Ofres for medieoppslag

Publisert 1. juni, 2011 av Norske forhold

Pasientskjebnene som formidles i VGs serie burde ikke overraske politikerne, uansett parti. De har alle vært med på å lage systemet slik. (Oppdatert: Siv Jensens parti også.)

Mens de som varsler om feil innen et kvalitetsstyrt system som oljesektoren blir sett på som dyktige og lojale folk som gjør jobben sin, blir inntrykket lett motsatt når det gjelder et politisk styrt system som offentlig forvaltning. De som sier fra om feil og lovbrudd blir fremstilt som illojale. Ansatte eller politikere skal helst ikke stilles til ansvar for feil og lovbrudd i forvaltningen. Da teller hensyn til kolleger, fagforeninger og parti høyere enn innbyggernes rettigheter og krav til forsvarlig drift.

Mer:

Selv det mest høylytte opposisjonspartiet har unnlatt å prioritere innføring og gjennomføring av systematisk uavhengig kontroll, tilsyn og represalier mot forvaltningens brudd på innbyggeres lovfestede rettigheter. Målet er jo å selv få makt til å fraskrive seg ansvaret og peke på underordnede og at andre har skylda. Helsedirektør Lars E. Hanssen innrømmer at dagens sanksjoner ikke holder.

Det er imidlertid politikerne som vil ha systemet slik som burde stilles til ansvar, ikke den enkelte lege eller sykepleier.

Når politikernes vedtatte system lar en kirurg jobbe 100 timers arbeidsuke i to måneder vil de måtte ha kalkulert med at resultatet kan bli feilbehandlinger og noen ofre, men det er mindre viktig enn at de samme politikerne kan stille til valg med løsningen på å unngå ventelister eller vise til at mens jeg har hatt makt har ventelistene gått ned.

Faksimile VG.

Når politikere uttrykker at de er overrasket, sjokkert eller plutselig har funnet løsningen for å unngå slike hendelser (eller slike enkeltoppslag) er det grunn til å spørre seg: Hvorfor har du ikke gjort noe med dette tidligere?

Det er ikke noen unnskyldning at du som politiker ikke har visst det når du selv og dine kolleger, uansett parti, har medvirket til at det ikke skal vites, kontrolleres, ansvarliggjøres eller straffes tilstrekkelig.

(Oppdatert 2. juni: Transport-topp: Yrkessjåfører ville mistet lappen om de jobbet like mye som slike kirurger. VG.)

Norske politikere er veldig mediestyrte.

Hva de prioriterer og hvordan de jobber blir i stor grad påvirket av hva de vet eller forventer at media vil gi dem et positivt oppslag på.

I et land der politikeres dyktighet måles i hva tilfeldig spurte med overfladisk kunnskap og ukjent grad av interesse synes om innsatsen (popularitetsbarometer) eller i form av antall medieoppslag de har levert for partiet sitt, er det ikke til å undres over at politikere kappes om å få oppslag der de assosieres med positive saker og vinnere, mens de skygger unna oppslag de tror blir for teknisk eller for lite individfokusert til at velgerne deres forstår at det er viktig.

Eller politikerne forstår ikke selv hva som er viktigst fordi seleksjonen av politikere favoriserer trynefaktor, medietekke og neglisjerer evne til å forstå «tekniske ting» som velgerne ikke nødvendigvis forstår eller individuelt er opptatt av.

Folk flest er ikke opptatt av om systemet kan ramme en annens enkeltskjebne. Folk flest er opptatt av om de selv får rett behandling, og får de det er de fornøyd med systemet.

Selv om fem dør hver dag som følge av legefeil, så gikk det jo bra med de aller, aller fleste.

Politikere som tenker som folk flest vil være for lite opptatt av å jobbe seriøst med systemer som sikrer kvalitet i tjenestene, ivaretakelse av lovfestede pasientrettigheter og kraftige represalier mot de som har ansvaret for at pasienter utsettes for feilbehandling og rettighetsbrudd.

