Fortell meg hvem dine venner er …

Enkelte norske stortingspolitikere opptrer digitalt i det som vel må kunne karakteriseres som upassende selskap i lys av rettssaken mot terrortiltalte Anders Behring Breivik.

Etter terroraksjonene har selv mange i sfæren av «delvis verbalt likesinnede» med Breivik tatt aktiv og ikke kun verbalt uttalt avstand fra ham, men ikke alle.

Anders Behring Breivik. Mobilbilde tatt av Delta-deltaker på Utøya. Foto: Politiet

Han har også noen få tilhengere som argumenterer for hans tanker, argumentasjon og nødvendigheten av å gjøre noe, ikke bare prate.

Det tildels usammenhengende klipp-og-lim verket som Anders Behring Breivik kaller sitt manifest, omtales og benyttes av enkelte som om det skulle være en seriøs bok, og brukes ukritisk som referanse/dokumentasjon av fakta til ymse påstander.

En person har også gitt offentlig uttrykk for at Anders Behring Breivik handlet på ordre fra vedkommende. Denne personen identifiserer seg sterkt med tankegodset til, og har blant annet vennskap med flere norske stortingsrepresentanter på Facebook. Samtidig kritiserer hun blant andre NDL (Norwegian Defence League), deres leder Ronny Alte og EDL (English Defence League) for å aktivt ha kuttet alle Facebookrelasjoner til henne.

Faksimile fra en av bloggene til Lara Johnstone.

«Breivik obeyed my … order to disturb the liberty & security of the storting in terms of article 85, Treason.

Francis Marion Braidfute«

I norsk oversettelse: «Breivik adlød min ordre om å forstyrre friheten og sikkerheten for Stortinget på bakgrunn av artikkel 85 om forræderi.»

Vedkommende som står bak dette har sendt en rekke krav, blant annet med anklager etter samme artikkel om å straffe navngitte personer for forræderi. Kravene og annen korrespondanse har hun sendt til både norske PST (politiets sikkerhetstjeneste), flere andre lands sikkerhets- og etterretningstjenester, høyesterettsjustitiarius Tore Schei, kronprinsparet, media, Breiviks forsvarere og svært mange norske politikere m.m.

Lara Johnstone. Faksimile Linkedin.

Dette gjør den sørafrikanske damen Lara Johnstone til en av de mer synlige av det man kan kalle «Breivik-predikantene».

Hun benytter ikke bare verbal retorikk fra Breivik, men også mye av hans billedspråk og visuelle presentasjon.

Francis Marion Braidfute er et av navnene Lara Johnstone har brukt. Hun har under det pseudonymet altså prøvd å få noen til å tro at hun står i ledtog med terrortiltalte Anders Behring Breivik, som handlet på hennes ordre.

Hun opererer i tillegg med flere andre navn: Lara Johnson (etternavn fra tidligere ekteskap), Lara Braveheart, Lara Zhivago og Andrea Murrtheyn.

Faksimile fra hennes Facebookside.

Under de siste aliasene har hun også Facebook-kontoer hvor hun blant annet viser hvem hun føler hører til i sitt interessefellesskap og som hun altså oppfatter har budskap som i tilstrekkelig grad er sammenfallende med hennes.

De norske stortingsrepresentantene Siv Jensen (FrP), Per Sandberg (FrP) og Tord Lien (FrP) er blant personene hun assosierer seg meget sterkt med. I motsetning til Ronny Alte, NDL m.fl. har de valgt å ikke aktivt ta avstand og eventuelt kutte forbindelsene til henne.

 [polldaddy poll=6142664]

Denne sørafrikanske damen har helt siden kort tid etter Oslo-bomben og Utøyamassakren nærmest teppebombet deler av maktapparatet i Norge med sine synspunkter, støtteerklæringer, krav og forslag. Hennes tankegods bør derfor ikke være totalt ukjent for stortingsrepresentanter som er blant jevnlige mottakere av korrespondanse fra henne.

Nå kan noen selvfølgelig innvende at det er vanskelig å hindre at andre ikke oppfatter det egentlige budskapet man som stortingsrepresentant prøver å formidle. Og at man derfor har lite å stille opp mot at andre erklærer seg som en av sine «favorittmeningsfeller».

Tja. Er det virkelig helt umulig for enkelte norske lovgivere å klare å kommunisere så klart og utvetydig at de som er fundamentalt uenige med dem oppfatter at de faktisk er på kollisjonskurs – og ikke det stikk motsatte: At de oppfatter at stortingsrepresentanten ordlegger seg på en slik måte at de som ser bak det Lara kaller «politisk korrekt skitprat» finner noen å være veldig enig med?

[polldaddy poll=6142664]

Facebookvennen til FrP-politikerne kaller en del politiske pyntefraser for Political Correct BullShit (PC BS) og må vel antas å skjelne mellom de som står for sine meninger innerst inne, og de som forsvinner når PC BS skrapes bort?

Hvis det faktisk er så vanskelig å si sin oppriktige mening til de man eventuelt er så grunnleggende uenige med, av frykt for å miste en Facebookvenn eller tilhenger, bør man vurdere om man er tøff nok til å være folkevalgt ombudsmann for velgerne og priviligert lovgiver.

Den 45 år gamle hvite sørafrikanske statsborgeren Lara Johnstone fører en kamp for å få nederlandsk statsborgerskap for seg og sine to brødre på 43 og 39 år. Bakgrunnen for kravet er at deres forfedre utvandret fra Amsterdam til det som nå er Sør-Afrika i 1707. Forfedrene bar forøvrig et etternavn som senere, etter en EU-dom i favør av en ellers ukjent fotballspiller, har satt spor i hele EU/EØS-området: Bosman.

Bloggurat

Blogglisten

Mer:

Innlegg: Mer om gjerningsmannen.

Dokumenter og informasjon om 22. juli-saken fra domstol.no

Lara Johnstone/Lara Zhivago på LinkedIn.

Lara Braveheart/JMC Swan/Lara Johnstone har lastet opp en rekke dokumenter på scribd.com som ligger der selv om brukerprofilen er slettet.

Lara Johnstone driver minst seks blogger hvor hun formidler sitt budskap. Jeg finner det ikke riktig å linke til dem her. De som vil finne dem gjør det lett på egen hånd.

Oppdatert 17. april: Lara Johnstone er på Facebook også en av de flere hundre som har valgt å signalisere at de er tilhengere av «Knights Templar». En organisasjon Anders Behring Breivik hevdet han representerte.

Annonse:

Innbrudd i blogg og e-post

Like etter midnatt søndag 25. september 2011 har noen foretatt datainnbrudd i bloggen Norske forhold. Samme natt er det foretatt datainnbrudd i diverse e-postkontoer og nettjenester tilknyttet driften av bloggen (med mer).

Når uvedkommende tar seg inn i andres e-postkontoer eller brukerkontoer som er beskyttet med et passord, er dette straffbart etter straffelovens § 145, andre ledd (uthevet). Medvirkning straffes på samme måte:

Den som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller på liknende måte skaffer seg adgang til innholdet, eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Det samme gjelder den som uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske hjelpemidler.

