SV: Klar til splid

Publisert 6. mars, 2012 av Norske forhold

Svar

Audun Lysbakkens avgang som statsråd har allerede fått enkelte i hans eget parti til å ta til orde for at han dermed ikke kan være SV-leder. Dette er trolig ikke nyvunnet erkjennelse av hvor viktig det er å støtte en lederkandidat som sitter i regjering. Det kan heller virke som om alle midler nå er blitt tillatt for å diskreditere Audun Lysbakken frem mot ledervalget på SVs landsmøte. Kanskje mens noen jobber i kulissene for å få en lederkandidat som har trukket seg til å tre inn på arenaen igjen?

Faksimile Dagbladet.

Man kan ha sine tanker om hva årsaken kan være når valgkomitémedlem i SV, Kjersti Markusson, nå mener det vil være problematisk å ha en SV-leder som ikke sitter i regjering. Hun tilhørte mindretallet i SVs valgkomité som ikke ville ha statsråd Lysbakken som SV-leder. (Markusson fra Nordland SV og Andreas Behring fra Oslo SV.) Derimot støttet de Heikki Holmås sitt kandidatur som partileder. Og han sitter som kjent ikke i regjering. Det var altså uproblematisk å støtte stortingsrepresentant Holmås som SV-leder. Problematisk ble det først å ha en leder som ikke sitter i regjering når Lysbakken går av som statsråd. Dette mer enn lukter personstrid.

Audun Lysbakken kalte seg revolusjonær og marxist tidligere. Det gjør han ikke lenger. I september 2011 skrev han på sin egen blogg, Rettvenstre, at han har sagt og skrevet mye som 23-åring som han ikke lenger sto for ti år senere, som 33-åring.

I kampanjen for å markedsføre seg selv som kandidat til ledervervet i SV er det imidlertid mot venstre han vil legge partiets nye kurs. Og gjøre det til et sosialistisk folkeparti. Organisasjonsbygging, tilbake til noen av røttene, men samtidig også satsing på nye områder der partiet står svakt. Det, i tillegg til alliansebygging mot LO og interesseorganisasjoner, er Lysbakkens oppskrift på å revitaliserer SV som politisk verksted for venstresiden i norsk politikk.

Lysbakkens e-pamflett.

Lysbakkens publiserte visjoner er mer egnet til å reise splid internt i SV enn å fenge brede lag av nye velgere. Pamfletten til nestlederen kan bidra til å forklare hvorfor SV kunne smuldre sakte bort i regjering og miste kontakt med partiets «grasrot». SV har hatt en så svak organisasjon, for få dedikerte tillitsmenn og for dårlig skolerte medlemmer og tillitsmenn, om man skal tro Audun Lysbakkens skriverier. Dette kan forklare hvordan partiets ledelse kunne seile avsted i politisk dans til musikk som ikke behaget partiets grunnplan, så og si uten korrektiv. Dersom Lysbakken lykkes med å bygge opp partiorganisasjonen når han blir ny SV-leder, vil organisasjonen kunne bli en aktiv lyttepost for de i partiledelsen som måtte bry seg. En partileder med base på stortinget, og altså utenfor regjering, kan komme til å oppfatte signalene fra en vitalisert organisasjon med tillitsmenn som kanskje også driver organisasjonen utenom valgårene.

SV vil ikke gå ut av regjeringen Stoltenberg uten videre. De vil eventuelt gå på en sak de mener er viktigere enn regjeringsdeltakelse. Det er det offisielle standpunktet blant partiets «regjeringsopposisjonelle». Spørsmålet er om den saken i det hele tatt finnes. Når NATO-ledet Libya-bombing, rekordkjøp av kampfly og EUs vikardirektiv ikke er mer enn nok for SV. Et parti som en gang var tuftet på dyp NATO-motstand, antimilitarisme og EU-skepsis.

Dersom de som støtter Lysbakken mener alvor med signalene i e-pamfletten, kan det bli splid rundt flere saker regjeringen bærer frem. Det spørs om spliden blir sterkest internt i SV. Partiets politikere, for de har i selvransakelsens lys knapt med aktive tillitsvalgte, kan komme til å kappes om å målbære kolliderende budskaper myntet på å tilfredsstille henholdsvis velgergrupper og nettverkspartnere eller den politiske «ansvarligheten».

Dersom det virkelig var innhold bak formuleringene om at Lysbakken vil at SV skal gjøre seg mer lekker for fagbevegelsen og vinne tilbake tapt oppslutning blant fagorganiserte, kunne de kanskje valgt å gå på vikarbyrådirektivet. Det gjør de trolig ikke, men de tar dissens (stemmer mot regjeringen) i voteringen i Stortinget.

Spørsmålet mange SV-ere sikkert stiller seg er om det er mer behagelig å være et lite parti, men ha maktposisjoner, enn å være et stort parti uten makt.

Lysbakken kan kanskje spørre tidligere SV-politiker og en av sine forgjengere som leder i Sosialistisk Ungdom, partisekretær i AP, Raymond Johansen om råd? Han valgte å gå ut av SV på grunn av EU-saken … og kanskje fordi makt i AP var mer behagelig enn avmakt i SV?

PS:

Organisasjonen «Reform – ressurssenter for menn», der mange SV-ere er og har vært sentrale, har ikke bare mottatt 13,5 millioner i støtte fra Lysbakkens departement. De har også mottatt en million kroner tilsammen fra Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet de siste årene, i følge årsberetninger fra 2009 og 2010. I sistnevnte departement er sittende SV-leder Kristin Halvorsen ansvarlig statsråd. Hvorvidt hennes departement har holdt pinlig nøyaktig orden i papirene og overholdt lovkrav om journalføring og utlysing vet vel bare de som har gransket journalene og etterlyst ikke-journalførte SMS-er og e-poster.

(Er man på SV- jakt, eller for den saks skyld på politikerjakt, kan man kanskje også granske noen kommuners journaler. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at SMS-er og e-poster journalføres i den kommunale forvaltningen. I parlamentarisk styrte kommuner/fylker er det politikerne i byrådet/fylkesrådet som sitter med ansvaret og eventuelt må gå. I kommuner styrt etter tradisjonell rådmannsmodell er det den ansatte rådmannens ansvar å sørge for å overholde reglene.

Mer:

NRK: Ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt.

Hvem skal beskyttes?

