Høyesteretts avgjørelse i «Runesteinsaken» etablerer et prinsipielt kildevern for nettdebattanter, i den forstand at redaktøren ikke kan pålegges å utlevere til politiet ip-adresse eller på annen måte identifisere eventuelt anonyme debattanter. Vel og merke «pålegges». Fremdeles kan redaktører, hvis de vil, gi opplysninger til politi eller andre myndigheter.
Jeg synes avgjørelsen omtales meget godt i bloggen Uhuru, og henviser gjerne interesserte til å lese mer i innlegget der:
Høyesterett avklarer at kildevern gjelder også i redaksjonelle nettdebatter.
Her vil jeg heller fokusere mer på folk som finner ting på egen eiendom, og hvordan de oppfatter å bli behandlet av det offentlige.
Faksimile Aftenposten.
For to år siden ble Hans Edvard Moe Østby dømt i Sandefjord tingrett for å ha ødelagt åtte graver fra jernalderen. Han hadde søkt om og fått tillatelse fra kommunen, men ble dømt da kommunen hadde slurvet. Aftenposten skrev: «Han er solidarisk straffansvarlig på lik linje med Sandefjord kommune.
Dette til tross for at kommunen gjort en saksbehandlingsfeil og gitt ham tillatelse til å grave på eiendommen sin. Nå er Hans Edvard idømt 10 000 kroner i bot, og må betale 530 000 kroner i erstatning til Kulturhistorisk museum sammen med Sandefjord kommune.»
Saken er ikke enestående. Østlandsposten har bragt følgende historie: «Marit Kaupang Aspaas er potetbonde på Kaupang og har en 143 dekars tomt, hvor 25 mål er fredet av kulturminneloven. Hun får ikke lov til å dyrke denne delen av eiendommen.
– Dette har gjort at gården min har gått fra å være en heltidsgård, til å bli en deltidsgård. Kompensasjonen jeg har fått fra staten, etter en lengre rettssak, er ikke tilfredsstillende, sier Aspaas. Hun synes det er en stor svakhet i kulturminneloven at grunneiere ikke får automatisk kompensasjon.»
NRK har meldt om gårdbruker Steinar Østerlie på Frosta som selv måtte betale 42.000 kroner for å sikre et vikingfunn da han skulle anlegge småbåthavn.
Faksimile NRK.
Flere slike historier førte for noen år siden til en endring i forvaltningspraksisen, i form av rundskriv nr T2/2007 fra Miljøverndepartementet. Nå er imidlertid de aller fleste eiere av privat eiendom her i landet slik innrettet at de heller leser aviser/nettmedier enn å studere slike rundskriv. I tillegg kommer en ukjent mengde historier som lever sitt eget liv, uavhengig av rundskriv. Historier spres fra person til person, om folk som har funnet diverse «gammelt ræl» og enten endt med å betale for utgraving med «teskje og barberkost», eller at de har gjemt unna gjenstandene for å få fred. Dessuten er det fremdeles en fare for et element av byråkraters eget skjønn når man eventuelt kommer under forståelsen «mindre» eller «større» private tiltak. I tillegg kan det tenkes at en utbygger kan velge raskeste og billigste løsning om noen finner noe som rette myndighet ennå ikke vet om.
Hvem har vel ikke hørt helt andre historier enn den Oppland fylkeskommune beretter om maskinfører Olav Myrland som fant fornminner da han skulle begynne å grave på tomta til et nytt løklager på Hveem østre. Staten betaler de 275 000 utgravingene koster, og bonden må kun dekke egne omkostninger i påvente av at lageret kan bygges.
Trusler fra fortiden
Ikke bare privatpersoner, men også ordfører i Herøy (Møre og Romsdal), Arnulf Goksøyr, har reagert på det de oppfatter som for dyrt vern. -Vikingtiden koster for mye, meldte han i VG i høst.
Til syvende og sist spiller det liten rolle hva kulturminneloven med forskrifter og rundskriv sier. Det er hvordan vanlige folk (og ordførere) oppfatter eller frykter å bli behandlet av det offentlige som avgjør om staten får flere gamle kulturminner, som de også kan velge å la ligge urørt, eller om dette blir skyflet unna som «gammelt ræl» man helst ikke vil si at man har funnet.
[polldaddy poll=4096233]
Mer:
TV2: Bløffet om salg av runestein.
TV2: Luket i blomsterbedet – fant ekte skatt.
VL: Slipper å oppgi navn på nettdebattant.