Voldes skade ved erverv eller bruk av slik uberettiget kunnskap, eller er forbrytelsen forøvet i hensikt å skaffe noen en uberettiget vinning, kan fengsel inntil 2 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

Offentlig påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.

Foreløpig ser det ut til at de som foretok innbruddet hadde til hensikt å dempe besøket på bloggen og hindre at den kommer høyt på besøkslister som Bloggurat og Blogglisten for tiden. Noen har i alle fall manipulert med scriptkodene i bloggen slik at besøk ikke lenger telles på blant annet disse listene.

I tillegg har noen funnet seg behag i å stanse automatisk e-postvarsling om nye innkommende kommentarer og slettet tre e-postvarsler.

Det førte til at tre kommentarer som ble innsendt på formiddagen 24. september til innlegget «Kampen om makt: Hvem varslet TV2», dessverre ikke ble oppdaget og publisert før to døgn etter at de ble postet.

Jeg registrerer at den/de som foretok innbruddene ikke slettet hele bloggen, men bare påførte en del tidkrevende ekstraarbeid som de måtte vite ville bli oppdaget, men kanskje ikke før det hadde gått et par dager.

Da er det naturlig å anta at noen for noen dager (?) ville dempe trafikken på bloggen og samtidig varsle bloggeier om hva de er kapable til.

Jeg kommer ikke til å politianmelde disse datainnbruddene. Årsaken er tidligere erfaring.

Jeg har tidligere, for to år siden, anmeldt innbrudd i blogg og e-postkontoer, men da fordi de var ledsaget av trusler/varsel om å «ikke skrive om (en navngitt FrP-politiker som i dag er vararepresentant til Stortinget)» og av hensyn til familiemedlemmers sikkerhet.

Sammen med blant annet hendelser overfor et nært familiemedlem, der en identifisert mannsperson flere ganger viste seg frem ved vedkommendes skole og tydeligvis ønsket å fortelle at «vi er her», pekte de sporene i retning av en person med bakgrunn fra militære utenlandsoppdrag som drev innen det som så diffust kalles «privat sikkerhetsbransje».

Vi fant det påfallende at vedkommende viste seg å selv ha en forbindelse til FrP-politikeren som man altså ikke skulle ha lyst til skrive om. I tillegg viste det seg at mannen i «sikkerhetsbransjen» selv hadde et folkevalgt verv i FrP i perioden 2007-2011. Firmaet hans var registret som enkeltmannsforetak i  Brønnøysundregistrene, men ble av en eller annen grunn nedlagt kort tid etter vår kontakt med politiet om saken. (Mannen er forøvrig i følge åpent tilgjengelig informasjon ansatt i et helt annet firma.)

Den gang opplevde vi at politiet var svært motvillige til å motta en slik anmeldelse da det etter deres utsagn ikke var noen vits i å anmelde slikt.

Disse siste innbruddene vil derfor ikke bli politianmeldt.

Jeg antar det som vil irritere de som står bak innbruddene mest er om linker til innlegget «Kampen om makt: Hvem varslet TV2» allikevel sprer seg de nærmeste dagene.

 

PS: For to år siden, like før stortingsvalget i 2009, var det en FrP-politiker som kontaktet WordPress.com skriftlig med varsel om søksmål med summer i henhold til delstaten Californias lov dersom de ikke umiddelbart fjernet bloggen min, som da var der. WordPress.com slettet da uten videre varsel eller forsøk på kommunikasjon hele bloggen, som den gang var en av Norges mest leste innen samfunnsdebatt.

Derfor begynte jeg i september 2009 å blogge hos Bloggnorge, en leverandør som forhåpentligvis også i fremtiden respekterer norsk lov og ikke gir etter for press om å fjerne lovlige ytringer og søkelys på enkelte maktpersoner med ambisjoner om å få plass i landets nasjonalforsamling.

Dersom bloggen allikevel skulle forsvinne, får dere ha takk for følget. Og skriv gjerne i vei om lignende ting.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

I ny straffelov (ikke i kraft pr 26. september 2011) er det nye bestemmelser om vern av informasjon og informasjonsutveksling.

Mer om det i Ot.prp 22 (2008-2009), kapittel 2.

 

WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Oppdatert 8. desember: VG: WikiLeaks.se: Vi er under et massivt angrep. SvD: Inte Sveriges beslut om utlämning av Assange.

– – – – –

Lekkasjer av informasjon er ikke noe nytt. Politikere, etterretningstjenester, andre myndigheter og bedrifter har i lange tider spredd informasjon via sine kanaler for å oppnå ulike hensikter.

Media har tradisjonelt vært arena for å bringe frem informasjon som noen ser sitt behag i å få formidlet. Alt fra avsløringer i den gode hensikt å sette søkelys på klanderverdig myndighetsbruk via mindre aktverdige mål ved å spre ufordelaktig informasjon eller «drittpakker» som kan være for å ramme noe eller noen i en slags kamp. Anonyme lekkasjer har uansett pleid å ha et ansikt og et navn for de de som vurderer, bearbeider og viderebringer informasjonen.

Faksimile VG.

(VG: USA-ambassadør. -Barth Eide manipulerte UD.)

Ubehagelig for Barth Eide og ambassadøren, og behagelig for …?

WikiLeaks har snudd opp-ned på dette. Nå er det de helt anonyme som setter dagsorden, og media følger forholdsvis ukritisk med på ferden. (Med få unntak.) Fra å ha regien selv er media blitt aktører i et kappløp om å være først til å skvise og spre mest mulig sensasjonelt ut av materialet WikiLeaks legger ut og dels distribuerer til utvalgte medieaktører som en sikring i tilfelle nettsidene blir tatt ned.

Uvanlig, ulovlig, ubehagelig

Lekkasjer har ikke vært uvanlig. Det uvanlige med WikiLeaks er omfanget og hvem som stadig rammes. Når veldig store mengder informasjon legges ut (hele årganger korrespondanse/arkivkoder fra utvalgte virksomheter) der oppslagene dreier seg om spesifikke saker, skal det ikke særlig fantasi til for å tenke seg at noen faktisk har hatt som mål å få noen av enkeltsakene frem i lyset.

Dersom det om egne forhold lite åpne WikiLeaks, frontet av «åpenhetsforkjemper» Julian Assange ikke allerede er finansiert av  aktører som har noe å tjene på noen av lekkasjene, så bør noen i alle fall vurdere å gi ham en julegave som står i forhold til hva de selv oppnår. «Pengebeviset mot Arne Treholt» burde fremstå som en bagatell til sammenligning.

(Oppdatert 6. desember: VG: WikiLeaks offentliggjør liste over strategiske objekter for USA.)

(Oppdatert 6. desember: Sveitsisk bank har stengt Julian Paul Assanges konto fordi han skal ha gitt uriktige opplysninger. Aftonbladet.)