Publisert 26. mars, 2011 av Norske forhold

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedal–saken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

Det politikerne ikke vil fortelle deg

Publisert 8. januar, 2011 av Norske forhold

Etter snart 20 år med løfter om enerom fra ulike politiske flertall, viser tall Aftenposten har innhentet at det fremdeles er mange som ikke får det. Det er slik fordi politikere heller vil ha det slik enn å miste makt fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjon til innbyggere med rettigheter.

Mer: Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv.

I den grad man kan stole på innrapporterte tall fra kommunene selv til Statistisk sentralbyrås KOSTRA, er det 2500, eller 6,3 prosent av sykehjemsbeboerne som mangler enerom. (Det er et beklagelig faktum at enkelte kommuner jukser med rapportering av enkelte opplysninger for å fremstille situasjonen i egen kommune bedre enn de i virkeligheten har klart å stelle det til. Det kan også illustreres ved at i offisielle rapporter har mange kommuner rapportert at de ikke har ventelister, mens de i realiteten har manipulert informasjonen for å fremstå ufortjent bedre.)

Faksimile TV2.

Hvorfor er det fremdeles ikke enerom til alle som ønsker det, hvis det har vært et mål for ulike rikspolitiske flertall under de siste ni helseministrene å skaffe enerom til alle som vil ha?

Hovedårsaken kan være politikerne selv, men trolig vil de ikke fortelle det, selv de som eventuelt har evne til å innse at deres ønske om politisk prioriteringsmakt lokalt er proppen i systemet.

Dersom det hadde vært innført lovfestede rettigheter for pleietrengende til å få plass på enerom, og tilstrekkelige sanksjoner overfor den myndigheten (kommunen) som ikke innfrir rettighetene, ville det vært en automatikk i at de som trenger ytelsen fikk den. Kommunen hadde i alle fall ikke hatt noe å spare på å neglisjere pleietrengendes behov og rettigheter for å bruke de frigjorte midlene på ting de prioriterer. Kroner spart på å ikke innfri ønsker om enerom kan bli mange små summer å bruke på lokale tiltak, med bilde av en smilende og stolt ordfører i lokalavisa.

Slik (lovfestede rettigheter til innbyggerne og straff/sanksjoner overfor kommuner) er det ikke. Kommunene velger om de vil gi pleie. De definerer for eksempel om en person er pleietrengende og står i sykehjemskø, eller om sykehjemskøen ikke eksisterer, hvilken pleie som er tilstrekkelig for å dekke det de definerer som behovet og hvordan de vil gi den pleien.

Dersom noen lokalpolitikere ser mulighet til å bruke skattepenger på ordførerens eller andre politikeres private kjepphester, kanskje ikke-lovpålagte oppgaver som de i utgangspunktet ikke har midler til å realisere uten å ta en liten bit fra sektorene pleie og skole der det meste av kommunens utgifter ligger, så kan man ikke se bort i fra at nettopp det skjer.

Samtidig som politikere på riksplan vedtar mål om verdighet i pleien, enerom til alle som ønsker det, og bevilger penger til kommunene, så har kommunene (lokalpolitikerne) makt til å prioritere selv. Det er heller ikke umulig for i overkant kreative lokalpolitikere eller rådmenn som ønsker det å flytte kostnader fra ikke- lovpålagte områder over til å bli dekket av for eksempel øremerkede midler til pleie. Slik kan det på papiret og i KOSTRA-tall man argumenterer med, virke som om kommunen prioriterer pleie høyere enn de faktiske realiteter. Vanlig årsrevisjon og kontroll overfor kommunene er ikke dimensjonert for å avdekke slike former for kreativ regnskapsføring.

I festtaler kan dette bli kalt kommunalt selvstyre eller lokaldemokrati. For de som rammes blir det kommunale selvstyret heller lokalpolitikeres maktmisbruk overfor de som sitter med udekkede pleiebehov.

Mer: «Narvestad-kommuner».

Den korte løsningen på problemet er å frata lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen makten som kan misbrukes. Hvis pleietrengende Olga er utstyrt med lovfestede rettigheter som innebærer (også) økonomisk straff overfor kommuner som ikke innfrir rettighetene, vil man ha et virkemiddel som gjør det mindre økonomisk interessant for lokalpolitikere og kommuner å stadig nedprioritere noen av de pleietrengende som klager minst.

Så lenge kommunene har makt til å omprioritere mellom ulike statlige mål og egne ønsker, eller bedrive kreativ regnskapsføring over egen ressursbruk, bør man ikke bli forundret over at noen av de som er mest avhengige av kommunens tjenester blir de lidende.

Selv om noen skulle finne på å grave i tallene og skrive om realitetene, at 2500 mangler enerom på sykehjem, så er det de 2500 sykehjemsbeboerne som bærer «straffen», og ikke kommunene. Og som ris bak speilet har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon trusselen om at uten å pakke to på samme rom, måtte den ene vente på plass, til en med plass dør og frigjør en plass.

I Norge er det 430 kommuner. Noen har flaks med hvilken kommune de bor i. Noen er så ressurssterke og fri at de kan flytte til kommuner med bedre tilbud («kommunale velferdsflyktninger»). Landsdekkende like rettigheter, med tilhørende sanksjoner, ville gjort slutt på kommunalt selvstyre/ kommunalt vanstyre, men prisen å betale for det er altså at lokalpolitikere må miste noe makt. Og den prisen synes politikerne er for høy.

[polldaddy poll=4113812]

Manglende evne til redelig informasjon?

Publisert 3. januar, 2011 av Norske forhold

Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

Faksimile VG.

VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

–Forsvaret svikter.

– Alt for Norge.

Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

Mer:

–Jukser for å ikke bli avslørt.

– … men på overflaten ser det bra ut.

– Bukken og havresekken igjen og igjen.

[polldaddy poll=4330395]

Mer:

VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.

Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass

Publisert 14. juni, 2010 av Norske forhold

NRK kom i mål med kun en liten budsjettsprekk på Melodi Grand Prix (ca 2,5 prosent). Ikke alle offentlige virksomheter har like god budsjettdisiplin og kontroll som dem.

– – –

Ordføreren likte ikke beleggingssteinen på en parkeringsplass under bygging, og bestemte at her skulle det være en langt dyrere skifer. Dermed ble budsjettet sprengt med 800 000,-

Faksimile Innsida.no

At en kommune sprenger budsjetter på et prosjekt er ikke uvanlig.

Mer: Historiske overskridelser.

