Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Inger Lise Hansen valgte seg en annen måned, men det hadde nok ikke gjort særlig forskjell om hun hadde ventet til april. Rabalder ville det ha blitt allikevel. Slik blir det ofte når meningsbrytning, tro og tvil erstattes av en religiøs skråsikkerhet. KrF-menigheten kan mistenkes å være preget av det siste.
Utsnitt fra dikt.org
Bjørnstjerne Bjørnson var en forfatter og samfunnsdebattant som begeistret, forlystet og forarget i sin samtid. Nasjonsbyggeren og forfatteren av Norges nasjonalsang ble til og med tiltalt for høyforræderi på grunn av sine politiske oppfatninger. Det er dypt urettferdig å sammenligne KrF med nasjonen Norge og Inger Lise Hansen med Bjørnson. Allikevel spørs det om det er hun som har strofen ettertiden kan nynne, bare de finner en fengende melodi.
Om man hylles som en modig og ærerik helt, eller stemples og skjelles ut som en svikefull forræder, kommer an på hvem som har makt til å definere det.
Også på Bjørnsons tid var det slik at de som hadde makta ikke alltid hadde rett, men de hadde makt til å få rett. Det siste har Dagfinn Høybråten og hans støttespillere også. Det betyr ikke at de har rett.
Selv om Høybråten-siden måtte finne på å bruke sin makt i det stille til å prøve å holde liv i Kristelig Folkeparti, så er det ikke sikkert de får rett. En redningsaksjon med kunstig åndedrett og ikke tilstrekkelig fornyelse i en visnende organisasjon kan vise seg å heller bli en sikker vei til begravelse.
Det er slett ikke slik at popularitet kan måles i antall mennesker som kommer i begravelsen, men sammenligningen med velgertallene til et folkeparti er fristende.
Så mange som 75 000 skal ha kommet i Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse. Det tilsvarer 3,18 prosent av innbyggertallet i Norge i 1910.
Til sammenligning fikk KrF 148 748 stemmer ved stortingsvalget i 2009. Det tilsvarer 3,07 prosent av innbyggertallet i Norge (pr 1. oktober 2009). Nå var det riktignok ikke begravelsen til KrF, eller … man bør vel ikke være for bastant. Det var i alle fall ikke annonsert som KrFs begravelse.
Skjønt, den debatten ledende tillitsvalgte fører i media kan tyde på at noen vil begrave det partiet som stilte til valg i 2009 og erstatte det med et slags folkeparti.
I den grad partier kan kalles nettopp «Folkeparti», eller for den saks skyld «parti», så har de vokst frem nedenfra, fra grasrota. KrFs grasrøtter er skrantende, men det er alt de har. Hvis fornyelsen, foryngelsen og «folkepartifiseringen» blir oppfattet som for drastisk for mange av de nærmest «religiøst skråsikre» i partimenigheten på grasrota, så finnes det «mer karismatiske menigheter» som kan fremstå mer som helter enn forrædere hvis skråsikker tro er fasiten.
Selv om bekjennelseskravet skal bort, kan det sikkert hjelpe menigheten å ha tro på et liv etter døden også for tidligere Kristelig Folkeparti. Noen tror kanskje partiet er uunnværlig?
Var det ikke Einar Førde som sa at kirkegårdene er fulle av folk som ikke er uunnværlige? Bjørnson ligger forøvrig på Vår Frelsers gravlund.
Tidligere innlegg om saken: Merkelig folkeparti.
Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 7. februar.
2. Systemet oppmuntrer til juks.
Vårt Land: Ønsker partikontoret til Vestlandet. Nærmere de som har partiet i «ryggmargen».
Vårt Land, VG: Nestleder Hansen ble ikke invitert til strategiseminar i høst.
VG, Vårt Land: Høybråten advarer mot å kaste Hansen. VG: Advarer mot å stikke fra KrF. Vårt Land: Flertall av leserne vil fjerne bekjennelseskravet. Vårt Land: Hansen har fått fanklubber. Vårt Land: With ut mot Hansen for «pol i hver kommune». Vårt Land: Ottar Brox advarer KrF mot å bli for lik de andre. Vårt Land: Veteranar glade for debatt om vedkjenningsplikta i KrF.
Vårt Land, VG, TV 2: Bondevik mener Hansen har gjort KrF en tjeneste.
Vårt Land: Inger Lise Hansen trekker Taliban-sammenligning inn i KrF-striden. VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner. TV 2: KrF raser nedover på kommunemåling. Vårt Land: En godt planlagt kampanje mot Høybråten.