Fra nettsiden WikiLeaks.org

At WikiLeaks, eller noen de står i ledtog med, begår mulige lovbrudd ved å stjele eller formidle klassifisert informasjon som ikke tilhører dem selv, er muligens ikke det verste. Det verste er at man ikke opplever noen kildekritikk overfor prosessen. Hvem, hvordan, hvorfor … Ikke bare hva, når og ukritisk spredning og gjengivelse av det noen totalt ukjente ønsker spredd og gjengitt.

Kildekritikk i en internettverden

WikiLeaks fremstår som et instrument tilpasset internettmedier. Hvem som helst kan like lett som tradisjonelle medier lage saker ut fra det distribuerte materialet. Det utfordrer evnen til å skille mellom snørr og bart(h), skitt og kanel, å vinne publiseringskappløpet eller å vinne på troverdighet og integritet.

En blogger eller tastaturkvikk «nettjournalist» kan like lett bli først til å slå opp en avsløring. På den annen side har dette også noe med troverdigheten som ligger i fagkunnskap og kildekritikk å gjøre.

Normalt ville en tradisjonell redaksjon inneha større ressurser på kildekritikk og graving rundt «Hvem, hvordan og hvorfor» enn en tilfeldig person med nett-tilgang. Den arenaen er det vanskelig å se at media i det hele tatt er villige til å innta når det gjelder WikiLeaks. Ville synet på  WikiLeaks ha vært uendret eller annerledes om man hadde visst for eksempel hvem som har noe å tjene på lekkasjene, og hvem som igjen finansierer og gir informasjoner til dem?

Kanskje for ingen, kanskje for noen, kanskje for mange …

Media kunne muligens ha vunnet på den arenaen. Men man skal heller ikke se bort fra at andre aktører, bloggere, eller et «WikiLeaksLeaks» klarer å fokusere på slikt, mens journalister i tradisjonelle medier lar seg ukritisk benytte i anonyme aktørers tjeneste.

Er det vanskelig å se når det ikke er enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter som rammes, men noe mindre håndgripelig som allianser, tillit … og kanskje ironisk nok på lengre sikt også åpenhet og pressefrihet?

(Mer SvD: WikiLeaks visar att hackers äger internet.)

Man kan ikke se fullstendig bort fra at WikiLeaks faktisk i teorien kan være styrt av aktverdige og uegennyttige mål, helt uten maktpolitiske eller økonomiske motiver. Allikevel er det langt derfra til å fastslå at de faktisk er det. Lekkasjer av «diplomat-vurderinger» med mer som kan virke ubehagelige for de det går utover nå, kan i neste omgang vise seg å være vel så pinlige for de som har latt seg bruke uten å evne å frembringe kildekritiske innvendinger.

– – – – –

Oppdatert 8. desember: Se også bloggen Radikalen: En kritisk analys av Wikileaks.

– – – – –

[polldaddy poll=4190882]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Oppdatert  3. desember: VG: – The Cable Gate-arkivet er spredt, sammen med annet viktig materiale fra USA og andre land, til over 100.000 mennesker i kryptert form. Hvis noe skjer med oss, vil de mest sentrale delene automatisk bli offentliggjort. Videre vil arkivene sendes videre til flere nyhetsredaksjoner, skrev Julian Assange under et nettmøte med The Guardian fredag kveld.

Mer:

DN.se: Cyberattack mot Mastercard og PayPal. VG: Akhtar Chaudry: Glad for at PST sa nei. USA tror det finnes bare en stat i verden. VL: Sveitsisk bank stengte Assanges konto. TV2: De nye avsløringene fra WikiLeaks har gjort det vanskelig for amerikanske diplomater å få folk i tale. VG: PayPal stanser overføring av donasjoner til WikiLeaks. VG: Australia vurderte å inndra Assanges pass. SvD: (Svenske politikere opprørt, men ikke overrasket over forretningsknep. Vil ikke kritisere norske politikeres opptreden.) VG: Jonas Gahr-Støre: Ingen politisk avtale på bakrommet. SvD: Assange prövas mot australisk lag. VG: Strøm-Erichsen: -Vi var helt objektive. VG: Siv Jensen: -Fornuftig av regjeringen å fjerne tvilen. VG: Svensk forsvarsminister: – Jeg føler meg ikke lurt. VG: Julian Assange mener hjemlandet Australia har sviktet ham. VG: Politikere: Veldig skadelig for Norges omdømme.

NAV spionerer på klienter med regjeringens støtte

Regjeringen har gitt NAV lov til å «spionere» på alle som søker om lovbestemte ytelser fra etaten. Ikke en gang politiet har hatt like åpne fullmakter som NAV til å kreve at teleoperatører utleverer informasjon om stønadssøkeres telefon- og internettrafikk. Selv for personer som politiet måtte mistenke for alvorlige forbrytelser.

– – – – –

Oppdatert 23. november: TV2: Regjeringen ber NAV ikke bruke lovhjemmelen inntil videre på grunn av medieoppmerksomheten.

– – – – –

Faksimile Dagbladet.

Når regjeringen AP/SV/SP har gitt NAV slike fullmakter har Jens Stoltenberg og co samtidig automatisk stemplet alle pensjonister, stønads- og trygdemottakere som mistenkelige og potensielle kriminelle som i utgangspunktet ikke fortjener samme rettsvern som alvorlig kriminelle som for eksempel drapsmenn og narkotikasmuglere.

Egentlig er dette ikke overraskende fra AP som jo er for Datalagringsdirektivet og med innføringen av det vil stemple alle som bruker elektronisk kommunikasjon i Norge som i utgangspunktet potensielt alvorlig kriminelle. Å tjuvstarte med å frata NAVs klienter personvernet føltes kanskje bare naturlig for denne regjeringen?

Post- og teletilsynet slo alarm om praksisen. Det ser ut til at det var bloggen Uhuru som bragte saken frem i offentligheten med innlegget: En «finte fra regjeringen.

Har noen sovet i timen?

Et spørsmål man må stille seg er hvorfor politikere som har behandlet dokumentet der den dramatiske lovendringen fremgår (kalt en teknisk lovpresisering)  ikke har reagert. Har ikke politikerne lest dokumentet? Eller forsto de det ikke? Og hva med overfloden av overfladiske journalister i kongeriket?

Har ingen lagt merke til det, eller har de ikke brydd seg så lenge det ikke angikk dem selv?

Personvernfiendtlig kultur i NAV

Det kan se ut til at det er en dypt inngrodd kultur i NAV for å gi blaffen i grunnleggende rettigheter folk har. I fjor måtte  Sivilombudsmannen i en avgjørelse slå fast overfor NAV at pasienter faktisk er å regne som part i saken når pasientopplysninger om dem kreves utlevert. NAV hadde gitt blaffen i grunnleggende partsrettigheter og skapt og praktisert sin høyst egen virkelighetsforståelse hinsides norsk lovverk. (Se avgjørelsen i sak 2007/1682.)

Mer om NAV:

Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd.

NAV-ansatt svindlet klienter.

NAV i blinde.

Det blir urettferdig å klandre bare NAV for å tråkke på folks personvernrettigheter gang på gang. De har jo fått aksept fra regjeringen Jens Stoltenberg og partiene AP/SV/SP til å sette tilside personvernet. NAV har dermed bare gjort det politikerne ved handling ville de skulle gjøre.