I følge Bergens Tidende (ikke på nett, men gjengitt i Kommunal Rapport) skal prosjektet i Kvinnherad kommune opprinnelig ha blitt vedtatt med en kostnadsramme på 100 000,- kroner. Det endte på 4,5 millioner kroner. Flere enn ordføreren har nok sin del av ansvaret for det.

Verre er det at «skifervalget» på flere måter skjedde på ulovlig vis og helt uten lovlig politisk vedtak. At ordføreren i ettertid forsvarer seg med at hun har snakket med to andre politikere i flertallsgruppen om det, gir ingen legitimitet til avgjørelsen.

Alle vedtak som er over en eventuelt delegert fullmaktsgrense til ordføreren, skal behandles av det folkevalgte organet som har lovlig myndighet til å bevilge kommunens penger. I tillegg skal alle folkevalgte få samme informasjon om saker som skal behandles i folkevalgte fora. Ikke bare de som er på ordførerens «lag». I tillegg kan ikke en ordfører eller hvem som helst annen i en kommune bare bestille varer for 800 000,- uten å følge lovbestemte prosedyrer for offentlige innkjøp. Lov om offentlige anskaffelser er vedtatt for å motvirke korrupsjon og misbruk av offentlige midler.

Å bare ta seg til rette ved å på egen hånd belaste kommunens budsjett på denne måten er faktisk ikke lovlig. At en erfaren ordfører og flere rundt henne slett ikke vet dette, burde få det til å ringe en bjelle hos mange i kommune-Norge og offentligheten.

Ordfører Synnøve Solbakken.

Kvinnherad kommune er på den såkalte ROBEK-listen. En liste over kommuner som ikke har klart å styre sin egen økonomi, og som dermed må få godkjent sine budsjetter av statens representant, Fylkesmannen.

Man kan sammenligne dette med at de må «spørre de voksne om lov» før de får bruke pengene sine på godteri og sløseri.

Ordfører Synnøve Solbakken (AP) spurte ikke «de voksne» om lov. Hun sløste bort 800 000,- av en nesten bankerott kommunes midler uten lov.

Den skiferbelagte parkeringsplassen, betalt av kommunekassen, kan velgerne beskue år etter år. Noen kaller slikt å vise politisk handlekraft. Egentlig er det maktmisbruk, men hvem bryr seg om det?

Det blir vel gjenvalg av slikt?

Mer om brudd på innkjøpsregler: DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.

Kom med svartelistene

Publisert 26. mai, 2010 av Norske forhold

Om lovfestede rettigheter og overgrep begått av offentlig ansatte mot innbyggere de skal betjene.

– – –

Lovfestede rettigheter og plikter hjelper ikke når saksbehandleren i offentlig sektor ikke kan regelverket. Selvfølgelig kan regelverk av og til oppfattes som vanskelig, uoversiktlig og fullt av juridiske tolkninger som en saksbehandler ikke har kompetanse til å forstå. Det skal imidlertid aldri være noe forsvar for at offentlige saksbehandlere ikke prøver å skaffe seg kunnskap om hvilke regler de har å følge og hvordan disse skal forstås.

(Oppdatert: Personvern er også rettigheter. VG: Du blottlegges av det offentlige.)

Det er en grunn til at rettsapparatet har makt til å veie kolliderende hensyn mot hverandre. Det blir feil når ukyndige saksbehandlere skal bli «dommere».

Enkelte opplever også at saksbehandlere presser dem til å droppe rettigheter. Dette er utslag av den makt saksbehandlere har. Kanskje på tide å stramme inn pliktene og noe skjønnsmakt? (Eventuelt gjøre noe av saksbehandlernes skjønnsbruk overprøvbar av andre instanser, noe den ikke er i dag.)

Det er veldig bra at saksbehandlere kontakter andre, for eksempel brukernes interesseorganisasjoner for å få kunnskap. Dessverre kan noen oppleve at saksbehandleres egen stolthet og forvaltningens innebygde «bedrevitenhet» hindrer at de åpenbarer hva de ikke vet. Og dermed hindrer at de søker ekstern hjelp. Derfor bør de som tross alt innser sine egne begrensninger, og aktivt prøver å gjøre noe med det, heller oppmuntres og roses enn å oppleve det som at de henges ut til spott og spe.

Interesseorganisasjonene burde kanskje heller gi en «stjerne i boka» til de kommuner og statlige kontorer som ber dem om hjelp. Så får heller de som avsløres i feil uten å ha prøvd å innhente hjelp fra brukerorganisasjonene oppleve den kanskje ubehagelige delen av medias oppmerksomhet? Selv om interesseorganisasjonene kjemper en kamp rettet mot lovgiverne (rikspolitikerne) så er det mye viktigere å bevisstgjøre og oppdra de som praktiserer regelverket, i kommuner og etater.

Frontlinjebyråkratene, de saksbehandlerne som brukeren vanligvis kommer i kontakt med, har mye juridisk makt i offentlig sektor. De trenger ikke nødvendigvis å ha juridisk kompetanse for å forvalte den juridiske makten. Dessverre resulterer det i problemer for mange brukere.

Dersom saksbehandlingsfeil, feil lovanvendelse og rettighetsbrudd hadde blitt «straffet» på en eller annen måte, kunne det være en motivasjon for ellers veldig omdømmeorienterte kommuneledere/etatsledere til å gjøre noe med det. Uten konsekvenser for dem selv, er det lettere å nedprioritere slikt.

Man kan se tester av alle slag når det gjelder for eksempel private tjenesteleverandører. Det finnes muligheter for å gjøre lignende for kommuner/etater også, mye basert på allerede foreliggende offentlig informasjon.

Noen eksempler: Fylkesmennenes tilsynsrapporter fra kommunene, Helsetilsynets rapporter, domstolsavgjørelser, saker til Sivilombudsmannen, Riksrevisjonens rapporter om statlige virksomheter, klagesaker til ulike nemder, pasientombudene, Statistisk sentralbyrå/KOSTRA med mer.
I tillegg kan den nye Offentleglova gi innsyn i anonymisert informasjon i enkeltsaker, nærmere avgrensede utvalg av lignende saker, og man kan be kommuner og etater lage og gi deg egen statistikk mv.

Interesseorganisasjonene har kanskje også gjort seg noen erfaringer?

