arbeidsgivere | Norske forhold

Flere arbeidsgivere forbyr sine ansatte å bruke Facebook i arbeidstiden, mens andre tillater det og oppfordrer til aktiv bruk. Det kommer an på hva det brukes til og om det gir fordeler for arbeidet.

Bruk av Facebook og andre sosiale medier, for ansatte som jobber med barn, syke og pleietrengende, kommer nok til å bli gjenstand for flere medieoppslag og debatter i kommunene. Det er opp til hver enkelt kommune å eventuelt løse utfordringene før det kommer tragiske oppslag. (VG: Pasient frøs i hjel mens ansatte var på Facebook. TV 2: Nattevaktene surfet på nettet mens kvinne døde.)

At ansatte dropper enkelte vaktrutiner for å gjøre noe annet, «underholde seg», er ikke noe nytt. Det nye er at mulighetene til å gjøre noe annet enn å utføre de pålagte rutineoppgavene er til stede hele tiden.

For noen ti-år siden kunne noe spennende på TV kanskje bli prioritert foran en og annen inspeksjonsrunde, men det ble ikke noe stort problem fordi det sjelden var noe spennende på TV og kun en kanal.

For 15 år siden var ikke en gang bruk av mobiltelefon noe stort problem, fordi det ofte var bare «kjedelige folk» som hadde mobil. Dessuten satte batterikapasiteten naturlige begrensninger i hvor lenge man kunne prate. (Dette var på prate-telefonenes tid.)

Når mange har muligheter til å gjøre noe annet hele tiden, blir det også flere som gjør det. Og da kan det som tidligere var en bagatell bli et problem.

Søk på Facebook og arbeidstid viser at i alle fall et parti sier ja til Facebook også på jobb. Kanskje pipa får en annen lyd når «ja til Facebook» blir årsak til en tragisk hendelse der regjeringen kan få skylda?

Ofte er det den ansattes egne behov og bekvemmelighet som dominerer når man bruker sosiale medier i arbeidstiden. Tanker om arbeidsgivers datasikkerhet og andres personvern kan lett få lavere prioritet. (En annen side av dette er for eksempel barn under barnevernets omsorg som utsettes for nettovergrep.)

Ansatte som jobber med sensitiv informasjon kan komme til å røpe ting, kanskje uten å være bevisst hva de egentlig gjør. I tilfelle er det ikke bare bruk av sosiale medier, men en generelt dårlig bevissthet om farene ved dette som er problemet.

Opplysninger fra helsepersonell (faglært/ufaglært) som «skiftet bleie på Olga» eller en kommentar om at «Kåre hyler som en gal på rommet sitt igjen» er ikke like uskyldige som uvanlige.

I et lite lokalsamfunn kan det også være behov for strengere grenser for hva som er akseptabelt. Da mange allikevel vet hvem som omtales, selv uten at navn nevnes.

[polldaddy poll=2796997]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Dårlig grasrotfølelse.

5. Kanskje ikke så dumt.