Lurer på om politikerne slipper unna med å svare: «Vi visste ikke».

Mer om personvern:

Vernet få bryr seg om.

[polldaddy poll=4040707]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

Bloggen Ukorrigerte meninger stiller blant annet spørsmål ved rettsikkerheten, manglende dokumentasjonskrav og hvor mye NAV egentlig hadde tenkt å bruke spionmuligheten siden de mener krav om dokumentasjon ville føre til mye unødvendig merarbeid.

Liberaleren har blogget om saken og vil ikke være naiv i forhold til folk som uansett har et tvilsomt forhold til personvernet. Mer: NAVs snoking – en arbeidsulykke»?

VG: Venstres Trine Skei-Grande tar opp saken i Stortinget.

NRK: Høyre: -Uakseptabelt at NAV-brukere blir blottlagt.

Dagbladet: NAV har lov til å spionere på deg.

Dagbladet: NAV til besvær.

Prisen på en politiker

Er norske politikere og partier til salgs? Og er noen norske journalister og redaktører til salgs? Er økonomisk snusk noe som helst skjer blant aksjonærer … kanskje i en og annen fagforening, men lite blant politikere og i offentlig sektor?

Mer: Kompis-Norge.


Seierherrene i mellomvalget i USA har seilt frem sammen med en bølge av pengegaver. Man kan like eller mislike det, men politikerne der har ordnet seg slik at store pengegaver på lovlig vis kan gis anonymt til for eksempel ad-hoc frontorganisasjoner, som igjen støtter kandidater som står for det samme synet.

Man kan fornemme den moralske fordømmelsen fra både norske politikere og deres sponsorer. «Slike amerikanske tilstander vil vi ikke ha i Norge». Er dette i tilfelle en prinsipiell kritikk eller bare en skjønnsmessig vurdering av at de til enhver tid aktuelle summene der er for høye, men her er de  helt OK?

I realiteten har det kanskje allerede vært slik lenge at sponsorer kan kjøpe seg politisk innflytelse i Norge, men det er mer behagelig å late som noe helt annet. Her er det jo helt greit, der er det jo helt forkastelig.

Faksimile TV2.

Når media, anført av «avsløringen» i Dagbladet (papir) lager store oppslag om at FrPs Siv Jensen låner smykker gratis, så slår de inn åpne dører. Dette er registrert i Stortingets frivillige register over gaver og økonomiske bindinger.

Det finnes større sponsorer både her og der. Hva med for eksempel Fagforbundets «politiske bestikkelser» både lokalt og nasjonalt? Er det verre å låne et smykke, og være åpen om det, enn å motta penger for å opptre slik det behager Fagforbundet eller andre sponsorer, og holde avtalen skjult? Flere partier lokalt har unnlatt å følge opp lovpålagt rapportering av pengegaver og andre avtaler, men konsekvenser/straff er lite synlig. (Se alle partilagene på partifinansiering.no).

Økokrim vil ikke etterforske Senterpartiet som har mottatt ulovlig partistøtte, endog fra offentlig eide selskaper. Selv om politikerne har vedtatt lovverk om åpenhet om gaver med mer til partiene, så er det ikke alle som bryr seg så hardt om å følge loven. Og når lovbrudd ikke gir konsekvenser for politikerne, ikke en gang etterforsking på grunnlag av innrømmelser i forbindelse med stortingshøringen, så er dette et signal.

Faksimile Nettavisen/Gunnar Stavrums blogg.

Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen,  skrev for en uke siden:

«Til nå har Økokrim vært så passiv at det må være lov å spørre om etaten kvir seg for å gå inn i en politisk betent sak.»

Stavrum.nettavisen.no

Er det slik? Eller er det enda verre: Bruker enkelte i politiet sin makt til å overse lovbrudd hos egne lagkamerater (og kollektive sponsorobjekter) mens de velger å starte prosesser mot andre politikere?

Faksimile VG.

Mer om politikere:

Noen går – politikerforakten består.

Gjør som vi sier – ikke som vi gjør!

Magnus Stangeland mener det er blodig urettferdig at han og Anders Talleraas alene sitter på tiltalebenken når stortingspensjonene kommer opp for rettssystemet:

– Vi to blir stående alene som potensielle syndebukker. Å bli hengt ut på denne måten er helt forferdelig. Vi er ikke mer skyldige enn alle de andre som har hatt krav på pensjon, sier han til Dagsavisen.

Økokrim har vel sine grunner til å tiltale kun disse to, og la andre, som for eksempel Gro Harlem Brundtland (AP) slippe? De har vel ikke tatt andre hensyn? Offisielt må svaret være nei. Noe annet er umulig.

Og hva med media?

Altfor ofte blir lokalaviser beskyldt for å være hjembyens tannløse vaktbikkjer. Nære bånd mellom redaksjoner og lokal makt kan sette respekten foran kritikken. For journalister og redaktører i et nærmiljø er det triveligere med gladsaker enn å avdekke lokale møkkabinger. Sannsynligvis er det også bedre for salg av abonnement og annonser.

Dette skriver Jens Barland, medieforsker ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Denne virkelighetsbeskrivelsen vil kanskje mange i lokale medier si at de ikke kjenner seg igjen i. Samtidig kan man registrere hva enkelte bare sier når det ikke forplikter «lommeboken» og legge mer vekt på hva de faktisk gjør.

Hvis «smykkene til Siv» får omtale i lokalavisen din på bekostning av gravende journalistikk rundt avtalene mellom lokale maktpersoner, så kan noen ha sine grunner for slikt.

[polldaddy poll=3776594]

Mer om politisk journalistikk:

En tillitserklæring.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

TV 2: Jensen om USA-valget: -Misfornøyde velgere sier i fra. VL: Republikanerne feirer valgseier. TV 2: Republikanerne vinner Representantenes hus – Demokratene beholder Senatet. TV 2: Fagforeningsleder anmeldt for millionunderslag. VG: Ekspert frykter handlingslammelse i amerikansk politikk etter mellomvalget. VG: Republikaner i Norge: -Jeg er sikker på at Obama blir gjenvalgt i 2012.

Fei for egen dør

Norske medier har fremstilt kongolesiske myndigheters opptreden i forbindelse med rettssakene mot Joshua French og Tjostolv Moland som en farse. Representanter for norske myndigheter har også bidratt til å fremstille kongolesiske myndigheter som lite tillitvekkende og med et tvilsomt rettssikkerhetsnivå.

Når norske medier nå slår opp utenriksminister Jonas Gahr Støres og UDs formidable innsats for å hjelpe de to nordmennene hjem, bør det skje med en kraftig bismak for noen av de samme mediene.

Dårlig håndverk fra norske myndigheter (Økokrim), i form av prosedyrefeil, har ført til en rettsikkerhetsmessig farse for en uskyldig nordmann som har vært i fengsel/husarrest i tre år i Brasil. Norske myndigheter makter visst ikke å rydde opp i eget rot, og resultater av egne feil.