Hvis interesseorganisasjoner eller media for eksempel lager en offentlig oversikt der kommuner/etater får minuspoenger i forhold til andel brudd/feil, vil man kanskje se at flere får lyst til å gi brukerne det de har krav på? (Brudd i forhold til antall saker/behandlinger.)

Noen kaller det benchmarking. Det er mange ledere og politikere gjerne for. Kaller man det derimot svartelister så vil de ikke vite av det, og i alle fall ikke havne der.

[polldaddy poll=3258128]

Flere innlegg om forvaltning, makt og ansvar:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 25. mai.

Mer:

TV 2 må få honnør for å løfte frem dette temaet, selv om TV-seere flest gir blaffen i viktige samfunnsspørsmål og heller vil underholdes, underholdes og underholdes … inntil den urettferdigheten de tidligere ikke har brydd seg om kanskje rammer dem selv. Da vil de at media skal ta saken. …men hva om de fleste ikke bryr seg da heller?

«…det som er galt er at man etter hvert har blitt veldig ensidig fokusert på økonomikontroll. Det finnes ingen tilsvarende effektiv kontroll med at de tjenestene som gis oppfyller de kravene som lovgiver forventer«, sier jusprofessor Jan Fridthjof Bernt til TV 2 Nyhetene.

Artikler om rettigheter og rettighetsbrudd/lovbrudd i offentlig sektor:

VG: Vil kreve vandelsattester i omsorgsyrker.

TV 2: Kommuneansatt Nav-medarbeider mistenkt for underslag av klientmidler. TV 2: Tilbudet ved lokalsykehus i Helse Midt-Norge reduseres. TV 2: Sa fra om feilutbetaling og har prøvd å tilbakebetale i to år, men fikk ikke svar fra NAV før de i brev beskylder ham for trygdemisbruk. TV 2: Rødgrønt kutt rammer svake elever. TV 2: Må vente i årevis på slankeoperasjon. TV 2: Politisk opprør mot lovbrudd. TV 2: Hjerterå behandling av døende multihandikappet barn. TV 2: Autistiske Andreas ødelagt av et sviktende hjelpeapparat. TV 2: Hjertesyke Elliot er en kasteball i hjelpeapparatet. TV 2: Nettmøte om rettigheter. TV 2: Høyesterettsavgjørelse: «Huleboer» kan tvangsvaskes. VG: Funksjonshemmede Sander (7) er den eneste på skolen som må bli hjemme. VG: Eldre får ikke stå opp. (Pleietrengendes rettigheter gjelder under streiken også. Oppfordrer alle berørte til å klage til pasientombudet.) VG: Stortingsvedtak åpner for at flere får se mappa si hos Politiets Sikkerhetstjeneste, PST. VG: Strøm-Erichsen overrasket over forslag om «helsehavarikommisjon». VG: Høyre og KrF ber om «havarikommisjon» for helsetabber. VG: Pleier anklaget for seksuelle overgrep mot eldre i kommunal pleie. VG: 5-åring måtte faste i 28 timer i operasjonskø.

Slipper lettere unna

Publisert 14. mai, 2010 av Norske forhold

Selv om to stortingspensjonister nå er tiltalt for grovt uaktsomt trygdebedrageri (TV 2), kan det virke som om flere av deres kolleger i tilsvarende situasjoner har sluppet billigere unna enn mannen i gata. Vil de to siste også slippe forholdsvis lettere, og i tilfelle hvorfor?

Det stortingsoppnevnte ekspertutvalget konkluderte med at flere enn de som nå er tiltalt har mottatt ytelser de ikke var berettiget til. (Mer: Ulikhet for loven.)

Når politiet allikevel har henlagt sakene mot de andre stortingspensjonistene, kan det være interessant å sammenligne med noen tilfeldige saker funnet ved å søke etter medieoppslag om uaktsomt trygdebedrageri.

Faksimile Namdalsavisa.

I åtte måneder fikk møbeltapetserer Arve Dahle (51) fra Namsos utbetalt for mye trygd fordi Nav hadde gjort en feil. Nå risikerer han å miste huset, skrev Namdalsavisa. Retten mente han var grovt uaktsom da han ikke oppdaget at Nav gjorde feil.

Det stilles altså større krav til aktsomhet til en uføretrygdet møbeltapetserer enn til landets lovgivere som fremdeles har honorerte toppverv i samfunnslivet!

En kvinne fra Kristiansund fikk bot på 10 000 og 24 dager betinget fengsel for å ha mottatt 50 000 for mye. Hun hevdet å ha handlet i god tro.

Det samme hevder en nå tiltalt tidligere stortingsrepresentant fra samme fylke, men han har mottatt en langt høyere sum. Vil han i større grad bli trodd enn en dame på grasrota, eller vil det stilles større krav til aktsomhet for de som selv i mange år har vært med på å utforme og vedta landets lover?

En lærer i Telemark fikk en mildere dom fordi han la alle kort på bordet. (30 dager betinget fengsel og 5 000 i bot.) I straffeskjerpende retning teller det at bedrageriet omfatter et relativt høyt beløp (50 000 kroner). I formildende retning vektlegges at læreren har avgitt en uforbeholden tilståelse, og at han har tilbakebetalt hele svindelbeløpet, meldte TA.

De tidligere stortingsrepresentantene har ikke avgitt noen uforbeholden tilståelse, og har heller ikke betalt tilbake hele beløpet, men får de allikevel en uforholdsmessig rabatt for et eller annet som læreren ikke ville ha fått?

En bodøkvinne i 60-årene fikk samfunnsstraff etter formildende omstendigheter. Retten uttalte at hun burde ha satt seg bedre inn i reglene (an).

Samtidig slipper flere stortingsrepresentanter, som har vært med på å lage reglene, unna. Slikt er egnet til å skape politikerforakt.

Verre er det at politiets forskjellsbehandling kan bidra til å undergrave tilliten til politiet.

Illustrasjon. Faksimile NRK.

Hvis rettsvesenet følger opp med å gi stortingspensjonistene lavere aktsomhetskrav enn folk flest, eller gir dem andre fordeler, vil noen sikkert prøve å finne en forklaring på det.

Denne boken av jusprofessor Carl August Fleischer kan gi et interessant innblikk i noe som folk flest kanskje ikke har lyst til å vite om hva som foregår blant maktens kvinner og menn. (Boken omhandler særlig korrupsjonskultur i juridiske miljøer og i forvaltningen.)