Et tilsvarende systematisk fokus kan etterlyses også i andre møter mellom innbygger og forvaltning der innbyggerne har lovfestede rettigheter og forvaltningen har makt til å ha rett uansett om de mangler kompetanse.

Lovbrudd og feil blir uansett som oftest ikke avdekket. I tilfelle måtte det være ved tilfeldigheter eller en og annen standhaftig innbygger som ofrer tid på å få politikere (systemeierne) til å forstå og endre sitt system.

For hver stortingsrepresentant og hvert regjeringsmedlem som har sin posisjon på bakgrunn av at folket har stemt ved valg, er det omtrent tilsvarende mange rådgivere i partienes offentlig finansierte stortingsgrupper samt i regjeringskontorene som har langt mer innflytelse over hva som prioriteres, menes og kommuniseres. Hvis rådgiverne ikke synes det er verdt å prioritere «vanskelige og tekniske saker» som systemkontroll, reellt uavhengig og tilstrekkelig kontroll og klagebehandling samt ansvarliggjøring av de med avgjørelsesmyndighet i forvaltningen så mener politikerne deres det også. «Javel, rådgiver» er nok mer brukt av folkevalgte enn «javel, velger».

Mer: Glattere politikere.

Rådgiveren er på sin side igjen gjerne rekruttert fra partiorganisasjonen og har et nettverk som kan støtte eller la være å støtte den enkelte lydige eller ulydige folkevalgte i neste nominasjonskamp som er en partiintern affære der velgerne ikke har noen innflytelse på hvem som får lov til å stille på «sikre plasser».

Slik belønnes politikere med lavere dømmekraft og som skygger unna sitt eget ansvar, ved å overlate strategiske valg til folk som aldri er valgt av folket, men lønnet av innbyggernes penger for å skape og utøve politikken.

I Norge har flere som ikke er folkevalgte, som aldri stilles til ansvar overfor velgerne og som ikke kan avsettes dersom de ikke overholder rettigheter innbyggerne har i møte med forvaltningen, fått makt til å hindre eller sabotere effektiv håndhevelse av innbyggeres rettigheter.

Ansatte i forvaltningen med ansvar i den enkelte sak eller overordnet beskyttes bak en politisk bestemt ansvarspulverisering. Den som lettest kan stilles til ansvar, er den ene personen som media eller partirådgivere velger å fremstille i media som den ansvarlige.

Dersom de selv vet at det er flere ansvarlige, og at det involverer en rekke politikere som har bestemt at systemet skal være slik, er det uredelig journalistikk og uredelig politikk.

… men de vet kanskje ikke bedre?

[polldaddy poll=3949393]

Mer om politisk vedtatte grunnlag for systematiske rettighetsbrudd:

Mer:

VG: Mann (70) døde etter datatrøbbel på sykehus. Legen fikk ikke sjekket pasientjournalen.

VG: Per Arne Olsen: -Situasjonen er ute av kontroll. VG: Sykehus overså hundrevis av røntgensvar. Fylkeslegen ble varslet via bekymringsmelding. VG: Dødssyke Peters siste ønske: -Hør på meg! La meg dø med fred i sinnet! VG: Irene Pettersen, fotballkeeper for Alta i kvinnenes førstedivisjon operert i feil kne. VG: OUS-direktør Siri Hatlen trekker seg. -Veldig vemodig. VG: Mange pasienter snytes for informasjon. VG: Slakter Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) i ny undersøkelse. VL: Storberget slår Stoltenberg i popularitet. VG: 7000 sykehusdødsfall kan ikke forklares.

Det andre ikke vet

Publisert 31. mars, 2011 av Norske forhold

Makt gjør noe med enkelte mennesker. Mennesker som ellers er både fornuftige, empatiske, folkelige, uhøytidelige og åpne kan endre seg når de får makt eller når de ser utsikter til å oppnå enda høyere maktposisjoner. Mange har nok slike erfaringer fra både arbeidsliv og organisasjonsarbeid.