Faksimile fra hjelparvid.com

  • Å overlevere en bekreftet oversettelse av en frikjennende rapport fra norsk Økokrim på en måte som er kompatibel med brasilianske myndigheters rettssystem, er visst mer enn norske myndigheter kan klare.
  • Å hente ut to eventyrere som ubestridelig har begått dumheter i jungelen i Kongo, (i det minste har de smuglet våpen ulovlig i et krigsherjet opprørsområde), kan visst norske myndigheter allikevel klare.

Spørsmålet man kan stille seg er: Hvorfor er det så mye lettere for norske myndigheter å samhandle med myndighetene i DR Kongo enn i Brasil?

Og hva med media som «trampet takten» med Økokrim i en innledende fase i Operasjon Nemesis, der norske mafiaforbrytere med svarte penger i Brasil skulle tas med et så finmasket nett at de også fanget opp et hundretalls uskyldige?

(Oppdatert: Geir Pettersborg er en av mange nordmenn som er dømt i Brasil på grunnlag av feilaktige rapporter fra Økokrim. Dagbladet.)

«Økokrim tok med seg en haug med mediafolk til Brasil når de overleverte en rapport som senere viste seg å være ufullstendig og misvisende. Når den fullstendige rapporten tilslutt blir ferdig sørger Økokrim ved prosedyrefeil for at rapporten ikke kommer frem til retten i Brasil. Dermed forholder retten (seg) til den gamle og misvisende rapporten istedetfor den fullstendige og langt mer omfattende sluttrapporten. Både Økokrim og justisdepartementet nekter å rette opp fadesen og Økokrims Geir Kavlie nekter plutselig også å snakke med media.»

(Fra bloggen Kjetils blå bølger, som Arvid Birkeland har henvist til.)

NRKs Kari Sørbø har satt seg inn i saken og hatt noen innslag om den. Dagbladet har også fulgt opp. Ellers har de typiske «krimkanalene», som nå akkompagnerer UDs tokt i Kongo, vært tause om norske myndigheters Brasil-farse.

Faksimile Dagbladet.

Noen kan komme til å spørre: Er noen forsvarsmekanismer satt på i forvaltningen? Hvordan påvirker det eventuelt enkelte av deres kontakter i media?

Forklaringene på øvrige medias (særlig TV 2 og VGs) nedprioriteringer av å ettergå Økokrims tabbe kan selvfølgelig være mange.

  • Flauhet over tidligere ukritisk akkompagnement av en førstestatsadvokat i Økokrim er sikkert ikke en av dem.
  • Beskyttelse av en førstestatsadvokat som i kraft av sin nåværende eller senere karrierejuriststilling kan være en nyttig kilde, eventuelt for lekkasjer til de som har gjort seg fortjent til slike vennetjenester, burde heller ikke være en av dem.
  • At Arvid Birkeland ikke heter Pål Refsdal og ikke er journalist kan jo helt sikkert ikke være en av dem.
  • At norske myndigheter bedriver en form for forskjellsbehandling der en bestefars kongelige orden (kommandør av St. Olavs orden) eventuelt ubevisst eller ubeviselig påvirker embedsverket til å gjøre noe ekstra for barnebarnet Joshua Olav Daniel Hodne French er sikkert heller ikke en av dem.

I alle fall ikke i en ideel verden.

Der myndigheter ikke gjør feil som går ut over innbyggernes rettssikkerhet. Der innbyggere likebehandles med hensyn til bistand fra norske myndigheter når de sitter i en farse. Og der både myndigheter og media til enhver tid har sørget for å feie godt for egen dør.

I Kongo derimot: Der kan du visst ikke stole på noen.

Da er det jammen flaks at Supermann jobber i norsk UD.

Og uflaks for noen at han bare tar oppdrag i Kongo for tiden.

Moralen er klar: Hvis du ikke er ekstremt eventyrlysten så dra heller inn i jungelen i Kongo, med ulovlig våpen, og kom ut med et lik og syltynn forklaring, enn å investere dine lovlig opptjente og beskattede midler i ferieleilighet i Brasil.

Ansvarlig statsråd Knut Storberget har lyst til å bli husket som «den modige ministeren som ryddet opp i gjengkriminaliteten». Fra andre saker vet vi at Storberget aksepterer noen justismord for å vinne en sak. Og at han ikke skyr noen midler for å skrøne offentligheten ved å underslå informasjon. (Mer: Propagandaminister uten ryggrad.)

Noen vil kanskje huske ham som ministeren som ikke en gang maktet å rydde opp i eget rot.

[polldaddy poll=2575088]

Tidligere innlegg om saken:


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 10. juni.

  1. Beklager, livet DITT er ikke mer verdt.
  2. Ut av hulen.
  3. Skal alle få ha førerkort.
  4. Streiken snart over.
  5. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Forhandlinger om French og Moland i september.

VG: Mathilde Moland fikk allikevel møte presidentfruen, Olive Lembe di Sita, og overrakte en gave. TV 2, VG: Edvardsen fikk overlevere brev fra Moland til presidentfruen via presidentparets rådgiver. TV 2, VG: Skuffet Mathilde Moland ble nektet møte med presidentfruen. Ville be om benådning. TV 2, VG: Moland og French har fått et løfte fra kongolesiske myndigheter om at de slipper å sone i det beryktede Osio-fengselet. TV 2: Mathilde Moland utsetter møtet med presidentfruen. Vårt Land: Moland og French ber om benådning fra presidenten.   TV 2: Moland og French anker ikke dødsdommen. VG: Moland og French anker ikke dødsdommen. VG: Jusprofessor tror Moland og French kan få ti års fengsel i Norge, med fratrekk for vesentlig mer enn den tiden de har sonet i Kongo. vl.no: Familien ber UD om hjelp til overføring fra Kongo. VG: Furuholmen: Pengekrav kan komplisere utlevering. Mamma Moland ber UD om hjelp til overføring. VG: Den bisarre delen av dommen (spionasje) er borte. vl.no: French og Moland ble dømt til døden igjen.

Goodbye, Mr Bean

Britiske velgere vil ikke lenger ha Gordon Brown i statsministerboligen. «Sjarmoffensiven» forrige uke hjalp ikke stort.

Det blir også et farvel til Mr Beans lookalike. En sammenligning både media, Liberaldemokratene og Det konservative partiet har utnyttet.

Kanskje må vi i Norge også belage oss på lignende «grasrotkampanjer» og utenompolitisk raljering som små, men ikke bagatellmessige ledd i å undergrave noens posisjoner og utnytte fristende humoristiske sammenligninger som allikevel, isolert sett, er helt usaklige?

Faksimile Daily Mail. Bildet var publisert i en artikkel
4. august 2007, med tittelen «Gordon Beans holiday«.

Da skotten Gordon Brown tok over etter det vandrende smilet Tony Blair, var Brown en respektert politiker. Selv om smilet til Blair med årene var blitt mer anstrengt, i takt med fallende popularitet, så var det nesten som å «hoppe etter Bjørn Wirkola«.