Det kan dessverre forklare hvorfor enkelte jurister i politiet kan fremstå som korrupte eller mer ettergivende overfor maktpersoner.

Å lukke øynene for at dette kan være et problem, også i «uskyldige Norge», løser ikke problemet. Å kalle alle slike som Fleischer for konspiratoriske kan imidlertid løse problemet, sett fra synsvinkelen til de som føler seg truffet av det han avdekker.

[polldaddy poll=3078272]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 12. mai.

Mer:

Intervju med Fleischer i Universitas.

VG: Stangeland skylder på stortingets rådgiving. TV 2: Stangeland: Det er fælt. VG: Kan vanskelig se annet enn at dette blir fengselsstraff. VG: Pensjonister kan få skattesmell.

Maktmisbruk

Publisert 6. april, 2010 av Norske forhold

Oppdatert 28. september. Mer maktmisbruk. Journalister truer med å skrive negativt dersom de ikke får presset gjennom viljen sin. (VL.)

– – – – –

Politikere, presse og politi har ulike maktroller i et demokrati. Hva skjer når noen blander de ulike maktrollene for å beskytte egne interesser?

Man kan ikke gi politifolk like stor aksept for å drive med «snusk» som andre i samfunnet. Dette av den enkle grunn at politifolk i kraft av sin stilling forvalter en makt og maktmidler som krever en helt annen tillit enn hva folk i maktløse stillinger behøver. Om de er papirflyttere eller «på gata» spiller ingen rolle for hvilken tillit de trenger å vareta.

Faksimile VG.

(Hvor går grensen for politifolk. Ved å kvittere ut en sivil politibil i fylla på vei hjem fra fest eller må det bevises at vedkommende selv kjørte bilen for å kunne avslutte arbeidsforholdet?)

– – –

Fysisk styrke blir prioritert for de som er blitt og får bli politi. (Norsk Politi, nr 1/2010.) Har det skjedd på bekostning av etikk og moralsyn? Enkelte er kanskje mer opptatt av fotobokser enn av politifolks etiske standard? Hvem skal i tilfelle rette kritisk blikk på slike forhold? Skjuler kameraderi mørketall?

Faksimile NRK.

Før påske sendte en debattant nedenstående kommentar til et tidligere blogginnlegg om politi som begår alvorlige lovbrudd.

Det som debattanten påpeker er prinsipielt interessant, nemlig om journalister som beskytter egne partifeller. I dette tilfellet en journalist og tidligere utvalgsleder for AP som hevdes å beskytte sin partifelle og muligens flere medansvarlige politikerkollegaer.

Flere har tidligere tipset om noen av de samme personene og gitt meg linker som ikke er gjengitt her, men som har gitt informasjon om interessante og etisk betenkelige forbindelser mellom lokalavisredaktør/-journalist og noen som har ulovligheter å skjule i offentlige verv. Også en journalist som selv hadde et politisk lederverv i AP og kan være medansvarlig mens de påståtte alvorlige ulovlighetene i kommunen fikk foregå.

«Saka med en ikke heilt lovlydig lensmannsbetjent, likner på ei sak med lensmannsbetjent Odd Harald Fossland. Skal i retten snart i ei pengestrid (… forkortet).

Det er litt moro at den kanskje ikke særlig mindre “korrupte eller suspekte” Olav Kuvås er advokaten hans. Litt av ein skurk som har hatt mange dobbeltroller, dels ulovlig, i kommunal forvaltning og som verge/advokat for personer under kommunens “omsorg”. Flere anonyme kilder som avisa Sør-Trøndelag kjenner til, kan bekrefte det, men de beskytter også noen av forbindelsene sine.
Derfor skriver de ikke om tilfeller der Olav Kuvås som advokat har hatt oppdrag han etisk sett, og etter div lovverk ikke skulle ha hatt samtidig med at han sjølv hadde andre roller. Redaktør Anders Morken i avisa Sør-Trøndelag vil ikkje skrive negativt om sine tidligere eller søstera Catharina Morken sine eigne partifeller.

Ingen har kontrollert han advokaten Olav Kuvås fordi han sjøl har vært med i kontrollorganet. Eller så har kompisen hans, lensmannsbetjenten Odd Harald Fossland, vært med i kontrollorganet og foreslått at det ikkje skal kontrolleres når noen i “maktmafiaen” i Skaun kommune er innblanda i mulige ulovligheter. Litt av et radarpar. Trur ikkje andre kommuner er like ille som Skaun.
Sjølv den nyansatte lensmannen takka nei til å ta jobben.

Sjå meir i linken: (slettet)»

Isolert sett og i nasjonalt perspektiv er slike lokale saker små og uviktige, men det som er viktig er det prinsipielle.

Hva taper demokratiet når enkelte blander roller og makt som skulle ha vært delt mellom presse, politi og politikere?

Vil større kommuner og færre små lokalaviser kunne bidra til å endre maktforholdet til gavn for demokratiet?

[polldaddy poll=3012096]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 6. april.

(Det har ikke vært publisert nye innlegg på bloggen i påsken.)

Mer politi:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

TV 2: Politiet i Vestfold anmeldes til spesialenheten.

TV 2: Tidligere lensmann dømt for voldtekt. VG: Tidligere lensmann dømt til fengsel for voldtekt. (Begått mens han var politi.) TV 2: Politi innrømmer å ha startet ti branner, innbrudd og forsikringssvindel. VG: Politijurist suspendert etter promillemistanke.

TV 2: Vil henlegge saker for å spare penger.

VG: Politileder suspendert. Prøvde å slette egen parkeringsbot. TV 2: To menn etterlyst etter trusler mot journalist i pengetrøbbel.

Uredelig praksis

Publisert 25. mars, 2010 av Norske forhold

Saker fra helt ulike deler av offentlig forvaltning avdekker et felles problem: Noen i maktposisjon har gitt uriktig eller holdt tilbake informasjon de er lovpålagt å gi.

I både Forsvaret og ved sykehus er det således mennesker i betrodde stillinger som har misbrukt sin maktposisjon og tillit og begått lovbrudd overfor offentligheten, kontrollorganer og enkeltmenneskers rettigheter.

Legg merke til hvilke konsekvenser slike saker pleier å få for de involverte. Eller rettere sagt: At det ikke får alvorlige konsekvenser for de ansvarlige i maktposisjoner. (Oppdatert: FOST-sjefen beholder sikkerhetsklarering og får internasjonal militærstilling til tross for å ha ført Stortingets kontrollorgan bak lyset og begått alvorlige tillits- og lovbrudd. TV 2.)