Dette tror jeg ikke utelukkende har noe med hvor de kommer fra, hvor de jobber, hvilket parti menneskene tilhører og så videre. De finnes nok i alle partier, om vi skal holde oss i partiverdenen.

Faksimile VG.

Allikevel tror jeg miljøet de vanker i kan påvirke de latente, iboende dårlige egenskapene. Eller er det egentlig i det hele tatt dårlige egenskaper å være så egoistisk og målbevisst at man utnytter andres passivitet, godtroenhet eller tillit til å nå egne mål og oppnå mer makt eller få beholde den makt man har?

Svaret på det spørsmålet vil variere, avhengig av hvem du spør. Avhengig av i hvilke miljøer du spør.

Noen dyrker selvfremmelse og selvrealisering, koste hva det koste vil. Mottoet kan være: «Det andre ikke vet at du gjør, har de ikke vondt av.» Begrensningen ligger ikke i egne etiske og moralske verdier og indre bremser som sier at galt er galt uansett. Begrensningen ligger i at det er helt greit bare så lenge andre ikke får vite det. Slike kan komme til å holde ting skjult så lenge det gavner deres egne maktambisjoner, men sparke den anklagede ut i ytterste mørke som en persona non grata når det de har skjult kommer frem i offentligheten, i frykt for at media kan skade deres egne ambisjoner.

Andre følger dydige idealer om å alltid ta hensyn til sin neste, forsake egne snevre interesser og være oppofrende i forhold til sine omgivelser, familie, arbeidsgiver, organisasjonsvenner og andre man omgås og kanskje har fått tillit fra. Selv om man har anledning til å gjøre noe som en selv kan nyte godt av på bekostning av andre, noe som ingen ser ut til å få vite, har de etiske og moralske verdier som bremser og overstyrer egoismen.

Derfor tror jeg ikke det er helt tilfeldig at man finner en større andel snille og oppofrende mennesker i for eksempel Frelsesarmeen enn i en bevegelse hvor egoismen er blitt dyrket nærmest som en gud. Enhver har ansvar for seg selv, men ikke lenger enn sin egen nesetipp, for der tar staten over ansvaret. Og staten gjør aldri nok for å hjelpe de andre, eller en selv. Kanskje er veistandarden der en selv kjører viktigere enn støtteundervisning på skolen også, hvis ens egne barn ikke har leseproblemer, men man har en dyr bil?

Hvis media oppleves som at de i større grad skriver om negative trekk forbundet med noen i et enkelt parti enn i andre partier, så kan dette skyldes flere ting:

Tilfeldigheter.
Personforfølgelse.
Media har slagside.
Det er større forekomst av slike saker i det miljøet.
Eller en kombinasjon av flere av disse.

Et eksempel for å illustrere:

Frelsesarmeen har over 1500 ansatte og over 8 000 medarbeidere i Norge når soldater og tilhørige regnes med. Fremskrittspartiet har ca 1600 folkevalgte.

Selv om Frelsesarmeens folk stadig omgås personer som kan være i tilstander der de er lette å utnytte, så virker det som om det er en himmelropende forskjell på antall saker med etiske brudd der i forhold til i partiet FrP.

Kan dette skyldes utelukkende at media forfølger FrP-ere, mens Frelsesarmeen går fri, eller kan det ha noe å gjøre med at det er ulikt verdigrunnlag og ulikt etisk og moralsk nivå i disse miljøene?

Media oppfordres til å se på også andre partier for å om mulig belyse dette.

Mer om etikk:

Mer om politikere:

Mer:

VG: FrP utsetter intern gransking av partitoppers overholdelse av interne etiske retningslinjer til etter valget.