Som finansminister hadde Gordon Brown opparbeidet seg stor tillit og respekt. Den fløt han på inn i Downing Street nr 10, samtidig som Labours medierådgivere fortsatt hadde et godt grep om store deler av medias fokus. Men velgerne ville ha resultater, ikke bare innpakningen. Labour hadde lovt veldig mye. Intet mindre enn «a new dawn«, en ny begynnelse.

Det ble som å hoppe etter at speakeren hadde annonsert: «Her kommer vinnerhoppet og full valuta for inngangspengene.»

Alle visste at Gordon Brown kunne virke arrogant, selv for briter, men så lenge man er ekspert på området, så er litt arroganse nesten bare sjarmerende. Bare den ikke tar overhånd. Det hadde den kanskje allerede gjort. Man lærer ikke en gammel hund å sitte. Brown holdt seg flytende på tregheten i systemet, men var åpenbart i en lekk skute. Politikerforakten hadde, ikke uvanlig, fått et ansikt.

Med finanskrisen mistet Gordon Brown sitt tidligere trumfkort. Det hjalp ikke å kalle alle mann til pumpene.

Det er Liberaldemokratenes representant Vince Cable som har fått «æren» av å ha løftet sammenligningen mellom Gordon Brown og Mr Bean opp i offentligheten (BBC). Selv om sammenligningen og kallenavn som McBean og Gordon Bean hadde versert i media og blogger i flere år, var det noe helt annet å bringe dette opp fra talerstolen i parlamentet, slik Cable gjorde 28. november 2007. (Youtube: Gordon Brown, from Stalin to Mr Bean, ca 15 sekunder.)

Her transformeres Stalins ansikt  til Brown og videre til Mr Bean. (Youtube: Stalin, Brown, Mr Bean, 6 sekunder.)

Brown i ferd med å transformeres til Mr Bean.

De konservatives David Cameron slapp å hoppe etter Wirkola. Til å begynne med vil han sammenlignes med en som hopper etter Eddie the Eagle, eller overtar etter Mr Bean.

Bean/Brown: Her i to versjoner fra conservativeHome.

Kan vi vente oss noe lignende i Norge/ norsk politikk? (Eller i Sverige?)

Fra Det konservative partiets nettsider.

[polldaddy poll=3161342]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mai.

  1. Lokker kriminelle til Norge.
  2. Kan lavere bilavgifter redde flere liv?
  3. Burkaforbud og bakvendtland.
  4. Hvem er Norges dummeste politiker?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Britene vil endre valgsystemet.

VG: Camerons koalisjon truet av hemmelig brev. VG: Visste de kom til å styrte i flere minutter. VG: Slik kan dronningen gripe inn i valgdramaet. VG: Clegg er jokeren i kabalen. VG: Slik er mannen om kan bli statsminister. TV 2: Cameron vil forsøke å danne regjering. VG: Brown erkjente ikke nederlag i sitt første møt med pressen etter valget. vl.no: Næringsminister Trond Giske i London for å følge valgthriller. VG: Clegg mener Cameron må få sjansen. TV 2: Britisk kandidat overlevde flykrasj. VG: Nytt valgsystem i vente for Storbritannia. Partilederne i de tre største partiene. SvD: Segervittring för Tories. VG: Cameron blir statsminister. VG: Britisk minipartileder skadd i flystyrt. TV 2: Døra på gløtt for Cameron. VG: Derfor er valget i Storbritannia så viktig. VG: Nordmenn i London for å drive valgkamp for de konservative. VG: Ingen partier får flertall alene. TV 2: Fire av ti velgere bestemme seg i dag. TV 2: Undersøker mulig valgfusk i Storbritannia. Spania: lavanguardia.es Portugal: tvi24.pt

To indre og vekk me’n

Oppdatert 9. februar. TV 2: Koss bryr seg ikke om Heibergs uttalelser.

– – –

Skøytepresident Vibecke Sørensen vil nedsette det hun kaller «en uavhengig gruppe» til å granske jobben hun har gjort (VG).

Det kunne kanskje være en idé å la en uavhengig gruppe få lov til å også granske hva hun og resten av skøyteforbundet gjorde FØR Peter Mueller fikk sparken, men granskingen skal visst kun begrenses til hva som skjedde ETTERPÅ.

Er det prosessen «to indre og vekk me’n» som ikke tåler åpen uavhengig gransking? Opptreden i maktkamp er ofte ikke så pent å se på.

Søketreff på bloggen Norske forhold viser at mange er interessert i å lese om skøytepresidenten. Navnet «Vibecke Sørensen» har vært blant de mest søkte på bloggen siden Mueller-saken kom opp for to måneder siden. De siste dagene har navnet vært klart på toppen.

Nordmenn har kanskje et for lidenskapelig forhold til skøytesport til at de ikke bryr seg?

Mer om skøytebråket:

Hvem er bakspillerne?

Sutring vant over vinnerinstinkt.

 

[polldaddy poll=2554830]

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 28. januar.

1. Fortjener de førerkort?

2. Hvem er bakspillerne?

3. De er så glad i rompa mi

4. Systemet oppmuntrer til juks.

5. Manglende respekt for deg som databruker. Delt med: Advarer mot nødhjelpsvindel.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

9. februar. TV 2: Derfor brøt IOC med Johann Olav Koss. VG: Bøkko: -Har ikke trengt psykolog.

4. februar. TV 2: Bøkko i gang med spissing av OL-formen.

31. januar. TV 2: Mueller vil ha Bøkko på privat lag.

30. januar. TV 2: Bøkko vil ha oppvask i skøyteforbundet etter sesongen.

VG: Koss: -Håvard og jeg har skværet opp.

 

Systemet oppmuntrer til juks.

Avsløringene av manipulering med sykehusjournaler sjokkerer visst mange av de som har vedtatt og lagt opp til at systemet skal være slik. De som har erfaring med systemadministrasjon, sikkerhet, kvalitetskontroll og tilsyn med mer i offentlig sektor bør ikke være like sjokkerte som det enkelte uttrykker i media. I alle fall ikke om de skal ha troverdighet.

Hvor lenge jukset har pågått, vet kontrollmyndighetene ingen ting om ennå.

Spørsmålet er egentlig ikke hvor lenge det har pågått. Spørsmålet er heller hvor langt tilbake, og hvor dypt kontrollmyndighetene (og ansvarlig statsråd) har lyst og kapasitet til å gå.

Hvis de leter finner de nok garantert manipulasjon med opplysninger. Kanskje for å skjule egen inkompetanse og feil eller for å få anerkjennelse, ros, posisjonere seg for karriereopprykk etc. (Oppdatert: Hvis styrets styringsparametre er ventelister og økonomi, så bør det ikke være overraskende om noen jukser, tilnærmet risikofritt, for å innfri.)

Dette er ikke noe nytt fenomen som dukket opp med elektroniske journalsystemer. Slikt har også foregått i analoge papirbaserte journaler.

Den største forskjellen mellom papirbasert og elektronisk journal er at man måtte ha fysisk tilgang til papirjournalen for å trikse med den. Påføringer og endringer med ulike typer blekk er mulig å avsløre når man først ser etter det, men umulig å avsløre før man konkret undersøker i den aktuelle mappen. Og kontroll skjer omtrent aldri. Kun unntaksvis og stort sett etter klager/henvendelser fra brukere/pårørende som ikke stoler på «systemet». Det skal litt til for å våge å opponere.