Så kan du jo sammenligne med hvilke konsekvenser du ville ha fått dersom du glemte å opplyse noe på selvangivelsen, eller på andre måter som kunne ha falt ut til myndighetenes ugunst.

Selv om maktpersoner i Forsvaret og norske sykehus foretar langt alvorligere lovbrudd og tillitsbrudd enn en ussel glemsk eller uredelig skatteyter, så prioriterer myndighetene i stor grad å straffe nedover og ikke oppover.

PS: I denne bloggen påpeker jeg av og til gjerne maktmisbruk og uredelighet av myndigheter, maktpersoner og media.

(Og stiller spørsmål ved om skremsler og ressursbruk rundt for eksempel svineinfluensaen står i stil til enkelte andre prioriteringer.)

Vet ikke om det hjelper, men om bare èn setter pris på det så er det nok 🙂

Og forresten: Jeg er aldri blitt ilagt straffeskatt eller lignende, så dette er ingen vendetta, men jeg brenner for å sette søkelys på lovbrudd og uredelighet blant mennesker som forvalter maktposisjoner i samfunnet.

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. mars:

VG: Bernt Høie (H) mener styret og ledelsen bør vurdere sine stillinger. – Jeg syns det er provoserende og direkte usmakelig av direktør Erik Omland å skyve ansvaret nedover på de ansatte, slik han gjør i gårsdagens VG.

VG: Elisabeth Kaasa har hatt ledende stillinger ved det skandalerammede sykehuset siden 2003.

Vårt Land,

TV 2, VG: Tre spedbarn døde i løpet av kort tid på Drammen sykehus.

VG, TV 2: Mistenker at 27 pasienter har fått alvorlige konsekvenser av datotriksing.

VG: Sekretæropprør mot ledelsens rapport der ansvar og skyld ble forsøkt dyttet nedover. VG: Etikkrådet: -Dette skal ikke skje. VG: Helseministeren: Det finnes ingen unnskyldning. VG: Øverste ansvarlige, adm. dir Erik Omland, åpner for å sparke underordnede. VG: Sykehusledelsen har ansvaret for jukset. Bent Høie (H) ber helseministeren vurdere stillingen til ansvarlige. VG: Sykehusdirektør: -Jeg har til syvende og sist et ansvar. TV 2: Minst tre av 42 undersøkte har fått forkortet levetid på grunn av sykehusjuks. VG: Knusende sykehusrapport offentliggjort.

TV 2: Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) løy i informasjon til Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene.

Politi som mangler en viktig egenskap

Publisert 10. mars, 2010 av Norske forhold

Når politifolk av og til gjør noe ulovlig, kan det bli forklart eller forsvart med at «politifolk er jo bare et tverrsnitt av befolkningen på alle måter«. De er hverken bedre eller dårligere, men omtrent på midten i forhold til landets totale befolkning.

Det er dessverre en ganske akseptert forklaring. Av mange sett på som uunngåelig, men burde ikke være det.

(Faksimile Aftenposten.)

Når folk forholder seg til en politimann er det ikke akseptabelt å bare være «omtrent like trygg på å ikke bli utsatt for overgrep eller svindlet» som om det hadde vært en hvilken som helst annen person man kan støte bort i. (Oppdatert: VG: Ber om fire års fengsel for voldtektstiltalt lensmann.)

Egenskapen å sette alle personlige interesser til side for å tjene samfunnet, burde vært avgjørende for å få lov til å være politi og disponere den makt og tillit som ligger til stillingen. (I filosofien kalles dette altruisme, en motsetning til egoisme. Mer om det her.)

Når jeg gjennom årene har hatt anledning til å drøfte særlige krav til folk i ulike yrker og maktposisjoner, er det lett å få aksept for at:

En flyger, eller en som jobber med for eksempel å godkjenne sikkerhetskrav og sertifisere konstruksjoner, må være mye mer enn middels til å stole på i utførelsen av sitt arbeid.

Og at vedkommende kan «avskiltes» selv om vedkommende er langt over middels til å stole på, dersom det ikke er nok.

Til og med politifolk og politikere godtar at det må være slik.

Derimot er det ikke lett å få aksept for at det må settes strengere krav til politifolk som har en særlig maktposisjon og jobber i en etat som er avhengig av å ha full tillit, hele tiden.

Ja, det er vandelskrav for å komme inn på Politihøyskolen, men tillit til den enkelte politimann og til etaten forutsetter mer enn en vandel som passerte terskelen for opptak i 20-årsalderen.

Noen (også politifolk) har i slike meningsutvekslinger prøvd å bløffe med at kravene i dag er strengere enn de faktisk er. Påstanden er:

«Har man begått lovbrudd, så kommer man ikke inn.

Og gjør man noe ulovlig mens man er politi, så mister man jobben.»

Det er en subjektiv vurdering av lovbruddets relevans til utdannelsen som avgjør om man blir tatt opp. Den subjektive vurderingen kan selvfølgelig endres over tid.

Videre er det ingen automatikk i at politifolk som gjør noe ulovlig mister jobben i politiet. Igjen er det en subjektiv vurdering, og ikke en helt objektiv og transparent, og dermed for offentligheten saklig etterprøvbar handling.

Et konkret eksempel jeg er blitt kjent med, illustrerer også at en politimann kan få bedre behandling enn en hvilken som helst annen som begår samme handling.

En lensmannsbetjent drev restaurant, skjenket i starten alkohol uten tillatelse og drev etter en stund ulovlig på kreditors regning før konkurs ble åpnet. Dette fikk ingen konsekvenser for vedkommendes jobb der en av myndighetsoppgavene er å uttale seg i forbindelse med å innvilge eller nekte andre å skjenke alkohol. (Vedkommende har forøvrig senere fått innvilget skjenkeløyver gjennom en båtklubb.)

En annen søker med samme handlinger kunne risikere å få avslag på skjenkeløyve og miste jobben. I praksis betyr det at kravene er strengere overfor «bartenderen enn politimannen».

Dersom politikerne hadde ønsket, så kunne slike tidligere nevnte vurderinger blitt gjort offentlig tilgjengelige i anonymisert form. På samme måte som dommer og andre domslignende avgjørelser er tilgjengelige for de som måtte ha tilgang og tilstrekkelig interesse.