VG: Internt granskingsutvalg skal granske FrPs behandling. VG: Null oversikt over sex-anklager i FrP. VL: Seks av ti velgere mener FrP-ledelsen håndterte Birkedal-saken dårlig. 32 prosent av Frps velgere mener egen partiledelse håndterte det dårlig. 12 prosent mener de håndterte det bra. VG: FrP-politiker trekker seg i protest mot ledelsens dårlige håndtering av Birkedal-saken. VG: FrP-toppene flykter fra bråket. VG: FrP-politiker vurderer å anmelde jentene.

Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv

Publisert 19. november, 2010 av Norske forhold

«Nesten 850 nordmenn over 65 år tok sitt eget liv i tiåret 1999-2008. De var handlekraftige og viljesterke. Da sykdom og funksjonstap rammet, tok de sitt liv.»

Det er avisen Vårt Land som melder dette. De har gravd i materien rundt den ferske doktordisputasen til cand. med. Ildri Kjølseth. Dette er informasjon med kraft. Det kan være politisk sprengstoff. Mye kraftigere og ikke minst viktigere enn en kunstig «orgasmevideo» som AUF vurderer for å fenge velgere, ifølge VG.

Kanskje også egnet til å blåse liv i et parti som Kristelig Folkeparti, som mangler blant annet en sak å fenge velgere med. Ulempen for «strategene» i KrF er at de må velge side, og ikke ri to hester, dersom de velger å satse sin fremtid som folkeparti i stedet for sekt på at verdighet og valgfrihet i livets høst er en viktig verdi.

Mer: Led oss inn i fristelse – et folkeparti.

Faksimile TV2.

Overlege Ildri Kjølseth har selv i et intervju med TV2 trukket frem at det å ha en garanti om sykehjemsplass den dagen man trenger det, kan hindre mange slike selvmord. Dette er mennesker som har vært vant til å ha kontroll med sine egne liv og ta valg selv. De hadde en mistro til helsevesenet som altså gjorde at selvmord var en bedre løsning enn nedverdigelsen å vente på noe usikkert.

«-Det kan ikke være slik at eldre nærmest må eksponeres på TV før de får innvilget sykehjemsplass», sa Kjølseth til TV2. Slik kan det oppfattes at det er i dag. Merkelig nok oppfatter store grupper velgere det som handlekraft og tillitvekkende at politikere med makt ikke gjør noe før media slår opp en og annen enkeltskjebne.

Jens Stoltenberg og AP, sammen med SV, liker ventelig ikke annen valgfrihet og sykehjemsrettighet enn den LO sponser. Høyre og FrP er pr i dag de som ligger best an til å vinne eierskap til denne saken, hvis de vil.

Jeg er ikke politiker, og har ikke noe ønske om å nedverdige meg til å bli det, fordi mange norske politikere i dag tilsynelatende frivillig fremstår som at de «prostituerer seg med ord» for å vinne velgere og ikke minst skjule eller tåkelegge hvordan de i sak etter sak er med på en elitistisk dans hvor det gjelder å tilgodese diverse egne interesser foran de svakeste som har behov for pleie. Dette gjelder såvel kommunepolitikere, med ansvar for eldreomsorgen i sin kommune, som rikspolitikere, med ansvar for helsevesen, lovverk, rettigheter og organisering.

Allikevel ser jeg muligheten for å kaste meg inn i dette dersom politikerne ikke ordner opp nå. Jeg gir dere fire år, så «kommer jeg og tar dere». (Politikerpensjoner, partistøtte, prioriteringer, ansvarsfraskrivelse …)

Mer om politikere:

–Tillit til systemet.

–Noen går – politikerforakten består.

–Gjør som vi sier – ikke som vi gjør.

[polldaddy poll=4113812]

Mer om:

–«Narvestad-kommuner».

–Offentlige etater har mye å lære.