I elektroniske journaler (i offentlig sektor) må den som tildeler tilgangsrettigheter gjøre en god jobb for å i utgangspunktet minimere risikoen for uautorisert tilgang.

Det hjelper imidlertid lite når enkelte virksomhetsledere gir mange uvedkommende i virksomheten tilgangsrettigheter som de strengt tatt ikke har behov for.

( Debatten om Datalagringsdirektivet handler også om tilgang og mulighet til misbruk. TV 2: Oslo Høyre sier nei. VG: Venstre: Lovverket er for svakt og ansatte kan for lite om personvern.)

Hvor ofte blir virksomhetsledere i offentlig sektor straffet for å på administrativt vis ha gitt et stort antall uvedkommende i virksomheten tilgang til å se tildels sensitiv informasjon?

Hvorfor skal ikke de ansvarlige virksomhetsledere få noen reaksjoner for å gi tilgangs- og endringsrettigheter til viktig informasjon til uvedkommende? Ville de ha blitt straffet om de låste inn en uvedkommende på «det gamle kontoret» og lot vedkommende snoke og endre i papirjournalene?

Det er mye enklere, rimeligere og mer effektivt å kontrollere bruk av tilgang og gjennomføring av endringer i elektroniske journaler. Hvis lederen bare vil.

Noen kunne kanskje også i større grad ha varslet, men tier i en slags lojalitet? (Bloggen Depotdrengen skriver om «Etikk, varsling og arkivarens rolle»  for de som vil vite mer om det.)

I de aller fleste offentlige virksomheter er det spesifikke krav til hva systemet må kunne «fange» av metadata om hendelser. For eksempel hva som ble endret, når og av hvem. (Oppdatert: Leverandøren bekrefter at denne funksjonaliteten er i systemet.)

I tillegg må rutiner for å ivareta informasjonens integritet og autentisitet være på plass. Ofte er det samme leders overordnede ansvar å sørge for både å ivareta disse hensynene, velge ut og velge bort områder for kontroll samt rapportere og motta anerkjennelse for sine resultater.

På høyere nivå er det lettere å manipulere, ved for eksempel å foreta utvalg og «velge bort» deler av det rapporter ikke skal omfatte. Slik manipulering er i utgangspunktet ikke direkte og åpenbart skadelig for den enkelte bruker/pasient. Kun indirekte ved at det foretas prioriteringer ut fra informasjonen. Slikt avdekkes svært sjelden, så godt som aldri. Blant annet fordi kostnaden ved å avdekke det antas å være langt lavere enn nytten. Og med lav risiko for å bli tatt, kan svake sjeler i maktposisjon fristes til juks.

Manipulering med informasjon er heller ikke enestående for sykehusvirksomhet, men foregår i mange virksomheter der noen har behov for å trikse med opplysninger for å berge sitt eget skinn, og har makt til å gjøre det.

Jeg setter et skarpt skille mellom juks/manipulering som utføres av private og det som utføres av offentlig virksomhet. Dette fordi offentlig virksomhet forvalter rettigheter, tillit og maktmidler overfor den enkelte innbygger. Når det jukses med informasjon om innbyggerne i journaler og dokumenter i offentlig virksomhet har det derfor alvorligere konsekvenser. (Juks med helseinformasjon kan også sette liv og helse i fare.)

Hvorfor skjer slikt juks? Noen kan for eksempel ha hatt interesse av at sin avdeling, sitt ansvarsområde skal fremstå som bedre enn det i realiteten er.

Dette er heller ikke ukjent i andre sammenhenger der ledere i offentlig sektor skal måles mot andre avdelinger. Benchmarking i offentlig sektor har mange positive sider, men kan også ha noen store negative dersom systemet legger opp til at juks kan foregå med lav risiko for å avdekkes.

Straffen for systemjuks (påregnelig systemsvikt) er så godt som ikke-eksisterende, og rettes eventuelt mot leder. I verste fall kan det være umulig å straffe den ansvarlige fordi vedkommende kan hevde det ikke er gjort bevisst. Manglende eller  svake straffereaksjoner kan igjen gjøre det fristende for enkelte ledere (og andre med tilgang) å jukse. Mange ser heller ikke noe alvorlig galt i å «pynte litt på informasjonen» som juks så uskyldig kan fremstilles som.

Oppdatert: I sykehussaken skal 3700 pasientjournaler sjekkes for datojuks. Der stanser kontrollen av systemene. I alle fall foreløpig, inntil noen setter inn ressurser på å eventuelt finne årsaker til slikt juks og ikke bare symptomer.

Det skjer nok ikke, fordi motkreftene er sterkere enn interessen for å løse den egentlige systemsvikten.

De neste sakene med sjokkerende avsløringer kommer nok også etter at noen tilfeldige  varsler, og ikke etter betryggende internkontroll eller lovpålagt tilsyn.

[polldaddy poll=2580717]

Flere blogginnlegg om temaet offentlig sektor, misbruk, dårlig kontroll etc:

Bukken og havresekken.

Barnevernet skal kontrolleres bedre.

DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Avslørt.

Historiske overskridelser.


– – –

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 22. januar.

1. Fortjener de førerkort?

2. Manglende respekt for deg som databruker.

3. Syke forventninger.

4. Hvem er bakspillerne?

5. Norsk forfall.

.
Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


VG: Døde i kreftkø. For sent innkalt til undersøkelse. VG: Kripos etterforsker sykehusskandalen. VG: Fylkeslegen sier det foreligger brudd på Pasientrettighetsloven. Nye saker granskesTV 2: Dette er dataprogrammet som er brukt. VG: Dette blir helseforetaket anmeldt for. Vårt Land: Starter etterforsking. TV 2, VG: Sykehusforetaket er politianmeldt. VG: Etikkrådet mener helsevesenets omdømme står i fare. VG: Pasient varslet sykehusdirektøren allerede i oktober. VG: Advarte mot ventelistetriksing for over tre år siden. VG: (Sykehuset var varslet flere ganger tidligere uten å gjøre noe.) VG: Norske sykehustopper kan ikke garantere at lignende ikke har skjedd på sine sykehus.

VG: Leder i Helsekomiteen Bernt Høie (H) krever at pasientene må få behandling andre steder umiddelbart. Frykter det kun er toppen av et isfjell.

VG: (Spesialistlege: Det overrasker meg om saken ved Bærum sykehus er unik.)

Et apropos på et annet område. TV 2: Professor mener uføretall kamuflerer arbeidsledighet. (Større andel uføre i de minste kommunene med lite arbeidsmarked.)

 

Notater fra glemmeboken

Ferdigheter og kunnskap som ikke blir brukt eller vedlikeholdt, kan bli glemt. Man sier det går i glemmeboken.

Man kan spørre hvorfor ting går i glemmeboken. Ofte vil det nok være fordi man ikke har hatt særlig behov for å bruke det som havner der. Det betyr allikevel ikke at ingen vil ha kunnskap og ferdigheter som virker unyttig. Alle kan vel mye unyttig. Samtidig er det mye man ikke vet, men som helt sikkert kunne vært nyttig.

