Oppdatert 13. oktober 2011: Denne kommentaren om slettmeg.no ble skrevet da tjenesten var i startfasen i mars 2010.

Tjenesten la etter en tid opp til nettopp mer omfattende «hjelp til selvhjelp, og selvbetjening ved bruk av skjemaer og automatisert behandling, slik jeg påviste mulig behov for.

Min kritiske innvending må derfor betraktes som tidsavgrenset og jeg står selvfølgelig ikke for det samme syn med en endret tjeneste.

Alt i alt må jeg gi Datatilsynet og slettmeg.no ros for meget godt arbeid.

– – –

Oppdatert 14. april 2010: TV 2: (Oppsummering av sakene den første måneden. Facebook er en versting.)

– – –

8. mars 2010: Jeg vil gi Datatilsynet ros for å ha fulgt opp Personvernkommisjonens rapport ved å etablere denne tjenesten.

Dette er et godt eksempel på grunnleggende personvernoppdragelse i en digital verden. Allikevel har jeg mine tvil om tjenesten etter en tid vil innfri brukernes forventninger og (stadig nye) behov.

Informasjon om lover, rettigheter og praksis innen personvern, åndsverkbeskyttelse og ytringsfrihet er selvfølgelig alltid bra å formidle. Her er intet nytt. De som selv er i stand til å ta vare på sine interesser og rettigheter har bare fått enda en mulighet til å gjøre dette. Det eneste nye er at det er samlet på et sted og lettere å navigere ut fra.

Hjelp til selvhjelp er en krevende øvelse, og er hovedfokuset for nettsiden slettmeg.no. Dersom for mange tar kontakt med de to ansatte for å få praktisk hjelp, vil ressursene ikke strekke til for å hjelpe alle.

• Hvor mange er for mange? Vanskelig å si kanskje, fordi saker kan ha ulik arbeidsbyrde, men jeg vil gjette at et lavt tosifret antall henvendelser om praktisk hjelp pr arbeidsdag er i nærheten av maksimal produksjon. Hvis det skulle bli slik er nettsiden langt på vei et bomskudd, men ikke unyttig. Det nyttige ligger i muligheten til å bedrive målrettet folkeopplysning.

Selve navnet «slettmeg.no» kan lede tankene i retning av en enkel tjeneste der det bare er å trykke på en knapp så er problemene løst. En «personvernets digitale Delete-knapp«. (Eller noe lignende med denne porno-slette-minnepinnen.)

Man må gjerne håpe at de aller fleste som besøker siden for å få hjelp leser informasjon tilsvarende nærmere et halvt års jusstudier for å sette seg i stand til å gjøre jobben selv. Håp gjerne, men ikke regn med det.

Etterhvert blir det kanskje flere konkrete trinn-for-trinn-beskrivelser og maler for oppsett av henvendelser som kan underbygge fokuset på å være hjelp til selvhjelp?

Tjenestens mer praktiske hjelp kan havarere på grunn av ressursmangel etter en stund. Å oppdra flere generasjoner til å kunne ivareta sine personvernrettigheter i en digital verden tar tid og krever mer ressurser enn en nettside og to årsverk i en prøveperiode på to år.

For skoleelever burde mye informasjon fra slettmeg.no vært kjernen i det som i læreplaner kalles «digital kompetanse». Før man kommer dit må imidlertid de som lager læreplanene, og de som skal følge dem, forstå hvorfor personvern og digitale rettigheter er viktig. Kall det gjerne «digital dannelse» som er mye viktigere enn å lære å bruke tekstebehandlingsprogram.

Å etablere holdninger krever tid, oppfølging og rettledning til refleksjon. Å lære å bruke et tekstbehandlingsprogram er gjort på få  timer, og selv et barn uten etisk ballast kan lære et annet barn å gjøre det.

Og når vi nevner holdninger er vi snart også raskt inne på begrepet respekt. Mer i innlegget: En oppskrift på bedre skole.

Når det gjelder voksenopplæring av alle nettbrukere som er ferdige med grunnskolen uten å ha «digital dannelse» så kan slettmeg.no ha liten nytte eller bli overkjørt av etablert og synlig praksis i deler av media og offentlig forvaltning.

Hvordan skal en nettside kunne oppdra vanlige nettbrukere til å respektere andres personvern og rettigheter når media de påvirkes av daglig ikke gjør det? (Mer: En identifisert. Noe grafsing gjenstår.)

Hvorfor skal privatpersoner hindre ulovlig spredning av informasjon om andre når til og med enkelte politifolk av og til kan ha anonyme og ulovlige lekkasjer til media som arbeidsmetode? (Mer om problemet i innlegget: Ikke tilliten verdig.)

Hvordan skal offentlig ansatte med tilgang til personvernbeskyttet informasjon, som har fått lov til å legge ut ukontrollert informasjon som digital underholdning i arbeidstiden, plutselig få «digital dannelse» av en nettside? (Mer: Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.)

Den vanlige nettbruker vil ikke komme til å gjøre som forvaltningen (Datatilsynet) sier på slettmeg.no. Den vanlige nettbruker vil gjøre som forvaltningen gjør.

Dersom Forbruker- og Administrasjonsdepartementet og Datatilsynet brukte to årsverk på å plukke unoter og lovbrudd innen personvern bort fra ansatte innen offentlig forvaltning, og gi dem «digital dannelse» i sitt daglige arbeid, ville de ansatte ta med seg denne kompetansen også inn i sosiale medier og sin vanlige nettbruk.

Da kunne man raskt ha hundre tusen offentlige nettbrukere med kompetanse om personvern og rettigheter på nett til å rettlede ukyndige gratis i fritiden. Eventuelt når de i arbeidstiden allikevel surfer på nettet.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

1. Ikke avskrekkende nok.
2. Falsk trygghet.
3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
4. Politi og GPS-sporing.
5. Dårlig grasrotfølelse.

Fant tilfeldigvis denne bloggen på blogglisten.no. Ida M. Johnsen, om å «Slenge dritt på nett«. Litt på siden av personvernet, men absolutt en del av digital dannelse.

Dine personopplysninger kan bli registrert på mange slags tjenester uten at Datatilsynet kan hjelpe deg. VG: Ny tjeneste sirkler inn Chatroulette-brukere.

Et eksempel som kanskje viser behovet for en annen digital kompetanse eller digital dannelse i skolen, samt angår respekt. TV 2: Utvist etter lærermobbing på Facebook.