Oppdatert 20. november: Høyre størst, AP og FrP jevnstore i meningsmåling, VL, TV2. Jens Stoltenberg reagerer på målingen ved å kjøre samme plata om å «fortsette å ruste opp eldreomsorgen». Rettigheter er visst fremmedord i Stoltenbergs begrepsverden der penger til kommunene blir fremstilt som tilstrekkelig verktøy til opprusting av eldreomsorgen.

Mer om eldreomsorgen i kommunene:

VG: Virker som om samfunnet vil bli kvitt de eldre.

Mer om avdekkingen av velferdssvikten fra TV2:

TV2: Privat eldreomsorg er uønsket i Tromsø. TV2: 1. januar trer det regjeringen har kalt verdighetsgarantien i kraft her i landet. Ifølge denne nye forskriften skal alle eldre som bor på institusjon tilbys enerom. Likevel har 30 beboere i 3. etasje på Bjørgene sykehjem fått beskjed om at de 10. januar i år skal flyttes til andre sykehjem i byen, og at de må regne med å bo på dobbeltrom. TV2: Steinar (86) må drite og dusje etter skjema, har Oslo kommune bestemt. TV2: Stoltenberg varsler pensjonsendring for uføretrygdede. Urimelig dersom det blir mer lukrativt for uføretrygdede enn arbedstakere å bli alderspensjonist. TV2: Krigshelten Rakel (88) må fortsatt vente på omsorgsbolig. TV2: Mener hjemmebesøk kan redusere selvmord. TV2: Sjekk sykehjemskøen i din kommune. TV2: Disse kommunene har ingen sykehjemskø.

Hvorfor holde tilbake sannheten?

Publisert 12. september, 2010 av Norske forhold

Et apropos til den norske debatten om straff og hvordan rettshåndheverne her til lands behandler ofrenes familier:

Familien til offeret kan bli hørt når mannen som drepte norske Pernille Marie Thronsen (21) i Budapest skal straffes. I Kina. (VG.)

– – – – –

VGs artikkelserie om motivløse drap har avslørt noe som mange nordmenn nok vil finne merkelig.

Mange finner det kanskje helt usmakelig at politiet forteller noe annet enn sannheten, andre kan muligens finne det forståelig.

Faksimile VG

Nå var VG forholdsvis snille med politiet ved å bruke overskriften «Politiet skjulte sannheten.»

Av intervjuet med foreldrene går det frem at politiet ikke bare «skjulte sannheten», men faktisk aktivt presenterte en annen fremstilling av hva som skal ha skjedd. En fremstilling som slett ikke stemmer med den virkeligheten som ble avdekket i etterforskningen, og som først kom frem for sjokkerte og feilinformerte foreldre i media. -Vi opplevde det som et nytt overgrep, uttaler foreldrene.

I saken om drapet på Lars Erik Flem Andersen hadde de etterlatte derimot fått vite alle grufulle detaljer før media, og var forberedte.

Skal det være slik at etterlatte er prisgitt om lokale politifolk eventuelt velger å fortelle sannheten til de etterlatte eller heller lekker den via media?

Antall lystdrap vil øke, hevder professor Jack Levin. Flere etterlatte som søker informasjon kan derfor risikere å møte samme oppførsel fra «kreative eller uprofesjonelle politifolk» dersom det ikke gjennom åpen debatt og påvirkning sendes signaler om at politiet skal (ikke kan) forholde seg til sannheten, og ikke dikte opp alternative forklaringer som de feilinformerer etterlatte med.

Spørsmålet er: Hvorfor lyver (enkelte i) politiet om det faktiske hendelsesforløpet overfor etterlatte som fortvilt ønsker all informasjon?

Å holde tilbake noen detaljer til sjokket har lagt seg kan kanskje forsvares med omtanke og hensynsfullhet. (Derimot knuses det argumentet når det samme politiet lekker til media.)

Nå er det imidlertid ikke akkurat omtanke og hensynsfullhet overfor foreldrene til drapsofferet som preget politiets uttalelser i media i akkurat Oda Moe-saken.