Og noen bruker mye ressurser på å ta vare på kunnskap som hos andre er havnet i glemmeboken.

Hva er forresten unyttig og nyttig? Det er vel individuelt og situasjonsbestemt. Vi kan kanskje si at vi har flere «glemmebøker», både personlige og kollektive.

Kristoffer Klausen har satt seg fore å leve et år i villmarken uten annen mat enn han finner i naturen. Man kan følge ham på bloggen hans «En Vill Mann«. For PC, mobil og strøm har han tilgang til. Prosjektet vil kanskje vise at det går an å overleve i naturen om man har PC? Da kan man finne informasjon om de utroligste ting, og kanskje komme i kontakt med noen som kan ting som ellers er havnet i glemmeboken.

Da spørs det bare hvor god man er til å vurdere det man finner.

Fra romersk lov har man uttrykket: «Quod non est in actis, non est in mundo.» Oversatt: Det som ikke er i aktene (arkivene, dokumentene) finnes ikke i verden. Eller: Det som ikke er dokumentert, eksisterer ikke.

I en digital verden blir dokumentasjon av enkelte oppfattet som det samme som en link. Vi har snart flere generasjoner som i stor grad agerer som om hvis man ikke finner det på nettet, så finnes det ikke. Er det ikke en link, så er det ikke sant. Og motsatt: Finner man det på nettet, så er det sant. I alle fall dokumentert. I motsetning til ting som bare finnes i arkivene, dokumentene som ikke er på nett. Quod non est in Internet, non est in mundo?

Vurderingsevne og kildekritikk kan også ha havnet i glemmeboken hos enkelte, om de noen gang i det hele tatt har hatt den kompetansen.

Noen ganger kan man prioritere underholdning foran informasjon. Skjønt hva er egentlig mest underholdning og hva er mest unyttig for den enkelte?

[polldaddy poll=2501389]

 

– – – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 12. januar.

1. Notater fra glemmeboken.

2. Strafferabatt.

3. Hva når strømmen forsvinner?

4. Barnevernet skal kontrolleres bedre.

5. En håpløs kamp.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Tro om noe har gått i glemmeboken her? Eller er det journalisten som har glemt noe?

VG: Disse bygde pyramidene i Egypt.

TV 2: Historien vi alle bør ta lærdom av.

VG: Mira Craig: Kroppen kan helbrede seg selv. Mye sykdom kan skyldes negative tanker.

 

Offentlig informasjon krenker enkelte mer enn andre

Nettsiden Iam har laget en tjeneste som samler offentlig tilgjengelig informasjon om personer. Også fra for eksempel Facebookprofiler. Det skaper reaksjoner. (VG: Kan gjøre ID-tyveri lettere. Dagbladet: Naboen ser deg på nett.)

Enkelte FrP-politikere har tidligere reagert kraftig på lovlig debatt om seg selv hvor offentlig tilgjengelig informasjon og medieomtale er videreformidlet.

Hvorfor er politikere, som selv sto aktivt frem som offer, så forbausende tause når verre ting rammer alle andre, og særlig personer som ikke har bedt om eller søkt offentlighet eller betydningsfulle verv, som kan nødvendiggjøre nærmere gransking av deres holdninger og livsførsel?

– – – – –

Israel refser Norge for å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun.

– Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en «kriger for menneskeheten», sa utenriksminister Avigdor Lieberman, gjengitt i VG.

Da jeg leste dette, kom et interessant flashback om en eller annen politiker som i forbindelse med partilandsmøtene i vår ville rehabilitere Hamsun, fordi landssvikoppgjøret var temmelig ensidig. Hvem var nå det?

Du verden. Søk åpenbarte en kandidat i FrP. Partiet som ellers har profilert seg som en mye sterkere Israel-tilhenger enn KrF. I følge TV2s da ferske måling manglet kandidaten som er kritisk til landssvikoppgjøret og koblet til nasjonalistiske miljøer, kun 404 stemmer på å bli stortingsrepresentant. Hvordan passer nå det med FrPs Israel-vennskap?

FrP-er i søkelyset for sin Hitler-hyllest.

Avisa Tromsø 24. august 2009Faksimile fra papirutgaven. (Forsvant under overføring).

Artikkelen i Adresseavisen fremstiller vedkommende stortingskandidat for FrP, Siv Aida Rui Skattem, som et offer for nasjonalistiske beskyldninger. Dette er på følelsesplanet. Enkelte er dyktigere enn andre til å ikle seg offerrollen, det må innrømmes.

Når politikere appellerer til medlidenhet, og snakker seg elegant rundt alle kritiske spørsmål, har de ofte ikke gode argumenter, og da kan det være interessant å finne ut hva de egentlig skjuler.

“Du har ikke fryktet at ditt eget navnevalg for egne barn kan misoppfattes?

– Nei. Vi har valgt kreative og symbolske navn, som overhodet ikke er valgt på grunn av bindinger til nasjonalismen. De må heller rette de spørsmålene til min svigerfar, sier den ferske tredjekandidaten.”

“Svigerfar har ansvaret for mine egne navnevalg på mine barn, nemlig. Selv er jeg et offer for beskyldninger!”

Hva er så galt med disse symbolske navnene hun har gitt sine barn, og hvem er det som legger ut slike symbolske, (og antatt belastende?) navn på barna på nettet?

Heisann, er det ikke FrP-kandidaten selv som har gjort det? Dyktig gjort å fremstille seg som offer i media og få sympati for det man selv har ansvaret for.

selv

Hva med de andre navnene? Dette var visst debattert flere steder i følge artikkelen.

(Navn fra debatter om temaet: Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf.)

Vel… De fleste foreldre ville nok ikke belastet sine barn med navn som Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf, om det er aldri så symbolsk ment … men noen ser annerledes på det, og det er jo lov.

Voksne mennesker forventer sikkert at de som gjør slikt selv er  ansvarlig og redelig nok til å stå for det man gjør, uten å skylde på andre og erklære seg som offer, selv når det kommer spørsmål. Hvis de mener navnene ikke er en belastning når de selv bruker dem på sine barn, så må vel andre få bruke dem også? Det er vel meningen med navn?

Kan summen av mange slike valg allikevel peke i en bestemt retning?

Familiemedlemmers navn og telefonnummer var også offentliggjort på nett, fortalte offeret i Adresseavisen. Det er jammen dyktig gjort å fremstille seg selv som offer for å få politisk sympati for hva telefonkatalogen og en selv har gjort.

Tilbake til den tidligere nevnte Lieberman. I følge Aftenposten er visst heller ikke han verdens største tilhenger av ytringsfrihet.

Slik er det vel gjerne med de som kanskje ikke har bare rent mel i posen, men gjerne vil ha monopol på å være offer?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

VG: Fant 13-årig datter på Iam (som hevder de ikke samler informasjon om personer under 16).

Paul Caffeys blogg om offentlig informasjon på nett.

VG: IAM kan være ulovlig.