Åpenhet om slike forhold kan bidra til å bygge tillit.

Andre innlegg om politi og tillit:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 10. mars.

VG, TV 2: Politimann skjøt to på T-banen. Politimannens engasjement startet med at en av dem nektet å reise seg for en pensjonist.

TV 2: Død 12-årig jente funnet nedgravd i hagen til politimann.

TV 2: Politiansatt i Sør-Trøndelag suspendert. Politiet vil foreløpig ikke offentliggjøre innholdet i anmeldelsen.

VG: Sexsiktet politibetjent advarte skoleelever mot menn på nettet.

VG: Politibetjent sexmisbrukte offer i straffesak.

TV 2: Politibetjent siktet for sexmisbruk.

TV 2: 80 000 kroner borte hos politiet.

Korrupt politi

Publisert 1. februar, 2010 av Norske forhold

Oppdatert 9. mars. Mer politisnusk. TV 2: 80 000,- kroner forsvant fra politibeslag. Ingen straffes, heller ikke for dårlige rutiner.

23. februar. Bare en kamerat-tjeneste av denne politimannen, og ingen straff for å ha medvirket til at en annen ga seg ut for å være politimann med lånt uniform.

– – –

Det er ikke ofte vi får lese om korrupsjon i Norge. Det kan skyldes at antall slike tilfeller ikke er særlig mange, men delvis også at forhold ikke blir avslørt av de som egentlig skal avsløre slikt. Som regel er det medieomtale som starter opprullingen av slike saker, etter at noen har varslet andre interne eller eksterne organer før media tar tak i saken.

Mange vet kanskje heller ikke at det ikke trenger være «konvolutter med store pengesummer i lomma på tjenestemannen» for å definere det som utilbørlig fordel, og dermed straffbar korrupsjon.

Nå er en polititjenestemann i Brønnøysund tiltalt for grov korrupsjon. Bakgrunnen er at han skal ha mottatt en økonomisk fordel som har eller kan ha påvirket hans handlinger.

Opprinnelsen til saken ligger i en 18 år gammel strid om eierrettighetene til gruvedrift. Uten tidligere medieomtale i Finansavisen og enkelte mindre aviser er det kanskje ikke sikkert at de som har drevet frem denne saken hadde lyktes. Medias avgjørende rolle i å avdekke korrupsjon i offentlig sektor gir ikke grunn til å tro at alle slike saker kommer offentligheten for øye.

Utsnitt fra NRK.no

Jeg har etter et tidligere blogginnlegg fått konkret og veldokumentert informasjon om en annen politimann (som også er politiker) og hadde mottatt en betydelig økonomisk fordel. Denne fordelen var til alt overmål gitt av rådmannen omtrent samtidig som vedkommende gikk i spissen for å hindre iverksettelse av kontroll av suspekte økonomiske forhold samme rådmann var ansvarlig for!

Research rundt saken ledet frem til redaksjonelle formuleringer i den aktuelle lokalavisen hvor den økonomiske fordelen politimannen/ politikeren hadde mottatt ble bagatellisert. Det virket som om journalisten faktisk trodde det ikke var ulovlig for en tjenestemann å motta en økonomisk fordel i størrelsesordenen 50 000,- så lenge det ikke var personlig, men gikk i en foreningskasse politimannen ledet.

Det er dessverre kunnskapsløst av journalisten, men kanskje en mer utbredt «misforståelse» enn man kunne ønske.

Nå skrev jeg ikke om saken den gang, fordi mye annet dukket opp. Og så ble den uaktuell, men nå passet det å nevne den.

Korrupsjon der politifolk er involvert må slås meget hardt ned på. Selv om politiet ikke har kapasitet og kompetanse til å etterforske mer enn et fåtall arbeidskrevende korrupsjonssaker årlig, bør saker der politifolk er involvert prioriteres.

Dette fordi de forvalter en tillit og maktposisjon som er null verdt om publikum ikke har grunn til å stole på etaten.

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 1. februar.

1. Merkelig folkeparti.

2. Forsvar til salgs.

3. En ny Hamrén.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. Alt for Norge.

VG: Politimann tiltalt for grov korrupsjon.

Ledelse uten gangsyn

Publisert 1. november, 2009 av Norske forhold

Oppdatert 7. november. Rådmannen som snek i vaksinekøen ble sykmeldt etter vaksineringen. (Ellers er det få bivirkninger, i følge VG.)

4. november: TV 2: Regjeringen vil ikke snike i køen. TV 2: Ingen i regjeringen er vaksinert. (Bortsett fra Støre, VG.)

Svineinfluensa har skapt hysteri. I Melhus kommune var det NULL (0) rapporterte smittede i hele oktober måned, og kun en i september. Det hindret ikke at rådmannen, som har en viktig rolle i å blant annet takle ulike kriser, mistet gangsynet fullstendig. (TV 2: Også politifolk må vente i vaksinekø.)

Smittede i Melhus. Kilde MSIS.

Media har de siste dagene fortalt om rådmann Roy Jevard i Melhus kommune som satte egeninteresse foran hensynet til å sikre anbefalt helsehjelp til de som er definert som de mest utsatte i hans kommune.

I tilfelle en eller annen krise er du ofte avhengig av om rådmannen i din kommune klarer å holde hodet kaldt, eller om han mister evnen til å fatte riktige avgjørelser. De som er i utsatte grupper kan risikere at rådmannen gambler med deres helsesituasjon og heller tenker egoistisk på seg selv og sin rolle.

Denne rådmannen tok ikke bare vaksiner som var særskilt beregnet på de mest utsatte i en tidlig fase. Utsatte som nå må vente lenger. Han er i tillegg freidig nok til å bestemme at kommunen skal betale. «Egenandel» betyr visst at innbyggerne også skal betale for det rådmannen og kommunale ledere bestemmer seg for at de vil ha gratis i den kommunen.
Denne rådmannen spiste av lasset. Tok seg til rette med fellesskapets midler. Tilgodeså seg og mange kommunale ledere, med å snike i vaksinekøen, bryte med de nasjonale anbefalingene og sette utsatte personers liv og helse i fare.

(Generalsekretær Frode Jahren i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke sier at det kan være en potensiell risiko at flere i risikogruppene må vente lenger på vaksinen. –Det kan i verste fall være forskjellen på liv og død, sier han, Aftenposten).