Faksimile TV2

En politibetjent uttalte i media rett etter drapet blant annet at foreldrenes oppførsel, med å møte drapsmannens foreldre til samtale i sorgen, var «merkelig». Hva i all verden har en politimann med å synse i media og uttale seg autoritativt som også kan oppfattes som på et vis nedlatende dømmende om etterlattes følelsesliv i slike situasjoner?

Mer: Ikke tilliten verdig.

Lensmann Arve Nordtvedts forklaringer i VG, blant annet om at de ikke fortalte sannheten fordi de ikke visste at sannheten ville komme frem i rettssaken, er … merkelig.

Når det er nevnt: At førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes, aktor i rettssaken, har beklaget politiets fremtreden overfor familien, viser at det tross alt bør finnes håp om at politifolk som har en egen virkelighetsforståelse og i beste fall en høyst kreativ omgang med sannheten ikke får holde på uhemmet.

I debatten i et innlegg jeg skrev om drapssaken i Børsa, hevdet en innsender at en politibetjent som uttalte seg i media i saken, og stilte som sitt partis ordførerkandidat ved siste lokalvalg, ville posisjonere seg selv ved å holde seg inne med partifeller som var i slekt med drapsmannen. (Jeg publiserte ikke leserkommentaren da jeg syntes den virket for drøy, men alle innsendte kommentarer er lagret, så jeg sjekket den nå, og den gir absolutt grunnlag for å reise et ubehagelig spørsmål.)

Noen må stille spørsmålet:

Var det noen i politiet som ikke forholdt seg til sannheten overfor offerets familie fordi de hadde tanker om egen (eller en kollegas) politiske posisjonering?

I så fall var det ikke av hensynsfullhet overfor de etterlatte, men av hensyn til egen vinning/posisjonering at politimannen eventuelt aktivt fortalte noe som var usant.

En sak å granske for rette organ? Eller skal politifolk aktivt få lov til å desinformere etterlatte og offentligheten, fordi de ikke kunne vite at sannheten skulle få komme frem?

Hvem blir neste offer for slikt «politiarbeid»?

[polldaddy poll=3750715]

Mer om drap:

Mer:

VG: Amerikansk forsker: – Dataspill og «fantasivold» kan føre til drap.

VG: Skulle møte Oda Moes drapsmann på drapskvelden. -Han var min første kjærlighet. VG: Oda Moes foreldre: -Meningsløst med strafferabatt. VG: Psykolog Stian Tobiassen: -Sorgen trenger ikke være livsvarig. VG: Som en seriemorder. VG: Drapsmannens kjæreste: Han er ikke et ondt menneske. VG: Tenker på Oda som en engel.

Står opp for barn og barnebarn

Publisert 19. mai, 2010 av Norske forhold

Oppdatert 31. mai. Nå skal lærerne slutte å omtale kjernefamilier som vanlig familie, Vårt Land.

– – –

Eks-politiker Carl I. Hagen har valgt å gå hardt ut mot sin eks-svigersønn som han kaller en drittsekk i en kronikk i Aftenposten. Der kan vi også lese at han mener transpersonen har løyet, opptrådt med manglende omsorg og ubetenksomt overfor barna og sin ektefelle, samt vært egoistisk.

Med slike utfall stiller Hagen seg lagelig til for hugg fra de som ønsker å ta mannen og ikke ballen.

Dette er ikke bare et bidrag i samfunnsdebatten, men kan også leses som et partsinnlegg i en pågående rettslig strid om samværsrett mellom transen og dennes barn med Hagens datter.

Har slike samværssaker noe i offentlighetens lys å gjøre? Svært mange vil nok si nei. Det tror jeg også er Carl I. Hagens syn. Saken er allikevel blitt bragt ut i media av NRK og den ene part, som TV-underholdning. De har dermed provosert frem Hagens tilsvar i debatten og opinionskampen, ved å ikke ta hensyn til barna i denne saken.

