjelpere. Ironisk nok er det en USA-basert webside som har forsynt al-Qaida-terrorister med et sterkere krypteringsverktøy. De som har noe å skjule vet gjerne at de har noe å skjule, og tar sine forholdsregler.

«Resultatet blir at direktivet vil virke for de det ikke er ment å virke for, mens de man ønsker å fange opp enkelt kan omgå systemet.» Det skrev Juristforbundet-Privat i sin høringsuttalelse. Har ikke oppasserne dine lest den for deg, Knut?

Hva så med de som er enige med Storberget og tror at med DLD kan man glemme bekymringene? Har ikke de heller fått med seg at datalagringsdirektivet blir som å fiske med finmasket nett i alle dammer, innsjøer, bekker, elver og hav for å ta potensielt menneskeetende hai?

Skjermbilde fra "Diktatoren" av Charlie Chaplin.

Hvor skal politiet ta ressursene fra til å etterforske også mulige falskt utlagte spor der kriminelle utnytter naive, uvitende eller nettabonnenter med lav teknologikompetanse ved å benytte deres nett til sporbar kommunikasjon?

Mens mistenkte terrorister allerede i dag går fri fra overvåking på grunn av ressursmangel/prioriteringer i PST kan man risikere at ukjente størrelser av fremtidige ressurser kastes bort på å forfølge egentlig uskyldige. (Oppdatert 2. januar: PST kan kun spane på fire personer samtidig. VL.)

Knut Storberget bør få æren for eventuelle justismord når folk som ikke har noe å skjule må ta straffen for noen som har foretatt ulovligheter via deres kommunikasjonsutstyr.

Det trenger ikke være en bombemaker. Kanskje heller en som laster ned barnepornografi eller har ulovlig kommunikasjon av seksuell karakter evt grooming med mindreårige på det trådløse nettet til en uskyldig som ikke har noe å skjule og derfor synes DLD er helt greit. Med stemmene fra AP og Høyre i Stortinget, i beste naive mening, kan slikt bli en realitet.

Mer om å personvern som myndigheter vil ofre på bekvemmelighetens alter: Tvilsom praksis.

Ved for eksempel et samlivsbrudd med bitter kamp om barnesamvær, eller forretningsmessig strid om store verdier kan det tenkes at noen i den delvis lugubre private sikkerhetsbransjen kan hjelpe til å spille motparten ut over sidelinja, mot betaling. Skitne tricks og ulovligheter brukes allerede i bransjen i dag, uten at politikerne, uansett parti, tør eller vil gjøre noe overfor de av dem som eventuelt er tidligere statstjenestemenn og bruker både taushetsbelagt informasjon og nettverk av ekskolleger.

De som vil kan omgå å bli registrert

NB: DLD omfatter i starten ikke innholdsregistrering, men hvor lang tid tar det før noen krever slik tilgang for å bekjempe kriminalitet mer målrettet?

Kryptering av kommunikasjon og evt innhold er forøvrig ikke bare noe skurker gjør. Vanlige folk, private virksomheter og offentlige virksomheter oppfordres av ekspertisen til å kryptere ting de ikke vil like å ha på avveie. Det florerer av gratis hjelpemidler.

Se også Martin Bekkelund: Slik omgår du datalagringsdirektivet.

Knut «Chaplin» Storberget

Justisminister Knut Storberget kan virke som en skuespiller når han later som om han forstår både årsaker og hva som er fornuftige virkemidler i kampen mot de verste skurkene.

Hans komiske alter ego, Charlie Chaplin, var i det minste forutseende, poengtert og morsom da han spilte «Diktatoren«.

Når skurkene ler av Knut «Chaplin» Storberget er det ikke fordi han er morsom, men fordi han er latterlig. Hadde Storberget enda opptrådt i stumfilm (sukk)!

Mer: Propagandaminister uten ryggrad.

[polldaddy poll=3116362]

Mer:

TV2: Slik skal din telefon- og internettinfo lagres. TV2: Storberget ber om FrP-hjelp til å innføre kommunikasjonsovervåking av alle nordmenn.VG: Datalagringsdirektivet: Slik vil AP din internett- og telefoninfo. VG: Storberget innrømmer at informasjon kan komme på avveie, men vil ha datalagringsdirektivet. VL: Regjeringen sier ja, men SP og SV tar dissens. TV2: Regjeringen sier ja til datalagringsdirektivet. VG: APs regjeringspartnere SV og SP: Uklokt å legge fram datalagringsdirektivet nå. VG: Foreslår datalagring i 12 måneder. VG: Info om din telefon og e-postbruk kan havne i alle EU-land.