Her er det ikke antallet vaksiner og summen som er poenget. Det var jo «bare 20 vaksiner» som rådmannen bagatelliserer det. I verste fall bare 20 hardt rammede eller døde, og det må vel en rådmann være verdt? Er det det rådmannen mener?

Og egenandelene som de kommunale lederne sniker seg unna og belaster kommunebudsjettet med er jo på «bare 3000 kroner«. Dette er jo viktige folk, som rådmann Roy Jevard forklarer og forsvarer snikingen med.

Slik vil det alltid være … (i noen kommuner). Hver gang rådmannen belaster egne og andres private regninger/egenandeler på kommunen så vil det alltid bli «bare en liten sum i den store sammenhengen».

Dette handler ikke om summen og antallet. Det handler om prinsipper. Uansett om rådmannen sniker til seg en vaksine til kroner 150,- og bruker kommunens penger til å betale for seg, eller om en rådmann tar en liten sum penger fra melkekassa til skoleelevene, så er det ikke akseptabelt.

Rådmannens private regninger er rådmannens og ikke innbyggernes ansvar. Og elevenes melkepenger er deres private penger og ikke rådmannens. (Det var rådmann Lars Metlid i Skaun som tok melkepengene til elevene ved en barneskole. Han måtte slutte som rådmann og driver med opplæring av kommuneansatte!)

Det er 430 kommuner her i landet. Innbyggerne kan risikere å møte flere ulike grader av moral og egoisme når deres egen rådmann skal håndtere en liten sak eller en krisesituasjon.

Stoler du på at en rådmann som opptrer slik er egnet til å lede sin kommune gjennom større kriser?

[polldaddy poll=2196123]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 7. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

3. Hamrén: Pris eller prinsipper.

Om svineinfluensa og vaksine:

TV 2: Skal du vaksineres en eller to ganger? Klikk.no: Derfor skal du ta tamiflu.

VG: Derfor ringte WHO-sjefen til Norge. TV 2: Frykter soloutspill skal skape frykt og kaos.

Ikke bare sniking, men også «kvakksalvervirksomhet» kan ta liv. Statens legemiddelverk reagerer på nettsteder som tilbyr alternativ medisin (VG).

TV 2: Oslokvinne døde etter svineinfluensavaksine. TV 2: Helseministeren mener det er urimelig at Norge rammes av produsentens tabbe. Vårt Land: Munnbind hjelper ikke friske. TV 2: Kellogs kritiseres for å spille på svineinfluensafrykt. VG: Ukraina trygler om influensahjelp. TV 2: Norske studenter på H1N1-hotell i Romania. VG: Spis deg til sterkere immunforsvar. (Et apropos. Det stilles spørsmål også ved Bjarne Håkon Hanssens gangsyn TV 2, VG).

Skepsisbloggen linker til samme sak om vaksinesnikerne, men betegner rådmannens ledergruppe som «lokalpolitikere». Formelt sett ikke riktig, men i praksis har kanskje rådmannen mer politisk makt enn mange lokalpolitikere?

TV 2: Anbefaler smittede å bruke munnbind.

Politi ustraffet for alvorlige lovbrudd

Publisert 25. september, 2009 av Norske forhold

Politi sendte sensitiv informasjon til uvedkommende (Dagbladet). I ettertid vil ingen i politiet offentlig vedkjenne seg ansvaret for den alvorlige hendelsen.

Oppdatert 29. september: Også sykehus gjør stadig lignende tabber (lovbrudd, VG.)

Når slikt bare karakteriseres som en tabbe eller en glipp, og ikke gir kraftigere reaksjoner, så er det heller ikke så farlig neste gang en i politiet bryter diverse lovpålagte krav for å respektere hvordan man behandler slik sensitiv informasjon man er tiltrodd.

Hvordan ville politiet og påtalemyndigheten eventuelt ha straffeforfulgt en «ikke-politi» som gjorde sensitiv informasjon om flere andre personer tilgjengelig for uvedkommende som ikke skulle hatt denne informasjonen? Her en sak fra tidligere i år hvor politiet sier den som har spredd påstandene har gjort noe ulovlig.

Politiets distribusjon av sensitiv informasjon er verre fordi «påstandene» politiet ulovlig har spredd også rammer en navngitt mindreårig og må forventes å tillegges større troverdighet enn en plakat på et busskur.

Å bli utsatt for overgrep er ille nok om man ikke skal risikere at uvedkommende kan få ulovlig tilgang til informasjonen via politiet uten at de ansvarlige straffes.

Ved å søke etter de nevnte eksemplene, kom jeg også over denne nettsiden om maktmisbruk ved offentlige kontorer. I denne sammenheng relevant i forhold til at ansatte ved offentlige kontorer ser ut til å være vernet mot straff for maktmisbruk og påviste lovbrudd i tjenesten.

Det har vært debatt om navn på overgripere skal offentliggjøres. (Essay i Ny Tid.) Uansett hva man synes om det så er politiets distribusjon av sensitive opplysninger ulovlig.

Det foreligger ingen grunner for å frita de/den ansvarlige fra reaksjon. Derimot kan reaksjon gi positive ringvirkninger i form av en signaleffekt til andre som kommer i befatning med slik informasjon.

Oppdatert: Båteier tok bilder da tyver stakk av med båten. Han overleverte informasjon til politiet som hverken loggførte det eller på noen måte fulgte opp (VG). Å unnlate å loggføre slik dokumentasjon er også lovbrudd av politiet.

VG: Sender beklagelse til alle rammede pasienter. Det er en lang historie og en utbredt ukultur med journaler med sensitiv personinformasjon på avveie i Norge. Sjelden er det blitt reagert og derfor har ukulturen fått spre seg videre.

En historie om hvordan nymotens påfunn EDB (Elektronisk Databehandling) er tatt i bruk i politiet. De må skrive alle elektronisk mottatte anmeldelser og tips inn på nytt (VG, TV2).

En historie om en kriminell gjenganger og straff i Dagbladet.

Norske forhold

Denne bloggen omtaler norske forhold

Stikkordarkiv: maktmisbruk

SV: Klar til splid

Hvem skal beskyttes?

Det politikerne ikke vil fortelle deg

Manglende evne til redelig informasjon?

Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass

Kom med svartelistene

Slipper lettere unna

Maktmisbruk

Uredelig praksis

Politi som mangler en viktig egenskap

Korrupt politi

Ledelse uten gangsyn

Politi ustraffet for alvorlige lovbrudd