Faksimile NRK.

Carl I. Hagen opptrer som far og bestefar. Det virker åpenbart at dette ikke er en kamp han tar med glede, men av nødvendighet. Det betyr nok også at saken griper dypere inn i hjerterøttene enn nærmest en hvilken som helst annen sak som kun er politisk og ikke personlig. I kronikken skriver han:

Jeg synes det mest sentrale spørsmålet her er: Hvem er de virkelige ofre i denne situasjonen? Er det transpersonen eller de uskyldige barna? Hvor er barnas rettsvern?

For å si det rett frem: Det er ingen unnskyldning for en drittsekk at han er en transperson. Min ekssvigersønn burde ikke vært gitt adgang til å forlede det norske folk i beste sendetid på statskanalen NRK.

De som eventuelt måtte finne på å rette en fordømmende pekefinger mot Carl I. Hagen for intoleranse mot transpersoner bommer stygt. Flere ganger i kronikken påpeker han at det ikke er legningen til slike personer han kritiserer. Dette gjelder en bestemt persons opptreden og det ubehag det hevdes å ha skapt for barna.

At han heller ikke går offentlig ut med svigersønnens navn i debatten, underbygger påstanden om at svigersønnen selv skapte ubehag for barna ved å stå frem med fullt navn og sjokkerende avsløringer i TV-serien. I følge Hagen uten at barna var informert om avsløringene som skulle komme.

(Oppdatert: Det opplagte skjedde. Nå har Lise (tidligere Lars) Lindalen stått frem som eks-svigersønnen i VG og tar tabloid til motmæle.

Den andre parten, eks-kone Camilla Lindalen, har derimot valgt å stå frem i Nettavisen på en mer seriøs måte.)

Eventuelle fordømmende pekefingre bør heller rettes mot NRK for å ikke i det hele tatt ha gitt den andre part, og barna, mulighet til å ivareta sine interesser i en strid som utspiller seg i retten, og med et ensidig sympatiskapende bakteppe for den ene part på TV-skjermen.

PS: Hagens datter har juridisk erfaring innen blant annet barnevernsrett og familierett, og kunne sikkert selv ha svart godt for seg om dette der slike saker hører hjemme. At hun ikke selv har valgt å ta debatten i media kan gi henne et fortrinn i sakens rettslige sammenheng. Da kan NRKs underholdningsaspekt og ensidighet slå ubehagelig tilbake på den andre parten.

[polldaddy poll=3224674]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 19. mai.

Mer:

TV 2: Hagens datter: -Du reddet livet mitt, pappa.

VG: Lars/Lise Lindalen: Vil klage Aftenposten inn for PFU. Hagen identifiserte barna mine. TV 2: (Fortvilet over begrepsforvirring etter kronikken.) VG: Carl I. Hagens datter, Camilla: -Han sviktet oss. VG: Hagen ba NRK fjerne ekssvigersønns etternavn. vl.no: Ekssvigersønn skremt av Hagen. TV 2: Hagens ekssvigersønn, Lise: -Jeg er sjokkert. VG: Tungt for min datter. vl.no: Carl I. Hagen kritiserer ekssvigersønn etter transeserie. TV 2: Hagen ut mot transe-svigersønn.

I kronikken nevnes også frykten for mobbing av barna og mors og bestefars innsats for forebygging av slik mobbing. (Elevundersøkelsen 2010 viser at det er like mye mobbing på skolene som i fjor.)

Et apropos om en dansk samværssak: vl.no: Ulovlig å frata far samværsrett etter kirkebesøk.

Norske forhold

Denne bloggen omtaler norske forhold

Stikkordarkiv: egoisme

Ofres for medieoppslag

Det andre ikke vet

Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv

Hvorfor holde tilbake sannheten?

Står opp for barn og barnebarn